Wilhelm Sissener
Wilhelm Sissener (Født 1779, død 1846) var en belgiskfødt offiser som gjorde karriere i Norge og ble kommandant på Kongsvinger festning. Han ble født i Brussel som Guillaume Sissener, men tok navnet Wilhelm da han kom til Norge. Sissener startet sin militære løpebane i den franske hæren og deltok i Haiti-opprøret på begynnelsen av 1800-tallet. Han kjempet deretter i flere av Napoleons slag i Europa og ble tatt til fange i slaget ved Jena i 1806.
Etter fangenskap kom han inn i dansk-norsk tjeneste og kjempet i forsvaret av København i 1807, hvor han ble hardt såret. I 1808 kom han til Norge som offiser, og han utmerket seg under kampene mot Sverige ved Lier, Matrand og Kongsvinger. Under oppholdet i distriktet møtte han Maren Hals fra Grue, som han senere giftet seg med. De fikk elleve barn.
Etter 1814 bodde familien i Trondheim, senere i Alstahaug, før de slo seg ned på Eidsvoll. Der ble Sissener nær venn med Henrik Wergelands familie, og barna lekte sammen. I 1837 ble han utnevnt til kommandant på Kongsvinger festning, en stilling han beholdt til sin død. Som kommandant ble han kjent for sitt engasjement for å utvikle Kongsvinger til kjøpstad og for sin markante, men også omsorgsfulle ledelse.
Wilhelm Sissener døde i romjulen 1846 etter lang tids sykdom som stammet fra krigsskader. Han ble gravlagt på Eidsvoll, mens hans enke Maren levde videre i velstand hos datteren på Eidsvoll Verk.
I dag huskes Sissener i Kongsvinger gjennom en gate som bærer hans navn: Sisseners gate.
Oppvekst og tidlig karriere
Wilhelm Sissener, opprinnelig født Guillaume Sissener den 30. april 1779 i Brussel, vokste opp i en velstående belgisk familie mens landet var under østerriksk kontroll. Foreldrene hans, Phillip Sissener og Anne Habisch, tilhørte det borgerskapet som i flere generasjoner hadde bodd i regionen. Wilhelm var det tredje av åtte barn, og vokste opp i et Belgia som på slutten av 1700-tallet befant seg midt i Europas politiske uro. I 1797 ble området en del av den franske republikken, og det ble innført verneplikt. Som 18-åring ble Wilhelm en del av denne første generasjonen belgiske ungdommer som ble tvunget inn i den franske hærens rekker.
Han startet sin militære karriere i 1799 som soldat under Napoleon Bonaparte, i en tid hvor Frankrike forsøkte å bevare kontrollen over sine kolonier. Allerede året etter ble han sendt til Haiti, en fransk koloni i Karibia hvor et voldsomt slaveopprør hadde brutt ut i 1791. Den haitiske revolusjon var en brutal konflikt, og Wilhelm Sissener deltok i kamphandlingene der mellom 1800 og 1802. Hvilken rolle han hadde på Haiti er ukjent, men memoarene til datteren antyder at han meldte seg til tjeneste enten av plikt eller av beundring for Napoleon, som han holdt som et stort forbilde livet ut.
Etter kampene i Karibia returnerte Sissener til Europa og fortsatte å kjempe for Napoleon under de påfølgende krigene. Han deltok i flere viktige slag, blant annet ved Ulm i 1805 og Jena i 1806. Under sistnevnte ble han tatt til fange av prøysserne og overført som krigsfange, først til Russland og deretter til Nord-Tyskland. Nøyaktig hvordan han unnslapp fangenskapet er uklart, men på et tidspunkt etter dette kom han seg til Danmark og inn i tjeneste i det dansk-norske forsvaret. Hans karriere i fransk tjeneste hadde gitt ham både krigserfaring og personlig tap, inkludert sår og traumer fra harde kamper.
Før han meldte overgang til dansk-norsk tjeneste, hadde Wilhelm allerede rukket å erfare den voldelige siden av europeisk imperialisme og revolusjonære bevegelser, fra Karibia til Sentral-Europa.
