Kongsvinger festning
Kongsvinger festning er et festningsanlegg i Kongsvinger i Hedmark. Den ble påbegynt i 1681 og sto ferdig i 1689.
| Kongsvinger festning | |
|---|---|
| |
| Arsenalet og murverk ved Kongsvinger festning. Foto: Oskar Aanmoen (2025).
| |
| Bygningsdata | |
| Byggeår: | 1673-1681 |
| Første eier: | Forsvaret |
| Arkitekt: | Anthony Coucheron og Johan Caspar de Cicignon. |
| Materiale: | Mur og stein, noen bygg i treverk. |
| Formål: | Festning. |
| Endringer: | Større endringer i perioden frem til 1784. |
| Adresse: | Kongsvinger festning nr. 2-24. |
| Postnummer: | 2213 |
| Sted: | Kongsvinger |
| By: | Kongsvinger |
| Kommune: | Kongsvinger |
| Fylke: | Innlandet |
| Gnr.: | 52 |
| Bnr: | 1 |
Festningen er orientert mot Sverige, og var sentral i en rekke av krigene mot Sverige på både 1600-tallet og 1700-tallet. Den var også hovedkvarter for Norges invasjon av Sverige under den store nordiske krig i 1719 og den planlagte innovasjonen under Tyttebærkrigen i 1788.
Etter at Norge inngikk i union med Sverige etter en kort krig i 1814 ble festningen i stor grad satt ut av spill, men den ble rustet opp i forbindelse med unionsoppløsningen i 1905. Som en følge av Karlstadforliket ble den i 1905 tatt ut av bruk. Selve festningen har aldri vært i kamp, men et tilknyttet fort, Vardåsen, var i kamp i 1940.
Historie
Opprettelsen
Etter at Gyldenløvefeiden endte i 1679, begynte man å bygge flere nye festningsverk langs kysten og svenskegrensa. Kongsvinger festning ble anlagt ved veien fra Värmland til Christiania, som var en viktig framrykkingsvei ved en eventuell invasjon av Norge. Den ligger ved et fergested ved Glomma. Da byggingen av festningen begynte lå det allerede noen befestninger på stedet. I nærheten finnes Tråstad skanse som ble anlagt 1657–1658, og på stedet hvor festningen ligger ble Vinger skanse anlagt 1673–1674.
Nor skanse ligger rett på andre siden av Glomma for Tråstad skanse og ble anlagt under den store nordiske krig.
Der Vinger kirke står i dag ble det også anlagt en skanse ikke senere enn 1658. Antakelig ble den bygd under Krabbekrigen. Skansen rundt kirken var strategisk plassert, ikke bare som et forsvarspunkt, men også for å kontrollere all trafikk til og fra sundstedet. Kartet som viser skansen best er fra 1750 og er samtidig det siste kartet over Kongsvingers befestninger som viser skansen tydelig. Kartet er håndtegnet og datert 1750. Hvem som har tegnet det vites ikke. Antakelig må skansen ha blitt demontert en gang mellom da, og Tyttebærkrigen i 1788, for da nevnes ikke skansen i det hele tatt.
Et forslag til den nye festningen ble tegnet av Johan Caspar von Cicignon, men ble ansett som for omfattende. Et nytt utkast ble derfor utarbeidet av generalkvartermester Anthony Coucheron. Vinger skanse, som besto av et murt tårn med en ringmur og tørr grav, ble brukt som utgangspunkt. Et år etter at byggingen startet, i 1682, ble festningen tatt i bruk, med Georg Reichwein (1630–1710) som første kommandant. Den ble da kalt Vinger festning, og i 1683 ble dette endret til Kongsvinger festning.
Sentraldepot
På 1700-tallet ble festningen forsterket. Den opprinnelige kommandantboligen og bakeribygningen står fortsatt, men ellers reiste man høyere bygninger. Dette minsket forsvarsevnen noe; de nye bygningen var svakere og lettere å treffe. Årsaken til at man allikevel gjorde dette var behovet for et sentraldepot for militæravdelingene i Sør-Norge. Festningen fikk et stort arsenal, og det ble reist en ny kaserne slik at den ble bedre egnet til forlegning av tropper.
