Sverre Støstad

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Sverre Støstad.
Foto: Utlånt fra familien.

Sverre Kornelius Eilertsen Støstad ble født 13. mai 1887husmannsplassen Auntrøa under gården Støstad i tidligere Kvam kommune (Nord-Trøndelag), som fra 1964 er en del av Steinkjer. Han var en politiker med god forankring på venstresida. Støstad døde 7. desember 1959.

Sverre Støstad og Olav Scheflo på Moskvakremlens mur. Det er pause i forhandlingene under Kominterns 3. kongress i 1921.

Sverre Støstad vokste opp på husmannsplassen Auntrøa under gården Støstad. Da hadde faren som opprinnelig var gardmannsønn antatt plassen under Støstad, en eldre bror fikk odel. Sverre treffer vi igjen i Moskva høsten 1921 - som delegat fra Det norske arbeiderpartiDen Kommunistiske Internasjonales 3. verdenskongress. Arbeiderpartiet, som ble sterkt radikalisert på det såkalte påskelandsmøtet i 1918 sluttet seg til Komintern allerede fra 1919. Sverre Støstad hadde da undergått en gjennomgripende modningsprosess som starter ved at han i 1908 ble fagorganisert i Norsk Arbeidsmandsforbund. I 1912 begynte han som bygningsarbeider i Trondheim. Riktignok vet vi ikke om det er akkurat i 1912 han ankom Sør-Trøndelag, men mye tyder på det. Det vi med sikkerhet vet er at han fra han forlot skolepulten tok seg arbeid som skogsarbeider og seinere fløter i heimtraktene. Og dessuten vet vi at han har hatt engasjement på Dovrebanen og seinere som anleggsarbeider på Rjukan. I 1912 var han blitt så politisk moden at han skrev sosialistisk inspirerte artikler, bl a i publikasjonen "17. mai " det året. Jf 'Nåkkå tå kvart fra Følling og Kvam 1993'. Det er her på sin plass å nevne at Støstad òg var en av støttetroppene i Fagopposisjonen av 1911, den delen av fag- og partiopposisjonen som Martin Tranmæl har fått «æren» av å stå bak.

Det eiendommelige ved Sverre er ikke bare at han kommer fra ei lita inntrøndersk bygd, men hans politiske modning; hvordan han tar opp i seg ideer fra verden rundt seg. I 1908, 21 år gammel ble han altså fagorganisert, og samtidig ble han medlem av Det Norske Arbeiderparti, som var en helt vanlig prosess den gang. 10 år seinere; i 1918 er han blitt bestyrer av det faglige opplysningskontor i Trondheim etter først å ha blitt valgt til sekretær i Trøndelag faglige samorganisasjon i 1915. Samorganisasjonen var som kjent en direkte følge av fagopposisjonen sitt arbeid. Dette vervet hadde han i 4 år, til han samme år, i 1919 ble engasjert som assistent ved arbeidskontoret i Trondheim, den gang en kommunal instans.

Arbeiderråd - en revolusjonær epoke

Det har nå vært gjennomført en vellykket revolusjon i Russland og etter modell av Lenins sovjeter blir det i løpet av 1917-1918 også i Norge dannet arbeiderråd rundt omkring. Et slikt sovjet, (ordet er russisk og betyr råd), ble opprettet i Trondhjem den 19. januar 1918. Rådets interimsstyre besto av Martin Tranmæl, Elias Volan (fra Inderøy) og Sverre Støstad. Den 8. mars samme året velges Volan til formann i rådet.

Slike råd dannes rundt omkring i hele Trøndelag. I Trondhjem får rådet i overkant av 5000 medlemmer. Utvilsomt er Sverre Støstad her en av pådriverne. Ståle Cartfjord sier i sin bok Farvel til føderalismen bl a: «Sindige Støstad ville slå til alt fra 1. april». Det tales her om «å ta 8.timersdagen» i 1918. Tranmæl var og med i arbeiderrådet, men Cartfjord sier om Tranmæl at skulle han ha interesse av en organisasjon, måtte han òg ha kontroll over den. Slik kontroll skaffet Tranmæl seg, ved å sørge for at han blir delegat til landssammenslutningen av arbeiderråd i Kristiania, som ble ledet av Sigurd Simensen. Der holdt Tranmæl innledningsforedrag om taktikken, og han sikret seg derved også at han ble identifisert med den nye radikale strømningen. Tranmæl brukte for øvrig akkurat samme taktikk for å komme inn i ungdomsforbundet ved at han fikk akkreditiver fra ungdomslaget i Harstad(!) og gikk dermed utenom ungdomslaga i Trondheim som den gang (1912) ikke ville ha noe å gjøre med de radikale i dette forbundet. Vi skal seinere se at slik arbeider ikke Sverre Støstad. Det som skjer etter at Arbeiderrådenes landssammenslutning hadde kjørt sitt møte, etter at arbeiderpartiets ledelse nå ikke kunne se bort fra opposisjonen i partiet, er at de radikale blir for mange til at de lar seg neglisjere. Og det sensasjonelle skjer: Opposisjonen vinner partiet. Påskelandsmøtet i Det Norske Arbeiderparti velger helt ny ledelse. Den gamle ledelsen i partiet ville ikke la seg gjenvelge, og dermed fikk Tranmæl (full) kontroll. Da er det plutselig ikke bruk for arbeiderrådene lenger. Rådsbevegelsen går i oppløsning med begrunnelsen om at nå hadde man kontroll over partiet.

Større verv - og oppgaver

I 1920 og 1921 har Støstad sekretærfunksjonen i Trondheims arbeiderparti. Det er således ingen hvem som helst som sammen med ytterligere en Inntrønder: Olav Scheflo fra Steinkjer, kan stå på Moskvakremlen i en av verdenskongressens pauser. Støstad har gått og fortsetter å gå et eiendommelig stykke politisk vei. I sine yngste, bevisste år, er han det man med et fellesbegrep kan kalle føderalist. Dvs han har tro på at visjonen, som er sosialismen, skal kunne gjennomføres ved at arbeiderklassen organiserer seg i sine interesseorganisasjoner, uten noen særlig sentral overbygning; en slags anarko-syndikalistisk måte å tenke, se og organisere verden på. Seinere blir han organisert i ungdomsforbundet (Norges sosialdemokratiske ungdomsforbund) som etter hvert blir den organisasjonen i Norge som blir bæreren av den mest sentralistiske måten å tenke på. Dvs at i dette forbundet er de vel egentlig organisert alle; både anarkister, syndikalister, anarkosyndikalister, marxister og seinere også leninistene.

