Nordahl Grieg

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Nordahl Grieg.
Foto: Ernest Rude (1930).

Nordahl Grieg, egentlig Johan Nordahl Brun Grieg (født 1. november 1902 i Bergen, død 2. desember 1943 over Potsdam) var dikter, romanforfatter, dramatiker og journalist. Under andre verdenskrig deltok han blant annet i gulltransporten fra Norges Bank, og i 1943 ble han med på et bombetokt over Tyskland som krigskorrespondent. Flyet ble skutt ned, og alle ombord omkom. Krigsdiktene hans ble ofte lest i radiosendingene fra London, og var til stor inspirasjon for den sivile motstandskampen.

Slekt og familie

Han var sønn av skolebestyrer Peter Lexau Grieg (1864–1924) og [[Helga Vollan (1869–1946). Forlagsmann Harald Vollan Grieg (1894–1972), forfatter Ingeborg Rolfsen Grieg (1899–1945) og Johanna Katarina Grieg (f. 1900) var Nordahl Griegs eldre søsken. Han ble oppkalt etter tipp-tipp-oldefaren, biskop Johan Nordahl Brun.

I 1940 ble han gift med skuespiller Gerd Egede-Nissen (1895–1988), som var søster av blant andre skuespillerne Ada Kramm (1899-1981) og Gøril Havrevold (1914-1992). De fikk ingen barn.

Unge år

Nordahl Grieg vokste opp først på Sydnes i Bergen, og så på Hop i Fana. Han var yngst av fire søsken. Han mente tidlig at han ville bli dikter, og han ble også tidlig politisk engasjert. Under borgerkrigen i Finland var broren Harald korrespondent på de hvites side. I brevene som gikk mellom de to brødrene ble det klart at Nordahl Grieg på dette tidspunktet begynte å avsky krig. Han kunne samtidig, og særlig i 1920-åra, beundre den enkeltes heltegjerning og offervilje, men syntes det var dypt tragisk med alle unge liv som tok slutt på slagmarka.

Forfatterskapet i mellomkrigstida

Statue av Nordahl Grieg ved Den Nationale Scene i Bergen.
Foto: Stig Rune Pedersen (2015).

I 1920 avla han examen artium, og kort tid etter tok han hyre som lettmatros på en lastebåt. I debutsamlingen Rundt Kap det gode Haab. Vers fra sjøen fra 1922 henta han inspirasjon fra sjømannslivet. I 1924 kom så romanen Skibet gaar videre. Mens sjømannslivet i diktsamlinga hadde hatt et romantisk skjær over seg, var det i romanen maskinalderens umenneskelighet som kom fram. Mange reagerte sterkt på dette, ikke minst sjømenn. Boka ble allikevel oversatt til flere språk, og den hadde en direkte innvirkning på sjømenns hverdag da den førte til at Folkeforbundet satte i gang helsearbeid blant sjøfolk i havnebyene.

Etter at han gikk i land ble det en slags landlig «sjømannstilværelse» på Grieg. Han flytta ofte, og bodde på midlertidige steder som hotellrom, internater, sommerhus og i lånte leiligheter. De eneste stedene han stadig vendte tilbake til var barndomshjemmet på Hop og brorens kontor på Gyldendal Norsk Forlag. Han foretok i denne perioden også en lengre fottur i Europa. Av jobber kan nevnes at han var medarbeider i Tidens Tegn og Oslo Aftenavis. I 1923 ga han ut kriminalromanen Bergenstoget plyndret inat! sammen med Nils Lie – de skrev den under fellespseudonymet «Jonathan Jerv». Den kom ut til påske 1923, og Gyldendal annonserte med det som så ut som en hyhetsreportasje på avisforsider. Dette førte til at mange trodde at Bergenstoget virkelig var blitt plyndra, og boka fikk enorm blest. Den regnes gjerne som starten på fenomenet påskekrim. Romanen ble filmatisert som stumfilm i 1928. I mai 1923 ble han hyret inn av Norges Røde Kors som pressemedarbeider på hospitalskipet Vikings jomfrutur fra Bergen til Hammerfest, der skipet ankom 9. juni 1923. Herfra hadde Nordahl tenkt å ta seg inn i Sovjetunionen, noe han mislyktes med idet han hadde glemt å ta sitt pass med (sic).

