Friheten
Friheten er Norges Kommunistiske Partis hovedorgan, og per 2021 den eneste partieide avisa som er igjen i Norge. Den oppsto som del av den illegale pressen under andre verdenskrig. Etter frigjøringa i 1945 ble den en av landets største dagsaviser, men utover i etterkrigstida begynte opplagstallet å synke dramatisk. Siden 1967 ble den gitt ut som ukeavis, og senere enda sjeldnere.
Den illegale avisa
Etter at tyskerne hadde tatt kontrollen over Norge i 1940 ble det lagt strenge restriksjoner på pressen, og størstedelen av arbeidspressen og alle de kommunistiske avisene ble forbudt. NKP-medlemmer ble tidlig engasjonert i den illegale pressen, med aviser som Kjennsgjerninger og Folkets Røst. Disse to måtte etter en tid gi opp, og fra høsten 1941, trolig i september, ble de etterfulgt av Friheten. Den ble først stensilert, som de fleste illegale aviser, men fra våren 1942 ble den trykt ved Kai Møllers boktrykkeri i Drammen. Hovedpersonene bak dette var Finn Pettersen og Arne Gustavsen,
Arbeidet var farlig og vanskelig; avisa ble satt på forskjellige steder, og satsen ble frakta rundt på sykkel. Når den var levert til Møller på trykkeriet, kunne han trykke avisa i helgene når ikke andre var på jobb. Ettersom aktiviteten økte, og ble utvida med avisa Alt for Norge, måtte han også trykke etter vanlig arbeidstid på hverdager. Det var selvsagt svært viktig at færrest mulig visste om hva som foregikk; et ord til feil person kunne bety opprulling og arrestasjoner.
Den første redaktøren var Christian Hill. Senere fulgte Arne Gauslå, Erling Heiestad, Ola Hofmo, Kåre Selnes og Jul Kvale. Sistnevnte presterte å bidra til avisa mens han satt fengsla på Bredtveit, ved å smugle ut artikler til Selnes. Den siste redaktøren, fra høsten 1944 til frigjøringa, var Adelstein Haugen.
Fram til 1944 klarte redaksjonen å få ut ukentlige aviser, men etter dette kom den noe sjeldnere blant annet på grunn av det enorme trykket fra Gestapo. Høsten 1944 var opplaget på rundt 20 000, og totalt ble det trykt rundt to millioner eksemplarer.
Flere av de som var med på å gi ut avisa ble tatt. Erling Heiestad overlevde fangenskap i Tyskland, Ola Hofmo døde i konsentrasjonsleir og Arne Gustavsen ble skutt på Trandumskogen. Arne Gauslå falt i kamp med Gestapo på Modum i 1942.
Storhetstida
Da krigen var over ble Friheten ukeavis, og erstatta Arbeideren som partiets hovedorgan. Både savnet etter aviser fra venstresida i politikken og NKPs store popularitet i de første etterkrigsåra førte til at opplaget gikk rett til værs. Sommeren 1945 nådde det 100 000 eksemplarer, og kunen ha vært høyere om det ikke var for papirrasjoneringa. Det var over 65 000 abonnenter, og løssalget var godt. Dette gjorde Friheten til landets nest største avis etter Aftenposten, og den største arbeidsavisa i Norden. Avisa hadde også god spredning. Abonnentene var høsten 1945 fordelt på hele 1869 av landets omkring 2500 poststeder. Det var også stor vilje til å skrive i avisa, Blant annet ble Inger Hagerup avisas lyrikk- og teaterkritiker.
Allerede høsten 1945 fikk avisa et skudd for baugen. Trykkinga skjedde på Arbeiderpartiets trykkeri, og da det ble bestemt at Arbeiderbladet skulle bli morgenavis, måtte Friheten gå over til ettermiddagsutgave. Dermed nådde de ikke abonnenter utafor Oslo-området før neste dag, og mange ble mindre interessert. NKP var i en vekstperiode, men opplagstallet begynte raskt å synke, og var i 1946 nede på omkring 40 000. Den kalde krigen førte også til at avisa i økende grad ble et organ for partimedlemmene, etter hvert som NKP ble stadig mer isolert fra resten av arbeiderbevegelsen.
