Gestapo

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Gestapo, egentlig Geheime Staatspolizei (Det hemmelige statspoliti) var den utøvende del av det tyske sikkerhetspolitiet, Sipo. Gestapo var virksomme i Norge siden kort tid etter invasjonen i april 1940 til den tyske kapitulasjonen i mai 1945. De etterforsket politisk motiverte handlinger, og var motstandsbevegelsens hovedfiende.

De fleste brukte betegnelsen Gestapo om hele Sipo, hvilket betyr at samtidige kilder ofte er upresise. Ofte gjennomførte Gestapo en arrestasjon, mens andre avdelinger sto for den videre behandlingen av fangen.

Ledelse

Den første Gestapo-sjefen i Norge var dr. Wemer Knab. Han ble i 1942 etterfulgt av Hellmuth Reinhard, som satt til februar 1945. Oslo ble da skilt ut som eget Sipo-område. Siegfried Fehmer ble Gestapo-sjef i Oslo, mens Discar ble sjef for resten av landet med base i Festung FurulundUllern.

Hovedkvarterer

I Oslo holdt Gestapo til på Victoria Terrasse. I Bergen hadde de lokaler i Veiten 3, et hus som egentlig tilhørte Bergens Haandværks og Industriforening. I Trondheim tok de over Misjonshotellet, og i Kristiansand holdt de til i Statsarkivet.

Organisasjon

Gestapo gjennomgikk en rekke omstruktureringer i løpet av krigsårene, både internasjonalt og i Norge. Gjennomgående var Gestapo, som Sipo ellers, inndelt i flere forskjellige underavdelinger med hvert sitt ansvarsområde. Strukturen i Norge mot slutten av 1944 vises i tabellen under. Lederne for de enkelte avdelinger er angitt i kronologisk rekkefølge.

Avdeling Ledere Ansvarsområde
IV 1 a Preiss
Kuge
Marxisme
IV 1 b Preiss
Fehmer
Bruns
Milorg
IV 1 c Esser
Gumbrecht
Motstand, illegale aviser
IV 2 a Esser Sabotasje
IV 2 b Fehmer
Fink
Kontraspionasje
IV 3 Hennig Flukt, gisler, sperresoner, grensesaker
IV 5 Esser Våpen, sprengstoff, sikring
IV 6 Woesch
Paul
Schutzhaft, beslagleggelse, radio
IV S Wagner
Heinitz
Rapporter, kart
IV N Preiss
Wolff
Weiner
Agentledelse
IV M Lutter Militær vurdering
IV Wi Wilhelm Sikring av krigsindustri

Arbeidsmetoder

De fleste av Gestapos tjenestemenn var utdannet som politifolk. Vanlig politiarbeid var derfor en viktig del av arbeidet. Det ble ført et omfattende kartotek med grundige kryssreferanser, slik at man kunne finne identiteten til mistenkte og knytte personer sammen. Man brukte også telefonavlytting, brevkontroll og radiopeiling. Gestapo hadde også kontroll over gatekontroller, og de gjennomførte razziaer etter eget forgodtbefinnende.

Personer som var positivt innstilt til okkupasjonsmakten ble rekruttert som angivere, såkalte Vertrauensleute. Dette arbeidet var organisert innen Sicherheitsdienst (SD), som etterretningsorgan overfor politiske motstandere, og overlot normalt til Gestapo selve arrestasjonene. Særlig i Trøndelag, der Henry Rinnan ledet Sonderabteilung Lola, var dette utbredet, men over hele landet fant man et nettverk av SD-agenter som overførte opplysninger videre til Gestapo. I noen tilfeller klarte også SD å infiltrere motstandsgrupper. Mange av motstandsfolkene som ble tatt hadde undervurdert SD og Gestapo eller betrodd seg til en angiver. Det finnes også eksempler på personer som sa ja til å bli angiver for Gestapo for å selv slippe unna, men som så flyktet til Sverige ved første anledning. Disse risikerte rettsforfølgelse etter krigen for falktisk å ha vært agenter.

Forhørsmetodene varierte alt etter hvem man hadde fått tak i. De som ble antatt å være vitner kunne bli utsatt for grundige og lange forhør, og om de ikke svarte metoder som frarøvelse av søvn, konfrontasjon med andre vitner og trusler mot personen selv eller familien. Dersom dette ikke var nok, eller personen var antatt å selv være med i motstandsbevegelsen, ble tortur brukt. Metodene var meget brutale, og få kunne stå imot. Flere motstandsfolk valgte å ta sitt eget liv for å unnslippe torturen og faren for å røpe kampfeller.

Rettsoppgjøret

Under rettsoppgjøret ble tolv tyskere dømt til døden. Alle var tjenestemenn fra Gestapo, og ble tiltalt for tortur og drap.