Hæren

Underoffiserer i Hæren fra perioden 1807–1814. Tegna av Andreas Bloch.

Hæren er fellesbetegnelsen på landstridsstyrkene i Forsvaret, og den største forsvarsgrenen. Til forskjell fra den danske hæren som i stor grad var basert på verving ble den norske etablert i 1628 av Christian IV som en nasjonal styrke bygd på utskriving som hovedmetode for styrkerekruttering.

Opprettelsen

Før opprettelsen av Hæren hadde Norge bare styrker som ble kalt inn i krigstid. Den 18. januar 1628 kom Christian IVs krigsordinants, som altså organiserte en utskrevet hær med fem regimenter med tre eller fire kompanier hver. Årsaken til at kongen gjorde dette var at den norske bondehæren hadde nektet å kjempe i Kalmarkrigen. Samtidig var det frykt for ny krig med Tyskland etter den danske-tyske krigen i 1627. Regimentene og kompaniene ble organisert etter regioner og satt opp med en kaptein som sjef og en løytnant som nestkommanderende. I tillegg fikk hvert kompani normalt to sersjanter, fire korporaler, en tambur, en piper og en profoss. Soldatene ble utskrevet fra soldatlegder.

De opprinnelige regimentene var:

• Bohusiske regiment, 1013 mann fordelt på tre kompanier
• Tunsbergiske regiment, 984 mann fordelt på tre kompanier
• Akershusiske regiment, 1015 mann fordelt på tre kompanier
• Bergenhusiske regiment, 1363 mann fordelt på fire kompanier
• Trondhjemske regiment, 1085 mann fordelt på tre kompanier

I tillegg var det tre kompanier, eller fähnlein:

• Jämtlandske kompani, oppsatt tidligere
• Agdesiden kompani eller «frie fane» på 393 mann
• Stavangerske kompani eller «Stavanger lens frie fane» på 390 mann

Det ble også opprettet 14 borgerkompanier for å forsvare byer og kjøpsteder. Den totale styrken var ved opprettelsen 6243 mann, men organiseringa ble ikke fullført fordi bevilgningene ikke strakk til. De tilsatte offiserene ble stort sett sagt opp i 1630 og innkjøpte våpen samlet på festningene. Høsten 1640 beordret kongen utskriving av flere rytterkompanier, og sommeren 1641 godkjente han etter forslag fra de høgste embetsmennene i Norge at ordinansen fra 1628 skulle settes ut i livet. Deretter ble regimentene organisert og satt opp i hovedsak med offiserer og verva i Nederlanda, og fra sommeren 1644 reknes de norske nasjonale avdelingene for å være kampklare.

Organisasjon

Hæren har gjennomgått en lang rekke omorganiseringer.

Nedrustningen i 1647

Ved kongelig resolusjon 2. juni 1647 ble hæren redusert til tre infanteriregiment, Bahusiske, Akershusiske og Trondhjemske.

Opprustningen 1657

I samband med utbruddet av den såkalte «Krabbekrigen» (etter generalmajor Iver Krabbe) sommeren 1657 ble de tre da eksisterende infanteriregimenter oppdelt, og vi fikk i tillegg Smålenske, Opplandske, Bergenhusiske reorganisert, Hausmanns gevorbne, generalmanjor Bielkes fyrrørregiment, Gamle Trondhjemske og Nye Trondhjemske samt rhyttere og dragoner.

Reformene ca. 1662-1666

Den nye enevoldskongen, Fredrik 3. iverksatte flere reformer av landstridskreftene. I 1663 bestemte han at det skulle etableres et norsk rytteri, bestående av et regiment utskrevne ryttere med fem kompanier a 125 mann sønnafjells og tre kompanier nordafjells, og i 1666 at legdene når skulle utgjøres av bare to helgårder.