Tyttebærkrigen
Kongsvinger festning spilte en nøkkelrolle under den dansk-norske militære mobiliseringen i Tyttebærkrigen, en kortvarig, men kompleks konflikt som utspilte seg i 1788–1789 mellom Danmark-Norge og Sverige. Krigen ble utløst som en følge av allianseforpliktelser Danmark-Norge hadde overfor Russland etter at den svenske kongen Gustav III startet krig mot Russland. Som motreaksjon skulle prins Karl av Hessen lede en dansk-norsk offensiv mot Sverige. I det indre Østlandet ble Kongsvinger festning den viktigste garnisons- og støttebasen, og en sentral del av felttogets militære og etterretningsmessige infrastruktur.
Kongsvinger festning hadde vært ansett som et viktig strategisk punkt siden etableringen i 1680-årene, med sin beliggenhet høyt over Glomma og i direkte nærhet til den svenske grensen via Eidskog. Under Tyttebærkrigen ble festningen regnet som nøkkelen til dominans over det indre Østlandet. Generalstaben i København vurderte at den som kontrollerte Kongsvinger, hadde direkte tilgang til Solør, Odalen, Østerdalen og veien mot Christiania. Prins Karl av Hessen betraktet derfor festningen som en sentral støttebase både for forsvar og mulig offensiv mot Karlstad.
Ved krigsutbruddet sommeren 1788 ble Kongsvinger festning raskt bemannet med lokale og nasjonale styrker. Elverumske og Hofske skiløperkompanier ble beordret fra Elverum til festningen og innkvartert i Øvrebyen. Disse styrkene, som ellers hadde jakt- og skiferdigheter, ble ansett som svært mobile og anvendelige i det vanskelige skogsterreng langs grensen. For å styrke kampberedskapen ble flere erfarne offiserer sendt til Kongsvinger, blant dem Johan Thomas Hornemann fra Trøndelag, som fikk ansvaret for å trene skiløperkompaniene. Samtidig ble det sendt artillerister, dragoner og infanterister fra Akershus og Trøndelag til festningen, som ble midlertidig overfylt og tungt belastet med logistiske behov.
Festningens kommandant, Johan Ludvig Maximilian de Biellart, kom tidlig i konflikt med prins Karl av Hessen. Biellart klaget over utilstrekkelige forsyninger og manglende artilleri, og pekte i sin rapport på at festningen kun hadde tre brukbare kanoner. Han nektet også å slippe svenske diplomater inn på festningsområdet og gikk så langt som å inspisere diplomatiske dokumenter ulovlig. Selv om dette førte til diplomatiske klager, ble Biellarts lojalitet og årvåkenhet verdsatt etter hvert. Tidligere feilgrep, som da han i 1773 utløste full krigsalarm over en ikke-eksisterende svensk invasjon ved Eidskog, hadde svekket Biellarts omdømme. Men under Tyttebærkrigen var det hans fasthet og praktiske innsikt som ble avgjørende for å holde festningen operativ under press.
I tillegg til sin befestede posisjon fungerte Kongsvinger festning som hovedlager og forsyningspunkt for feltleiren som ble anlagt ved Magnor bro i Eidskog. Her hadde generalmajor Carl Alexander Stricker kommandoen over en invasjonsstyrke på omkring 1 000 mann, inkludert skiløperkompanier, dragoner og infanteri. Alle forsyninger til denne leiren ble organisert fra Kongsvinger. Magasinbygg ble reist i Øvrebyen, og forsyningslinjene til Christiania gikk gjennom festningen. Ved mangel på forsyninger eller vinterkulde ble tropper fra feltleiren tilbakeført til festningen for varme og mat. Flere sykdomsutbrudd, blant annet dysenteri og tyfus, førte til at Kongsvinger fikk tilsendt feltskjærere (militærleger) fra Danmark.
Kongsvinger var i denne perioden også senter for etterretningsarbeid. Grenseovervåkning ble koordinert herfra, og speiderpatruljer ble sendt til Eidskog og Grue. Hofske skiløperkompani fikk i oppgave å operere både som grensevakter og militærpostmenn, og ble kjent som «tobeinsblakken» for sin hurtighet og utholdenhet. Kongsvinger ble i tillegg et ankerpunkt for overvåking av svenske diplomater. Den franskfødte svenske konsulen Johan Martinau, som hadde spionvirksomhet som sitt egentlige formål, ble nektet adgang til festningen og fikk bagasjen sin gjennomgått av Biellart. Kommandantens årvåkenhet ble senere kreditert for å ha avverget informasjonsoverføring til svenskene.
