Sosialistisk Folkeparti
Sosialistisk Folkeparti (SF) ble grunnlagt som politisk parti i 1961. Etableringa kom i stor grad som en venstreopposisjon til Arbeiderpartiet, med den kalde krigen og Norges rolle i NATO som et sentralt emne. Partiet ble nedlagt i 1975, og en betydelig del av medlemmene gikk da inn i det nyetablerte Sosialistisk Venstreparti (SV).
Historie
Gjennom 1950-åra utvikla det seg en betydelig opposisjon til Arbeiderpartiets sikkerhetspolitikk, som var svært tett knytta opp mot NATOs strategiske valg. AP var blant annet åpne for å tillate utplassering av amerikanske atomvåpen på norsk jord. I 1961 ble kretsen rundt avisa Orentering ekskludert fra AP. De sto for det som ble omtalt som et tredje standpunkt, der man løsrev seg fra blokktilknytninga og var uavhengige av både USA og Sovjetunionen. De som ble ekskludert ble samme år sentrale i etableringa av SF.
Partiet rakk å få registrert seg i tide for stortingsvalget 1961, da de fikk inn de to representantene Finn Gustavsen og Asbjørn Holm. Dette førte til at Arbeiderpartiet mista flertallet; de fikk 74 mandater, hvilket var samme antall som den borgerlige blokka hadde sammenlagt. I 1963 førte denne endringa mellom blokkene til at SF havna i vippeposisjon, og valgte å felle Einar Gerhardsens regjering. Dette ble på ingen måte noen langvarig romanse med de borgerlige partiene, for allerede etter en måned bidro SF til å felle John Lyngs regjering og å få Gerhardsen tilbake på statsministerkontoret. Velgerne var fornøyd, og både Gustavsen og Holm ble gjenvalgt i 1965.
Utover i 1960-åra begynte partiets ungdomsorganisasjon, Sosialistisk ungdomsforbund (SUF) å bevege seg mot ml-rørsla. I 1969 ble det brudd mellom moderpartiet og ungdomsorganisasjonen. Sistnevnte ble til SUF (m-l), og ble senere videreført som Rød Ungdom.
I 1969 fikk SF ingen mandater i stortingsvalget. Dette endra seg i løpet av perioden, da Arne Kielland i 1972 meldte overgang fra AP til SF.
Før valget i 1973 ble det beslutta at man hadde bedre sjanser dersom flere partier som sto til venstre for Arbeiderpartiet slo seg sammen. SF gikk dermed sammen med Demokratiske Sosialister (AIK) og Norges kommunistiske parti inn i Sosialistisk Valgforbund. Flere partiløse knytta seg også til valgforbundet. De hadde vind i seilene, og erfaring i å samarbeide, etter folkeavstemninga om EF-medlemskap 1972. Ved stortingsvalget 1973 fikk valgforbundet over elleve prosent av stemmene, og hele seksten mandater på Stortinget.
Etter valgsuksessen ønska flertallet i valgforbundet å gå et skritt videre ved å danne et nytt parti. Dette førte til at Sosialistisk Venstreparti ble etablert, og at de tre partiene i valgforbundet fikk frist ut 1976 med å avvikle partiorganisasjonene. På grunn av betydelige motsetninger innad i det nye partiet, spesielt mellom folk fra SF og NKP, valgte flertallet i NKP å videreføre sitt eget parti. Et mindretall, med Reidar T. Larsen som en av de mest kjente, gikk inn i SV.
Ledere
- Knut Løfsnes, 1961–1969.
- Torolv Solheim, 1969–1971.
- Finn Gustavsen, 1971–1973.
- Stein Ørnhøi, 1973–1975.
Valgresultater
SF stilte egne lister i tre stortingsvalg og tre kommune- og fylkestingsvalg.
I stortingsvalgene fikk de følgende resultater:
| Valg | Stemmer (%) | Mandat |
|---|---|---|
| 1961 | 2,4 | 2 |
| 1965 | 6,0 | 2 |
| 1969 | 3,4 | 0 |
Her kan en merke seg at etter den senere valgordninga med utjevningsmandat ville SF i 1965 fått flere mandat, men ettersom en slik ordning ikke fantes den gang fikk de altså godt over dobbelt så mange stemmer som i forrige valg, uten uttelling i antall mandat.