Hærordningen av 1705

Ved forordning av 28. februar 1705 fikk hæren ny organisasjon, som riktignok ikke ble iverksatt før i 1710 da krigsfaren ble overhengende. Hæren fikk nå nøyaktige regler for tjenestetid og øvinger, og bestemmelser som skulle hindre misbruk ved korrupte embetsmenn o.l. Etter pkt. 26 skulle disse avdelingene settes opp:

• Brigaden Sehesteds dragonregiment med 6 kompani
• Oberst Folkesahms dragonregiment med 7 kompani, derav 3 «uberedne»
• Det Akershusiske regiment under oberst Holst med 3 bataljoner a 3 kompani
• Det Smålenske regiment under oberst Lützow med 1. bataljon med 6 kompani og 2. bataljon med 4 kompani
• Det Oplandske regiment under oberst Brockenhuus med 1. bataljon med 3 kompani, 2. bataljon med 4 kompani og 3. bataljon med 2 kompani
• Det Vesterlenske regiment under oberst Sesterfleth med 1. bataljon med 2 kompani, 2. bataljon med 4 kompani og 3. bataljon med 4 kompani
• Det Nordenfjeldske dragonkorps under oberst Halk med 4 kompani, derav 2 «uberedne»
• Det Trondhjemske regiment under brigadier, oberst Schultz med 1. bataljon med 4 kompani, 2. bataljon med 3 kompani og 3. bataljon med 3 kompani
• Det Bergenhusiske regiment under brigadier, oberst Hein med 1. bataljon med 3 kompani, 2. bataljon med 3 kompani og 3. bataljon med 3 kompani

Hærordningen av 1718

Ved kongelig forordning av 25.12.1717 ble det bestemt at de nasjonale infanteriregimentene skulle organiseres i 13 regimenter: to akershusiske, to smålenske, to opplandske, tre trondhjemske, to bergenhusiske og to vesterlenske, hvert på 1200 mann i 12 kompani fordelt i to bataljoner pluss stab, til sammen 12.911 mann. Et vervet dragonregiment ble opprettet i 1718, og de tre utskrevne dragonregimentene ble oppgradert til samme standard som den danske rytterregimentene. Det vervede ble i 1721 omgjort til et vervet fotregiment, og ble lenge kalt «det gevorbne Dragonregiment til fots».

Hærordningen av 1789

Etter den såkalte Tyttebærkrigen høsten 1788 ble den norske hæren omorganisert igjen, iverksatt 9. januar 1789. De eksisterende avdelingene ble slått sammen til 10 nye regimenter, hvert bestående av både vervede og nasjonale avdelinger. Den vervede delen skulle være knyttet til en garnison, og offiserene og underoffiserene fra de nasjonale avdelingene skulle årlig innkalles og øves ved garnisonene. De 26 nasjonale bataljonen ble videreført, men fikk delvis ny regimentstilknytning. Hver bataljonssjef av majors grad, skulle bo i bataljonsdistriktet.

Regimentene fikk ulik størrelse. 1. og 2. Akershusiske, Oplandske og Telemarkske regiment fikk 2 verva kompani og 2 nasjonale bataljoner, mens de øvrige nasjonale regiment bortsett fra det Bergenhusiske hadde 2 verva kompani og 3 nasjonale bataljoner. Bergenhusiske fikk 2 verva kompani og 4 nasjonale bataljoner. De verva regimentene hadde 10 verva kompani og 2 nasjonale bataljoner.

Hærordningen av 1810

Erfaringene fra krigen mot Sverige 1808-1809 viste at 1789-organisasjonen var mindre heldig, og det ble ved kongelig ordre av 22. februar 1810 gitt følgende inndeling av Hæren:

• Det Søndenfjeldske verva (gevorbne) infanteriregiment, standkvarter Fredrikshald, med a) tjenestegjørende (verva): 2 jegerkompani og 8 musketerkompani hvert på 80 mann, som stiller to bataljoner med 1 jegerkompani og 4 musketerkompani i hver, b) nasjonale: 2 jegerkompani og 10 musketerkompani hvert på 100 mann, som stiller to bataljoner med 1 jegerkompani og 5 musketerkompani i hver.
• Det Nordenfjeldske verva infanteriregiment, med standkvarter Fredrikstad og nøyaktig same organisasjon som det sønnafjeldske.
• Det Oplandske verva infanteriregiment, nyoppretta med standkvarter Kristiania og 6 verva grenaderkompani fra 1. og 2. Akershusiske og Oplandske regiment og 2 nasjonale bataljoner fra det tidligere Oplandske nasjonale regiment.
• Det Akershusiske nasjonale Jægerregiment, standkvarter Kongsvinger.
• Det Telemarkske nasjonale infanteriregiment, standkvarter Fredriksvern.
• De 1. og 2. Trondhjemske nasjonale infanteriregiment, begge standkvarter Trondheim.
• Det Vesterlenske nasjonale infanteriregiment, standkvarter Kristiansand.
• Det Bergenhusiske nasjonale infanteriregiment, standkvarter Bergen.
• Det Norske Jægerkorps, standkvarter Larvik.
• Den Valderske nasjonale skarpskytterbataljon.
• Den Bergenhusiske nasjonale skarpskytterbataljon.
• Den Søndenfjeldske og den Nordenfjeldske skiløperbataljon.