Høsten 1788 ble Kongsvinger også besøkt av Kronprins Frederik av Danmark-Norge, som sammen med prins Karl av Hessen foretok en reise gjennom Østlandet. Festningen ble her presentert som et viktig symbol på dansk-norsk tilstedeværelse i grenseområdet. Besøket førte til en økt lojalitetsfølelse blant lokalbefolkningen, som i lang tid hadde følt seg oversett av København. Gjennom vinteren fungerte festningen som fast overvintringssted for tropper fra både Hedemarken, Trøndelag, Akershus og Bergen. Forsyningsbehovene økte dramatisk, og festningen ble overfylt. I brev til prins Karl rapporterte Biellart at han ikke hadde annet enn brød å fordele blant de mange kompaniene.
I tillegg ble Kongsvinger brukt som treningssenter for tropper som senere skulle gå til fronten eller inn i reserveposisjoner i Solør, Eidskog eller Odalen. Hver uke ankom nye soldater og offiserer, mens syke og rekonvalesente soldater ble sendt tilbake hit. Et av krigens mest kuriøse hendelser fant også sin løsning gjennom Kongsvinger festning. Da ti soldater fra Hofske skiløperkompani ble tatt til fange av svenske ryttere i Grue – på feilaktig grunnlag – var det Biellart som iverksatte diplomatisk press og fikk dem løslatt. Hendelsen endte med en norsk hevnaksjon der et svensk kornlager ble brent ved Sunne i Värmland.
Napoleonskrigene
Kongsvinger festning har aldri vært beleiret eller utsatt for direkte angrep. En mulig forklaring er dens strategiske evne til å beskyte fiendtlige styrker på østsiden av Glomma med artilleri. Elven fungerte som en naturlig vollgrav og var et sentralt element i forsvarsverket. Ved to anledninger, under felttogene i 1808 og 1814, rykket svenske tropper frem til Glommas østbredd, men unnlot å krysse elven. Begge ganger ble de møtt med ild fra festningen. De nærmeste regulære kampene fant sted ved Lier skanse, cirka seks kilometer sør for festningen.
Fra 1808 til 1814 var festningen en sentral del av forsvarsplanene for Sør-Norge. Skansene «Se til høyre», «Prins Fredrik» og «Norske Løve» ble anlagt vest for festningen 1811–1813. Besetningen var på 900 mann i 1808, og dette økte til rundt 1200 i 1814. I 1808 rykket svenske soldater helt fram til Glomma, for første og siste gang etter at festningen var bygget. I denne perioden stod det flere slag i grenseområdene, blant annet ved Lier skanse og på Trangen i Åsnes kommune. Festningen fungerte som hovedforsyningsbase for de norske styrkene i området gjennom hele denne krigen.
I mars 1809 var et statskupp mot kong Gustav IV Adolf under planlegging i Sverige. For å hindre at norske styrker i Kongsvinger skulle rykke inn i det svekkede Värmland, sendte den svenske øverstkommanderende, general Georg Adlersparre, en utsending til Kongsvinger festning. Hensikten var å søke tillatelse til å reise videre til Christiania for å forhandle fram en ikke-angrepsavtale med den dansk-norske stattholderen, prins Christian August. Festningskommandant Bernhard Ditlef von Staffeldt nektet imidlertid å slippe utsendingen gjennom, men videreformidlet budskapet via egen kurer. Prins Christian August responderte umiddelbart ved å sende en adjutant tilbake til Kongsvinger med løfte om at norske styrker ville forholde seg passive mens svenskene gjennomførte kuppet. Denne overenskomsten er senere blitt kjent som Kongsvingeravtalen. Under oppholdet på festningen skal den svenske utsendingen også ha antydet at Christian August kunne være aktuell som svensk tronfølger, en rolle han kort tid etter faktisk ble utnevnt til, før han døde brått.
Til tross for de mange og blodige trefningene i 1808 og 1814, forekom det i samme periode en rekke vennskapelige møter mellom dansk-norske og svenske offiserer. Etter Kielfreden i 1814, hvor svenskene antok at Norge allerede var sikret som del av den svenske kronen, ble slike sosiale sammenkomster særlig vanlige. Da det etter hvert ble klart at nordmennene motsatte seg unionen med Sverige, ble møtene også arenaer for etterretning. Norske offiserer brukte dem til å innhente informasjon om svenske styrker, mens svenskene forsøkte å overtale nordmenn til å støtte deres sak.
