Henry Rinnan (1915–1947)

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Henry Rinnan»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Framstilling av Henry Rinnan ved Frostating lagmannsrett i forbindelse med rettsoppgjøret etter andre verdenskrig.
Foto: Schrøder/Justismuseet (1946).

Henry Oliver Rinnan (født 14. mai 1915 i Levanger, død 1. februar 1947 i Trondheim) var etterretningsagent, angiver og torturist under andre verdenskrig. Rinnan leda Gestapos Sonderabteilung Lola, også kjent som «Rinnan-banden».

Bakgrunn

Han var sønn av skomaker Johannes Rinnan (1892–1954) og Margit Johanne f. Kristiansen (1897–1972). Rinnan vokste opp i Levanger i Nord-Trøndelag som den eldste av ni søsken.

Han var sped og liten av vekst (1,58 som voksen) og ble plaget en god del i barneårene. Familienøkonomien var svak i barnedomshjemmet, men ikke verre enn hva mange andre hadde på den tiden. Men i motsetning til mange andre i den vanskelige mellomkrigstiden, fikk han jobb med en gang etter han var ferdig med folkeskolen. Etter en tid mistet han imidlertid jobben da han fikk ansvaret for en mangel i kassen i sportsbutikken han arbeidet som ekspeditør.

I årene fram til andre verdenskrig måtte han ta tilfeldige jobber som bilselger og lastebilsjåfør. Denne motgangen gjord ham bitter og ga ham en nederlagsfølelse som han utad søkte å kompensere med fantasifulle fortellinger om kommende suksesser han ville få.

Rinnan ble avvist som stridsudyktig på sesjon. Han giftet seg i 1936 med Klara Antonie Baglemo (1914–2002) fra Verdal, og de fikk tre barn Roar (1937–1999), Laila (1940–2013) og Liv (1945–2009).

Virke

Runnan var tilknyttet Sicherheitsdienst hvor Sonderabteilung Lola fra mars 1942 var formelt en underavdeling, og Rinnan fikk graden SS-Untersturmführer, laveste offisersgrad (fenrik)

Vertrauensmann

I krigens første dager var Rinnan i norsk tjeneste; han meldte seg til Hæren og var med i krigsoperasjonene i Nord-Trøndelag fram til kapitulasjonen. Han var sjåfør og kjørte norske styrker i april-mai 1940. Rinnan kjente nærområdene godt og hadde en enorm hukommelse.

På forsommeren 1940 kom han imidlertid i kontakt med Gerhard Stübs, som var leder for Gestapo i Trondheim, og 27. juni 1940 ansatte Stübs Rinnan som deres første betalte agent («Vertrauensmann») med agentnummer 1, og i tillegg også dekknavnet «Lola». Han undertegnet rapportene sin med «V-Mann 1 – Lola»

Blant Rinnans oppgaver var å kartlegge våpenlagre i Trøndelag og på Møre som var blitt etterlatt og skjult av de norske styrkene etter felttoget i 1940, for 100 kroner per uke, en klekkelig betaling etter tidens forhold. Høsten 1941 greide han å bli opptatt i en illegal organisasjon i Trondheim og sørget for at 43 nordmenn ble arrestert og 20 ble skutt.

Det første året leverte han og rapporter om politiske forhold i Trøndelag og Møre og Romsdal. Etter angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 forsøkte Rinnan å melde seg til tjeneste i Waffen-SS, men han ble i stedet tatt opp som etterretningsaspirant.

Han ble i august 1940 tildelt boligen til statsråd Sverre Støstad i Landstads vei 1, hvor han bodde resten av krigen med sin familie.

Sonderabteilung Lola

Fra september 1943 holdt Sonderabteilung Lola til i «Haus Gitta», Jonsvannsveien 46.
Foto: Per Renbjør/Levanger fotomuseum (1945–1946).

Utdypende artikkel: Sonderabteilung Lola

Med tilknytning først til Stübs, senere til Gerhard Flesch sjef for det tyske Sicherheitspolizei (hvor Gestapo var en av seks avdelinger) i Trondheim, fikk Rinnan ressurser til å fra januar 1942 bygge opp en organisasjon som til slutt talte over 60 medlemmer, med både mannlige og kvinnelige agenter. Rinnan forlangte ubetinget lojalitet fra sine underordnede, og i flere tilfeller likviderte han medarbeidere han ikke stolte på.

Selv om Sonderabteilung Lola var aktive over hele landet, lå kjerneområdet for virksomheten i Midt-Norge og Nordland, som av den tyske okkupasjonsmakten ble ansett som de strategisk viktigste områdene i Norge. Kallenavnet «Rinnanbanden» skal han ha brukt selv.

