Tyttebærkrigen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Prins Carl av Hessen var øverstkommanderende.

Tyttebærkrigen er betegnelsen på et felttog hvor Norge invaderte Sverige i 1788. Krigen varte fra de norske styrkene rykket inn i Bohuslän 24. september 1788 til det ble inngått våpenhvile 8. oktober samme år, da det ble truet med at Storbritannia og Preussen ville gå inn i krigen på svensk side. Våpenhvilen ble forlenget og de norske styrkene vendte tilbake til Norge 12. november ved Svinesund, før vinteren kom.

Bakgrunn

Dette norske felttoget er ofte forklart som en avledningsmanøver, hvor Sverige ble angrepet fra Norge i Bohuslän for å støtte Russland, som Danmark var alliert med. Danmark og Russland hadde blitt angrepet av Gustav III 17. juli samme år, og man mente at en invasjon fra Norge kunne føre til at trykket mot Danmark lettet.

Gjennomføring

I ledelsen for felttoget fant man blant annet titulær generalkrigskommisær Peder Anker, som var medlem av feltkommissariatet i Sverige. Styrkene ble samlet på Fredrikstad festning, og marsjerte så inn i Sverige.

De norske styrkene angrep de svenske ved Kvistrum bru 29. september og tok 800 fanger, uten selv å lide nevneverdige tap. De norske styrkene rykket inn i Uddevalla og rykke mot Göteborg og truet byen. Britisk diplomati truet med at både Storbritannia og Preussen ville gå inn i krigen på svensk side om byen ble angrepet. Det ble inngårr våpenhvile og de norske styrkene trakk seg tilbake til Norge før vinteren kom.

Nordmennene fant lite velvilje i området. Muligens hadde man forestilt seg at det ville være lett å få assistanse i det tidligere Båhuslen, men forsvenskningen hadde sørget for at få var villige til å avse mat til de norske soldatene. Det hele endte det med at soldatene måtte leve av det skogen hadde å by på. Heldigvis foregikk felttoget i bærsesongen, og de nødstilte soldatene måtte ty til skogsbær før de slukøret vandret hjem, derav navnet på felttoget.

Den norske styrken var på 10 000 mann og bare åtte falt i trefninger. Derimot omkom mellom 1500 og 3000 mann av sykdom forårsaket av kontinuerlig høstregn, dårlige klær, utstyr og dårlige sanitære forhold.

Krigen førte ikke til varige resultater eller endringer, og samtiden oppfattet det hele som en farse, derfor det noe uhøytidelige kallenavnet.

Mye av materialet fra krigen ble deponert i Tøihuset i Fredrikstad, og ble tatt i bruk i krigen i 1808.

Erfaringene fra denne krigen førte til at Hæren ble reorganisert gjennom Hærordningen av 1789.

Situasjonen i Søndre Hedmark

Arsenalet og murverk ved Kongsvinger festning.
Foto: Oskar Aanmoen (2025).

Prins Karl av Hessens rolle og Kongsvinger festnings betydning

Prins Karl av Hessen, som hadde vært øverstkommanderende for de norske styrkene siden 1772, fikk ansvaret for å lede felttoget. Han anså Kongsvinger festning som en nøkkel til å kontrollere grenseområdene og sikre hovedstaden Christiania. På et tidligere besøk i 1773 hadde prinsen allerede påpekt behovet for å opprette en skanse ved Magnor bro i Eidskog, som han mente var et strategisk punkt for både forsvar og fremtidig invasjon.

Ved krigsutbruddet ble det derfor raskt iverksatt forsterkninger til Kongsvinger. Prins Karl beordret overføringen av Elverumske og Hofske skiløperkompanier, som på sommeren fungerte som jegerenheter, til Kongsvinger. Disse ble innkvartert i Øvrebyen (Leiren). Samtidig ble det hentet inn erfarne offiserer, blant annet Johan Thomas Hornemann fra Trøndelag, for å trene disse lokale soldatene.