Fra 1918; i hans tid ved opplysningskontoret kaster han seg inn i arbeidet med å samle inn opplysninger om arbeidsforhold, lønn, tilgang på jobber, både på større steder og på de enkelte arbeidsplasser, og da ikke bare lokalt men med hele landet som felt. Jobben gjør han pietetsfullt og skikkelig; han vinner stadig ny respekt.

Allerede i 1919 blir han innvalgt i Trondheim bystyre - en plass han beholdt til 1945. Det skal imidlertid bli flere og enda mer interessante oppdrag som folkevalgt for plassguten fra Kvam.

Partiet mener at han er den som best kan representere arbeiderklassen i særdeleshet og byene i Trøndelagsfylkene (Trondhjem og Levanger) spesielt.

Strid i arbeiderbevegelsen

Skal vi forstå nedenstående lederartikkel i avisa Ny Tid, mandag den 12. september 1921 må vi ha klart for oss den organisatoriske krise Arbeiderpartiet nylig hadde gjennomgått: Sin første store krise, nemlig at en gruppe bryter ut og starter Norges Sosialdemokratiske Arbeiderparti.

Redaktør i "Ny-tia", Knut Olai Thornæs sparer ikke på kruttet når han her går til frontalangrep på skribenten i Socialdemokratenes organ, Ole Konrad Ribsskog; ytterligere en Nord-trønder.

Hvem er Støstad? «Høiresocialisternes organ har en artikel med overskriften: Hvem er Støstad, og fordi vedkommende ikke har hørt Støstad gripe ordet i bystyret, gir han til bedste en del spydigheter om at vor kamerat som er stillet først på valglisten, er bare et almindelig nr., en av de stille i landet.

Det er ikke vanskelig at skjønne at indlægget skriver sig fra Ole Konrad Ribsskog, vi kjenner kloen altfor godt til at ta feil i det.

Vi mener, at O. K. Ribsskog skulde være forsigtig med at stille op spørsmålet: Hvem er han? Overfor ingen av partiets medlemmer har dette spørsmål vært stillet så ofte som overfor ham. Og for ingens vedkommende har det været så kjedelig at svare på som for hans. Så længe han var brukbar representant - tillidsmand har man aldrig åæret - var vi jo nødt til å forsvare ham. Og så længe han skulde opover, holdt han sig i skindet. Men da han kom på toppen, da han blev ordfører og skoleinspektør, viste han mer tydelig den gamle Adam. Neppe nogen anden kommunemand - vi tar også de borgerlige med - har vist et så indætt fiendskap mot arbeidernes og især mot funktionærenes organisationsbestræbelser som han. Vi har gjentagne ganger måttet ta ham i skole for at holde ham inden anstændighetens grænser. Det karakteriserer hans arbeider- og organisationsfiendt-lighet at han - nu da han selv er paa toppen - er med på at ville frata kommunale arbeidere og funktionærer retten til at delta i behandlingen av tarifavtaler og lønsvedtægter.

Hvem er Støstad? er ikke vanskelig at besvare. Han er for det første en mand som har sluttet sig til arbeiderbevægelsen ikke for at gjøre politisk karriere, det er et fortrin som der bør sættes pris på. Han er arbeider, cementstøber - midlertidig har han plads som kontorist ved arbeidskontoret. Han er et ivrig fagforeningsmedlem og partimedlem, fortiden er han sekretær i partiet. Ingen som har deltat i fagorganisationen og partiet kan si at Støstad ikke har sine meninger. Han har deltat i partiarbeidet mere end de fleste og hans evne til i tale og skrift at fremsætte sine tanker er både vel kjendt og høit skattet.

Det er ingen tilfældighet at Støstad er sat fremst på Arbeiderpartiets liste. Som vi har fremholdt, vilde man denne gang, at den arbeiderne valgte til stortinget, skulde være en av deres egne, en som var arbeider, som var organisert og som kunde repræsentere deres synsmåter, arbeidernes, og ikke være halvborgerlige reformpolitikere, med dypest inde foragt for arbeiderne og deres organisationsmæssige bestræbelser.

Da var just Sverre Støstad manden, han kan de stole på." Thornæs fortsetter i samme stil - med forklaring på hvorfor ikke formannen i bypartiet og redaktøren av avisa er nominert». Nedenstående kraftsalve er finale på dagens lederartikkel av 12. september 1921:

«Inden Trondhjems arbeiderparti findes for tiden ikke stortingsfriere. Dem er vi heldigvis blit fri, idet de har kjøpt sig en kanon og begynt for sig sjøl. Men de som er opstillet er mænd som har prøvet arbeidernes klassekamp, og som er fuldt værdig den tillid som vises dem.»

I spalten «DAGSNYT»" i samme avis finner vi og denne notisen: «Trondhjems kommunistiske husmorforening. Medlemmerne gjøres opmerksom paa, at det første møte efter ferien holdes tirsdag førstk. i Folkets hus, værelse 6. Det blir foredrag av Sverre Støstad om det forestaaende stortingsvalg. Alle medlemmer maa møte.»

Strid - kamp - seire

Støstad ble innvalgt på Stortinget fra byene Trondheim og Levanger. Arbeiderpartiet fikk hele 6.106 stemmer og en representant, sosialdemoktatene fikk 1861 stemmer og ingen representant. Støstad beholdt plassen - sammenhengende til og med 1948.

Vi må anta at Sverre Støstad var observatør på Arbeiderpartiets landsmøte i Trondheim i 1915, hvor blant annet den revolusjonære politiske flyktningen fra Russland; Aleksandra Kollontay var gjest og ga til beste en flammende hilsen til møtet fra Lenin som da var i eksil i Sveits. Kollontay ble tolket av en annen "inntrønder"; Adam Hjalmar Egede Nissen, født på Rinnleiret i 1868.

Det var nå, i perioden 1915-1927 at Støstad gjennomgikk sin store bevisstgjøring som politiker. Når Arbeiderpartiet sluttet seg til 3. internasjonale; Komintern i 1919 var Sverre en av støttespillerne til Olav Scheflo som her spilte en særs viktig rolle, jf Moskvatesene i norsk politikk utgitt på Universitetsforlaget av Knut Langfeldt i 1961. Dette ga seg og uttrykk i avstemningsresultatene over flertallsinnstillingen i DNAs grunnorganisasjoner i Trøndelag, omkring tilslutningen til det som seinere er benevnt Moskvatesene, dvs organisasjonens betingelser for medlemskap. Stjørdal arbeiderparti vedtok flertallsinnstillingen enstemmig, i Hommelvik arbeiderparti ble den vedtatt mot to stemmer. På Røros ble flertallsinnstillingen vedtatt enstemmig, mens den i Aalen ble vedtatt mot en stemme. Uttrøndelag arbeiderparti vedtok innstillingen enstemmig, mens Namdalen arbeiderparti vedtok den med 65 mot 16 stemmer. Likeså vedtok Trondhjem arbeiderpartis generalforsamling innstillingen enstemmig, som en av de siste foreninger som foretok slik avstemning i mars 1921.