Rinnan fortrakk å benytte arbeidsmedtoden han hadde hatt suksess med i jakten på våpenlagrene høsten 1941, det som på tysk ble omtalt som «Spiel im negativen Raum», eller som «Spill i den negative sektor» som det heter i dommen mot Rinnan. Dette gikk ut på å gi seg ut for på være motstandfolk og vinne innpass i miljøene. I enkelte tilfeller hjalp også Rinnan motstandsfolk og deres familier med å flykte til Sverige, slik at Rinnan og hans folk framsto som troverdige motstandfolk og at det ble spredt rykte om dette i de norske flyktingemiljøene hjemme.

Slik infiltrerte Rinnan flere organiserte motstandsgrupperinger, særlig i Midt-Norge og i Nordland, og disse gruppene og medlemmene ble definert som «negative kontakter», og handlet i god tro på Rinnans ordre. De forsynte ham også med informasjon, som i stedet for å bli sendt til allierte myndigheter, nå havnet hos den tyske etterretningstjenesten. Slik satte Rinnan store deler av det organiserte motstandsarbeidet i Midt-Norge ut av spill, da den var under hans kontroll og nærmest omdannet den til et instrument i tyskernes tjeneste.

Rinnan hevdet selv under rettssaken mot ham at han hadde et sted mellom 1500 og 1600 negative kontakter. Så lenge Rinnan og den tyske okkupasjonsmakten så seg tjent med det, lot de motstandsgruppene fortsette arbeidet og overleveringen av informasjon uforstyrret. Når de så fant tiden moden for det, foretok okkupasjonsmakten omfattende opprullinger av motstandsorganisasjoner, ofte med folk fra Rinnan-banden som deltakere.

I løpet av vinteren 1943/1944 ble det en endring i gruppens virksomhet, da de gikk over fra å være et slags etterretningsbyrå for det tyske sikkerhetspolitiet, til selv utøve aktiv etterforskning, forhør med tilhørende tortur- og aksjonsvirksomhet. Endringen medførte en kraftig økning i tallet på agenter, mange av dem rekruttert blant hjemvendte, arbeidsledige og desillusjonerte frontkjempere.

Gruppen utsatte de arresterte for ekstrem tortur. Flere av de arresterte ble sendt i konsentrasjonsleir, eller ble henrettet av tyskerne på et senere tidspunkt. I forbindelse med rettsoppgjøret ble det samlet opplysninger som tyder på at flere hundre ble torturert og mer enn åtti mennesker mista livet som direkte eller indirekte konsekvens av bandens virksomhet. Dette omfatter dødsfall under tortur, likvideringer av motstandsfolk og av flere av bandens egne folk (gjort uten godkjenning fra Gestapo) og dødsfallene i leire og på rettersteder.

Etter frigjøringen

Rinnan i fengsel. Ansiktet bærer preg av mishandling.

Før frigjøringen i 1945 ble gruppa tipset om at de måtte rømme Trondheim umiddelbart med at kapitulasjonen ble offentlig. Ved midnatt 7. mai reiste reiste fire biler, med blant andre Rinnan, fra Jonsvannsveien 46 og inn i Verdalen. De hadde tatt med seg de to arrestantene Magnus Caspersen og Ingeborg Holm som gisler som begge hadde blitt torturert i Jonsvannsveien.

Etter to netter, 10. mai, greide Caspersen å rømme og samme dag ble gruppen splittet i flere mindre grupper, hvor noen tidlig ble arrestert. Rinnan flyktet sammen med Gunlaug Julie Dundas og fire andre innover i Verdalsfjellene, til dels til fots og ble tatt igjen av hjemmefrontsmenn og norske politisoldater på vei østover mot Flysetra og overga seg 14. mai omkring halvannen mil fra svenskegrensa.

Rinnan ble plassert i en fengselscelle i det tidligere hovedkvarteret til den tyske etterretningstjenesten på Misjonshotellet i Trondheim. Han fikk han flere besøk av folk som ville takke for sist og banket ham opp, uten at han beklaget seg over det.

Men julaften 1945 rømte han fra fengselet og oppsøkte en tidligere motstandsmann som bodde i Trondheim sentrum hvor han var en time å rømme før han igjen ble arrestert. Han regnet med at det norske sikkerhetspolitiet ville være interessert i hans etterretningskompetanse og kunnskaper om sovjetisk virksomhet og kommunistiske grupper.

Rettsoppgjør

Rinnan under rettssaken.
Foto: Justismuseet (1946).