I 1925 kom den andre diktsamlinga ut. Stene i strømmen inneholder kjærlighetsdikt og dikt med bibelske motiv. Den har også med at par pasifistiske dikt, en videreføring av tankene fra ungdomsåra. Samme år ble han cand.philol. med hovedfag i engelsk.

Griegs første skuespill, En ung mands kjærlighet, kom i 1927. Men det var nok mest som journalist at han livnærte seg i denne tida. Han skrev reisebrev fra Hellas i 1926, og i 1927 ble han sendt som korrespondent for Tidens Tegn til borgerkrigen i Kina. Spenningen og det eksotiske Kina lokka, og med et introduksjonsbrev fra fridtjof Nansen fikk han innpass hos sentrale aktører og kunne dekke konflikten godt. Han ble kjent med russeren Mikhail Borodin, som var rådgiver for Kuomintang-styret. Borodin likte Grieg, og inspirerte ham til å skrive et skuespill om kampen mot imperialismen. Grieg satt i gang, og han skal ha fullført Barrabas på bare elleve dager på en elvebåt på Yangtzekiang under en dramatisk evakuering.

Høsten 1927 fikk han i oppdrag å skrive en kantate til landsutsillingen i Bergen sommeren 1928. Dette var noe han lurte lenge på om han skulle gjøre, og manus ble ferdig akkurat til tidsfristen. Sverre Jordan tonesatte kantaten, og den ble en stor suksess. Grieg gjorde mer ut av det enn han trengte, han skrev en hel diktsamling med gjennomgangstemaet og tittelen Norge i våre hjerter!, med kantaten til slutt. Her presenterte han hverdagsheltene i Norge, sliterne som får holder landet i gang. Han reiste rundt langs lysten og leste opp diktene. Fra intellektuelle radikalere fikk han ingen god mottagelse. Blant annet anmeldte Arne Ording samlinga i Clarté i 1929, og han så ingen hensikt i den, det var bare «slitets romantikk» som folket ikke hadde bruk for.

Det ideologiske vendepunktet hos Grieg kom i åra 1930 til 1934. I 1932 kom skuespillet Atlanterhavet, der han tok et kraftig oppgjør med det borgerlige samfunnet. Han jobba også med en essaysamling, De unge døde. Temaet var seks engelske lyrikere som døde unge: Keats, Shelly og Byron fra 1800-tallet og Rubert Brooke, Charles Sorley og Wilfred Owen som falt under første verdenskrig. Studiene han gjorde til disse tekstene førte til at illusjonene han hadde hatt om en vakker heltedød brast. Politisk hadde han stort sett vært å finne på høyresida, men i 1930-åra ble han en av de nordmenn som først og med størst kraft engasjerte seg i kampen mot krig og fascisme.

I mars 1933 reiste han til Sovjetunionen. Hensikten var å intervjue Jack London og å studere russisk teater. Han ble der til desember 1934. I denne tida forholdt han seg til vestlige journalister og diplomater og til russiske intellektuelle, for han lærte seg aldri russisk sjøl. En av de han ble kjent med var lektoren og marxisten Ivar Digernes, som bodde i Moskva hvor han var oversetter. Han møtte også Vega Linde, som han hadde et seksuelt forhold til under oppholdet. De påvirka ham politisk, slik at han erklærte seg for å være kommunist. Linde var forøvrig modell for figuren Kira Dimitrovna i Ung må verden ennu være, som omtales nærmere nedafor.

