Carl av Hessen
Carl av Hessen (født 19. desember 1744 i Kassel, død 17. august 1836 på Louisenlund) var en tysk prins som blant annet var stattholder i Norge og generalfeltmarskalk.
Familie og tidlig liv
Karl ble født inn i huset Hessen-Kassel, et mektig fyrstehus i det tysk-romerske riket. Han var sønn av landgreve Frederik II av Hessen-Kassel og prinsesse Maria av Storbritannia. Gjennom sin mor var han nevø av den dansk-norske dronning Louise og dermed nært knyttet til det danske kongehuset. I 1766 giftet han seg med sin kusine, prinsesse Louise av Danmark, datter av kong Frederik V. Dette ekteskapet styrket hans politiske bånd til Danmark og førte til at han fikk betydelige militære og administrative oppgaver i dobbeltmonarkiet.
Den 30. august 1766 ble han gift med prinsesse Louise av Danmark (1750–1831), datter av kong Frederik V og Louise av Storbritannia.
Sønnen Frederik av Hessen ble blant annet visestattholder i Norge og kommanderende general sønnafjells.
Datteren Marie Sophie Frederikke prinsesse av Hessen-Kassel (1767-1853) ble dronning av Danmark og Norge i ekteskap med sin fetter, kong Frederik VI (1768-1839). En hoffdame hos dronningen var Jørgine Elisabeth Rosenkrantz, som i 1825 ble gift med kontreadmiral Jørgen Conrad de Falsen til Søby Søgård.
Frimurer
I 1774 ble han opptatt som frimurer i Slesvig og han endte opp som «General-Stormester over Frimurerlogerne i de danske Stater»!
I 1782 var Carl «Provinsial-Stormester» over de to tyske provinser og Italia. I året 1786 antok han tittel av «Provinsialstormester i Danmark», ja, han utvirket i 1792 at kronprins Frederik utsendte en kabinettsordre, som innebar offentlig anerkjennelse av Frimurerordenen i Danmark. Men som frimurerbror og biograf Collin ikke legger skjul på i sin biografi om landgreven (se litteraturlisten nedenfor), s. 20: «...hans Aandsevner svækkedes efterhaanden, medens han samtidig havde Syner og troede at staa i direkte Forbindelse med Frelseren. Endelig sov han hen paa Gottorp Slot den 17de August 1836» over 81 år gammel.
Militære karriere
Karl begynte sin militære karriere i ung alder og ble oberst i dansk tjeneste allerede i 1758. Han steg raskt i gradene og ble generalmajor i 1764, sjef for artilleriet og kongens livgarde året etter, og medlem av det høyeste krigsråd. I perioden 1766–1768 var han også visestattholder i Norge, og ble i 1772 utnevnt til øverstkommanderende for de norske styrkene – en posisjon han beholdt helt til 1814.
Selv om han sjelden var fysisk til stede i Norge, gjorde han seg bemerket gjennom hyppig korrespondanse, reformforslag og militær planlegging. Han besøkte Norge blant annet i 1773 og igjen i forbindelse med Tyttebærkrigen i 1788–1789.
Han var offiser fra 1756, og fra 1766 hadde han generalløytnants grad og var sjef for artilleriet og formann i Det høye krigsråd. Fra 1766 til 1770 var han stattholder i Norge, noe som var en titulær utnevnelse i denne tida ettersom det aktive stattholderembetet var nedlagt.
I 1769 ble han stattholder i Slesvig-Holstein, og i 1772 ble han overgeneral i Norge. Han ble statsminister i 1776, og preses i Generalitets- og kommissariatskollegiet omkring 1788.
Tyttebærkrigen
Prins Karl ble den øverste lederen for den dansk-norske reaksjonen da Sverige erklærte krig mot Russland i juni 1788. I henhold til allianseforpliktelser med Russland gikk Danmark-Norge inn i konflikten ved å sende tropper mot Sverige – et felttog som i ettertid har fått tilnavnet Tyttebærkrigen. Prins Karl ledet hovedfelttoget gjennom Bohuslän fra Østfold og vant det eneste regulære slaget i krigen ved Kvistrum bro, hvor svenskene ble slått tilbake.
