Drammen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Bragernes torg i Drammen sentrum.
Foto: Stig Rune Pedersen (2005).
Drammen med elva som skiller Bragernes fra Strømsø.
Foto: Stig Rune Pedersen (2010).
Drammen sett fra Spiraltoppen.
Foto: Stig Rune Pedersen (2010).

Drammen er en by og et tettsted i Buskerud. Den er administrasjonssenter i Drammen kommune. Tettstedet strekker seg også inn i nabokommunene Lier, Asker, Øvre Eiker og Holmestrand, og har 107 930 innbyggere (2019). Drammen er en industriby, der Drammenselva og havna innerst i Drammensfjorden har spilt en viktig rolle. Byen er også et viktig handelssenter for regionen.

De to delen av det sentrale Drammen, Bragernes og Strømsø, forbindes med Bybrua. Aksen som strekker seg fra Bragernes kirke til Strømsø torg er tydelig i bybildet. Det ligger mye eldre bebyggelse i sentrum, hvorav en del bygninger er freda. Etterhvert som byen har vokst har også nye bydeler kommet til, som Åssiden og Fjell.

Navnet

Bynavnet kommer fra Drafn, det norrøne navnet på den indre delen av Drammensfjorden. Trolig kom dette i sin tur fra Drǫfn, som var navnet på Drammenselva. De to ordene, som er henholdsvis hankjønns- og hunkjønnsformer, antas å komme fra draf, som betyr 'grums, smått avfall'. I norrøn poesi brukes drǫfn med betydninga 'bølge'. Betydninga av Drammen blir da enten 'den bølgende' eller 'den som har uklart vann'.

Som formelt bynavn dukker Drammen først opp i 1811, men det var i bruk som fellesnavn på de to stedene ved elvemunningen før det. I de eldste tekstene er det gjerne elva eller fjorden som menes, men det finnes også eksempler fra 1500-tallet på at Drammen allerede da ble brukt som navn på stedet. Her har vi samla et knippe av tidlige referanser:

  • 1539: «Kongen ... ikke kan fremskikke de 2 store Skibe til den last, som Peder Hanssøn har tilrede i Drammen» nevnes i et brev datert 18. mai 1539. I og med at lasta ikke ligger på skip, er det rimelig å anta at tømmeret befinner seg et sted på land, og at dette dermed viser til stedet Drammen. Selv om tømmeret har blitt fløta til Drammen ville man normalt hente det opp for å tørke det ut noe før utskiping, så det er tvilsomt om dette kan vise til tømmer som ligger i elva eller fjorden.[1]
  • 1551: Den samme Peder Hanssøn dukker opp også i 1551, der det forteller at han «han en Sagmølle, og lader de Deler, han der skjærer, føre til Drammen, og sælge til Hollenderne og andre». I og med at dette er trelast og ikke tømmer, må det handle om et sted på land.[2]
  • 1565: Dette året nevnes det at «Borgermestere og Raad mue ved dere Fuldmægtige lade kjøbe i Drammen, Kobbervig og andensteds udi vort Rige Norge Egetømmer, Deler, Master, Spirer og andet Tømmer...». Dette må tolkes som at Drammen omtales som ladested.[3]
  • 1639: Den første referansen vi har funnet til egen toller i Drammen er fra 1639: «Hans Lange til Fossesholm ... skal være Tolder og Sisemester udi Drammen udi vort Rige Norge...». [4]
  • 1651: I Jens Lauridsen Wolfs Norrigia Illustrata, som ble utgitt i 1651, leser vi at «Drammen er en af de tre fornemeste Ladstæder i Norge», og det fortelles at det skipes ut trelast derfra.[5] Dette ser ut til å være den eldste referansen i den topografiske litteraturen.

Historie

I hollendertida ble tømmer en viktig og lukrativ eksportvare, og på 1500-tallet var det omfattende tømmerfløting og sagbruksvirksomhet i Drammensvassdraget. Havna der elva rant ut i fjorden ble en av de viktigste trelasthavnene i landet, og de to ladestedene Bragernes og Strømsø vokste fram. De fikk i 1715 rettigheter som kjøpsteder. I 1811 ble de så slått sammen til én kjøpstad under navnet Drammen.