På nyåret 1935 var Grieg tilbake i Bergen. Han begynte der med et filmmanus som norsk skipsfart under første verdenskrig. Hans Jacob Nilsen ved Den Nationale Scene fikk overtalt ham til å lage det som skuespill i stedet, og de to jobba tett sammen om dette. Det endte opp med Vår ære og vår makt, en tittel henta fra en strofe i Bjørnstjerne Bjørnsons «Den norske sjømand». Prøvene begynte før stykket var helt ferdig, og det begynte straks å gå rykter om et «bolsjevikisk propagandastykke». Styret for Den Nationale Scene krevde å få lese gjennom manus, og vedtok så med tre mot to stemmer at prøvene skulle innstilles. Dette utløste en voldsom debatt i avisene. Formannskapet i Bergen bestemte seg for å vurdere sitt forhold til Den Nationale Scene, og Nationaltheatret i Oslo gjorde det klart at de ville sette opp stykket. Dermed snudde ett av styremedlemmene, og prøvene kom i gang igjen. Den 4. mai 1935 hadde det urpremiere. Under den første runden var det omkring 30 000 som så det i Bergen og 50 000 i Oslo.

Våren 1936 kom et nytt stykke på scenen både i Bergen og Oslo. Men imorgen – var et familiedrama med politisk bakteppe. På sommeren samme år begynte Grieg på skuespillet Nederlaget, som handla om kommunardoppstandne i Paris i 1871 og om strategier i den revolusjonære kampen. Det hadde urpremiere på Nationaltheatret i mars 1937, og blir gjerne regna som hans viktigste stykke.

I 1936–1937 ga Grieg ut tidsskriftet Veien Frem. Her satte han opp det valg han mente folk hadde - enten fascistisk tilintetgjørelse av all kultur eller frigjøring av alle i et klasseløst samfunn. Diskusjonen om Moskvaprosessene, den store utrenskninga i Stalins kommunistparti, førte til at de norske bidragsyterne falt fra, og bladet gikk inn.

Høsten 1936 kom Nordahl Griegs mest kjente dikt. «Til ungdommen» var et bestillingsverk skrevet til åpninga av Det Norske Studentersamfund. Kontrastene («Krig er forakt for liv. / Fred er å skape.»), den strenge rytmen og rimet ble et mønster for hans senere krigsdikt.

På denne tida brøt den spanske borgerkrigen ut. Sommeren 1937 deltok Grieg på en internasjonal forfatterkongress arrangert av den spanske regjeringa. Dette resulterte blant annet i reportasjesamlinga Spansk sommer og romanen Ung må verden ennu være. I reportasjene skildra han livet både bak og ved fronten. Under oppholdet samarbeida han blant annet med Lise Lindbæk, som var Norges første kvinnelige krigskorrespondent.

Ung må verden ennu være kom ut i november 1938. Den hadde blitt påbegynt i Sovjetunionen i 1934. Høsten og tidlig vinter 1938 hadde han et nytt opphold i Spania, der han fullførte den. I den første delen skildres forholdene der mens han oppholdt seg i landet, og i andre del skildres Moskvaprosessene og den spanske borgerkrigen. Blant norske intellektuelle var Grieg den eneste av noen betydning som aksepterte premissene for Moskvaprosessene. Grieg viste her en vilje til å akseptere ting fra sovjetisk side som han ellers, med sine pasifistiske tanker, kunne forventes å ha fordømt. Den spanske borgerkrigen var en viktig faktor i dette. For Grieg pekte den fram mot en kommende storkrig, der han frykta at de vestlige demokratiene skulle havne på fascismens side. Hans tolkning av prosessene førte til at at en rekke danske intellektuelle kommunister aksepterte prosessene som rettferdige. Boka ble godt mottatt av de fleste anmeldere, og fikk blant annet svært god kritikk av Johan Borgen. På den annen side fikk den en negativ anmeldelse av Alf Larsen.

Andre verdenskrig

Tidligere South Kensington Hotel i gata Queen's Gate Terrace i London ble mye brukt av eksil-nordmenn, blant dem var Nordahl Grieg, som bodde her 1940-43. Hotellet ble nedlagt på 1950-tallet og er i dag leiligheter.
Foto: Stig Rune Pedersen (2017)

For Grieg starta andre verdenskrig med angrepet på Polen i september 1939, da Tyskland og Sovjetunionen delte landet mellom seg. Dette var et resultat av at de inngikk en ikkeangrepspakt måneden før. Deretter fulgte det sovjetiske angrepet på Finland. I Norge støtta de fleste den finske motstanden, og blant kommunister var det vanskelig å forholde seg til dette. Viggo Hansteen, som var venn av Grieg, meldte seg ut av Norges Kommunistiske Parti. Grieg hadde aldri blitt medlem, men det ser ut til at han sto på samme linje. Med ikkeangrepspakten var ikke lenger Sovjetunionen et tydelig bolverk mot nazismen.

