Vinger kirke
| Vinger kirke | |
|---|---|
| |
| Vinger kirke. Foto: Oskar Aanmoen (2023)
| |
| Sted: | Kongsvinger |
| Byggeår: | 1697–1699 |
| Endringer: | Klokketårnet gikk fra å ha spir til løkkuppel i 1854-55. |
| Kirkegård: | Vinger kirkegård |
| Kirkesamfunn: | Den norske kirke |
| Bispedømme: | Hamar bispedømme |
| Prosti: | Solør, Vinger og Odal prosti |
| Prestegjeld: | Vinger prestegjeld |
| Fellesråd: | Kongsvinger kirkelige fellesråd |
| Sokn: | Vinger sokn |
| Materiale: | Tømmer |
| Sitteplasser: | 450 |
Vinger kirke er hovedkirken i Kongsvinger by, og med det hovedkirke for Vinger prestegjeld.
Korskirka i tømmer ble oppført 1697–1699 som garnisonskirke tilknyttet Kongsvinger festning.
Den het opprinnelig Vår Frelsers kirke.
Historie
Den tidligere soknekirka, Vinger stavkirke, sto på den andre sida av Glåma. Den var utsatt for flom, og det kunne også være vanskelig å krysse over dit når elva var flomstor eller isen var utrygg. Det ble derfor bestemt at man skulle bygge ny kirke nærmere Kongsvinger festning, i Øvrebyen. Foran kirka var det ekserserplass, som i dag har blitt til parkeringsplass. Det var festningskommandant Johan Nicolai Møllerup som la ned grunnsteinen, og biskop Hans Rosing som vigsla den 6. januar 1699, bare få måneder før han gikk bort.
I 1855 sto dagens klokketårn med løkkuppel ferdig. Det ble også foretatt andre ombygginger da. Kirka var opprinnelig rødbrun, men i 1868–1869 ble den malt hvit, og det har den vært siden.
Bygging av et krematorium nord for kirka ble påbegynt i 1971, og det ble tatt i bruk i 1973.
Da Vinger kirke ble privat eiendom
På 1720-tallet ble det satt i gang et omfattende salg av kirker i Norge. Dette tiltaket, som i dag er kjent som det store kirkesalget, førte til at et stort antall kirkebygg – inkludert tilhørende inntekter og eiendommer – gikk over i privat eie. I løpet av få år ble mer enn 600 kirker solgt, noe som fikk store følger for det kirkelige livet og eiendomsforholdene i Norge i flere generasjoner.
Den umiddelbare årsaken til kirkesalget var den dansk-norske statens økonomiske krise etter Den store nordiske krig (1700–1721). Kong Frederik IV hadde i løpet av krigen pådratt seg stor gjeld. For å styrke statskassen besluttet myndighetene å selge kirkene som en form for statlig eiendom – på linje med skoger, gods og jord.
Vinger kirke ble solgt på offentlig auksjon i 1724 og kirkens kjøper var major Jacob Matheson som var kommandant på Kongsvinger festning. Han kjøpte den sammen med sin sønn og sørget for å holde kirken åpen for allmenheten. Det kan ikke betraktes som noe annet enn en varmhjertet handling.
Familien Matheson eide kirken frem til de solgte den til Christiania-kjøpmannen Haagen Nilsen i 1751 for 829 riksdaler. Han eide også Skansgården ved Vingersjøen. Haagen døde i 1757 og kirken ble dag solgt videre til Arne Schiefstad, men han døde rett etterpå. Så alt året etter i 1758 var det en gruppe av lokale grunneiere, totalt 6 stykker, som kjøpte kirken for 1.000 riksdaler. Med årene ble stadig flere storgårdsslekter eiere i kirken og på det meste var det 28 private deleiere av kirken.
Ordningen var slik helt til 1854, da Kongsvinger fikk byrettigheter, da vedtok eierne å gjøre det som stadig flere kirkeeiere gjorde, å gi kirken i gave tilbake til staten.
Men, da i 130 år var Vinger kirke å regne som privateid.
Løkkuppelen
Løkkuppel er nokså sjeldent i Norge. Det er et russisk element, som har spredt seg noe også utenfor ikke-ortodokse nasjoner. I Norge er det helt klart Nord-Norge som har flest løkkupler, blant de få som finnes i Norge.
