Folkeavstemninga om EF-medlemskap 1972

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Folkeavstemninga om EF-medlemskap 1972 ble gjennomført den 24. og 25. september 1972 som en rådgivende folkeavstemning. Resultatet ble at 53,5 prosent stemte mot medlemskap i EF, og at Stortinget fulgte dette rådet. En ny folkeavstemning ble gjennomført i 1994, også den med nei-flertall.

Bakgrunn

Fra 1969 ble det mulig for flere land å søke medlemskap i EEC, Det europeiske økonomiske fellesskap. Fram til det hadde det bare vært seks medlemmer: Frankrike, Tyskland, Belgia, Nederland, Luxembourg og Italia. Andre europeiske land som var medlem av NATO og OECD ønska også å være med, men Frankrikes president Charles de Gaulle blokkerte dette i 1961 og 1967 da Norge var et av søkerlandene. Med de Gaulles avgang i 1969 åpna det seg imidlertid nye muligheter.

I Norge var et klart flertall av stortingsrepresentantene for norsk medlemskap. Sosialistisk Folkeparti (SF) og Norges Kommunistiske Parti (NKP) var mot fra starten av, og det var enkelte motstandere blant representantene fra Arbeiderpartiet (AP), Senterpartiet (SP) og Kristelig Folkeparti (KrF). Da Stortinget hadde behandla saken i 1967 ble det 136 stemmer for å søke medlemskap, og bare 13 mot. Forholdet i 1970 var omtrent det samme, 132 for og 17 mot. En grunn til at forholdene ikke hadde endra seg var at et forsøk på å skape et nordisk økonomisk samarbeidsområde hadde stranda i tida mellom avslaget i 1967 og Stortingets behandling i 1970; dermed var argumentene for medlemskap i praksis uendra siden forrige gang.

Etter stortingsvedtaket begynte motstanderne å mobilisere. I 1971 ble det behandla et forslag om å trekke søknaden, som fikk 37 stemmer. Det vil si at det fortsatt var et stort flertall for medlemskap blant stortingsrepresentantene, men at motstanderne i løpet av ett år hadde blitt dobbelt så mange. Det var særlig i SP at motstanden økte, men også i KrF og Venstre (V) ble det flere motstandere. EF-motstanden ble avgjørende for at Per Bortens regjering (SP, H, V, KrF) måtte gå av i mars 1971, og at Trygve Brattelis første regjering (AP) tok over som mindretallsregjering.

Regjeringas avgang og den økende motstanden på Stortinget førte til at en eldre idé om folkeavstemning ble tatt fra. Dette hadde blitt foreslått av Venstre i forbindelse med den første søknaden i 1961. I 1962 ble det danna flere organisasjoner som støtta et krav om folkeavstemning: Aksjon mot medlemskap i Fellesmarkedet som hadde sitt utgangspunkt i venstresida, Opplysningsutvalget av 1962 med utgangspunkt i bondeorganisasjonene og det lokale Bergensutvalget mot EEC. Arbeiderpartiet markerte seg som den fremste motstanderen mot folkeavstemning, med den begrunnelse at det var en for komplisert spørsmål. I en folkeavstemning bør man helst kunne oppsummere saken som et spørsmål med to svaralternativ, og selv om det her dreide seg om ja eller nei, mente AP altså at det var for mange faktorer til at dette var en fornuftig framgangsmåte.

Et alternativ til folkeavstemning var å skrive ut nyvalg – neste regulære valg var stortingsvalget 1973 – slik at velgerne på den måten kunne ta stilling til medlemskapsspørsmålet. Stortinget falt til slutt ned på at det måtte holdes folkeavstemning, noe det ble fatta vedtak om samtidig som søknaden ble vedtatt sendt.

Medlemsskapsavtale og andre folkeavstemninger

Regjeringene i Norge, Danmark, Storbritannia og Irland skrev under på medlemskapsavtaler i januar 1972. Dette ble gjort slik at man hadde en konkret avtale å forholde seg til under avstemninga, og det lå inne i avtalene at den måtte godkjennes av de enkelte landenes nasjonalforsamlinger før de kunne tre i kraft. I Storbrittania ble det ikke holdt folkeavstemning, og landet ble dermed medlem straks avtalen var klar. Irland hadde folkeavstemning i mai 1972, med overveldende flertall for medlemskap.