På kort tid får vi en veldig «politisk omveltning». De mest aktive innenfor Arbeiderpartiet drar i tre retninger: Martin Tranmæl, som blant folk flest har fått ord på seg for å være den mest radikale av alle arbeiderledere i partiets historie, startet allerede i 1920 prosessen med å få partiet tilbake i en mer reformistisk lei. Dog var han ikke så reformistisk som mindretallet at han ble med på dannelsen av Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti i 1921. Nei, han ble innenfor moderpartiet og kjemper for en slags «tredje veg», som på mange måter har likhetstrekk med den rollen Sosialistisk Folkeparti (SF) kom til å spille i norsk politikk ca 40 år seinere. Ja, han fortsatte med sine agitatoriske utspill hvor han til fulle benyttet seg av sine evner som folketaler. Det blir brukt store ord og lovnad om fett flesk som man sier på trøndersk. Sverre Støstad opptar og vedlikeholder sitt nære vennskap med Olav Scheflo, sannsynligvis ikke bare på grunn av det geografiske slektskap, men etter alle merker også på grunn av de likhetstrekk i synet på politikken de to utvikler. Jordnære, udogmatiske og ærlige som de begge er blitt kjent for, og også den gang aktet for å være, så videreutvikles og samkjøres deres politiske syn på riktigheten av å stå i KOMINTERN og utvikle Arbeiderpartiet til et revolusjonært kommunistisk parti som kunne stå i mot reaksjonen, forme en politikk som tjente arbeiderklassens interesser og som også hadde et internasjonalt perspektiv ut over bygda, byen og landets grenser. Så mens Tranmæl så å si falt tilbake til sin syndikalistiske måte å tenke på, så utviklet stadig flere en mer grunnleggende marxistisk verdensanskuelse. Blant disse finner vi Sverre Støstad, som sagt i godt selskap med blant andre Olav Scheflo.

Det store bruddet

Et nytt brudd måtte komme, og det skjedde på Arbeiderpartiets 3. ekstraordinære landsmøte i oktober/november 1923. Etter at Kominterns utsending til møtet har holdt sitt innlegg, og Tranmæl hadde reist forslaget om utmelding av internasjonalen, ble resultatet at tilhengerne av 3.internasjonale taper med en margin på i overkant av 60 stemmer. 103 avga «kommunistisk» stemme mens 169 stemte med Tranmælfløyen. 13 av Arbeiderpartiets 28 stortingsmenn fulgte Norges Kommunistiske Parti, og i de påfølgende kamper om partiets 41 aviser vant NKP-fløyen 11, etter en formidabel mobilisering og agitering fra begge sider. NKP; Norges Kommunistiske Parti, avdeling av 3.internasjonale ble nå stiftet på Østkanten samfunnshus i Kristiania dagen etter, den 4. november 1923. Der ble Sverre Støstad enstemmig valgt til formann og Olav Scheflo til redaktør av partiavisa; Norges Kommunistblad som kom ut med sitt første nummer allerede den 5.november. Det var ikke tilfeldig at Støstad ble valgt til den første formannen i kommunistpartiet: Han hadde også vært mindretallets kandidat til formannsvervet i DNA allerede på det ordinære landsmøtet i februar 1923. Da fikk han 80 stemmer mot Oscar Torp som fikk 98.

Kommunisten Sverre Støstad

Det som nå hadde skjedd, politisk og organisatorisk innen norsk arbeiderbevegelse var at det var dannet et Sosialdemokratisk nokså høyreorientert parti allerede i 1921. Fra 4. november 1923 var det i tillegg, i teorien dannet et venstreorientert parti (NKP) og et (i teorien) moderat arbeiderparti. Det sistnevnte, DNA opprettholdt imidlertid sin retoriske agitasjon blant annet om «proletariatets diktatur» og «rådstanken» innen produksjonen og militærvesen. Ja, de etablerer tillike sin ungdomsorganisasjon under navnet Venstrekommunistisk ungdomsforbund. Sverre Støstad, den trauste, stødige og man kan si «ikkeraljerende» og jordnære politikeren, fikk nå en alt annet enn lett jobb når han skulle lede Sentralstyret i Den Kommunistiske Internasjonales norske seksjon: Norges Kommunistiske Parti. Ungdomsforbundet, som i alle år har vært pådriveren for å bygge det kommunistiske parti i Norge og som tok navnet Norges Kommunistiske Ungdomsforbund allerede fra 1921 avga nå mange av sine medlemmer til partiet i og med at aldersgrensen for medlemskap i NKU nå ble satt til 23 år. Hva var det da som gjorde at NKP minimaliseres så voldsomt i løpet av årene 1923 til 1930? Noen av svara kan for eksemplel være: De stadig tilbakevendende linjeskift som Eksekutivkomiteen (EKKI) i Moskva sendte ut, ble etter hvert så vanskelig å styre etter at det virkelig røynet på tilliten til partiet. Man fikk en velgerflukt. Om det betyr at man skal gi Sverre Støstad skyld så må det òg ta hensyn til alle de som virkelig dro i flere retninger, også innen Sentralstyret i det samme NKP. Noe av årsaken til «vinglingen» i EKKI og NKPs sentralstyre kan og ligge i et tilsynelatende utenforliggende faktum: Lenin døde i 1924.

Støstad skulle altså lede et kommunistisk parti etablert i sluttfasen av den revolusjonære bølge i Europa, og slåss mot et Arbeiderparti som hadde kritisert Komintern fra venstre og som fortsatte å gjøre det, samtidig som det hevdet å stå på et kommunistisk grunnlag. Det ble da også en ganske så umulig oppgave, som kommunistpartiet tapte, med glans, kan man si.