Unionsoppløsningen
I 1905 var festningen også sentral i forsvarsplanene. Det ble bygget en rekke nye grensebefestninger, og i nærheten av Kongsvinger festning kom Vardåsen fort og Gullbekkåsen fort. De var underlagt festningskommandanten på Kongsvinger, oberst Oscar Strugstad og anleggene blir benevnt som Kongsvinger befestninger. Karlstadforliket førte til at det ble opprettet en demilitarisert sone langs grensen, og de fleste anleggene ble nedlagt. Kongsvinger festning hadde en historisk verdi og fikk stå, men det ble lagt sterke begrensninger på bruken.
Georg Marenus Gottlieb Erdmann var kommandant på festningen mellom 1912 og 1930. Han var særs dårlig likt av lokalbefolkningen grunnet sin harde tone med tanke på arbeiderkonfliktene, storstreiken i 1921 og opprustningen under første verdenskrig.
Andre verdenskrig
I 1939 ble et tysk prisemannskap fra «Deutschland» som hadde bordet SS «City of Flint» internert på Kongsvinger festning, sammen med åtte tyske flygere. Ettersom de ikke var krigsfanger hadde de stor frihet, og kunne gå rundt i Kongsvinger.
I april 1940 kapitulerte festningen uten kamp. Vardåsen fort ble allikevel forsvart av frivillige, mange av dem Finlandsveteraner som nettopp hadde ankommet Norge.
Det ble senere opprettet en SS-skole i regi av Germanske SS Norge på festningen. Enkelte nordmenn satt også fengslet her under krigen.
Etter krigen
Etter frigjøringen i 1945 og fram til juni 1946 ble festningen brukt til internering av nordmenn dømt for landssvik, blant annet satt lyrikeren Rolf Jacobsen der. Etter krigen holdt Artilleriets befalsskole til på festningen. I 1959 tok så Akershus Heimevernsdistrikt (HV 04) over. Distriktet ble nedlagt sommeren 2005, og den eneste militære tilstedeværelse etter dette er et kommandantskap på tre personer. Nasjonale Festningsverk har en festningsforvalter og driftspersonell der.
Kongsvinger Festningsmuseum er innredet i proviantmagasinet fra 1682, den eldste bevarte bygningen på anlegget.
Fra 2016 har det vært hotelldrift på festningen. Det er selskapet Festningshotellene som driver dette og andre festningshotell i Norge. Selskapet er medlem av De Historiske Hoteller & Spisesteder.[1]
Bygninger
Gjennom festningens historie har en rekke bygninger blitt oppført, endret eller forsvunnet. Noen konstruksjoner har stått siden festningens grunnleggelse, mens andre er blitt revet, forfalt eller erstattet av nyere bygg. Her er en oversikt over festningens mest sentrale bygninger:
Kommandantboligen
Utdypende artikkel: Kommandantboligen på Kongsvinger festning
Kommandantboligen på Kongsvinger festning er en historisk bygning som har tjent som bolig for festningens kommandanter siden 1600-tallet og frem til tidlig 2000-tallet. Selv om bygningen er eldre ble den flyttet og oppført på festningen rundt 1683 noe som gjør den til en av de eldste konstruksjonene på festningen som fortsatt står. Bygningen ligger sentralt på festningsområdet og har vert vertskap for i alt 13 norske konger siden den ble oppført på sin nåværende lokasjon. I dag er boligen selskapslokale underlagt hotellet på festningen.
Arsenalet
Utdypende artikkel: Arsenalet (Kongsvinger festning)
Arsenalet ble oppført i 1737 som erstatning for det tidligere Gyldenløves tårn, som hadde blitt ødelagt. Bygningen hadde opprinnelig to etasjer og har vært omtalt under flere navn gjennom tidene, blant annet som «Det Store Krud Taarn» i 1741. I årene 1771–1772 ble et vollavetthus i tre etasjer reist inntil arsenalet, slik at de to konstruksjonene fremstår som én samlet bygning. På baksiden ble det i perioden 1774–1776 oppført et lite sprøytehus, beregnet på brannutstyr. Bygningen ligger på festningens høyeste punkt og er lett synlig fra sør.