Hvorfor Vinger kirke fikk løkkuppel vet ingen helt sikkert, men det skjedde under en stor rehabilitering som pågikk fra 1850 til 1855. I 1855 skiftet også kirken farge, før var kirken rødbrun med hvite kanter.
En antakelse er at byggherren under rehabiliteringen var fra et land hvor løk-kuppel var vanlig, at han foreslo kuppel og sånn ble det. Den historien har aldri blitt verifisert, men er ikke usannsynlig. Man var ikke fullt så nøye på den tiden og utenlandske byggmestre var helt vanlig. Dessuten har løk-kuppelen en dyp kristen symbolikk. Den symboliserer flammene som viste seg på himmelen ved pinsebefalingen.
Kirkeskansen
Da kirken stod ferdig i 1699 ble den bygd innenfor vollene til en allerede eksisterende stor skanse. Denne skansen var anlagt ikke senere enn 1658. Antakelig ble den bygd under Krabbekrigen. Skansen rundt kirken var strategisk plassert, ikke bare som et forsvarspunkt, men også for å kontrollere all trafikk til og fra sundstedet. Kartet som viser skansen best er fra 1750 og er samtidig det siste kartet over Kongsvingers befestninger som viser skansen tydelig. Kartet er håndtegnet og datert 1750. Hvem som har tegnet det vites ikke. Antakelig må skansen ha blitt demontert en gang mellom da, og Tyttebærkrigen i 1788, for da nevnes ikke skansen i det hele tatt.
Den syvtaggede skansen rundt Vinger kirke var konstruert etter prinsippene for stjerneformede befestninger, inspirert av renessansens forsvarsteknikker. En slik konstruksjon ga maksimal beskyttelse mot fiendtlige angrep, samtidig som den muliggjorde effektiv kryssild mot angripere. Skansen besto av en sammenhengende jordvoll forsterket med palisader og tømmerverk. Vollene ble bygget av jord, stein og tømmer og hadde en høyde på om lag tre til fire meter. Ytterst var det en tørr grav – en grøft på opptil to meter dyp som gjorde det vanskelig for fienden å storme stillingen.
De syv taggene (bastionene) var plassert med jevne mellomrom langs skansen. Disse utspringene sørget for at forsvarerne kunne dekke hele omkretsen av befestningen og beskyte fienden fra flere vinkler, noe som reduserte risikoen for blinde soner. Inngangen til skansen var en solid port i tømmer.
Skansen var forsterket med en sentral brønn og i tillegg lå «Corps de Garde» rett utenfor selve skansen. I 1703 ble det like øst for kirken ført opp en Corps de Garde for å føre kontroll med trafikken fra sundstedet. Veien fra ferjestedet ved Sør-Tråstad gikk den gang opp mellom kirken og vaktstua Først mellom 1773 og 1793 ble ny vei anlagt vest for kirken. Vaktstua var en tømmerbygning med målene 10 x 17,5 alen delt i to rom med peis i hvert rom. Bygningen blir på 1700-tallet vekselvis kalt Corps de Garde eller Brannvakten.
Den tapte altertavlen
Altertavlen ble flyttet over fra Hov gamle kirke til den nye Vinger kirke i 1699, men ble skåret over på et par steder under prosessen. I 1739 viste det seg at den hadde mistet noen fliser og presten argumenter da for at det var sterkt ønsket med en ny tavle. Oberstløytnant Matheson hadde i over to tiår ytret ønske om en ny og bedre tavle til høytid. I 1783 var den nye tavlen endelig på plass i god stand, men det ble ytret ønske om at den skulle forgylles. Etter ominnredningen 1854–55 manglet det altertavle. Hva som skjedde med den gamle er fortsatt et mysterium.
Jordskjelvet i 1904
Utdypende artikkel: Jordskjelvet sør for Oslo i 1904
Jordskjelvet i Norge i 1904 er kjent som Oslofjordskjelvet, og regnes som det kraftigste jordskjelvet som har rammet Norge i moderne tid. I Indlandsposten 28. april 1941 skrev skolestyrer Jørgen Dalen en artikkel om jordskjelvet som rammet Østlandet søndag 23. oktober 1904 – en hendelse som også satte sitt preg på Kongsvinger.