Hærordningen av 1818

I desember 1816 leverte en organisasjonskomite under leiing av arméministeren forslag til ny organisasjonsplan for hæren. Den ble vedtatt 3. juli 1817 og iverksatt 1.1.1818.. Etter denne planen vart hæren organisert med to oppbud: linje og landmilits, der det bare var linjetroppene som kunne brukes utenfor landet.

Linjetroppene skulle bestå av 12000 mann, og av disse skulle 2000 være verva. I tillegg kom 2303 stillinger for offiserer, underoffiserer og musikanter..

Avdelingene ble:

1. Akershusiske brigade med:

• Akershusiske gevorbne musketerkorps
• Smålenske nationale musketerkorps
• Romerike nationale musketerkorps
• Hedemarkske nationale musketerkorps
• Gudbrandsdalske nationale musketerkorps
• Østerdalske nationale musketerkorps

2. Akershusiske brigade med:

• Det norske gevorbne jegerkorps
• Akerske nationale musketerkorps
• Valderske nationale musketerkorps
• Hallingdalske nationale musketerkorps
• Numedalske nationale musketerkorps

3. Trondhjemske brigade med:

• Trondhjemske gevorbne musketerkorps
• Innherredske nationale musketerkorps
• Romsdalske nationale musketerkorps
• Trondhjemske nationale jegerkorps

4. Bergenhusiske brigade med:

• Bergenhusiske gevorbne musketerkorps
• Nordfjordske nationale musketerkorps
• Søndfjordske nationale musketerkorps
• Hardangerske nationale musketerkorps
• Sognske nationale musketerkorps

5. Kristiansandske brigade med:

• Kristiansandske gevorbne musketerkorps
• Stavangerske nationale musketerkorps
• Nedenæsiske nationale musketerkorps
• Telemarkske nationale jegerkorps

Ordninga varte i grove trekk til 1877. I 1866 ble begrepet korps bytta med bataljon. I 1877 bytta Trondhjemske og Kristiansandske brigade nummer.

Hærordningen av 1866

Se Kjærlands plansjeverk.

Hærordningen av 1887 («den Sverdrup-Hjorthske hærordning»)

Med vernepliktsloven av 1885 ble hæren omorganisert fra to til tre oppbud: linjen, landvernet og landstormen. Landvernet ble nå integrert i hæren, og ble sammensatt av erfarne soldater som hadde fullført tjenestetida i linjen. Begge de bakre oppbudene skulle nå settes opp med alle våpenarter, og tjenestetida skulle være 6 år i linjeavdeling, 6 i landvernet og 4 i landstormen. Bare linjeavdelinger skulle fremdeles kunne sendes utenlands, og styrketaket ble satt til 18 000 (i 1866).

Brigadeinndelinga ble opprettholdt som i 1818, men hver brigade skulle nå ha fire korps., og hvert korps fikk en linjebataljon, en landvernbataljon og en landstormbataljon.

Denne hærordningen var et resultat av de politiske motsetningene som lenge satte sitt preg på unionen med Sverige, der flertallet på Stortinget ville ha en organisasjon som kunne representere «folket under våpen», en militshær uten verva avdelinger, bygd på vanlig verne- og tjenesteplikt og med plass for alle vernedyktige nordmenn det ikke var plass for i Sjøforsvaret. Det navnet som ordningen fikk på folkemunne er etter de fremste talsmenn, statsminister Johan Sverdrup og oberstløytnant A. D. S. Hjorth. Med denne organiseringen talte Hæren nærmere 80 000 mann.