Blokkhuset
Utdypende artikkel: Blokkhuset på Kongsvinger festning
Blokkhuset på Kongsvinger festning ble reist i 1696 på Kongens batteri og revet i 1808. Det stod på et strategisk viktig punkt rett over hovedporten. Dette området, også kalt Kongens bastion, er i dag markert med festningens flaggstang. I 1698 fikk det tak med loft og lemmer. Bygget var ett av minst ni blokkhus på festningen og hadde klokketårn og spir i kobber, som ble oppført i 1704 i forbindelse med kong Frederik IVs besøk. I 1808, under Napoleonskrigene, ble blokkhuset revet grunnet dårlig forfatning og brannfare. Klokken fra blokkhuset ble tatt vare på og finnes fortsatt.
Provianthuset
Utdypende artikkel: Kongsvinger Festningsmuseum
Provianthuset er en av de eldste bevarte bygningene på Kongsvinger festning og utgjør en sentral del av anleggets sørøstre hjørne. Bygningen ble reist i 1682, kort tid etter opprettelsen av den opprinnelige Vinger skanse, og ble oppført i solid murt stein for å sikre lang levetid og brannsikkerhet. Den tjente opprinnelig som lagringsplass for matvarer og forsyninger til garnisonen og utgjorde en viktig del av den militære infrastrukturen i anleggets tidlige fase.
I 1721 ble bygningen utvidet med et eget bakeri i østenden, for å kunne produsere ferskt brød til soldatene på festningen. Dette bakeriet var utstyrt med to store bakerovner. Etter hvert som behovet økte, spesielt under perioder med høy beredskap, ble kapasiteten forbedret i 1774 ved at antallet ovner ble fordoblet til fire.
Provianthuset har gjennom århundrene hatt ulike funksjoner i festningsdriften, men har i nyere tid blitt tatt i bruk til kulturformål. Siden 1982 har bygningen vært hjem for Kongsvinger festningsmuseum, som formidler festningens og regionens militærhistorie gjennom utstillinger og arrangementer. Bygningen er i dag et viktig kulturminne og inngår i Forsvarets verneplan for historiske eiendommer, med sin autentiske arkitektur og lange kontinuerlige brukshistorie som et av de best bevarte eksemplene på 1600-talls forsyningsbygg i Norge.
Gyldenløves tårn
Gyldenløves tårn ble oppført i 1673 som en donjon og del av Vinger skanse, og dannet kjernen i det senere Kongsvinger festning. Tårnet ble oppført i 1673 etter initiativ fra stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve, og fikk navnet "Gyldenborg". Det var en donjon, altså et forsvarstårn, med tre etasjer, hvor de to nederste var i mur og den øverste i tre. Tårnet målte 19 × 22 alen og var omgitt av en firkantet mur med batterier i tre av hjørnene.
I 1692 ble det foreslått å lagre krutt i tårnet, under forutsetning av at det ble gjort bombesikkert. Dette ble imidlertid ikke gjennomført før tidlig på 1700-tallet. Den 30. juni 1733 ble tårnet truffet av lynet, noe som førte til en eksplosjon i ammunisjonslageret. Eksplosjonen forårsaket store skader på omkringliggende bygninger på festningen. Kong Christian VI besøkte festningen 8. juli 1733 og besluttet at et nytt tårn skulle bygges på samme sted. Det nye bygget, kjent som arsenalet, stod ferdig i 1737.
Kasemattene
Kasemattene ved Kongsvinger festning er et integrert delanlegg i festningsverket, i årene 1688–1689 ble det anlagt seks eller sju kasematter innenfor festningsmurene mot nordvest. Disse var opprinnelig bygget i tre og viste seg raskt å være sårbare for råte og forfall. For å sikre stabiliteten til batteriene plassert på toppen av murverket, ble de opprinnelige strukturene i 1701–1702 erstattet med fem murte kasematter. Én av disse ble innredet som laborérkammer (ammunisjonsrom), mens de øvrige fire kunne romme over 200 soldater. I tillegg ble det i 1695 oppført trekasematter med plass til 114 mann i ravelinet (et fremskutt forsvarsverk). Disse ble først ombygget til murte kasematter i perioden 1739–1742.
Etter at den gamle kasernen sto ferdig kort tid etter, ble kasemattene ikke lenger benyttet i fredstid. Da krig brøt ut kort tid senere, ble de imidlertid tatt i bruk igjen. Det ble da rapportert at forholdene i kasemattene var helseskadelige, men til tross for dette ble ikke forholdene forbedret.