Dagen falt sammen med innsettelsen av sogneprest Birger Grøndahl i Vinger kirke, og jordskjelvet inntraff midt under høymessen, noe som ga situasjonen en særegen dramatikk. Kirkesangeren og skolestyrer J.E. Prytz førte daglig og nøyaktig dagbok, og det er hans beskrivelser Dalen tok utgangspunkt i.
Ifølge dagboken var været grått og kjølig denne søndagen, med snøfjoner i luften, regn og tett skydekke. Allerede tidlig på morgenen var mange på vei til kirken, og rundt 650 mennesker hadde samlet seg til gudstjeneste. Klokken 11.20 stod Grøndahl på prekestolen og talte om bønnens kraft: "Guds store makt og kraft – i bønnen kan vi beseire ham. Hvor viktig å be og ikke bli trett."
Åtte minutter senere, kl. 11.28, hørte Prytz en dyp dur, som om et tungt godstog nærmet seg. Lyden ble straks etterfulgt av kraftige rystelser. Sakristidøren slo opp, og hele kirken begynte å skjelve. Etter 15 sekunder ble rystelsene merkbare for hele menigheten, og en ny, kraftig bølge fulgte etter ytterligere 20 sekunder. Veggene skalv, og mange ble tydelig preget, men forlot kirken rolig og behersket. Omtrent halvparten ble sittende.
Sognepresten forsøkte å roe menigheten: «Kjære folk, sitt da rolig», mens Prytz gikk frem og erklærte at det dreide seg om et jordskjelv. Stemningen i kirken ble etter hvert preget av fellesskap og andakt. Forsamlingen stemte opp salmen «Ånd over ånder», mens andre foreslo «O Hellig Ånd kom til oss ned» og «Befal dine veie». Det ble sunget med verdighet og ro, før Grøndahl fortsatte sin preken for de omtrent 400 som var blitt igjen i kirken.
Det ble senere anslått at bygningen ristet og skalv i nærmere sju minutter.
Inventar
En sølvdisk fra 1693, som altså ble med fra stavkirka, er inngravert med navnene til giverne og daværende sokneprest Frantz Andersson Cold. Han var også sokneprest da den nye kirka ble innvia og fram til sin død i 1720. Det er også bevart andre gjenstander fra stavkirka, som en tinnstake til talglys fra 1600-tallet og en alterstake av messing fra samme århundre.
De gamle kirkeklokkene har blitt støpt om i flere omganger. I 1829 var det dårlig klang i begge klokker, og de ble da sendt til Ole Hansen Skirbakk på Elverum. som støpte dem om til ei ny klokke i 1830. Samtidig ble det bestilt ei helt ny klokke fra Anders Riise, og den ble levert i 1834. Den ene av dem sprakk og måtte repareres i 1958.
Alteret.Foto: Oskar Aanmoen (2023)
Døpefonten.Foto: Oskar Aanmoen (2023)
Prekestolen.Foto: Oskar Aanmoen (2023)
Kirkeskipet sett fra galleriet.Foto: Oskar Aanmoen (2023)
Kirkeskip og orgel i Vinger kirke.Foto: Oskar Aanmoen (2025)
Detalj på prekestolen til Vinger kirke.Foto: Oskar Aanmoen (2025)
Detalj av døpefonten i Vinger kirke.Foto: Oskar Aanmoen (2025)
Portal - Vinger kirke.Foto: Oskar Aanmoen (2025)
Døpefonten i Vinger kirke i dag stammer fra den gamle kirken på Hov og ble hugget ut en gang mellom 1175 og 1250 i kleberstein. Men, dette er ikke den eneste døpefonten som har vært brukt her i Vinger kirke. Døpefonten som tidligere sto i kirken, ble i 1886 overmalt med oljemaling, men fem år senere ble den byttet ut med en ny døpefont i marmor. Denne ble gitt i gave av amtmanninnen Elisabeth Mathea Sofie Engelhardt i 1891.
Først i 1922 ble middelalderdøpefonten i stein fra den gamle kirken funnet på kirkeloftet av professor Carl Wille Schnitler, ifølge protokollen fra Kongsvinger menighetsråd datert 10. januar 1934. Den samme protokollen viser også at det i 1922 og 1923 ble ført en skriftveksling mellom Kirkedepartementet og Riksantikvaren angående både døpefonten og det gamle krusifikset. Den gamle døpefonten ble da flyttet inn i kirkerommet igjen og tatt i bruk på nytt. Det er usikkert hvor lenge den lå på loftet.