Enda mer strid

Da den store konflikten i norsk arbeidsliv, før landsmøtet i november 1923; den «ulovlige» Jernstreiken slo inn over landet, engasjerte dette mange av de seinere NKP-kadrene. Blant annet fikk streiken vidtrekkende konsekvenser for daværende formann i Norsk Jern & metallarbeiderforbund; den gamle kampfelle fra Fagopposisjonen av 1911 i Trondhjem, Halvard Olsen. Olsen ble nestformann i NKP - under Sverre Støstad, og som en følge av sin linje i selvsamme jernstreik ble han ekskludert av NKP allerede i 1924. «Hårda bud», dette var i de dager man ikke bare «slo på skjækene». Sverre prøvde å skåne Olsen, men forgjeves. Det viste seg som allerede antydet at det i partiets midte var minst to fløyer, og i denne striden tapte Støstad stadig terreng. Men han hadde jo andre inntrøndere å støtte seg til. Elias Volan fra Inderøy var en. Også han en av kampfellene fra hine Fagopposisjonsdager i Trondhjem. Volan var for øvrig opposisjonens nestformannkandidat på februarlandsmøtet og fikk da 79 stemmer mot de 94 stemmer møtet avga for Edvard Bull. Underlig dette, men et ubestridelig faktum: Den «ekte» venstreretning i arbeiderbevegelsen i Norge på denne tiden var dominert av Trøndere, og ikke så rent få av dem var Inntrøndere.

Kampen om flertallet i Arbeiderpartiet var blitt ført med «slipte kniver». Flertallet som økte fra 2 i februar til vel 60 i november 1923 berodde på Kristianiarepresentantene. Ute i landet for øvrig hadde Kominternfløyen et klart flertall, så også i Trondheim. Noe som blant annet fikk seinere «landsfader», Einar Gerhardsen i sin erindringsbok Unge år til å utbryte: «... Men at folk som Støstad og partiformannen Gustav Sundby skulle gå med mindretallet, var ikke til å forstå.» At Gerhardsen var så uvitende om de utspill Tranmæl kom med vis a vis Sverre Støstad var kan hende basert på «selektiv hukommelse».

Sverre Støstad ble valgt, enstemmig og uten motkandidat til formann for Sentralstyret i NKP. Som i (arbeider)-opposisjon hadde han nå et parti til høyre: Norges Sosialdemokratiske Arbeiderparti av 1921, men særlig et til venstre: Det norske arbeiderparti, som nå etter sitt ekstraordinære landsmøte hadde som formål: «at føre arbeidernes klassekamp frem til det kommunistiske samfund gjennem proletariatets diktatur.»

Ved stortingsvalget 1924 stilte Støstad på NKP sin liste og ble valgt. Arbeiderpartiet i Trondheim fikk 4.166 stemmer og en representant, Ivar Aarseth. NKP (Støstad) fikk 4.329 stemmer og sosialdemokratene 1808 stemmer.

Egil (født 1921) og Aase (født 1916) på Egils første skoledag
Foto: Sverre Støstad

Men i partiet møtte Støstad flere og flere bøyger. Ved landsmøtet i 1925 gikk han av som formann. Han var imidlertid fortsatt tro mot ideen. Og når de store saker dukket opp, saker som har stor betydning for ham; som sosialist/kommunist var han alltid «tro». De store slitasjene ble likevel etter hvert så påtagelig at Støstad, på sin ærlige måte; i arbeiderklassens interesse, ble engasjert i bestrebelsene på å samle de tre partier tilbake i folden igjen. Dette engasjementet førte ham til samlingskongressen i 1927, og som en følge derav ble han ekskludert fra NKP. Da stilte han på ny som stortingskandidat for DNA.

«Valgkampen ble innledet med et møte på Kyrksæterøra med over 800 deltakere, deriblant 300 fra byen og distriktene. Et stort dampskip førte de tilreisende deltagerne til stevnebygda. Buen og Støstad var talere». Det er Ole Øisang som skriver dette i en egen artikkel om Trondheimspartiet i 50-årsskriftet om Sør-Trøndelag arbeiderparti.

Her var det altså den ekte sosialdemokrat, Anders Buen og hans motsats, kommunisten Støstad som var hovedtalere. Ved dette stortingsvalget fikk De forente Arbeiderpartier 8.371 stemmer og to representanter; Ivar Aarseth og Sverre Støstad. NKP fikk 3.544 stemmer og en representant; Olaf Løhre. «Samlingen i 1927 skjedde på bakgrunn av et program som representerte et kompromiss mellom to politiske retninger i norsk arbeiderbevegelse.» Slik beskriver «Haakon Lie» det, og han fortsetter: «Høsten 1929 ble det nedsatt en programkomité som besto av tungvekterne Edvard Bull, Oscar Torp, Magnus Nilssen, Alfred Madsen og Sverre Støstad. Formann for komiteen var professor Edvard Bull.» Dette var den mannen alle, i og utenfor partiet, sa ville lage et genuint nytt program for Arbeiderpartiet, som klarere skulle gi uttrykk for partiets grunnsyn og de store linjer partiet nå ville bygge sin politikk på. Flere har forklart hvorfor han ikke gjorde det. Tranmæl har overfor Haakon Lie forklart at «Bull var en sliten mann, så derfor valgte han bare å rette opp de mest tydelige svakheter ved samlingsprogrammet.»

Ny veranda i Landstads v 1. i Trondheim. Barna Egil og Aase vil se hvordan det går.
Foto: Sverre Støstad.

Dette skal være, og har vel også blitt den offisielle forklaringen på den radikalisering som fant sted i Arbeiderpartiet til valget 1930, og som førte til tap av flere mandater.

Men - det interessante i denne sammenheng er passusen om «tungvekterne i programkomiteen» som Lie utrykker det. Blant disse befant seg nå, Støstad, to år etter han forlot kommunistpartiet. I og for seg en interessant betraktning det fra Lies ståsted.

Parlamentarikeren Støstad

Det kan ikke ha vært lett å være Sverre Støstad i disse bevegede år. For å belyse litt av temperaturen i debattene kan vi se på Christian Hilt sitt minneskrift til Rudolf Nilsen, utgitt i 1936. Her framstår følgende: «I vårt land fant i disse år sammenslutningen mellom sosialdemokratene og tranmælittene sted og den første kongelige regjering av Det forenede norske arbeiderparti blev dannet i 1928. Disse begivenheter øvet sin innflytelse også innenfor det unge kommunistiske partis rekker. De svake og vantro blev grepet av panikk. Vi fikk en ny periode med vakling og overløperi, som førte til en nyttig avskalling av mange opportunistiske fremmedelementer i vårt parti. En del av dem som f eks Olav Scheflo tok veien tilbake til sosialdemokratiets moderfavn, ...» Selv om dette uttales om Olav Scheflo, så gjelder det og i høy grad også for Støstad, ettersom de jo var «kumpaner». Det er jo blitt sagt om Arbeiderpartiet at «det aldri var noen søndagsskole», og det kunne saktens også vært uttalt om kommunistpartiet.

