Finn Gustavsen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Finn Gustavsen. Fra Norske skiløpere, utgitt 1957.

Finn Rudolf Gustavsen (født 22. februar 1926 i Drammen, død 20. juli 2005) var sentral i opprettelsen av Sosialistisk Folkeparti og senere Sosialistisk Venstreparti, og ble en av venstresidas tydeligste stemmer i norsk politikk i 1970-åra.

Slekt og familie

Han var sønn av samvirkelagsbestyrer Rudolf Arthur Gustavsen (1900–1986) og Bergljot Helene Kristoffersen (1903–1948).

Gustavsen ble gift med Ragnhild Synnøve Jensen (f. 1925). Ekteskapet ble oppløst i 1970, og fra 1972 var han samboer med sosionom Brit Ranang (f. 1947).

Liv og virke

Finn Gustavsen ble født i Drammen, og bodde der i sine første ti år. Familien flytta så til Horten, og seks år senere videre til Holmestrand. Han ga ikke helt slipp på tilknytninga til Drammen, og i 1945 tok han examen artium der som privatist.

Etter realskolen begynte han å jobbe på valseverket på Nordisk aluminiumsindustri i Holmestrand. Dette varte ikke så lenge, for i 1947 ble han journalist i Vestfold Arbeiderblad i Tønsberg. Året etter gikk han over til Telemark Arbeiderblad i Skien, der han etter en tid ble redaksjonssekretær. Tilknytninga til arbeiderbevegelsen hadde han med seg hjemmefra. Faren var samvirkelagsbestyrer tilknytta NKL, og var opptatt av arbeiderorganisering.

Gustavsen fungerte også som sportsjournalist i Arbeiderbladet. Han var idrettsinteressert, og mens han bodde i Skien var han aktiv i Idrettsforeningen Storms Skiklubb, der han drev med hopp, kombinert og langrenn.

I 1951 bosatte han seg i Oslo og ble journalist i AUFs avis Fritt Slag. Så gikk han i 1954 over til Orientering, som da var ei lita ukeavis ved motstand mot NATO som viktigste sak. Der ble han redaktør i 1959, og der var i det politiske miljøet rundt Orientering at grunnlaget for Sosialistisk Folkeparti (SF) ble lagt.

Partipolitisk hadde Gustavsen først vært innom AUF, der han ble medlem høsten 1945. I 1955 ble han formann i Oslo AUF, og han jobba som nevnt fra 1951 til 1954 for ungdomspartiets avis. Tida som AUF-leder ble ikke lang, for i 1956 ble han kasta av politiske årsaker. Han fortsatte å tilhøre Arbeiderpartiet, men i 1961 ble han eksludert, og samme vår var han med på å grunnlegge SF.

Høsten 1961 ble Gustavsen valgt inn på Stortinget for SF, som fikk inn to representanter; den andre var Asbjørn Holm fra Nordland. Gustavsen tok raskt opp utenriks- og sikkerhetspolitikken, særlig med henblikk på NATO-medlemskapet. Gustavsen mente at det hadde blitt lagt lokk på debatten etter at Norge gikk inn i NATO i 1949. Han ble raskt kjent som en som ikke var redd for å ta opp slike spørsmål, og tida som journalist hadde gitt ham viktige erfaringer med argumentasjonsteknikk. SF markerte seg som en tydelig venstreopposisjon på Stortinget, og Gustavsen ble dennne politikken fremste talsperson. Han talte varmt for «den tredje vei» i utenrikspolitikken, det vil si at Norge i likhet med Sverige skulle være nøytralt uten tilknytning til verken NATO eller Warszawapakten. Da fjernsynet kom i 1960-åra viste det seg at Finn Gustavsen var en av de politikerne som virkelig beherska det nye mediet, og hans personlige popularitet var langt høyere enn partiets valgresultater.