Hærordningen av 1911

Regimentsorganisasjonen ble gjenopprettet, med både freds- og feltorganisasjon. Regimentene hadde tre bataljoner etter territoriell organisasjon. De årlige regimentsamlingene var også prøvemobiliseringer. Regimentet kalte inn rekrutter til opplæring årlig. Regimentsstaben skulle lede regimentet både i fred og krig.

Brigadene ble kombinerte, det vil si de skulle ha samla kommando over alle våpen. Hærens inndeling ble:

1. brigade, standkvarter Fredrikshald, med:

• Smaalenenes infanteriregiment nr. 1 (IR 1), Barakkesletta, Fredrikstad
• Vestre Akershus infanteriregiment nr. 2 (IR 2), Helgelandsmoen
• Telemarkens infanteriregiment nr. 3 (IR 3), Heistadmoen
• Akershus dragonregiment nr. 1, Gardermoen
• Feltartilleriregiment nr. 1, Øra, Fredrikstad
• Søndenfjeldske ingeniørregiment, Hvalsmoen

2. brigade, standkvarter Kristiania, med:

• Østre Akershus infanteriregiment nr. 4 (IR 4), Gardermoen
• Østoplandenes infanteriregiment nr. 5 (IR 5), Terningmoen
• Vestoplandenes infanteriregiment nr. 6 (IR 6), Gardermoen
• Jegerkorpset
• Oplandenes dragonregiment nr. 2
• Feltartilleriregiment nr. 2, Gardermoen

3. brigade, standkvarter Kristiansand, med:

• Agdesidens infanteriregiment nr. 7 (IR 7), Gimlemoen
• Vesterlen infanteriregiment nr. 8 (IR 8), Maldesletta
• 1. Bergbatteri, Gimlemoen

4. brigade, standkvarter Bergen, med:

• Søndre Bergenhus infanteriregiment nr. 9 (IR 9), Ulven
• Nordre Bergenhus infanteriregiment nr. 10 (IR 10), Bømoen
• Søndhordland bataljon, Tvildemoen
• Nordfjord bataljon, Nordfjordeid
• 2. Bergbatteri, Ulven

5. brigade, standkvarter Trondheim, med:

• Søndmør infanteriregiment nr. 11 (IR 11), Setnesmoen
• Søndre Trondhjems infanteriregiment nr. 12 (IR 12), Værnes
• Nordre Trondhjems infanteriregiment nr. 13 (IR 13), Steinkjersanden
• Nordenfjeldske dragonregiment nr. 3
• Feltartilleriregiment nr. 3, Værnes
• Nordenfjeldske ingeniørbataljon, Trondheim

6. brigade, standkvarter Harstad, med:

• Søndre Hålogaland infanteriregiment nr. 14 (IR 14), Drevjemoen
• Nordre Hålogaland infanteriregiment nr. 15 (IR 15), Elvegårdsmoen
• Tromsø infanteriregiment nr. 16 (IR 16), Sætermoen
• Finnmarks bataljon, Nyborgmoen
• 3. Bergbatteri, Harstad
• 6, sappør- og 6. telegrafkompani, Elvegårdsmoen

Brigadene endra navn til divisjon i 1916.. I samband med den store felttjenestemanøvren på Østlandet i 1912 var i alle fall en viktig erfaring at brigadestaben var for liten til å lede så store enheter i felt En ny forsvarskommisjon oppnevnt i 1920 foreslo at den overordna inndelinga av Hæren i seks divisjoner skulle beholdes.

Hærordningen av 1933

Hvert regiment skulle ved mobilisering sette opp to linjebataljoner. Disse skulle føres sammen med to tilsvarende bataljoner fra et annet regiment og danne en brigade. Regimentsstaben hadde bare ansvaret for å lede regimentet i fred.

Hærordning etter andre verdenskrig

Hærordningen av 1977

Denne søkte å rendyrke «enhetsbefalsordningen» ved å avvikle av de siste over-, stabs- og kommandersersjantsgradene, samt flaggkvartermester i Sjøforsvaret. Ordningen innførte gradene oberst I og II for å samsvare bedre med øvrig NATO-standard. Oberst I og II ble i 1997 erstattet av henholdsvis brigader og oberst.