I avisa Harstad Tidende for 6. mai 1927 står nedenstående lille epistel, som på sin måte uttrykker den kampsituasjon Støstad sto i:

«SABOTASJE Den ene etter den annen av arbeidernes talsmenn i odelstinget står opp og truer med sabotasje overfor en voldgiftslov. Likegyldig enten den blir permanent eller midlertidig - folkevalgte representanter truet allerede under lovens tilblivelse. Den vil ikke bli holdt, så lyder trusselen. Men en slik trussel er intet annet enn folkestyrets unnsigelse i selve stortinget.

Hvorledes kan da valgkampen komme til å ta seg ut for disse folk, som stadig gjennom sine talere og gjennom sin presse skal overbevise landets velgere om at de på vegne av folkestyret prostesterer mot riksrettdommen? Blir det ikke vanskelig å slå seg opp på forfatningstroskap etter å ha utført en slik bedrift som den herrene Madsen, Støstad og Aase nu truer med? spør “Nationen”».

Storbesøk i Landstads vei 1 fra Kvam i Nord-Trøndelag på 1930-tallet. I front ser vi Egil Støstad, bak til høyre, Sverres far Eilert Kristoffersen Karlsen Støstad født 7. juli 1856.
Foto: Sverre Støstad.

«Støstad sin innsats som arbeiderklassens talsmann i parlamentet kan ikke fullroses. Han var aldri opptatt av egen karriere eller for den del - på noen måte å framheve seg selv», dette er et av de karaktertrekk han blir til del, også blant "kolleger". Da Arbeideravisa spurte ham i forbindelse med hans 70 årsdag, om han ikke nå skal skrive bok, svarte han fast og med ettertrykk: «Det er skrevet for mye som det er.» De verv han påtok seg vølte han på en sånn måte at folks respekt for ham bare økte. Han påtok seg ikke verv av populistiske og egosentriske grunner. Her nevnes bare i fleng; hans tid i rikstrygdeverkets styre fra 1931 til 1939 - og 1945-1946 hvorav han var nestformann fra 1936. Varamann til arbeidsretten i 1930 til 1936 og formann i Arbeidsløshetsrådet fra april 1939 til det ble opphevet i 1947. Det sies med krav på troverdighet at da Einar Gerhardsen trakk seg tilbake som regjeringssjef i 1951 var Sverre Støstad sterkt inne i bildet for å overta statsministerposten. Han fikk og i denne perioden flere andre tilbud om en plass i regjeringen, men takket nei. Uomtvistelig er i alle fall at da Christopher Hornsrud dannet den første arbeiderregjering i 1928 var det Sverre Støstad som ble valgt til partiets parlamentariske fører. De formelle verv han hadde på Stortinget innledes ved dette, og følges opp av at han i årene fra 1935 til 1939 var odelstingspresident, samtidig som han da også var parlamentarisk fører for partigruppa fram til og med vårsesjonen 1939 da han (endelig) gikk inn i Johan Nygaardsvold sin regjering som sosialminister. Da hadde «Gubben»; Johan Nygaardsvold allerede flere ganger forsøkt å få Støstad med i regjeringen, men til da hadde den sindige guten fra Auntrøa i Øvre Kvam takket nei.

I Stortingsferien måtte det vøles i hus og hage. Her fra Landstads v. 1 i Trondheim i 1930-åra
Foto: Utlånt fra familien.

Det er gjort en del spekulasjoner på hvorfor Sverre Støstad var så tilbakeholden overfor de store og prestisjefylte verv. Noen sier at han ikke alltid følte seg sikker i det teoretiske grunnlaget. Uomtvistelig også her, er at en sterk, nærmest naturgitt forankring i arbeiderbevegelsen preget mannen gjennom hele hans liv, en preging som blant annet ga seg uttrykk i ikke å ville være gallionsfigur eller spradebasse. Dette kan være den beste forklaringen på hans store tillit i velgerunderlaget, blant den trønderske arbeiderklasse.

Familien Støstad er igjen samlet «et sted i Storbritannia». Fra venstre: Egil, mor Sigrid Petrine, Aase og far Sverre. Aase og mor Sigrid rømte gjennom Sverige.
Foto: Ukjent - Utlånt av familien

2. verdenskrig

I hans dagboknotater fra april 1940 - leser vi:

«Innkalt til regjeringskonferanse Kl 1 natt 9 april. Tyske fartøier i Oslofjorden. Kl. 5.15 besluttedes etter konferanse med H som kom i Utenriksdep. at Regjering og Storting skulde reise med ekstratog til Hamar. Kl. 6 møte med ekspedisjonssjefene og byråsjefene i Socialdep. Kl 7.15 med tog til Hamar. På Lillestrøm bombing av Kjeller flyveplass.»"

En krokettspillende statsminister i London.
Foto: Sverre Støstad

Den 12. april var deler av regjeringen innkvartert på en gård ved Nybergsund, bonden kom og vekket i natten, oberst Jensen og kaptein Sundberg orienterte statsministeren og spurte hvilke mål regjeringen har. Arne Ording skriver om dette i sine dagboknotater fra London at han tirsdag 23. november 1943 under en «diplomatlunsj med kongen etc på Dorchester» ble fortalt av Støstad at «..han og Nygaardsvold natten etter Nybergsund, altså tidlig om morgenen fredag den 12 april 1940 hadde overnattet på en gård mellom Hamar og Lillehammer. Der hadde de - antagelig ved 6-tiden, fått besøk av oberst Jørgen Jensen og major Ole Sandberg som hadde oppfordret dem til å kapitulere».

Noen tid etter at Støstad og den øvrige regjering forlot Norge, flyttet en annen slags ener inn i Landstads vei 1 i Trondheim. Fra å ha huset trøndersk arbeiderklasses første mann skal nå den samme bolig huse en annen nordtrønder med diametralt motsatt fortegn, Levanger-mannen Henry Oliver Rinnan.

«Londonregjeringen»

Da «Devonshire» kom inn i Clydefjorden ved Greenock i England den 10. juni 1940 var det blant andre en tidligere erklært kommunist ombord.

Britisk etikette tilsa at det skulle holdes sammenkomster for regjeringens medlemmer, en slik sammenkomst er gitt følgende beskrivelse i Olav Ristes bok London-regjeringa:

Hertugen av Westminister skulle underholde de norske statsrådene: «De fleste medlemmer av regjeringen er sosialister, og nordmenn er i alminnelighet ikke vant til selskapsliv, slik vi forstår det i London, slik at det ville være mer til sjenanse enn til glede for dem å bli tatt med til Ritz eller Claridges... Det de liker, er enkelt selskapsliv med mye sterk drikke, helst whisky..».