Disse hvelvede rommene ble bygd som bombesikre og ildsikre oppholds- og lagringsrom for mannskap og materiell. Kasemattene har vært i bruk til ulike formål gjennom festningens historie, blant annet som magasiner og forlegning.
Undernøytralitetsvakten i 1905 og under mobiliseringen i 1940 ble de brukt som oppholdsrom og lagerrom. Enkelte av kasemattene er utstyrt med ildåpninger som gir mulighet for flankerende ild langs vollgravene, og de ble derfor også brukt i forsvarssammenheng.
Under den kalde krigen ble flere rom i og nær kasemattene tilpasset moderne kommandoplassbruk, og deler av området ble oppgradert med betong og nye installasjoner.
Den gamle kaserne/Slaveriet
Den gamle kaserne ligger i den nordøstre delen av festningen og ble oppført i perioden 1702–1704, som erstatning for den tidligere offisersboligen som hadde brent ned. Bygningen fikk etter hvert også funksjon som innkvartering for opptil 150 soldater. Fram til 1780 var det bryggerhus og bakerovn i kjelleren, men dette arealet ble deretter tatt i bruk av kommandantens tjenestefolk. Etter 1814 økte antallet slaver og fanger dømt til straffarbeid på festningen, og to av rommene i kasernen ble da innredet som slavelokaler. Bygningen fikk i denne perioden betegnelsen Slaveriet. Opprinnelig var bygningen upusset, men senere ble det lagt puss på tre av fasadene. Fargen har variert over tid, mellom hvitt og gult.
Flaggstangen
Flaggstanga står på Kongens batteri, også kalt Kongens bastion. I tiden mellom 1779 og 1833 var denne flaggstangen sentrum for all geografisk oppmåling av Sør-Norge. Med andre ord, Norges første nullmeridian lå på Kongsvinger.
Før Greenwich hadde hver nasjon sin egen nullmeridian som utgangspunkt for oppmåling og kartlegging av landet. I mange land var kart et militært anliggende. I 1770-årene var forsvarsledelsen for Danmark-Norge utrygg på om en svensk invasjon kunne bli en realitet. Det ble behov for å kartlegge områdene mellom svenskegrensen og Glomma, fra Halden til Trondheim. For at de enkelte detaljkartene skulle kunne settes sammen ble det bestemt koordinater for en rekke steder som skulle tjene som lokale referanser for detaljkartleggingen. Utgangspunktet for det hele var flaggstangen på Kongsvinger festning.
UNIFIL-monumentet
UNIFIL-monumentet står på Kongsvinger festning og hedrer norske soldater som tjenestegjorde i UNIFIL (United Nations Interim Force in Lebanon), en FN-operasjon etablert i 1978.
UNIFIL ble opprettet for å overvåke tilbaketrekning av israelske styrker fra Libanon, gjenopprette fred og sikkerhet, og støtte den libanesiske regjeringen i å gjenopprette sin myndighet i området. Norge har bidratt med over 22 000 soldater til UNIFIL-operasjonen siden 1978.
Monumentet fungerer som et minnesmerke for å anerkjenne innsatsen og ofrene til norske UNIFIL-veteraner. 8. mai, frigjørings- og veterandagen, markeres årlig ved monumentet med taler og kransenedleggelse. Også 24. oktober, FN-dagen, blir også markert ved monumentet for å hedre internasjonalt fredsarbeid.