Militærordningen av 2016

Utdypende artikkel: Spesialistbefal

Dette var en reorganisering av alle Forsvarets våpengrener og ble vedtatt av Stortinget 12. juni 2015. Denne bestemte at det fra 1. januar 2016 ble det innført ny karrierevei for militært befal i Forsvaret, kalt spesialistbefal. I praksis medførte den nye ordningen at underoffiserskorpset ble gjeninnført etter at dette hadde blitt avviklet i 1930. Bakgrunnen var både den store utskiftningen som var av personell i Forsvaret, den teknologiske utviklingen og behov for å standardisere befalstrukturen på linje med de øvrige NATO-landene. Det ble derfor innført to parallelle karriereløp i Forsvaret som også medførte bedrede ansettelsesvilkår for yngre befal og vervede.

For Hærens del medførte dette gjeninnføring av de tradisjonelle gradene over-, stabs- og kommandersersjantsgradene som ble fjernet i 1977, men samtidig presisert at disse rang- og lønnmessig tilsvarte de tilsvarende offisersgradene. I tillegg ble det innført en ny sersjantgrad som sersjantmajor, rangsmessig på nivå med oberstløyntant. De tradisjonelle offisersgradene krevet fra da av Krigsskoleutdanning eller annen relevant akademisk utdannelse og med et påbyggende kvalifiseringskurs.

I denne ordningen ble også de ulike korporalgradene forbeholdt utelukkende vervede mannskaper, mens vernepliktige kun har gradene menig og ledende menig.

Hærens flyvåpen 1912–1944

Utdypende artikkel: Hærens flyvåpen

Hærens flyvåpen ble opprettet i 1912 som Hærens Flyvevæsen med Kjeller flyplass som hovedbase, hvor også Hærens Flyvemaskinfabrik ble etablert i 1914. Flyvirksomheten i Hæren ble godt hjulpet igang ved etableringen av Norsk Luftseiladsforening i 1909.

Bakgrunnen for at det ble opprettet egne flyvåpen innen de to våpengrenene var at det den gang ble tenkt at flystyrken var en støttefunksjon til henholdsvis land- og sjøoperasjoner, og ikke være en egen operativ, selvstendig styrke som kunne utføre selvstendige flyoperasjoner.

Etter flere forslag om sammenslåing med Marinens flyvåpen fra fagmilitært hold gjennom mellomkrigstiden, skjedde dette ved en kongelig resolusjon av 10. november 1944 hvor de to flyvåpen ble slått sammen til en egen forsvarsgren som Luftforsvaret under ledelse av Hjalmar Riiser-Larsen.

Innsats

De norske soldatene ble ofte sendt utenlands i forbindelse med Danmark-Norges kriger på kontinentet og den skandinaviske halvøy. Offiserene var ofte utenlandske, og helt til 1772 var kommandospråket tysk. En av de største utenlandsinnsatsene var under den nordiske sjuårskrigen fra 1756 til 1763, da omkring halve Hæren ble sendt til Slesvig og Holstein for å stå som grensevakter.

Etter fiaskoen under Tyttebærkrigen i 1788 gjorde den norske hæren en langt bedre innsats under krigen i 1808—1809, da de under Christian August klarte å drive svenskene tilbake.

I 1814 var mange av Hærens avdelinger representert på Riksforsamlingen, og bidro til at det ble nedfelt i Grunnloven at Norge skulle ha allmenn verneplikt. I løpet av sommeren det året brøt det igjen ut krig med Sverige, og denne gangen ble de norske styrkene drevet tilbake. De klarte allikevel å bevare Hæren mer eller mindre intakt, og bidro dermed til en sterkere norsk posisjon under forhandlingene som ledet frem til inngåelsen av en personalunion mellom Norge og Sverige. I unionstiden ble Hærens styrke halvert.

Før unionsoppløsningen 1905 ble både norske og svenske styrker mobilisert langs grensen. Den norske hæren hadde omkring 18.000 mann på Østlandet og 4000 i Trøndelag. Det kom ikke til fiendtligheter mellom hærene, da konflikten ble løst ved forhandlingsbordet.