Et annet tidsbilde gis av at den britiske sikkerhetstjenesten MI 5 hadde innvendinger mot å gjøre unntak fra fremmedlova for statsråd Støstad, ved at han hadde ei kommunistisk fortid og «kunne om det gikk dårlig her i landet, skape trøbbel blant sjøfolkene». (Gadd vite hvordan MI 5 visste om Støstad sin kommunistiske fortid?)

Under hele okkupasjonen 1940-1945 oppholdt Støstad seg i London, som en del av den seinere så famøse «Londonregjeringen». Det framgår av flere kilder at Støstad fortsatte sitt sterke sosiale engasjement, og at han fikk gjennomslag for flere, for ham viktige saker. At han nøt tillit blant sine regjeringskolleger synes å være hevet over enhver tvil. Et dokument utformet av Støstad i Stockholm den 3. juni 1942 til utenriksminister Trygve Lie, taler sitt tydelig språk i så henseende. De forslag til løsninger han kom med ble antatt av regjeringen i konferanse allerede den 26. juni. Saken gikk da på utskiftinger ved flyktningekontoret i Stockholm, som i lang tid hadde vært utsatt for særs kritiske merknader, blant annet fra folk som ville videre til U.K.

I regjeringskonferanse den 13. juli 1943 fremmet han forslag om å innlemme statstjenestemennene i syketrygden. Det forlaget måtte han imidlertid trekke, fram til ny bearbeidelse, blant annet på bakgrunn av «økonomenes inntogmarsj».

Den 20. juli 1943 tok han opp et annet omdiskutert tema: Fra sosialstyrelsen i Sverige hadde han fått beskjed om at det burde gjøres foranstaltninger for å overføre inntil 50.000 norske barn til Sverige når okkupasjonen var over. Bakgrunnen for dette drastiske skritt var selvsagt tanken på at det kunne oppstå vansker med forsyninger i lang tid etter at okkupasjonen var avslutta. Regjeringen fulgte oppfordringen fra Støstad, og besvarte henvendelsen i samsvar med innstilling.

Landbruksminister Hans Ystgaard fra Sparbu som seinere ble en del av Steinkjer kommune, sammen med Hjørdis, kona til utenriksminister Trygve Lie.
Foto: Sverre Støstad

Da han la frem spørsmålet om å etablere et arbeidshjem i U.K. for skadete sjømenn, folk fra de militære styrker og andre som av en eller annen grunn var blitt arbeidsudyktige falt dette, selv om man var innforstått med at det var et tiltak hørende inn under Sosialdepartementet, i den forstand at man ble enige om å bygge på det tiltaket major Myrseth allerede har igangsatt, under den klare forutsetning at det ble innført en bedre militær disiplin i virksomheten ettersom den visstnok var nokså variabel! «Ved utgangen av april i -44 la forsvarsministeren på ny fram spørsmål om den såkalte arbeidsreserve- dvs Myrseths avd for løsgjengere, drukkenbolter, og sinnssyke." (som Paul Hartmann beskriver det i sin bok). De militære ville ikke ha noe mer med saken å gjøre. Forsvarsminister Torp klassifiserte klientellet i tre grupper: De virkelige syke, sinnssyke eller legemlig syke og som trengte behandling i en eller annen form i en anstalt på landet eller lignende. Gruppe 2 var de som kunne karakteriseres som alminnelige løsgjengere, drukkenbolter og umulige mennesker. Gruppe 3 var de som nok trengte oppsyn, men som måtte kunne gjøre et arbeid på verksted eller lignende. De militære ville kun ha å gjøre med gruppe 3.

Støstad påtok seg ansvar for gruppe 1, men nektet plent «å forpleie» gruppe 2, som etter hans mening hørte inn under justisdepartementet, hvilket også, i følge Hartmanner, var riktig.

Støstad fikk beskjed om at de komiteer i Amerika som hadde samlet inn penger til Norge, alt i alt 700.000 - 800.000 dollar, ønsket at iallfall en del av disse midlene skulle brukes til sosiale tiltak for nordmenn i Sverige. Dette ordnet man administrativt mens man drøftet hvordan pengene kan brukes, etter krigen i Norge, og sosialministeren pekte da på det stor behov for sanatorieplasser for tuberkuløse og andre som var blitt syke under fangenskap i Tyskland.

Sosial var man også. I regjeringskonferanse innunder jul i 1943 hadde man en lengre debatt om hvorvidt man skulle ha julefest, og om man da skulle invitere Kongen. Hvilket departement skulle bære kostnadene og skulle man kjøpe julepresang til Haakon den VII? Vedtaket ble at man skulle invitere kongen til julelunsj på juledagen som sedvanlig hadde vært, og dessuten ble statsministerens forslag om et sigarettetui i sølv til Kongen med statsrådenes navn i faksimile vedtatt. Da slik at alle statsrådene skulle dele på kostnadene.

I en regjeringskonferanse i februar 1944 hvor den store allianse, mellom Støstad og Hartmann igjen kommer til uttrykk; i spørsmålet om innvilging av diettgodtgjørelse til en mann som sskulle til Stockholm. De enes her om at kr. 40,- per dag var alt for meget, og at det kunne skape uante konsekvenser!

Det ble og reist spørsmål om en del nazister, eller folk som har arbeidet for tyskerne. En lege som hadde vært nasjonalsosialist var kommet over til London og som engelskmennene ikke ville internere. Sosialdepartementet vil ikke ha ham som lege ved et av sykehusene, med mindre det bli absolutt nødvendig.

Tysklandsfangene

I regjeringskonferanse den 21. april 1944 forelå det melding fra Stockholm «om at legasjonen hadde latt sende kr. 70.000,- over København i dollar. Pengene skulle brukes til en tidligere i regjeringen nevnt komité av nordmenn i Tyskland, som i all hemmelighet skulle forberede våre fangers hjemsendelse fra Tyskland. Det har enda ikke lykkes meg å få nærmere rede på hvem som har betalt disse pengene. Jeg kan ikke skjønne det kan være statspenger, da intet samtykke er innhentet på forhånd.» Den som sa dette var Paul Hartmann, finansministeren.

Det er i det hele et særs interessant kapitel i Londonregjeringens tid som her avdekkes, vi skal imidlertid konsentrere oss om Støstad sitt engasjement i heimsendinga av krigsfanger, til og fra Norge.

Han legger fram forslag om å bemyndige flyktningekontoret i Stockholm til å foreta innkjøp av klær sko etc. Det blir og besluttet å ta kontakt med russerne i forb med heimsendinga fra polsk territorium, da russerne snart står i Polen.