Utdypende artikkel: Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig

Rettsprosessen mot medlemmene av Sonderabteilung Lola gikk i flere puljer. Rinnan, sammen med 29 andre medlemmer av gruppen var den største prosessen som startet 30. april 1946 med domsavsigelse 20. og 21. september 1946. Aktor i denne saken var senere statsminister og utenriksminister John Lyng. Totalt var det omkring 70 personer som var medlem av gruppen i løpet av krigen, men flere av disse var døde før rettsoppgjøret. 58 medlemmer ble domfelt under rettsoppgjøret. Av disse fikk tolv dødsdom, hvorav to ble omgjort til livsvarig fengsel. Elleve av dødsdommene ble felt i hovedprosessen, mens Hans Birger Egeberg ble dømt til døden i en tidligere prosess og henrettet 4. oktober 1945, før hovedprosessen. Elleve personer fikk livstids fengsel, inkludert de to som opprinnelig ble dømt til døden. De andre fikk fengselsstraffer på mellom seks måneder og ni år.

Dette betyr at av de 25 nordmenn som ble henrettet etter krigen, var nesten halvparten fra Sonderabteilung Lola. Henry Rinnan ble henrettet ved skyting på Kristiansten festning i Trondheim klokken 04.05 den 1. februar 1947.

Ettertidens vurderinger

Den omfattende faglitteraturen om Henry Rinnan gir ulike forklaringer på hans ugjerninger. Tidlig ble det lagt vekt på en vanskelig barndom og oppvekst, ettersom Rinnan vokste opp i fattigdom og tidvis ble utsatt for grov mobbing som strevde for å nå opp og bli akseptert og være «en av gutta».

Den kanskje sterkeste eksponenten denne forklaringsmodellen er i boka Hvem var Henry Rinnan? av Per Hansson fra 1972. Dette har familiemedlemmer og andre som kjente ham senere gått imot igjen understreket at han hadde en stor bekjentskapskrets, men at han overfor denne kunne komme med selvskryt og fantasifulle, overdrevne historier om seg selv.

Aktor John Lyng hevdet under saken at det ikke var noe som tydet på at bakgrunnen for Rinnans grufulle gjerninger lå i traumatiske barndomsminner.

Ut fra kildene er det vanskelig å finne grunnlag for å hevde at det var hevnmotiv for en traumatisk oppvekst som gjorde en ung mann til landssviker, torturist og drapsmann.

De psykiatrisk sakkyndige under rettssaken karakteriserte ham som «listig, brutal, hensynsløs, ærgjerrig» og pekte på at tjenesten i sikkerhetspolitiet gav grobunn for at disse egenskapene kunne vokse og utfolde seg.

Nærmeste familie

Rinnans sønn Roar Baglemo.
Foto: fra boka Rinnans sønn, s. 81 (1982).

Rinnans far Johannes var medlem av Nasjonal Samling og forsvarte sønnen under krigen at han arbeidet for tyskerne, selv om enkelhetene i hans virksomhet nok ikke var kjent. Hans to brødre Gisle (1923–1994) og Rolf (1925–1966) var med i Sonderabteilung Lola, mens en annen bror var med i motstandsbevegelsen, noe Henry Rinnan var kjent med.

Rinnans hustru Klara reiste tidlig etter krigen til Oslo, og etablerte seg på nytt. Hun giftet seg og i 1955 en sønn med sin nye mann. Mannen døde i 1980, sønnen i 1990, og hun selv døde 16. desember 2002 på Grünerløkka sykehjem i Markveien 61, 88 år gammel. Hun er gravlagt på Østre gravlund på Helsfyr i Oslo sammen med mann og sønnen hun har med ham.

De tre barna ble etter krigsavslutningen spredt til ulike deler av morens familie.

Rinnans sønn Roar Baglemo (tok morens familienavn i 1954 og da han flyttet fra Verdal til Oslo) vokste opp hos mormoren i Verdal og har beskrevet hvordan det var å vokste opp som Rinnans sønn. «Alle» visste hvem han var, og han forteller om mobbing, ødelagt skolegang og store psykiske problemer. Men også folk som hadde sympati for et barn som ikke kunne lastes for farens ugjerninger. Dette forfulgte ham til en viss grad når han flyttet til Oslo. Først gjennom etterkrigstidens faglitteratur ble han kjent med hva faren egentlig hadde gjort. Han fikk fire barn. Han døde i Mariefred utenfor Stockholm.

Rinnans to døtre ble etter hvert gift og tok sine ektemenns familienavn. Datteren Laila fikk en sønn og døde i 2013 i Nittedal. Datteren Liv fikk en sønn og to døtre og døde i 2009 i Steinkjer.

Slik har Rinnan en stor etterslekt, men ingen bærer hans familienavn.

Også Henry Rinnans yngre bror Tor Ingar Persøy (1927–2000) forteller i boka I skyggen av Henry Rinnan fra 1982 hvordan Henry Rinnans virksomhet har ødelagt hele den store, utvidede familien, skapt splittelse og bitterhet, særlig blant svigerfamiliene. Også tidligere NS-medlemmer holdt seg unna.

Kilder og litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Henry_Rinnan_(1915–1947)&oldid=2536124»