På slutten av 1800-tallet vokste treforedlingsindustrien i byen, og erstatta trelasthandelen. Byen hadde en storhetstid fra omkring 1900 til 1920. I mellomkrigstida gikk det nedover med treforedlingsindustrien, og Drammen var i en situasjon for 95 % av den samla eksportverdien i åra 1914 til 1920 hadde kommet nettopp fra denne industrien. Rundt 1970 var de fleste treforedlingsbedriftene lagt ned, og i dag kan man fortsatt se fabrikker langs elva som enten står tomme eller er tatt i bruk til andre formål.

Trelasthandelen

Siste halvdel av 1600-tallet var en periode med sterk vekst i trelasthandelen, og det førte også til at de små handelsstedene ved Drammensfjorden, Bragernes og Strømsø, vokste kraftig. Folketallet vokste fra 2000 innbyggere i 1650 til 5000 i år 1700.

Det betydde at Drammen var i ferd med å bli større enn mange av landets byer, og derfor er det ikke så rart at borgerne der søkte om å få kjøpstadsprivilegier. Det fikk de bare delvis. Bragernes skulle fortsatt være underlagt borgermesteren i Christiania, men fikk sin egen byfogd og magistrat (byråd). Men viktigst av alt var det nok de nye bestemmelsene som ga borgerne enerett til å drive handel. "Trelasthandelen skal hos borgerskapet alene forblive", skrev kongen. Med det mente han at bøndene ikke lenger hadde lov til å handle direkte med utenlandske kjøpmenn, men var nødt til å selge både tømmer og trelast til kjøpmennene på Bragernes, som deretter solgte dem videre. Dermed hadde borgerskapet vunnet den langvarige kampen om trelasthandelen.

Noen år etter fikk trelasthandlerne i Drammen for alvor nytte av disse privilegiene. I 1666 brant nemlig London, og det gikk med enorme mengder tømmer til gjenreisningen av denne storbyen. Trelasteksporten nådde nye høyder, og det fantes ikke nok skip til å frakte alt. Dermed begynte drammenserne selv å bygge skip. Det første ble sjøsatt i 1671 og fikk navnet "Maria". Det var Drammens første skritt mot å bli en sjøfartsby. Fortsatt var det nok engelske og hollandske skuter som dominerte, men tallet på norske skip vokste stadig. I 1695 var det 20 skip som hørte hjemme i Drammen, og eierne var de største trelasthandlerne i byen.

Bestemmelsen om at bare borgerskapet skulle få drive trelasthandel, skyldtes nok at det var dem som eide de fleste sagbrukene. Staten var opptatt av at mest mulig av tømmeret skulle skjæres til planker og bord på norske sager, for på den måten fikk både landet og Kronen størst inntekter. Men på 1600-tallet økte også etterspørselen etter bjelker, altså hele tømmerstokker. Det var spesielt nederlenderne som ønsket å kjøpe dette for å skjære dem på sine egne vindmøller, og mange bønder solgte nok bjelker til dem, for de tjente bedre på det enn på å selge sagtømmer til borgernes sager. Dette ble det altså slutt på i 1662. Samtidig ble det innført tiende på eksporten av bjelker, slik at det heller ikke skulle lønne seg for borgerne å drive med bjelkehandel. Noen år seinere gikk en enda lenger, da det ble det innført forbud mot bjelkehogst nord og vest for Modum. Unntaket var mastetømmer til den kongelige flåte, som kongen hadde forkjøpsrett til.

Galleri

Referanser

  1. Norske Rigs-Registranter, B. I, s. 58.
  2. Norske Rigs-Registranter, B. I, s. 136.
  3. Norske Rigs-Registranter, B. I, s. 465.
  4. Norske Rigs-Registranter, B. VII, s. 589.
  5. Wolf 1651: 177.

Kilder

Koordinater: 59.74404° N 10.20454° Ø