Grieg flytta fortsatt rundt, og bodde en del i Finnmark og Nord-Troms i 1939. Han ble i oktober det året innkalt som nøytralitetsvakt ved Alta bataljon, og han ble utplassert i Pasvikdalen. Tidlig på året i 1940 var han på Gunstadseter i Venabygd, der han gjorde ferdige det historiske skuespillet Svaneskriket. Den 8. april 1940 reiste han til Oslo for å lese det for Hans Jacob Nilsen. I kaoset som oppsto morgenen etter forsvant manuset, og det har aldri kommet til rette.

Nordahl Grieg forsøkte å melde seg til tjeneste hos militæret i Oslo og på Hønefoss, uten å lykkes. Han dro så oppover i Gudbrandsdalen igjen, der han meldte seg for lensmannen på Ringebu. Etter noen dager ble han med i ei gruppe på tredve mann som skulle bevokte gullbeholdninga til Norges Bank mens den ble ført til Tromsø. Han var med transporten over til Storbritannia, og skildra dette i reportasjesamlinga Flagget. Underveis fikk han i Tromsø noen dagers permisjon for å skrive et dikt til 17. mai. Med «17. mai 1940» ble Nordahl Grieg brått til en av våre fremste krigsdiktere. Han åpner med et av våre fremste nasjonale symboler: «I dag står flaggstangen naken / blant Eidsvolls grønnende trær». Diktet viser en forståelse for det som skal komme, den lange motstandskampen under fremmed åk.

Den 23. juni 1940 ble han gift med Gerd Egede-Nissen på den norske legasjonen i London. De hadde kjent hverandre og hadde hatt et nært forhold siden 1935. Da han meldte seg til krigstjeneste ble de skilt fra hverandre. Hun skal ha hørt ham lese diktet på radio fra Tromsø 17. mai 1940, og skaffa seg da reisetillatelse til Stockholm, så videre til Tromsø og deretter med båt til Skottland. Paret slo seg ned i to rom på South Kensington Hotel. Han fikk jobb på Utenriksdepartementet. Grieg gjorde da avkall på alle honorarer for sin diktning,og fikk i stedet ansettelse av staten som dikter på fast lønn.

Diktene og reportasjene han skrev i de neste åra ble publisert i Norsk Tidend i London, og de ble lest opp av Grieg sjøl i den norske sendinga på BBC. Gjennomgangstemaer i diktene er standhaftighet i motstandsarbeidet og vektlegging av menneskeverd og demokrati. Fram til høsten 1941 hørte en svært stor del av den norske befolkninga på sendingene, og etter at radioapparatene ble beslaglagt ble de skrevet ned av de som hadde tilgang til radio og spredt i den illegale pressen. Diktet «Godt år for Norge», om frigjøringa som en dag skulle komme, ble spilt inn på grammofonplate og spredd i Norge.

Grieg fikk offisersutdanning, og ble kaptein i hæren. Til tross for sin avsky for krig, var kampen mot nazismen så viktig for han at drømmen var å delta i en invasjon av Norge. Med sin erfaring som krigskorrespondent ønska han også å være med på et alliert bombetokt over Tyskland. Den 2. desember 1943, seint på kvelden, satte 425 bombefly av typen Lancaster kurs mot Berlin. Flyet Grieg var med i ble skutt ned over Potsdam. Likene ble identifisert og gravlagt på en kirkegård i nærheten. Denne ble senere fullstendig ødelagt av alliert bombing, slik at graven ikke lenger eksisterer.