Kommandanter
Årstall angir utnevnelsesår[2]:
- 1682 Oberstløytnant Georg Reichwein 21.10.1682 -17.02.1689
- 1689 Oberstløytnant Johan Braun 18.02.1689 - 17.07.1689
- 1689 Oberstløytnant Johan Nicolai Møllerup 18.07.1689 - 10.02.1700
- Fungerende: Oberstløytnant Ole Brun 10.02.1700 -30.04.170
- 1700 Oberst Marquardt Otto Mangelsen 01.05.1700 - 11.03.1703
- Fungerende: ukjent 12.03.1703 - 26.03.1703
- 1703 Major Johan Otto Sesterfleth 27.03.1703 - 03.02.1713
- Fungerende: Major Giert Chr. von Hirsch 01.01,1713 - 21.05.1713
- 1713 Major Jacob Matheson 22.05.1713 - 26.07.1724
- Fungerende: Major Claus Emhausen 27.07.1724 - 01.11.1724
- 1724 Oberstløytnant Johannes Junge 02.11.1724 - 06.12.1745
- Fungerende: ukjent 07.12.1745 - 10.01.1746
- 1746 Oberstløytnant Hans Olai Fremmen 11.01.1746 -13.10.1746
- Fungerende: Kaptein Christen Bille 14.10.1746 - 10.01.1747
- 1747 Oberst baron Magnus von Holck 11.01.1747 - 18.11.1764
- Fungerende: ukjent 19.11.1764 - 30.11.1764
- Fungerende: Oberstløytnant Valentin Huitfeldt 01.12.1764 - 31.08.1765
- Fungerende: Kaptein David Løseke 01.09.1765 - 31.01.1766
- 1766 Generalløytnant Johan Ludvig Maximilian Biellart februar 1766 - 07.10.1798
- Fungerende: ukjent 08.10.1798 - 22.10.1798
- 1798 Oberst Niels Harbou 23.10.1798 - 23.11.1802
- 1802 Oberst Bernhard Ditlev von Staffeldt 24.11.1802 - 24.10.1807
- Fungerende: Major Andreas Samuel Krebs 01.07.1807 -24.10.1807
- 1807 Oberst Werner Nicolay de Seue 25.10.1807 - 28.03.1808
- 1808 Oberst Gottfried Carl Wilhelm Gottlob von Blücher 29.03.1808 - 04.09.1808
- 1808 Oberst Johan Andreas Cornelius Ohme 05.09.1808 - 19.10.1808
- 1808 Major Johan Wilhelm Haffner 20.10.1808 - 28.09.1809
- 1809 Major Friedrich Bruenech Stabell 29.09.1809 - 21.02.1810
- 1810 Oberstløytnant Andreas Samuel Krebs 22.02.1810 - 1811
- 1814 Oberstløytnant Benoni d'Aubert 08.02.1814 - 18.09.1817
- Fungerende: Oberst Andreas Samuel Krebs 01.06.1815 - 18.09.1817
- 1817 Oberstløytnant Nicolai Fredrik Reichwein Huitfeldt 19.09.1817 - 16.10.1835
- Fungerende: Oberstløytnant Magnus Chr Fritzner 17.10.1835 - 21.06.1836
- Fungerende: Kaptein Lars Bierkebæk 22.06.1836 - 21.03.1837
- 1837 Oberst Wilhelm Sissener 22.03.1837 - 29.12.1846
- Fungerende: Kaptein Hans Jacob Fisher 30.12.1846 - 09.07.1847
- 1847 Oberst Peder Bernhard Anker 10.07.1847 - 13.06.1849
- Fungerende: Kaptein Frederik D. Werenskiold 14.06.1849 - 05.09.
- 1849 Generalmajor Erik Theodor Anker 06.09.1849 - 24.08.1858
- Fungerende: Kaptein Fredrik D. Werenskiold 01.10.1849 - 30.03.1850
- Fungerende: Rittmester Carsten Anker 25.08.1858 - 04.03.1859
- 1859 Kaptein Frederik Daniel Werenskiold 05.03.1859 - 13.04.1878
- 1878 Oberstløytnant Jonas Severin Dessen 14.04.1878 - 31.10.1882
- 1882 Oberstløytnant Christopher Frederik Lowzow 01.11.1882 - 19.01.1893
- Fungerende: Kaptein Hans Christian Schjørm 20.01.1893 - 31.05.1893
- 1893 Kaptein Hans Christian Schjørn 01.06.1893 - 17.07.1897
- Fungerende: Kaptein W.Gran 14.07.1897 - 31.10.1897
- 1897 Kaptein Theodor Emil Lefevre Grimsgaard 01.11.1897 - 30.09.1902]]
- 1902 Kaptein Theodor Flindt Ellerhusen 01.10.1902 - 13.11.1912
- Fungerende: Kaptein Theodor E.L.Grimsgaard 01.10.1902 - 31.01.1903