Kommandanten på Kongsvinger festning, Johan Ludvig Maximilian de Biellart, hadde et anstrengt forhold til prins Karl. Han kritiserte blant annet festningens dårlige artilleri og manglende ressurser. I tidligere år hadde han utløst falsk alarm om svensk invasjon basert på bygdesladder. Disse forholdene førte til en viss mistillit mellom generalstaben og kommandanten, men Biellart forble stasjonert i Kongsvinger under hele krigen.

I september 1788 fikk generalmajor Carl Alexander Stricker, som ledet styrker på Hedemarken og Østerdalen, ordre om å flytte styrker til Eidskog. Ved Magnor ble det opprettet en feltleir og et proviantmagasin, som fungerte som base for videre operasjoner. Hofske skiløperkompani var allerede i området. Etterretning tydet på at Eda skanse på svensk side var dårlig bemannet, og det ble lagt planer for å angripe og innta Karlstad med marinebistand fra Fredriksvern. Stricker etablerte hovedkvarter på Eidskog prestegård, hvor han kunne kombinere en mer komfortabel innkvartering med tilgang på kommunikasjon til Kongsvinger.

Den planlagte invasjonen og svensk frykt

Svenske speidere rapporterte at den norske leiren på Magnor var befestet med så sterke redutter og naturlige forsvarsposisjoner at et angrep ville være katastrofalt. Den svenske generalkonsulen i Christiania, Johan Chrysostomus Martinau, konkluderte med at 100 norske soldater ved en skanse nær Magnor kunne motstå 6000 svenske soldater i fjorten dager. Frykten for en norsk fremrykning fra Magnor og fall av Eda skanse var stor, og svenskene forsterket forsvarsverkene i Värmland.

Selv om prins Karl tok kontroll over deler av Bohuslän og vant det eneste egentlige slaget ved Kvistrum bro, førte sykdom, sult og mangel på forsyninger til at felttoget mot Sverige brøt sammen. Omtrent 1000 norske soldater døde av tyfus og dysenteri. Det ble etablert vinterkvarter i Kongsvinger, Magnor og Trøndelag, og soldater ble beordret hjem grunnet sykdom. Feltskjærere fra Danmark ble sendt til Kongsvinger for å bistå.

Krigens planlagte andre fase skulle begynne våren 1789. En rekke nye bataljoner ble sendt til Kongsvinger, og Hofske skiløperkompani ble på nytt mobilisert. Men situasjonen endret seg internasjonalt. Preussen og Storbritannia presset Danmark-Norge til å trekke seg ut av konflikten, og en proklamasjon om nøytralitet ble utstedt 8. juli 1789. Felttoget ble avsluttet, og soldatene trukket tilbake.

Grensekonflikt og diplomatisk etterspill

Høsten 1789 inntraff en bisarr hendelse da ti soldater fra Hofske skiløperkompani ble tatt til fange av en svensk speidergruppe ved grensen i Grue. Begge parter var usikre på hvor grensen gikk, og de norske soldatene ble brakt til Sverige som fanger, før det ble klart at de faktisk hadde vært på norsk jord hele tiden. Kommandant Biellart lyktes etter diplomatiske henvendelser i å få dem løslatt. Som hevn gjennomførte Hofske skiløpere en hemmelig straffeekspedisjon inn i Värmland der de brant ned et svensk kornlager. Dette ble det siste militære tiltaket i krigen.

Krigen førte til stor belastning på lokalbefolkningen. Soldatene ble innkvartert på gårder og i Øvrebyen. Økonomisk uro, manglende forsyninger og smittsomme sykdommer rammet både soldater og sivile. Korrespondanser fra feltleiren på Magnor vitner om dårlige avlinger, dyrtid og mangel på handelsvarer. Samtidig skapte det kongelige besøket fra kronprins Frederik av Danmark-Norge en viss nasjonal stolthet og lojalitet blant bøndene i Solør og Kongsvinger-området.

Ledelse

Infanteriet

Organiseringen av infanteriet i feltbrigader var en nyskaping. I fredstid var soldatene organisert i regimenter med lokal tilknytning, men disse brigadene var til dels større enn regimentene og ble bevisst satt sammen med soldater fra ulike landsdeler.

Kavaleriet

Artilleriet

Litteratur

Eksterne lenker

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Tyttebærkrigen&oldid=2669793»