Danskene vedtok også å holde folkeavstemning, som ble lagt en uke etter den norske. Den endte med ja-flertall.

Ja-sida

Willy Brandt taler under et Ja til EF-arrangement på Youngstorget i 1972.
Foto: Ukjent / ArbArk

På ja-sida var det Ja til EF som var den viktigste organisasjonen. Den hadde også med seg sin ungdomsorganisasjon, Ungdomskampanjen for norsk EF-tilslutning. Sistnevnte ble senere til Europeisk Ungdom. Europabevegelsen var også aktiv, men etter at Ja til EF ble grunnlagt tidlig i 1972 holdt den seg for det meste i bakgrunnen.

Av de politiske partiene var Høyre det eneste som var et rent ja-parti. Arbeiderpartiet hadde et klart flertall for medlemskap. I Venstre og KrF var det et mindretall som sto på ja-sida.

Innen media regner man at omkring 86 prosent av avisene hadde et ja-standpunkt.

I arbeidslivsforeningene falt både Landsorganisasjonen og Norsk Arbeidsgiverforening ned på ja-sida.

Ja-sidas fremste argumenter var at man får styrke gjennom samarbeid; at EF bidro til fred mellom gamle fiender og styrka vestlige land i kampen mot østblokklandene og at et medlemskap ville sikre vekst og arbeiderplasser.

Nei-sida

Folkebevegelsen mot EEC med ungdomsorganisasjonen Ungdomsfronten mot EEC ble den største organisasjonen på nei-sida. På venstresida var det en del som organiserte seg i Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid, men fra slutten av 1971 oppfordra de sine medlemmer til å jobbe også for Folkebevegelsen slik at man fikk en samla front mot medlemskap. Bruken av EEC som betegnelse skyldtes at EF ble tatt i bruk omtrent på samme tid - en parallell til det som skjedde i 1994 da EF ble EU.

Senterpartiet hadde da søknaden ble sendt blitt et rent nei-parti, som det eneste på Stortinget. Venstre og KrF var delt, men fatta vedtak om at partiene sa nei. SF og NKP var ikke representert på Stortinget, men var også rene nei-partier. Ml-bevegelsen, som var organisert særlig i Marxist-leninistiske Grupper (MLG), var også klart mot medlemskap. Mindretallet i Arbeiderpartiet organiserte seg i Arbeiderbevegelsens Informasjonskomité mot EEC, som var aktive i nei-bevegelsen.

Av aviser var det stort sett lokalaviser i distriktene som sto på nei-sida. Et unntak var Dagbladet, som var en tydelig nei-avis. De partipolitiske avisene Nationen, Friheten, Orientering og Klassekampen fulgte selvsagt sine partier og sto på nei-sida.

I landbruket og fiskerinæringa var det mange som sto på nei-sida, mens det meste av arbeidslivsorganisasjonene ellers som nevnt var på ja-sida.

Nei-sidas fremste argumenter var at medlemskap trua norsk suverenitet; at EF utgjorde ei ny maktblokk som kunne svekke NATO; at det svekka norsk eiendomsrett til naturressuser, og spesielt fiskeriressursene; at det skapte større avstand mellom folk og politikere/byråkrater; at det ville føre til rovdrift på naturen og at det ville svekke norsk landbruk.

Tida fram mot folkeavstemninga

Trygve Bratteli gjorde det klart at han ville gå av ved et nei-flertall. Her fotografert under en tale i 1969.
Foto: Ukjent / ArbArk

Etter at søknaden ble sendt inn i 1970 ble det klart av nei-sida hadde et klart flertall, med over 70 prosent. Dette endra seg fram mot avstemninga, og det ble klart at resultatet på ingen måte var gitt.

Statsminister Trygve Bratteli valgte å annonsere at han ville gå av ved et nei-flertall. Fra regjeringa og flertallet i Arbeiderpartiet ble det drevet en hard intern kampanje, med slagordet «En A-velger er en JA-velger». Det var stort engasjement på begge sider. Folkebevegelsen mot EEC var den største av organisasjonen, og hadde på det meste over 110 000 medlemmer. Aktiviteten på grasrota var viktig på begge sider, men det tydeligste folkelige engasjementet kom til syne på nei-sida. En viktig grunn til dette er at ja-sida hadde regjeringsapparatet og de fleste aviser på sin side, og ja-kampanjen dermed ofte bar preg av å være styrt fra toppen.