Litt seinere får han henvendelse fra en dansk organisasjon som er beredt til å ta seg av norske fanger i Nordvest-Tyskland og sende de over Aarhus, mot at Norge tar seg av danske fanger i Polen og Øst-Tyskland. Man tror på dette tidspunkt (sept 1944) at det vil gå opptil 3 mnd. etter krigens slutt før man får heim fanger fra Tyskland. Han var og særs bekymret for de omkring 40 000 russere, serbere og andre folk som skal heim fra tysk fangenskap i Norge.

Regjeringen hadde et utall problem å løse. Blant annet la sosialdepartementet fram en sak i mai 1944 omhandlende det forhold at 4 - 500 av de norske som er innkalt til politikursene i Sverige hadde nektet å møte opp, i det de unnskyldte seg med at de har stiftet gjeld som må betales. Militærattasjeen i Sverige har foreslått at staten skal betale gjelden mot trekk, og at dette trekk gjennomføres også når de er i tjeneste med kr 20,- per måned. De hadde da en godtgjørelse på kr 60,-. Støstad mente Norge må betale, men han fant det ikke rimelig at trekk ble foretatt på så lav lønn. Hans forslag gikk imidlertid ikke igjennom. Det ville få for store konsekvenser sier økonomene. Og de som nekter å møte fikk da beskjed om at det vil kunne få konsekvenser når de kom heim. På trøndersk heter et slikt vedtak: «Frivillig tvang, den som itj vill, han ska!»

Paul Hartmann harselerer ikke reint lite over Støstad sitt sosiale engasjement: «Støstad fremmet sin store sak om ordning av lønns- og arbeidsforhold etter frigjøringen.» Men lenger ut i boka bare nevner han: «Støstad legger fram forslag om gratis hjemreise for nordmenn i utlandet pga krigen.»

Heimferd

Sverre Støstad og fru Sigrid på spel på Stiklestad.
Foto: Utlånt av familien Egil Støstad

Under en regjeringslunsj i november 1943 fikk Hartmann beskjed fra Torp om at han var en av de fem som han mener skal dra hjem først, etter den tyske kapituleringen. De øvrige Torp vi ha med foruten seg selv er: Wold, Sven Nielsen og Støstad, og slik ble det. Dette var et vedtak som og skapte strid i hjemmestyrkene. Regjeringen valgte denne løsning for å sikre seg mot et militært regime i Norge etter tysk kapitulasjon. Frykten var nok reell, men de sivile holdt stand.

Håkon Lie skriver om dette i sin bok Martin Tranmæl - veiviseren hvor han blant aannet siterer fra en brevveksling mellom Sverre Støstad og Martin Tranmæl i 1944.

Foranledningen er som sagt hvorvidt Stortinget, etter regjeringens hjemkomst skal innkalles nærmest pro forma. Tranmæl sto sta på sitt syn, sier Lie, med støtte i landsutvalget og LO-sekretariatet i Stockholm: 1936-Stortinget burde innkalles til en kort sesjon. Regjeringen Nygaardsvold burde gå av og gi plass for en samlingsregjering hvor også Hjemmefrontens Ledelse var representert. I følge Lie ble det ikke tatt stilling til hvem som burde lede en samlingsregjering. Men spørsmålet ble drøftet både i London og Stockholm.

1. september 1944 skrev Støstad bl a slik til Tranmæl: «Jeg vil gjerne føye til noen ord som ikke er for stenografen. Du vet at etter hvert som tiden for frigjøringen av Norge nærmer seg, kommer de politiske og økonomiske etterkrigsproblemene mer og mer i forgrunnen i hver enkelts tanker. Spørsmålet om Stortingets sammenkallelse drøftes nå igjen mann og mann i mellom. Personlig er jeg kommet til det resultat at politisk ville det være klokt at det gamle Storting blev innkalt til en kort sesjon. Imidlertid tror jeg ikke det tilkommer regjeringen å avgjøre spørsmålet. Stortinget er en selvstendig institusjon som en regjering ikke kan bestemme over. Et annet spørsmål er: Hvorledes skal den regjering som skal ta til, når den nåværende går, se ut? Sannsynligheten taler for at det blir en samlingsregjering sammensatt av alle store partier fra før krigen og også fra folk både fra ute- og hjemmefronten. Først: hvem skal bli statsminister?

Jeg mener at det naturlige er at Gubben fortsetter. Man kan si hva man vil om ham, han kan av og til irritere. Han har feil, han kan som andre ta feil, men han har allikevel den bredde som må til i en periode som den som ligger foran oss. Det kan nok være enkelte som føler seg kaldet, men de fleste ville falle igjennom i sammenligning med Gubben. Om det skal være andre av den nåværende regjering med, er en smakssak. Naturlig vil det kanskje være at det ikke skjer noe skifte i Utenriksdepartementet. Der, mer enn på andre områder er det nødvendig å bevare kontinuiteten...»

Svaret fra Tranmæl fikk Støstad i brev av 23.9.44:

«Den nye regjeringsdannelsen hjemme diskuteres nok i visse kretser. Så vidt jeg forstår, er det to kandidater til sjefsstillingen, Nygaardsvold og Paal Berg. Jeg er enig i ditt syn. Men mange spør: Er Nygaardsvold etter alle disse års slit og påkjenninger i den vigør som kreves for jobben. Og dessuten: Vil han være så rask og handlekraftig som det da vil være nødvendig? Mye vil avhenge av de medarbeidere han vil få. Trygve Lie vil praktisk alle beholde i nåværende stilling. Karl Evang er et godt navn.... Gunnar Jahn er sikkert de borgerliges kandidat til finansministerstillingen. Mange er for øvrig kallede. Det blir imidlertid få utvalgte.»

Tranmæl vet så inderlig vel at Støstad har vært «Gubben»s beste støttespiller i en vond tid. Men meningen er ikke til å ta feil av: «Gubben» bør ikke fortsette som statsminister etter krigen.

En spasertur gjør godt.
Foto: Ukjent. Utlånt av familien Egil Støstad.