I 1933 ble døpefonten utsatt for arbeider og sånn sett er den ikke lik slik den som ble hogget på 1200-tallet. Det var Ole Boger som utførte arbeidet som i nyere tid har fått sterkt kritikk. Den marmorfont som i 1891 ble gitt til kirken av fru Amtmand Engelhardt, og som så ble satt i oppgangen til kirkeloftet.
Messingdøpefatet som tilhører fonten, ble skjenket av sogneprest Devold og bærer innskriften: «Lad de smaa barn komme til mig ti Guds rike hører saadanen til.»
Krusifikset fra 1280
Krusifikset i Vinger kirke er datert til ca. 1280 og tilhører den såkalte Balkegruppen – en serie krusifikser i samme stil, trolig skåret av én mester eller hans elever. Rundt 20 slike krusifikser er bevart i Norge i dag. Tidligere ble de antatt å være laget av utenlandske håndverkere, men nyere forskning peker på norske treskjærerverksteder, sannsynligvis i byer som Oslo eller Hamar.
Krusifikset er skåret i eik og består av to deler: en hoveddel med kroppen og en separat armseksjon. Det er en levning fra områdets katolske historie.
Krusifikset i Vinger kirke stod opprinnelig i den gamle kirken på Hov hvor det hang sannsynligvis over korbuen, en vanlig plassering for slike kors frem til reformasjonen i 1536, og muligens helt frem til Vinger kirke sto ferdig i 1699. Etter dette ble krusifikset lagret på loftet i den nye kirken, da katolsk kirkekunst ikke lenger ble verdsatt i Norge.
Før 1859 hadde man et snekret enkelt kors over alteret. Man kan godt ha hatt kjennskap til det gamle krusifikset, men sterke anti-katolske krefter i kirken gjorde sitt at det ikke var ønskelig å utsmykke kirkerommet med kunst fra den tiden Norge var et katolsk land. Dette kan muligens også ha vært motivet for å fjerne den gamle altertavlen fra Hov kirke.
Det var sogneprest Devold som fikk plassert det gamle krusifikset på fondveggen over alteret, en plass det siden har beholdt nesten helt til i dag. Krusifikset var borte en periode i 2016, da det var til restaurering hos Norsk institutt for kulturminneforskning. Initiativet kom fra Riksantikvaren, som også finansierte arbeidet. Restaureringen var et omfattende og detaljert arbeid, der hele overflaten ble renset millimeter for millimeter for å bevare det skjøre treverket og avdekke spor av de opprinnelige fargene.
Det ble også foretatt mindre rekonstruksjoner av skadede detaljer som tær og fingre. Sammenlignet med tidligere tilstand fremstår krusifikset nå betydelig renere og mer detaljert. Arbeidet var både tidkrevende og kostbart, med et estimert omfang på 400–500 timeverk og en kostnad på om lag 500 000 kroner.
Krusifikset på alteret i Vinger kirke ble satt tilbake første søndag i advent 2016, etter omfattende restaurering. Det regnes som kirkens, og kanskje distriktets, mest verdifulle klenodium.
Orgelet
Vinger kirke fikk sitt første orgel i 1839. Instrumentet ble plassert over alteret og endret koret vesentlig i uttrykk. Det var bygget av lærer og organist Gunnar Johnsen Bonnerud fra Brandval. Dette orgelet var i bruk frem til 1895, da det ble erstattet av et nytt pipeorgel levert av firmaet Aug. Nielsens etterfølgere, Nils R. Olsen og Jørgensen. Kostnadene på 4000 kroner ble dekket gjennom et testamentarisk bidrag fra overrettssakfører Laurits Leonhard Gulbrandsen i Kongsvinger. Det nye orgelet ble plassert på et nyoppført orgelgalleri over hovedinngangen.
Det gamle orgelet ble stående på sin opprinnelige plass en tid, men orgelpipene ble solgt for metallverdi i 1918. Deler av det eldste orgelet er fortsatt bevart bak alteret. Det nye orgelet ble innviet med kirkekonsert av organist Christian Cappelen, som ga det gode skussmål. I 1928–1929 ble orgelet oppgradert med elektrisk orgelmotor.
