Hellmuth Reinhard (1911–2002)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Hellmuth Reinhard, senere Hermann Gustav Hellmuth Patzschke (født 24. juli 1911 i Unterwerschen, Tyskland, død 2002) var SS-offiser og sjef for Gestapo i Norge fra januar 1942 til februar 1945. Han var blant annet en av de som hadde hovedansvaret for deportasjonen av norske jøder, og han beordra flere likvideringer av motstandsfolk. Han unnslapp rettsoppgjøret etter andre verdenskrig og fikk senere bare en kort dom for sine ugjerninger.

Karriere

Reinhard meldte seg i 1933 inn i SS og NSDAP, det tyske nazipartiet. Han studerte juss de neste årene, og hadde praksis hos Sicherheitsdienst i Leipzig, direkte underlagt Reichsführer-SS Heinrich Himmler. Etter en tid ble han overført til hovedkontoret Reichssicherheitshauptamt, og i 1939 til Sicherheitspolizei. Reinhard søkte seg til Waffen-SS, men hadde en skade som førte til at han ble avvist. I august 1940 ble han plassert i okkupert Nederland, der han var ved sentralkontoret for jødisk utvandring.

Da han kom til Norge i januar 1942 ble han satt inn som sjef for Gestapo, og nestkommanderende under Heinrich Fehlis i Sichergheitsdienst. Han hadde da han kom hit graden SS-Hauptsturmführer, tilsvarende kaptein. Den 21. juni 1943 ble han forfremma til SS-Sturmbannführer, tilsvarende major.

Sammen med sin nærmeste underordnede Siegfried Fehmer var Reinhard sentral i etterforskning av motstandsbevegelsen. Han var direkte ansvarlig for den utstrakte bruken av tortur under avhør, og fra sommeren 1944 begynte han å avsi dødsdommer uten rettssak. Han sørga også for å sende mange motstandsfolk i konsentrasjonsleir.

Høsten 1942 hadde Reinhard et overordna ansvar for arrestasjon og deportasjon av norske jøder. Han var blant annet direkte involvert i organiseringa av transporten med D/S «Donau» høsten 1942. Ifølge Kristian Ottosen var hele operasjonen satt i gang på initiativ fra Reinhard personlig. Hovedansvarlige for logistikken rundt holocaust, Adolf Eichmann, mente nemlig at de norske jødene måtte vente fordi det var vanskelig med transport. I en senere rettssak hevda han at det var Josef Terboven som var ansvarlig, og at han selv ikke hadde noe med aksjonen mot jødene å gjøre. Denne påstanden later ikke til å ha noe hold i virkeligheten. Siegfried Fehmer erkjente at han visste at jødene skulle i konsentrasjonsleir, og selv om han hevda at han ikke kjente til gasskamrene før etter krigen sa han også at han ikke var overraska over å høre om dem. Det er helt urimelig at Fehmer skal ha visst om dette, mens Reinhard skulle ha vært holdt utafor. Det finnes også andre beviser på at han kjente til og styrte aksjonen, som hans ordre om at skrivemaskinen som ble sendt med «Donau» for å lage ei liste over de deporterte måtte returneres til Oslo. Det kan virke som en uviktig sak, men den viser at Reinhard var involvert i styring av aksjonen på detaljnivå.

Mens han var i Norge bodde han i en beslaglagt redervilla i Tennisveien i Oslo.

I februar 1945 ble han sendt til Reichenberg i dagens Tsjekkia for å lede Gestapo der. Trolig er grunnen at han hadde røket uklar med Fehlis, og at han kunne brukes til å bygge opp Werwolf-bevegelsen i Reichenberg-området. Dette var en desperat plan for å lage geriljagrupper som kunne kjempe videre etter et tysk nederlag.

Da krigen endte kom han seg til Slesvig-Holstein. Han tok navnet Hermann Gustav Hellmuth Patzschke, som faktisk var hans fødenavn. Han klarte å holde tilhørigheten til SS skjult, og ble løslatt av de britiske okkupasjonsmyndighetene. Fra 1949 bodde han igjen sammen med kone og barn. I 1951 ble Reinhard erklært død etter å ha vært etterlyst siden 1951. Han gifta seg da på nytt med sin kone – som på papiret var blitt enke. Han arbeida fra 1949 i et tidsskriftforlag i Heidelberg, og i 1964 ble han leder for forlaget August Lutzeyer i Baden-Baden.

Rettssaken

Først i 1964 plukket noen fram saken hans igjen. Krigsforbryterkontoret i Ludwigsburg ville se over sakene til krigsforbrytere som var erklært døde, og la merke til at mannen som hadde gifta seg med Reinhards enke gikk under Reinhards fødenavn. I kaoset i Tyskland etter krigen hadde ingen fanget opp dette. Han ble pågrepet i desember 1964. I 1967 ble han stilt for retten i Baden-Baden. Tiltalens hadde tre hovedpunkter:

  1. Deportasjonen av de norske jødene. Blant vitnene var Kai Feinberg og Oskar Mendelsohn.
  2. Operasjon Blumenpflücken, utenomrettslige henrettelser av motstandsfolk i 1944. Reinhard skal ha beordra Ernst Josef Albert Weiner til å begå drapene.
  3. Drapet på Olav Sanden på Hokksund i 1944. Reinhard utførte selv dette drapet.

Reinhard forsøkte å få saken overført til en krigsrett, ettersom han mente at han hadde vært offiser og soldat, og bare hadde gjort sin plikt. Dette ble skarpt avvist av rettens formann, som påpekte at Reinhard ikke var underlagt Wehrmacht, men var i Norge som sjef for Gestapo.

Første og tredje punkt ble avvist av retten, da de ble ansett som forelda etter gjeldende tysk rett. Dette ble anka, og høyesterett ba om at saken om drapet på Sanden skulle behandles på nytt i lavere instans. Men punktet om deportasjonen ble ikke behandla på nytt, da høyesterett mente han ikke kunne ha visst at de ble sendt til en tilintetgjørelsesleir.

Da dommen kom ble han allikevel kjent skyldig for sitt ansvar for deportasjonen og drapet på sanden, men ingen straff ble utmålt for dette ettersom man fortsatt mente at sakene var forelda. Det andre punktet var derimot ikke forelda, og for dette fikk Reinhard fem års fengsel. Han ble løslatt i 1967.

Kilder og litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Hellmuth_Reinhard_(1911–2002)&oldid=2360843»