Avstemninga

Det var 2 680 907 stemmeberettigede. Kriterene var de samme som ved stortingsvalg, det vil si at man måtte fylle 18 år senest i løpet av valgåret (altså være født i 1954 eller tidligere) og ha norsk statsborgerskap.

Det ble avgitt 2 096 356 stemmer. Dette betyr at valgdeltakelsen lå på 79,2 %, rundt samme nivå, men litt lavere, enn deltakelsen i de nærmeste stortingsvalgene (83,8 % i 1969, 80,2 % i 1973).

6388 stemmer var blanke eller ble forkasta (0,3 %). Dermed var det 2 089 968 godkjente stemmer, hvorav 1 118 281 nei (53,5 %) og 971 687 ja (46,5 %).

Tabellen under gjengir resultatet fylkesvis (avrunda til hele prosenttall). For å tydeliggjøre resultatet er flertallet markert med halvfet skrift. Tabellen er sorterbar: Vil man for eksempel ha oversikt over hvem som stemte ja, kan man sortere etter dette og få dem som er over 50 prosent samla.

Fylke Valgdeltakelse Ja Nei
Østfold 80 49 51
Akershus 83 57 43
Oslo 82 67 33
Hedmark 80 44 56
Oppland 79 40 60
Buskerud 79 54 46
Vestfold 79 57 43
Telemark 78 38 62
Aust-Agder 74 46 54
Vest-Agder 79 43 57
Rogaland 79 45 55
Hordaland 80 49 51
Sogn og Fjordane 77 31 69
Møre og Romsdal 78 29 71
Sør-Trøndelag 77 42 58
Nord-Trøndelag 78 32 68
Nordland 77 27 73
Troms 76 30 70
Finnmark 76 30 70

Det var altså bare fire fylker – Akershus, Oslo, Buskerud og Vestfold – som hadde ja-flertall. Østfold hadde et svært jevnt resultat. Når sluttresultatet allikevel ble så jevnt skyldes det befolkningsfordelinga; de fylkene som hadde størst nei-flertall hadde langt lavere folketall. I motsetning til ved stortingsvalg, der mandater fordeles ut fra en kombinasjon av folketall og areal, er det ingen slik vekting ved folkeavstemninger.

Resultatet var lenge så usikkert at da Morgenbladet trykte sin førsteutgave den 26. september annonserte de at det ble ja-flertall.

Konsekvenser

Den umiddelbare konsekvensen av avstemninga var at Stortinget måtte forholde seg til et nei-flertall. Representantene valgte å følge rådet, og trakk søknaden.

Trygve Bratteli hadde i realiteten stilt et kabinettspørsmål til folket, og sto for dette. Dermed tiltråte Lars Korvalds regjering (KrF, V, SP), som også var en mindretallsregjering. Den satt fram til valgresultatet i 1973 førte til at Bratteli kom tilbake i statsministerstolen. På borgerlig sida hadde splittelsen i EF-spørsmålet følt til vanskelige samarbeidsforhold, noe som skulle vare i flere år.

Venstre ble splitta som følge av resultatet. Ja-fløyen brøt ut og danna Det Nye Folkepartiet, senere Det Liberale Folkepartiet. Både dette og det som var igjen av Venstre ble sterkt svekka i valget i 1973.

Arbeiderpartiet opplevde en mindre splittelse, da motstanderne i AIK brøt ut. Dette utgjorde en langt mindre andel av medlemmene enn ja-fløyen i Venstre hadde gjort, og fikk derfor ikke så dramatiske konsekvenser. AIK'erne gikk sammen med Sosialistisk Folkeparti, NKP og andre om å danne Sosialistisk Valgforbund. Valgforbundet ble i 1975 omdanna til Sosialistisk Venstreparti, med unntak av NKP'erne som valgte å fortsette som eget parti.

Det ble i 1973 undertegna en frihandelsavtale med EF. Den inngår nå som en del av avtaleverket for EØS-avtalen.

De store, tverrpolitiske organisasjonene på begge sider fikk også en betydelig innflytelse på hvordan man bedrev politikk. Vi ser det tydelig i opptakten til folkeavstemninga om EU-medlemskap i 1994, men også i andre spørsmål ble det tydelig at det lå muligheter i folkelig mobilisering utafor det parlamentariske systemet.

Litteratur