Opplagstallene fortsatte å synke. Mot slutten av 1947 var det på 31 000, og året etter på 24 000. I 1950 sank det under 20 000, og ved årskiftet 1952/1953 var det helt nede på 10 400 eksemplarer. Nå var det ikke bare ytre press som førte til nedgang, men også indre uro i partiet, blant annet Furubotn-oppgjøret 1949–1950. Nedgangen førte til økonomiske problemer, og det måtte settes i gang innsamlingsaksjoner i partiet for å redde avisa. Til tross for stor giverglede blant medlemmene, måtte man kutte landsomfattende dekning i 1954, og i stedet kom Ny Tid som landsomfattende ukeavis.
Ukeavisa
I april 1967 fikk avisa over til ukentlig utgivelse, etter en rådgivende avstemning i partiet. Ny Tid ble samtidig nedlagt. Dette gjorde det mulig å holde hodet over vannet en stund til, og da pressestøtte ble innført i 1969 ble økonomien stabilisert. Den ble faktisk såpass god at partiet kunne åpne Kommunistisk pressekontor, og det ble et lite overskudd som gikk inn i partikassa.
Mot slutten av 1960-åra blomsta ml-bevegelsen opp, og en del medlemmer forlot NKP. Et av redaksjonsmedlemmene ble oppsagt for å stå i opposisjon til partilinja, noe som utløste en streik i avisa. Dette førte til flere oppsigelser, og flere redaksjonsmedlemmer gikk over til bladet Røde Fane.
Et tiår senere kom ny usikkerhet da NKP var med på forhandlinger om opprettelse av et nytt parti sammen med Sosialistisk Folkeparti, Arbeiderbevegelsens informasjonskomité mot norsk medlemskap i EF (AIK) og en del uavhengige sosialister. Forhandlingene førte til opprettelsen av Sosialistisk Venstreparti, men NKP valgte å stå utafor. Dermed ble også Friheten videreført.
Heller ikke slutten på 1980-åra ble god for NKP. Kommunistiske regimer i Øst-Europa falt, og i 1991 gikk Sovjetunionen i oppløsning. Interessen for NKP ble enda mindre, og da partiet høsten 1991 ikke lenger klarte å gi ut Friheten som ukeavis lenger mista de pressestøtta. Kassa var tom, og i august 1991 måtte de melde at neste avis \ville komme etter at situasjonen var avklart. Det drøyde til 30. september 1991 før de fikk ut neste avis. NRK solgte aksjene i trykkeriet til de ansatte, til subsidierte priser, for å få inn noe kapital. Men det var ikke nok, og både avis og trykkeri gikk konkurs. Avisa ble allikevel utgitt, men som dugnadsprosjekt og på månedlig basis.
Først i 1996 fikk avisa tilbake pressestøtten. Bakgrunnen var at man så at Friheten var alene om å representere sitt politiske ståsted, og en hensikt med støtteordninga er å opprettholde et meningsmangfold. Et krav var at de gikk tilbake til ukentlige utgaver, noe som lykten gjennom mer dugnadsarbeid. Etter at Kulturrådet overtok ansvaret for pressestøtte til såkalte «ymse publikasjoner» ble det gjort en ny vurdering, og fra 2009 begynte en nedtrapping av støtta til Friheten. Avisa gikk over til en utgave annenhver uke, men økte sidetallet noe. Med Harald Øystein Reppesgaard som redaktør fra 2010 kom en ny satsing på avisa, og fra 2011 har den kommet ut i farger og på bedre papir. Den positive utviklinga førte til stablisering av pressestøtta. Opplaget er allikevel lavt, for selv etter veksten i 2010 lå det på 2400.
Nettavisa ble starta opp i 1998. Der legges det ut ti artikler fra hver papiravis samt eldre artikler.
Ansvarlige redaktører
- Christian Gottlieb Hill (1941–1942).
- Erling Heiestad (1942).
- Ola Hofmo (1942).
- Kåre Selnes (1942–1943).
- Jul Kvale (1943–1944).
- Adelstein Haugen (1944–1945).
- Otto Sommerstad (1944–1945).
- Kjell Kviberg (1945–1946).
- Jørgen Herman Vogt (1946–1958).
- Reidar T. Larsen (1958–1965).
- Jørgen Herman Vogt (1965–1967).
- Reidar T. Larsen (1967–1968).
- Arne Jørgensen (1967–1990).
- Tore Fossgård (1990–1991).
- Veikko Keteli (1991–1992).
- Bjørn Kjønli (1992).
- Hans Petter Hansen (1992),
- Harald Syvertsen (1992–1994).
- Hans Petter Hansen (1994–2010).
- Harald Øystein Reppesgaard (2010–).
Litteratur og kilder
- Friheten på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Friheten i Store norske leksikon.
- Friheten/, nettavisa.