Viggo Hansteen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Viggo Hansteen da han var omkring 19 år gammel, året etter at han hadde avlagt examen artium og var fersk jusstudent.
Foto: Ernest Rude (1919)
Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm ble henretta på Oslo østre skytterlags skytebane på Årvoll 10. september 1941. De ble etter krigen gravlagt sammen på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)
En del av Store Ringvei i Aker, nå Oslo, fikk i 1945 navn etter Viggo Hansteen. En annen del av veien ble oppkalt etter Wickstrøm.
Foto: Stig Rune Pedersen (2013)
Bekransning av Hansteen og Wickstrøms grav under LO-kongressen i 1953
Foto: Leif Ørnelund (1953)

Harald Viggo Hansteen (født 13. september 1900 i Kristiania, død 10. september 1941 i Østre Aker) var jurist og politiker. Han var sentral i Mot Dag og Norges Kommunistiske Parti i 1930-åra. Da Norge ble invadert april 1940, jobbet han som jurist i Landsorganisasjonen, og han deltok i organiseringa av den illegale fagbevegelsen. Som en følge av melkestreiken i Oslo i september 1941 ble han arrestert sammen med Rolf Wickstrøm. Begge ble dømt til døden og henrettet ved skyting på Østre skytterlags bane på Årvoll. I 1945 ble de to gravlagt i æreslunden på Vår Frelsers gravlund.

Slekt

Han var sønn av lege Edvard Heiberg Hansteen og Engel Henriette Antonie Heiberg, sønnesønns sønn av Christopher Hansteen, brorsønn av Kristofer Hansteen, grandnevø av Aasta Hansteen og svoger til Karl Evang. Han gifta seg den 3. juli 1930 med Kirsten Hansteen, f. Moe. Oppveksten hadde han i et akademikermiljø i Kristiania. Det var en frilynt familie. Grandtanta Aasta Hansteen var en pioner for kvinnesaken, mens onkelen Kristofer Hansteen har blitt kalt «Norges første anarkist».

Skolegang, studier og karriere

På skolen utmerket han seg både i realfag og humanistiske fag, og han fikk toppkarakter på examen artium i 1918. Deretter fulgte jusstudier, og juridisk embetseksamen med ren laud i 1923. Allerede samme år fikk han sin bevilling som overrettssakfører, og åpna egen praksis. Fra 1924 til 1928 drev han denne sammen med Aake Anker Ording.

Mens han studerte, hadde Hansteen meldt seg inn i Arbeiderpartiet. Han kom i kontakt med Erling Falk, og var med på å starte tidsskriftet Mot Dag og å grunnlegge organisasjonen med samme navn. I 1925 ble motdagistene, inkludert Falk og Hansteen, ekskludert fra Arbeiderpartiet. Bakgrunnen var militærstreikaksjonen, som Mot Dag ville fortsette mens partiledelsen ville avslutte den. Hansteen hadde hatt en ledende rolle i denne aksjonen. Mot Dag rettet blikket mot Det Norske Studentersamfund (DNS). Hansteen ble formann der fra oktober 1925 og ut vårsemesteret 1926. Ved årsskiftet 1926/1927 gikk Mot Dag inn i Norges Kommunistiske Parti (NKP). Falk og Hansteen utnyttet da sine verv i Studentersamfundet til å låne penger fra DNS og byggekomitéen for nytt studenthus, og brukte dette på kriseramma NKP-aviser. Dette ble oppaget, og de måtte trekke seg fra sine verv og slippe til konservative i DNS.

I årene 1927 til 1929 var Hansteen på et stipendopphold i Sovjetunionen. Faktisk hadde han reist før lånene i DNS ble tatt opp av Falk, og han følte seg sviktet fordi han fikk en del av skylden for dette. Han jobbet blant annet som lærer ved Vesten-universitetet i Moskva mens han studerte rettssystemet og den juridiske utviklinga i det kommunistiske landet. I 1930 publiserte han en artikkel om dette, «Om rettens utvikling i Sovjet-samfundet». En konklusjon han trakk under oppholdet var at et kommunistisk parti ikke kunne stå utenfor den kommunistiske verdensbevegelsen. Denne overbevisningen, kombinert med det Hansteen følte som et svik fra Erling Falk, førte til at da det ble bruddd mellom Mot Dag og NKP i 1928 brøt Hansteen med Mot Dag og ble værende i NKP.

Hansteen gjenopptok da han kom tilbake til Norge sin advokatpraksis, og i 1933 fikk han også bevilling som høyesterettsadvokat. Før han dro til Sovjetunionen hadde han stått bak brosjyren Tukthuslovene, som ble et viktig verk for arbeiderbevegelsen. Han hadde dermed allerede et ry innen bevegelsen, og dette ble styrka da han opptrådte som forsvarer for arbeidere i retten. Ikke minst gjorde han en dyktig innsats lagmannsretten for flere av de tiltalte etter Menstadslaget i 1931. I 1935 ble Trygve Lie justisminister i Johan Nygaardsvolds regjering, og Hansteen gikk inn som vikar ved LOs juridiske kontor. I 1937 ble han leder for kontoret. Han var også juridisk konsulent for den spanske republikken og for Sovjetunionens legasjoner.