Situasjonen i Søndre Hedmark
Han hadde samtidig et omfattende ansvar for troppemobiliseringen i det indre Østlandet, særlig i Kongsvinger-regionen og langs Eidskog-grensen. Her organiserte han oppbyggingen av en feltleir ved Magnor, befestning av Kongsvinger festning og koordinering av skiløperkompanier, infanteri og dragoner. Prinsen la stor vekt på etterretning og forsyningslinjer, men krigen ble preget av logistisk kaos, sykdom og dårlig utrustning. Felttoget førte til store tap – hovedsakelig på grunn av sult, tyfus og dysenteri. Selv om militært overlegne, måtte de dansk-norske styrkene til slutt trekkes tilbake etter press fra Preussen og Storbritannia som krevde fred.
Prins Karl gjorde flere anstrengelser for å styrke båndene mellom kongehuset og det norske folk. I 1788 ledsaget han Kronprins Frederik på en omfattende Norgesreise for å styrke lojaliteten til kongemakten i de norske bygdene. Reisen gikk blant annet gjennom Kongsvinger, Solør og Østerdalen. Han førte dagbok fra reisen og viste stor interesse for norske bønders levekår, lokalsamfunn og embetsverk. Han uttrykte beundring for de norske prestene, kalte allmuen «patriarkalsk og ærlig», og beskrev selv hvordan han ble tatt imot med sleder og små, fargerike hester. Oppholdene på prestegårder og de praktiske forholdene i Norge preget hans syn på landet og folket.
Prins Karl hadde et godt utviklet etterretningsapparat. Han mottok daglige rapporter om svenske troppeforflytninger og lot aldri festningen i Kongsvinger eller grensepostene stå uten tilsyn. Han godkjente flere straffeekspedisjoner mot svenske militæranlegg, blant annet den berømte nedbrenningen av et svensk kornlager ved Sunne i desember 1789, utført av norske skiløpere fra Hof. Prinsen var også sterkt involvert i de diplomatiske forhandlingene som førte til krigens avslutning i 1789. Han var selv motvillig til å gi opp planene om ny offensiv, men måtte etterkomme kongens proklamasjon om nøytralitet.
Senere liv
Etter Tyttebærkrigen fortsatte prins Karl sin tjeneste for den dansk-norske staten. Han spilte en sentral rolle i forsvaret av Slesvig-Holstein under Napoleonskrigene og fungerte som stattholder der frem til sin død. Han hadde også et nært forhold til flere norske offiserer, blant annet Hans Rustad fra Kongsvinger-distriktet, som han senere tok opp i sitt hoffmiljø.
Prins Karl døde på Gottorp slott i 1836, 91 år gammel. Han etterlot seg et omfattende arkiv, inkludert militære notater, kart og dagbøker fra sine norske opphold, hvorav flere befinner seg i Riksarkivet i Oslo og København.
Prins Carl mottok L'union parfaite i 1759, ble Elefantridder i 1766, Dannebrogsmann i 1808 og storkommandør av Dannebrogsordenen i 1817.
Litteratur
- Karl av Hessen i Norsk biografisk leksikon
- Collin, Br[oder/frimurerbror]. Edgar: «Fremragende danske Frimurere. En Samling Portraiter med Biografier» (Kbh. 1872), « Landgreve Carl, Prinds af Hessen-Kassel», s. 1-21.
- Weidling, Tor: Eneveldets menn i Norge: Sivile sentralorganer og embetsmenn 1660–1814. Riksarkivaren. Oslo. 2000. Digital versjon på Nettbiblioteket, s. 197.
- Historisk podkast i Glåmdalen. Podkast nr. 66 - Tyttebærkrigen og prins Karl av Hessen (1:2). Av Oskar Aanmoen og Anita Krok.
- Historisk podkast i Glåmdalen. Podkast nr. 66 - Tyttebærkrigen og prins Karl av Hessen (2:2). Av Oskar Aanmoen og Anita Krok.