En annen sak Gustavsen markerte seg sterkt i på Stortinget var kampen mot atomvåpen og prøvesprengninger. Han formulerte også den norske motstanden mot Fellesmarkedet, det som nå er EU, og var dermed med på å legge grunnen for arbeidet fram mot folkeavstemminga i 1972. Gustavsen ga også tydelig støtte til frigjøringsbevegelser i den tredje verden, i en tid der kolonimaktene var i ferd med å miste grepet. Han markerte seg også som motstander av den amerikanske krigføringa i Vietnam. Samtidig krevde han også at Norge måtte bidra med utviklingshjelp til de frigjorte landene. Som medlem av finanskomiteen ble han også engasjert i den økonomiske politikken.

Da Kings Bay-saken kom på bordet i 1963 var Gustavsen en av Arbeiderparti-regjeringas fremste kritikere. De to stemmene fra SF ble avgjørende for at mistillitsforslaget gikk gjennom. Bare en måned senere bidro disse to stemmene igjen til en regjerings fall, da John Lyngs samlingsregjering måtte gå og Arbeiderpartiet kom tilbake med Einar Gerhardsens fjerde regjering.

Etter to perioder på Stortinget valgte Gustavsen å la være å stille til gjenvalg. Dette skyldte at man mente at det var viktig med rotasjon i tillitsverv, og han fulgte sitt eget prinsipp på det punktet. Stortingsvalget 1969 var utfordrende for SF. Det var interne konflikter, og mange velgere var usikre. Den sovjetiske innmarsjen i Tsjekkoslovakia i 1968 førte til at mange ble skeptiske til grupper på ytre venstre fløy. Selv om SF var et nokså moderat venstreparti, var ungdomsbevegelsen i sterk grad orientert mot Stalin, Mao og det kinesiske kommunistpartiet. Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) brøt i 1969 ut og erklærte seg som marxist-leninister, med det nye navnet SUF (m-l). Selv om dette skjedde før valget, hefta tilknytninga til kommunistiske diktatorer ved SF høsten 1969. Partiet mista sine stortingsrepresentanter. At Gustavsen ikke stilte til valg må antas å ha vært en faktor i dette; mange velgere ville nok ha stolt nok på ham, men de visste ikke hva de fikk når han hadde trukket seg.

Etter at spørsmålet om medlemskap i EEC (EU) kom opp for fullt i 1970 kom Gustavsen tilbake til politikken. Han ble valgt som partileder i SF. Da nei-sida vant i folkeavstemminga i 1972 begynte et arbeid for å skape et bredere venstreparti enn SF. Gustavsen deltok i liten grad i dannelsen av Sosialistisk Valgforbund (SV, fra 1975 Sosialistiask Venstreparti), men stilte opp for partiet i stortingsvalget 1973. Han ble da leder for ei stortingsgruppe på hele seksten representanter. Denne gang ble han sittende én periode. Mot slutten av perioden ble Gustavsen og Berge Furre trua med riksrettssak etter at de hade brutt tausthetsløfter ved å publisere deler av den hemmeligstempla Scheirapporten som viste hvordan regjeringa hadde holdt opplysninger unna Stortinget i forbindelse med etableringa av det amerikanske ubåtforsvaret LORAN-C i 1950-åra.

Etter at han stortingsperiode var over i 1977 ble han bistandsattaché ved ambassaden i Mosambik. Der var han bare en kort tid før han måtte reise hjem på grunn av sykdom. Tilbake i Norge jobba han sm journalist, publisist og forfatter.

Overvålingspolitiet fatta på et tidspunkt interesse for Gustavsen på grunn av hans kontakt med sovjetiske diplomater. Etter at Innsynsutvalget hadde kommet i gang med sitt arbeid fikk han innsyn i sin etterretningsmappe. I 2002 ga han i Aftenposten uttrykk for at han følte at det var bittert å ha blitt behandla slik.

Gustavsen ga i 1991 ut boka Blåmandag?, der han oppsummerte sitt politiske grunnsyn.

Utgivelser

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Finn_Gustavsen&oldid=2505745»