De to trønderske høvdinger, Støstad og Nygaardsvold var mer enn partikamerater, om man kan si det slik, de var venner. Ja, trønderske kamerater. Slikt kameratskap er som alle trøndere vet unikt, genuint, ja ækt trøndersk. Når Nygaardsvold endelig fikk overtalt Støstad til å tiltre regjeringen i 1939, flyttet han hele familien, kona og begge ungene fra Landstads veg 1 i Trondheim til Hall pensjonat i Oslo, der for øvrig Johan Nygaardsvold med sin familie også var innkvartert. Slik øker og vokser vennskapet dem i mellom. I London videreutvikles dette personlige vennskapsforhold til Nygaardsvold som nok må ha forvoldt en del skår når de kom heim til Norge og «Gubben» kastes av sine egne. Dette hadde jo Støstad opplevd før òg, da kanskje i mindre skala, men om vi ser på kullkastingene rundt slutten på 20-tallet og begynnelsen av 30-tallet er nok de om mulig av enda større konsekvens for arbeiderklassen i Norge enn hva tilfellet var med hensyn til Nygaardsvold sitt fall den 25. juni 1945. Det er nok her bare å minne om Tranmæl sin innbitte kamp mot Scheflo og likesinnede. Et annet interessant poeng i denne sammenheng er og det faktum at Johan Falkberget i 1945, etter at Nygaardsvold hadde fått nådestøtet av Tranmæl; d«en usynlige regent», betakker seg for tilbudet om å skrive i redaktør Tranmæls avis Arbeiderbladet.

Støstad ble på ny bedt om å tre inn i regjering, men denne gang vegrer han seg. Men igjen, i perioden 1945-1947 ble Støstad valgt til formann i partiets stortingsgruppe. Fra 1947 antas han som sosialrådmann i Trondheim kommune, en jobb han har til han går av med pensjon. Sentralpolitikken hadde nådd metningspunktet, men engasjementet var fortsatt sterkt. Blant mye annet ble han med i styret for regionsykehuset, hvor han etter hvert høstet særs rosende omtale for sin innsats.

Han var drivende engasjert i sosiale spørsmål, både lokalt og interlokalt; i kommunen så vel som på Stortinget. I 20-åra og langt ut i 30-åra var Støstad «berømt» for sine innlegg i Stortinget om sosialpolitiske spørsmål; så som arbeidsledigheten og tiltak rettet mot løsning av problemet. Da sentralstyret i AUF (det som tidligere het Venstrekommunistisk ungdomsforbund) i 1930 sendte en henvendelse til regjeringen med anmodning om nedsette et offentlig utvalg til statistisk å belyse arbeidsledigheten blant landets ungdom, imøtekom myndighetene AUF på spørsmålet. Stortingets budsjettbehandling besluttet imidlertid å utvide komiteens mandat til å omfatte hele ledighetsproblematikken i landet. AUF og partiet fant at komiteens sammensetting hadde en viss slagside, så arbeiderorganisasjonene nedsatte en egen komité med oppdrag å foreslå tiltak i samme sak. Denne komiteen kom til å bestå av Alfred Madsen fra LO, Sverre Støstad fra partiet og Hjalmar Dyrendal fra AUF med Aase Lionæs som sekretær. Dette belyser på en fin måte hvor høyt partiet og ungdomsbevegelsen satte Støstad.

Nå var ikke Støstad noen folketaler i ordets forstand sier en del kilder, men i debattene var han langt fra noen lettvekter. Det som karakteriserte ham mer enn noe var hans systematiske oppbygning av talen eller debattinnlegget. Den trønderske sendrektigheten kan her av enkelte ha vært forvekslet med hans nitidige grundighet. Like uomtvistelig som foran nevnt er òg at han ble en folkets mann, en populær politiker.

Eller for å si det med Johan Falkberget i hans nekrolog over Støstad i Arbeiderbladet:

«Sverre Støstad var en av arbeider- og kulturreisningens hjørnesteiner. Han eide i sannhet visdom i hjertet. En politiker som "tenkte klart som noen" og kjempet uten hat. Jeg så ham lenge før jeg møtte ham, og han svarte til alle de forventninger jeg hadde da jeg sto ved siden av ham. Det hender bare en sjelden gang i livet. Sverre Støstad la aldri en feil stein i muren. ... Han vil bli en levende blant de døde.»"

Sverre Støstad: 13. mai 1887 - 7. desember 1959.

Sverre Støstad har fått en veg oppkalt etter seg på Heimdal Trondheim kommune; Sverre Støstads veg

Kilder

  • Sverre Støstad i Historisk befolkningsregister.
  • Arbeidernes leksikon, Oslo 1932-1936
  • Bull, Edvard: Trønderne i norsk arbeiderbevegelse før 1914, Oslo 1939
  • Bull, Edvard: Arbeiderklassen i norsk historie, Oslo 1947
  • Bull, Trygve: Mot Dag og Erling Falk, Oslo 1968 (første utg. 1955)
  • Cartfjord, Ståle: Farvel til føderalismen: Arbeiderbevegelsen i Trøndelag 1918-23, Oslo 1983
  • Gerhardsen, Einar: Unge år, Oslo 1974
  • Hansen,Arvid G., Eugene Olaussen og Aksel Zachariassen: Den Røde ungdom i kamp og seier: Norges Kommunistiske Ungdomsforbund 1903-20 juni-1923., Kristiania 1923
  • Hartmann, Paul: Bak frontene, Oslo 1955
  • Kirkhusmo, Anders: Trondheims historie, Trondheim 1997
  • Kokkvoll, Arne: Om «Sverre Støstad» i Norsk biografisk leksikon, Oslo 1966
  • Kvam historielag: Nåkkå tå kvart frå Kvam og Følling, Steinkjer 1993
  • Langfeldt, Knut: Flere intervju med Arvid G. Hansen - Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
  • Langfeldt, Knut: Moskvatesene i norsk politikk, Oslo 1961
  • Langfeldt, Knut: Det direkte demokrati: Rådsrepublikk eller parlamentarisme, Oslo 1966
  • Lie, Haakon: Martin Tranmæl, veiviseren, Oslo 1991
  • Lippe, Just: Norges Kommunistiske Partis historie I, Oslo 1963
  • Ljungblad, Sverre (red.):Rudolf Nilsen, dikteren og mennesket, Oslo 1936
  • Lorentz, Einhart: Det er ingen sak å gjøre partiet lite: NKP 1923-1931, Oslo 1983
  • Maurseth, Per: Arbeiderbevegelsens historie i Norge bd. 3, Oslo 1987
  • Avisa Ny Tid; lederartikkel 12. september 1921
  • Olsen, Bjørn Gunnar: Tranmæl og hans menn, Oslo 1991
  • Ording, Arne: Dagbøker 19 juni 1942 - 23. juli 1945, Oslo 2000
  • Riste, Olav: London-regjeringa, Oslo 1979
  • Sogstad, Per: Ungdoms fanevakt, Oslo 1951
  • Samtaler og brevveksling med Hans Ingemann Kleven, tidligere formann i NKP
  • Samtaler og brevveksling samt lånt diverse dagbøker og dokumenter fra familien Egil Støstad i Bærum