I 1937 donerte fru Benedicte Malling – enke etter apoteker Johan Cappelen Malling – 8000 kroner til innkjøp av et Hammond-orgel, som ble plassert på galleriet og tatt i bruk 1. juledag samme år. Menigheten var imidlertid lite tilfreds med det elektriske orgelet, og allerede før krigen hadde organist Gustavsen lansert ideen om å anskaffe et nytt pipeorgel. Planene ble satt på vent under krigen, men ble gjenopptatt i 1946.
I 1949 ble Hammond-orgelet solgt, og det gamle pipeorgelet fra 1895 ble restaurert og tatt i bruk på ny. På 1950-tallet ble det forhandlet med en ny leverandør, og i 1960 ble et nytt pipeorgel levert av A/S Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. Dette orgelet, som integrerte noen av de gamle stemmene, fikk 22 klingende stemmer og beholdt den opprinnelige fasaden. Prisen var 90.000 kroner, dekket av Vinger og Kongsvinger kommuner. Orgelet ble tatt i bruk påsken 1960 og markert med en konsert ved organist Hans Solum. Orgelkomiteen bestod av Erik Svenke Solum, Rolf Engebretsen og Håkon Malling.
Et harmonium ble senere anskaffet som reserve i tilfelle strømbrudd. Det har sin plass på orgelgalleriet.
Prekestolen
Prekestolen ble flyttet over fra den gamle kirken på Hov til Vinger kirke i 1699, men den ble trolig snart kassert idet kirken i 1704 hadde en ny prekestol med himmel over. Heller ikke denne stolen eksisterer lenger idet den trolig ble skiftet ut på 1800-tallet. Prekestolen vi ser i dag ble trolig innsatt en gang sent 1800-tallet eller veldig tidlig 1900-tallet. Den hadde da ingen utsmykking. Det var under sogneprest Devold at Kongsvingers egen treskjærer, Ole Boger, dekorere feltene på prekestolen med de 4 apostler. Over prekestolen ble det laget en lydhimmel, såkalt baldakin, med bilder fra bibelhistorien. Ved siste restaurering av kirken på midten av 1950-tallet, ble apostlene fjernet og lydhimmelen tatt ned.
I dag preges prekestolen av 5 ikoner, malt av den kjente ikonmaler Kjellaug Nordsjø. Ikonene ble innviet 1. pinsedag i 2010.
Kirkeklokkene
På det meste var det tre klokker i tårnet i Vinger kirke. Den ene av de tre gamle kirkeklokkene ble støpt om i 1724 og bekostet av den daværende kirkeeieren, oberstløytnant Matheson. Samme klokke var igjen ubrukelig i 1739, og var i 1748 sendt til Christiania for å bli støpt om. Det er uvisst om den kom tilbake til Vinger siden det i 1783 bare var to klokker i tårnet.
Av disse to klokkene hadde den minste fått en brist, så den var ubrukelig på slutten av 1700-tallet. I 1829 var dette tilfelle også med den andre klokken, og de hang da klangløse begge to. Begge klokkene ble så sendt til klokkestøper Ole Hansen Skierbak i Elverum som støpte dem om til én klokke for 50 speciedaler.
Klokken fikk innskriften: «NR. 19. STØBT AF OLE SKIERBAK I ELVERUM AAR 1830 EFTER KIRKESANGER THORSES FORANSTALTNING PAA ALMUENS VEGNE. SOLI DEO GLORIA».
Ytterliggere en ny klokke ble samtidig bestilt hos en annen kjent klokkestøper, Anders Riise ved Tønsberg. Denne ble levert fire år senere og har følgende innskrift: «STØBT AF ANDERS RIISE VED TØNSBERG 1834. WINGERS HOVED KIRKES LILLE KLOKKE EFTER KIRKEVÆRGER GULBRAND GRØNNERUDS FORLANGENDE PAA ALMUENS VEGNE».
Med frakt kom denne klokken på vel 100 speciedaler. Hver av fullgårdene i sognet ble avkrevd 4 speciedaler og halvgårdene halvparten for å finansiere arbeidet med klokkene. Den største klokken målte 63 cm i diameter og den minste 55 cm.
I 1958 var den ene av klokkene sprukket. Skaden ble utbedret ved sveising hos G. Olsen og Sønn Klokkestøperi som samtidig avbalanserte begge klokkene. I september 1991 fikk kirken etterliggere en kloke, den ble innviet i september det året og bærer kong Harald Vs monogram.