Ettermæle

Nordahl Griegs samling av krigsdikt var da han døde kommet så langt at den kunne gis ut. Det siste diktet han skrev som kom med var «Sjøfolk», en tekst som viser at Grieg i høyeste grad kjente farene ved å dra i krig. Siste vers lyder:

Men i samme øyeblikk som de skimter ubåtskroget

steilende i skum fra dypet, bombeflenget, sønderskutt
smeller det i kokeriet: firetanken, åttetanken: –
røk og flammer slår fra dekket. Skipet krenger. Det
er slutt.

– Fra «Sjøfolk» i Friheten, 1943

Samlinga ble trykt i Reykjavik. Akkurat når er noe usikkert; trykkeåret er oppgitt å være 1943, men forordet av minister Esmark er datert februar 1944. Den fikk tittelen Friheten. Boka ble spredd i et stort antall illegale trykk, og antall regulære eksemplarer har nådd over 100 000. Det har blitt sagt at hans diktning nok fikk en noe høyere status enn den fortjente, litterært sett. Som krigsdikteren som satte ord på alt som var vondt og vanskelig 17. mai 1940, og som selv satte livet inn over Tyskland, fikk han en helt spesielt status som han dømmes ut fra. Det er like fullt klart at når det gjelder å beskrive følelsene under krigen tilhørte han eliten. Sigurd Hoel omtalte ham i en minnetale i 1944 som «en av de store fuglene i norsk diktning, i norsk åndsliv.».

Det ble etter krigen ofte diskutert hva Grieg ville ment om forskjellige ting. Han bidra selv litt til dette gjennom diktet «Den menneskelige natur», en protest mot tanken om at det alltid vil være krig fordi krigen er en del av menneskets natur. Han avviste samtidig de som gjorde seg til talsmenn for falne, og de som uttalte seg om krigens nødvendighet under henvisning til egen innsats.

Slik Nordahls Griegs var samlende og inspirerende under krigen, ble også «Til ungdommen» et samlende dikt i tida etter terrorangrepene 22. juli 2011. Det var en naturlig kobling, med så mange unge ofre. Diktet har blitt tonesatt, og det ble sunget i kirker og på minnemarkeringer over hele landet.

Flere veier er oppkalt etter ham, blant annet Nordahl Griegs vei i Lørenskog, Nordahl Griegs vei i Larvik og Nordahl Griegs gateLillestrøm. Han har også fått gater i Tyskland og Danmark oppkalt etter seg.

I Bergen fikk en ny skole i 2010 navnet Nordahl Grieg videregående skole.

Bibliografi

  • Rundt Kap det gode Haab. Vers fra sjøen, 1922. Digital utgaveNettbiblioteket.
  • Bergenstoget plyndret inat, sm.m. Nils Lie, under pseud. Jonathan Jerv, 1923 (filmatisert 1927)
  • Skibet gaar videre, roman, 1924
  • Stene i strømmen, dikt, 1925
  • En ung mands kjærlighet, skuespill, 1927
  • Rudyard Kipling and the British Empire, h.oppg. UiO, trykt i Edda 1927, s. 75–103 og 196–249
  • Barrabas, skuespill, 1927
  • Kinesiske dage, reisebrev, 1927
  • Norge i våre hjerter!, dikt, 1929
  • Atlanterhavet, skuespill, 1932. Digital utgaveNettbiblioteket.
  • De unge døde, essays, 1932. Digital utgaveNettbiblioteket.
  • Vår ære og vår makt, skuespill, 1935
  • Men imorgen, skuespill, 1936
  • Veien frem, tidsskrift, 1936–37
  • Nederlaget, skuespill, 1937. Digital utgaveNettbiblioteket.
  • Spansk sommer, reportasjer, 1937
  • Ung må verden ennu være, roman 1938
  • Friheten, dikt, Reykjavík 1943. Digital utgaveNettbiblioteket.
  • Flagget, artikler, 1945
  • Håbet, dikt, 1946. Digital utgaveNettbiblioteket.
  • Veien frem, artikler fra tidsskriftet, 1947
  • Samlede verker, 7 bd., 1947
  • Større kriger ; Edvard Grieg : utkast til to filmmanuskripter skrevet i London 1940-41 og gjenfunnet i Oslo 1989, 1990. Digital utgaveNettbiblioteket.

Litteratur og kilder