Krigen

Ved årsskiftet 1939/1940 meldte Hansteen seg ut av NKP. Årsaken til dette var Sovjetunionens opprettelse av Kuusinenregjeringa i Terijoki vinterkrigen i Finland, som Hansteen mente var et brudd med kommunistiske prinsipper. Hans engasjement for LO fortsatte, og ble intensivert i og med at han ikke lenger var med i partiet. Da Tyskland angrep Norge den 9. april 1940 fulgte deler av LOs ledelse regjeringa nordover. Hansteen og LO-forman Konrad Nordahl ble med til Tromsø. Den 19. juni dro de tilbake til Oslo, der Nordahl ble utestengt fra å jobbe i LO av okkupasjonsmakta, mens Hansteen fikk gjenoppta sin stilling. Strategien var på dette tidspunkt å opprettholde LO som en lovlig organisasjon med indre selvstyre. Hansteens juridiske erfaring satte ham i stand til å bruke gjeldende lover og regler mot okkupasjonsmyndighetene, og han var også dyktig til å spille tyskerne og Nasjonal Samling opp mot hverandre.

I realiteten ble Hansteen LOs formann under Nordahls fravær. Våren 1941 formulerte han to protester til Josef Terboven, som var Reichskommissar og dermed øverste tyske embetsmann i det okkuperte Norge. Terboven reagete med oppløsning av deler av LO, og forsøk på å nazifisere det som var igjen. Hansteen stilte et ultimatum, som faktisk fikk Terboven til å ta et hvileskjær. Men Reichskommissar sikret seg ved å innføre en ny forordning om unntakstilstand. Dersom det ble en åpen konflikt kunne han gjennom den forordningen raskt sette i gang harde tvangsmidler og bruke det tyske militærapparatet. Hansteen så dette som tegnet til at den lovlige tilværelsen var over, og sendte ut et rundkriv til tillitsvalgte han mente å kunne stole på, der det ble gitt instrukser om hvordan LO skulle fungere som illegal organisasjon. Han virket også som LOs representant i det forberedende arbeidet for opprettelse av Koordinasjonskomiteen i hjemmefronten. Nordahl, som var skeptisk til å kaste seg inn i illegalt arbeid, fikk han overtalt til å representere Arbeiderpartiet i en illegal faglig samarbeidskomité.

I begynnelsen av september hadde Terboven besøk av sjefen for det tyske sikkerhetspolitiet, Reinhard Heydrich. De to kom til at LO var den største trusselen blant norske organisasjoner, og de var enige om at okkupasjonsmakta måtte slå til ved første og beste anledning. Uttrykket «hensynsløs hardhet» ble brukt, hvilket i denne sammenheng utvilsomt betydde at noen ville bli henretta. Den 8. september begynte melkestreiken i Oslo. Arbeidere nekta å levere ut melk på arbeidsplasser, og dette førte til at jernarbeiderne ikke fikk streik fordi melka uteble. Hansteen så hvor farlig dette kunne bli, og bidro til å få slutt på streiken, men den 9. september erklærte Terboven unntakstilstand, og dagen etter ble denne kunngjort. 225 personer ble arrestert 9. og 10. september, de fleste av dem fra fagbevegelsen. LO fikk en kommissarisk ledelse innsatt av NS.

25 av de arresterte ble stilt for standrett i lokalene til SS- und Polizeigericht IX i Kristinelundveien 22 samme dag som de ble pågrepet. Standretten var en militær domstol med sterkt forenklede prosedyrer, som i utgangspunktet bare hadde en straffereaksjon, døden. Den var sammensatt av følgende personer: Heinrich Fehlis (sjef for Sipo i Norge) som formann, SS-Sturmbannführer Rudolf Schiedermair (jurist) og oberst Kurst Gross (tysk ordenspoliti) som meddommere og SS-Sturmbannführer Werner Knab (sjef for Gestapo i Norge) som aktor. Fem av dem ble dømt til døden, hvorav tre ble benåda til livsvarig tukthus. Den eneste av de tre som overlevde krigen var Josef Larsson, formann i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund.

Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, klubbformannen ved Skabo Jernbanevognfabrikk, ble bare timer etter at de ble pågrepet og dømt ført til Østre Skytterlags bane på Stig ved Årvoll i Østre Aker, i dag i Oslo. De ble skutt kl. 17.38 av en tysk særkommando under ledelse av SS-Hauptsturmführer Oskar Hans, og gravlagt på retterstedet. De var de første nordmennene som ble henretta av politiske grunner under okkupasjonen. Etter at det første sjokket hadde lagt seg fikk henrettelsene den motsatte effekt av hva Terboven hadde håpet. I stedet for å la seg skremme bort fra motstandsarbeid så mange at motstandsbevegelsen måtte styrkes og profesjonaliseres, og motstandsviljen økte kraftig. Asbjørn Sunde nevnte senere henrettelsene som en hendelse som virkelig fikk realitetene til å gå opp for folk. Tapet av Hansteen var allikevel tungt for motstandsbevegelsen ikke bare på grunn av det personlige tapet mange opplevde, men også fordi Hansteen hadde vært en svært dyktig organisator og et viktig bindeledd mellom ulike grupper. Nordahl Grieg, som kjente Hansteen godt, skrev mellom september 1942 og juli 1943 en syklus på sju dikt om ham hvor nettopp tapet av en god venn preger diktene.

Ettermæle

28. juli 1945 ble levningene av Hansteen og Wickstrøm flytta til æreslunden på Vår Frelsers gravlund, der de ligger i en felles grav. Samme år ble to deler av Store Ringvei, den gang i Aker herred, oppkalt etter dem: Viggo Hansteens vei og Rolf Wickstrøms vei. En bauta ble satt opp på retterstedet i 1948.

Kilder

  • Viggo Hansteen i Norsk biografisk leksikon
  • Rolf Wickstrøm i Norsk biografisk leksikon
  • Grieg, Nordahl: Friheten. Utg. Gyldendal. Oslo. 1945.
  • Nøkleby, Berit: Josef Terboven - Hitlers mann i Norge, Gyldendal, Oslo 1992
  • Sunde, Asbjørn: Menn i mørket, Falken Forlag, Oslo 1987
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget, Oslo 2010, ISBN 978-82-573-1760-7.

Eksterne lenker