Kapellet
Allerede på 1880-tallet ble det fremmet krav om oppføring av et likkapell i tilknytning til kirken. Det ble også diskutert å bygge et kombinert lik- og sprøytehus på torget. Motstanden mot en slik kombinasjonsløsning førte imidlertid til at kun et sprøytehus ble realisert.
Først i 1914 ble det reist et gravkapell, beliggende omtrent 35 meter sørøst for kirken. Bygget ble tegnet av Th. Johansen og oppført av byggmester A. Wang. Samtidig ble kirkegården utvidet mot øst, og den eksisterende steinmuren i området ble revet og gjenbrukt som grunnmur og likkjeller for kapellet. Kostnadene, som beløp seg til 7 000 kroner, ble dekket av begge kommunene. Kapellet hadde en enkel, kasseformet bygningskropp med en spissgavl som stod i stilistisk kontrast til kirkens øvrige arkitektur.
I 1921 og 1923 bevilget Kongsvinger Øl- og Vinsamlag midler til innkjøp av orgel med koralbokk og stol, samt benker, stoler og øvrig utstyr. Orgelet ble senere installert i kirkens kor, hvor det fungerte som reserveinstrument ved strømbrudd. I 1966 foreslo bystyret å overføre orgelet til Varald bedehus, som på det tidspunktet ikke lenger tok det i bruk.
Etter 1914 oppstod det tegn til sosial ulikhet i begravelsesskikkene. Det ble vanlig at velstående personer ble gravlagt fra kirken, mens andre ble gravlagt fra kapellet. I 1938 kostet det 10 kroner å benytte kirken til begravelser, mens bruk av kapellet kostet 3 kroner. Denne forskjellen skapte intern strid i menighetsrådet og førte til at kirken kun ble benyttet i et begrenset omfang «inntil videre».
Fra 1947, og muligens allerede fra 1938, ble kapellet benyttet som bårehus, selv om det ikke var særskilt innredet for dette formålet. Forslag om riving ble første gang fremmet i 1954, men ble da avvist.
Først da krematoriet stod ferdig i 1973, ble kapellet revet samme høst, etter å ha vært i svært dårlig stand i lengre tid. Det opprinnelige inventaret var da allerede fjernet. Det tidligere Getsemanebildet fra kirken ble flyttet til kapellet, og etter at kapellet ble revet i 1973, ble dette bildet plassert i underetasjen til det nye krematoriet.
Steingjerdet fra gamlebrua
Mot Vestre Solørveg og Kirketorget er det en mektig steinmur som møter deg. Denne muren kan se gammel ut, men er forholdsvis ny. Da andre verdenskrig kom til Kongsvinger den 16. april 1940 forsøkte man å sprenge bybrua. Sprengingen var delvis mislykket og brua stod gjennom hele krigen. Denne brua ble bygget i 1856 og var da den første brua over Glomma i Kongsvinger, før dette måtte all kryssing av elven skje ved bruk av flåter og enkle ferger. Bruen erstattet fergestedet på Tråstad som gikk fra skansen der og over til Nor skanse på sørsiden. Da krigen var over ble det besluttet å bygge en nu bru. Da ble bru-fundamentet fraktet opp til kirken og utgjør i dag steinmuren. Dette skjedde i 1949-1950.
Kirkegården
Utdypende artikkel: Vinger kirkegård
Vinger kirkegård er gravplassen tilknyttet Vinger kirke i Kongsvinger kommune, Innlandet fylke. Kirkegården har vært i bruk siden slutten av 1600-tallet og er en viktig del av byens kulturarv.
Vinger kirkegårds eldste del er omgitt av en steinmur og har gruslagte stier som deler området inn i seksjoner. Gravminnene varierer fra enkle steiner til mer monumentale gravsteder, og reflekterer ulike tidsepoker og sosiale lag. På 1970-tallet ble det bygget et krematorium med tilhørende urnelund nord for kirken, som ble tatt i bruk i 1973. Både Vinger kirke og kirkegården er viktige kulturminner i Kongsvinger. Kirken er automatisk listeført som vernet bygning, og kirkegården representerer en kontinuerlig bruk og utvikling av gravskikker over flere hundre år.