Under angrepet på Norge 1940 og felttoget i Norge 1940 hadde Hæren omkring 40–50 000 mann. Dette ble redusert til 8–10 000 mann under kampene i Nord-Norge 1940. Utenlandshæren som ble etablert hadde lite ressurser, og stod med omkring 4000 mann da krigen sluttet i 1945.

Etter andre verdenskrig ble Tysklandsbrigaden satt opp, og Hæren ble omorganisert på grunn av medlemskapet i NATO.

Allerede i 1947 begynte Norge å delta i FNs fredsbevarende styrker. Soldatene i disse styrkene ble hentet først og fremst fra Hæren. I 1990-årene begynte man også å sende styrker under Hærens kommando til NATO-oppdrag i krigssoner. Norske soldater har siden vært plassert i Bosnia, Irak og Afghanistan.

Hærsjefer

Sjefer Hærens Overkommando

• 1942–1945: Johan Didrik Schlømer Beichmann
• 1945–1946: Ole Berg
• 1946–1948: Olaf Helset
• 1948–1956: Wilhelm von Tangen Hansteen
• 1956–1961: Bjørn Christophersen
• 1961–1966: Paal Frisvold
• 1966–1971: Harald Løken (Generalinspektør fra 1970)

Generalinspektører for Hæren

• 1971–1979: Ole Jacob Bangstad
• 1979–1982: Rolv Eios
• 1982–1984: Egil Johannes Ingebrigtsen
• 1984–1987: Olav Breidlid
• 1987–1989: Dagfinn Danielsen
• 1989–1992: Arne Solli
• 1992–1996: Sven Sved
• 1996–1998: Sverre Økland
• 1998–2003: Roar Haugen
• 2003–2005: Lars Sølvberg
• 2005–2009: Robert Mood
• 2009–2013: Per Sverre Opedal
• 2013–2015: Rune Jakobsen
• 2015–2016: Odin Johannessen

Sjef Hæren

• 2017–2019: Odin Johannessen
• 2019–2020: Eirik Johan Kristoffersen
• 2020-: Lars Sivert Lervik

Kjelder

• Kaptein Lars Kiærlands oversiktsplansjer over hærens organisasjon 1628-1940
• Olai Ovenstads plansjeverk over Hærens organisasjon 1628-1818

Litteratur

• «Hæren (Norge)» på no.wikipedia.org
• Berg, J. Chr. 1830: Historisk Underretning om Landværnet, tilligemed nogle Efterretninger om Norges staaende Hær i Almindelighed. Christiania. trykt hos Chr. grøndahl.
• Berg, Roald 2001. Norsk forsvarshistorie. Bind 2. 1814-1905. Profesjon - union - nasjon. Eide forlag.
• Bragstad, Jakob 1996: Fjordane infanteriregiment nr 10 i gamal og ny tid. Elanders Forlag.
• Bull, Arne Marensius 2002. Oppland regiment 1657-2002. Elanders Publishing AS.
• Hobson. Rolf / Tom Kristiansen 2001: Norsk forsvarshistorie. Bind 3 1905-1940. Eide forlag.
• Holm, Terje H. 2000. Del 2. Krig, provins og helstat. I Ersland, Geir Atle og Terje H. Holm: Norsk forsvarshistorie. Bind 1. Krigsmakt og kongemakt 900-1814. Eide forlag.
• Rian, Øystein 1997. Danmark –Norge 1380–1814. Bind II. Den aristokratiske fyrstestaten 1536–1648. Universitetsforlaget.
• Schiøtz Johannes 1910: Den norske hærs organisation 1810-1/1 1818. Norsk militært tidsskrift s. 133-158.
• Skeie, Jon 1953. Norges forsvars historie. Olaf Norlis forlag, Oslo.
• Vaupell, Otto 1872. Den Danske Hærs Historie til Nutiden og den Norske Hærs Historie indtil 1814. Første del København.
• Vaupell, Otto 1876. Den Danske Hærs Historie til Nutiden og den Norske Hærs Historie indtil 1814 bd. II København.