- Fungerende: Kaptein Georg Prahl Harbits 14.05.1909 - 12.07.1909
- 1912 Kaptein Georg Marenus Gottlieb Erdmann 14.11.1912 - 30.09.1930
- Fungerende: Kaptein Kristian Emil Gløersen 01.07.1929 - 14.08.1929
- Fungerende: Kaptein Trygve Larsen 15.08.1929 - 31.12.1930
- 1931 Major Kristian Emil Gløersen 01.01.1931 - 11.11.1935
- 1935 Major Einar Hoch-Nielsen 12.11.1935 - 16.04.1940
- Fungerende: Major K.E. Gløersen 12.11.1935 - 01.01.1936
- 1940
- Fungerende: Ortskommandanten 17.04.1940 - 07.05.1945
- 1945
- Fungerende: Hjemmestyrkene Rolf Syversen 08.05.1945 - 31.07.1945
- Fungerende: Hjemmestyrkene Helge Andersen 01.08.1945 - 31.12.1945
- 1946 Oberstløytnant Einar Haganæs 01.01.1946 - 26.03.1946
- Fungerende: Kaptein H.Lien 27.03.1946 - 31.07.1946
- 1946 Major Gunnar Gundersen 01.08.1946 - 12.08.1949
- Fungerende: Kaptein Erik E. Einum 01.01.1949 - 14.05.1950
- 1950 Major Hans Kvernsjøli 15.05.1950 - 01.04.1953
- Fungerende: Kaptein Erik E. Einum 15.05.1950 - 02.06.1950
- Fungerende: Kaptein Erik E. Einum 01.01.1951 - 30.06.1951
- Fungerende: Kaptein Erik E. Einum 01.01.1953 - 13.07.1953
- 1953 Major Arne Sekkelsten 14.07.1953 - 31.03.1955
- Fungerende: Kaptein Thomas Julsrud 01.04.1955 - 14.12.1955
- 1955 Major Johannes Orderud 15.12.1955 - 30.08.1958
- Fungerende: Kaptein Thomas Julsrud 01.09.1958 - 31.07.1959
- 1959 Oberst Asle T. Hauglie 01.08.1959 - 04.10.1959
- 1959 Oberstløytnant Bertel Bøhnsmoen 05.10.1959 - 29.11.1974
- 1974 Oberstløytnant Jostein Skaslien 30.11.1974 - 03.08.1978
- 1978 Oberstløytnant Erling Strøm 04.08.1978 - 30.11.1979
- Fungerende: Kaptein Sverre Holth 01.12.1979 - 21.02.1980
- 1980 Oberstløytnant Helge Skaar 22.02.1980 - 30.11.1987
- Fungerende: Major Kjell Joramo 12.09.1984 - 06.01.1986
- Fungerende: Major Kjell Joramo 18.08.1986 - 31.12.1986
- 1987 Oberstløytnant Odd Ivar Ruud 01.12.1987 - 31.07.1991
- 1991 Oberstløytnant Jimmy Søland 01.08.1991 - 31.07.1998
- Fungerende: Oberstløytnant Reidar Halvorsen 14.12.1995 - 07.02.2005
- 1998 Oberstløytnant Helge Thomassen 01.08.1998 - 31.07.2005
- 2005 Major Grethe Bergersen 01.08.2005 - 31.07.2010
- Fungerende: Oberstløytnant Helge Thomassen 01.08.2005 - 31.01.2007
- 2010 Oberstløytnant John Petter Bachke 01.08.2010 - 31.07.2016
- 2016 Oberstløytnant Johnny Sørloth 01.08.2046 -31.12.2018
- Fungerende: Major Arnstein Hestnes 01.01.2019 - 12.08.2019
- 2019 Oberstløytnant Arnstein Hestnes 13.08.2019 -
Fotnoter
- ↑ Om oss på Festningshotellenes nettsted, besøkt 15. april 2024.
- ↑ Rastad, Per Erik. Kongsvinger festnings historie. Utg. Hovedkomitéen for Kongsvinger festnings 300-årsjubileum. Kongsvinger. 1992. Digital versjon på Nettbiblioteket.
Litteratur
- Kongsvinger festnings historie på Nasjonale Festningsverks hjemmesider
- «Kongsvinger festning», Wikipedia
- Verneplan Kongsvinger festning. Forsvarsbygg, 2006.
- Hansen, Knut Ingar: Kongsvingers historie: Festningen og Leiren 1682-1720. Kongsvinger/Vinger Historielag, 2005.
- Thomassen, Helge: «Forsvaret i Kongsvinger». I Kongsvinger – byen og folket. Redigert av Kari Gjerstadberget. Kongsvinger kommune, 2004.
Eksterne lenker
- Kongsvinger festning på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no