Noen av de mest kjente personene som ligger gravlagt der er:
- Jacob Nielsen (1768–1822). Kjøpmann, agent og ridder av Dannebrog. En sentral aktør i Norges vei mot selvstendighet i 1814 og administrator for Det ankerske fideikommiss. Grav med jernstakitt og søyle.
- Johan Georg Ræder (1751–1808). Oberstløytnant, ledet det norske seiersangrepet ved Trangen i 1808. Døde av nervefeber etter tjeneste under krigen mot Sverige.
- Hartvig Fredrik Brodtkorb (1789–1809). Premierløytnant, døde etter skader fra kampene i 1808. En av de yngste offiserene under krigen.
- Conrad Irgens Rynning (1812–1876). Kjøpmann, trelasthandler og en av byens rikeste på midten av 1800-tallet. Sentral i Kongsvingers økonomiske liv. Grav bak kirken.
- Ole Roald Rynning (1765–1823). Magasinforvalter ved festningen. Grunnla Rynning-dynastiet med stor betydning for både kirke, embetsverk og arkitektur i distriktet.
- Sigward Irgens Rynning (1762–1832). Sogneprest i Vinger i 46 år, ledet menighetsvalget til riksforsamlingen i 1814. Grav innenfor porten fra Lilletorvet.
- Laurits Gulbrandsen (1846–1893). Sakfører og samfunnsbygger. Etterlot betydelige legater til kirken og byens fattige. Gravmarkør som obelisk bak koret.
- Jens E. Prytz (1850–1917). Skolebestyrer, klokker og lokalpolitiker. En drivkraft for utdanning og kultur i byen. Tildelt Borgerdådsmedaljen.
- Jonas Severin Dessen (1815-1887). Oberstløytnant og kommandant på Kongsvinger festning. Gravplate i støpejern ved hovedinngangen.
- Ole Boger (1865-1949). Treskjærer og oppsynsmann på Kongsvinger festning. Utførte kirkekunst, bl.a. ny fot til døpefonten. Gravminne med selvlaget figur av en tenksom mann.
- Pernille Overud (1727–1732). Lite barn fra en kjøpmannsfamilie, gravlagt i en rikt dekorert kiste under kirkegulvet. Kisten ble gjenfunnet i 1980 ligger under våpenhuset til kirken.
Kistene under kirken
Fram til 1805 kunne man kjøpe gravplass inne i Vinger kirke, vanligvis forbeholdt velstående borgere, offiserer og embetsfolk. Totalt ble om lag 120 kister plassert under kirkegulvet, med høyere priser jo nærmere alteret man kom.
Et eget gravkammer ble oppført ved korets sørvegg i 1706 for særlig prominente personer. Ved gulvreparasjon i 1887 ble mange av kistene avdekket. Noen var merket med navn og dato, andre var anonyme. Etter undersøkelser ble de fleste overført til en fellesgrav på kirkegården, mens enkelte ble tilbakeført under gulvet. Flere kropper bar parykker, klær og tegn til balsamering. Det ble blant annet funnet en barnelik med rød kjole og en kiste med soldatuniform.
Ved restaurering i 1936 ble det funnet 25 kister under våpenhuset, hvorav 22 var barn. Først i 1980 ble disse grundig undersøkt av arkivar Bernt C. Lange. Den mest iøynefallende var en barnekiste med malte kranser, latinske inskripsjoner og symboler på dødelighet. Kisten tilhørte Pernille, datter av kjøpmann Arne Amundsen Overud. Hun døde i 1732, fem år gammel. Kisten bar vitnesbyrd om foreldrenes dype sorg og tidens skikker rundt døden.
Litteratur og kilder
- Vinger kirke på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Bleken-Nilssen, Toralv: Vinger kirke 1697-1947. no. 1947. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Vinger kirke 1699-1999 : fra garnisonkirke til soknekirke : kirke i 300 år - menighet i 900 år. Utg. Vinger menighetsråd. 1999. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Rasta, Per Erik. (1992). Kongsvinger festnings historie. [1] : Vakten ved Vinger - Kongsvinger festning 1682-1807. Kongsvinger kommune.
- Verneplan: Kongsvinger festning.
- Kartverkets arkiv: Hedemarkens amt nr 9-vest: Carte von Kønigs-Winger. (1750).
- Indlandsposten 28. april 1941.
Koordinater: 60.19487° N 12.01053° Ø