Fra dansk tjeneste til Norge
På et vis kom Wilhelm Sissener seg til Danmark. Her tok han navnet Wilhelm, en nordisk variant av det franske navnet Guillaume. Ifølge memoarene til hans datter fikk han raskt innpass i Københavns livjægerkorps, trolig takket være sin karismatiske fremtoning og militære erfaring. Han var da i midten av tyveårene..
Under det britiske bombardementet av København i 1807 deltok han i byens forsvar. Her ble han hardt såret han ble truffet av to kuler i begge ben, og kun den ene ble operert ut. Den andre forble i kroppen i over tretti år før den falt ut av seg selv. Sårene ga ham store smerter resten av livet og ble et fysisk minne om hans kamp for Danmark-Norge. Etter langvarig rekonvalesens på Fredriks Hospital ble han erklært frisk nok til å gjenoppta tjeneste. Hans innsats ble tydelig verdsatt, og han ble tilbudt videre tjeneste, denne gangen i Norge.
Den 4. januar 1808 ble Sissener utnevnt til løytnant ved det første Trondhjemske infanteriregiment. Han ankom Norge midt under den såkalte "kanonbåtkrigen", en del av Napoleonskrigene der Danmark-Norge var i konflikt med Sverige. Allerede tre uker etter ankomst ble han forfremmet til premierløytnant. Det finnes også dokumentasjon som viser at han i denne perioden slet med personlig økonomi, blant annet hadde han gjeld til en skredder i København som måtte trekkes direkte fra hans norske offiserslønn.
I løpet av våren 1808 ble han sendt sørover for å delta i felttoget i Østlandsområdet. Det er her Wilhelm for første gang kommer i kontakt med Kongsvinger og omegn. Han deltok i slagene ved Lier, Pramhus, Skotterud og Matrand. Under slaget ved Lier 18. april 1808, hvor norske styrker ble tvunget tilbake av svenskene, var Wilhelm blant de som organiserte forsvar og tilbaketrekning. Det var også etter dette slaget, i Vinger kirke, at han første gang møtte sin kommende hustru, Maren Hals fra Grue. Dette markerer starten på en ny og mer personlig tilknytning til det området han senere skulle vende tilbake til som festningskommandant.
Kommandant ved Kongsvinger festning
Wilhelm Sissener ble utnevnt til kommandant ved Kongsvinger festning den 22. mars 1837. På dette tidspunktet hadde han bak seg flere tiår i militær tjeneste, både i utlandet og i Norge, og var en erfaren og respektert offiser. Da han overtok kommandantstillingen, var festningen militært sett ikke lenger av stor strategisk betydning. Likevel innebar rollen et viktig sosialt og administrativt ansvar, og Sissener tok oppgaven alvorlig.
Han flyttet inn i kommandantboligen på festningen sammen med sin kone Maren og seks av deres elleve barn. Stillingen kom med fast lønn og ekstra godtgjørelser, noe som ga familien et komfortabelt liv, særlig sammenlignet med mange av Kongsvingers øvrige innbyggere. Wilhelm engasjerte seg ikke bare i det militære, men også i byens utvikling. Han var en viktig forkjemper for å gjøre Kongsvinger til kjøpstad, og sto som den første underskriveren på byens første offisielle søknad om kjøpstadsrettigheter i 1838, flere år før det faktisk ble realisert i 1854.
Samtidig var han kjent for sin sterke vilje og faste holdninger, noe som tidvis skapte konflikter. Blant annet havnet han i åpen strid med sognepresten Rynning da han stengte en vei til kirken – en konflikt som til slutt ble løst med kompromiss, hvor presten fikk egen nøkkel til grinden. Han hadde også et anstrengt forhold til lokale kjøpmenn og prokuratorer, og kunne uttrykke seg fargerikt og temperamentsfullt, blant annet i klager over urettferdige krav og priser.
Til tross for sin strenge fremtoning, ble han husket som rettferdig og lojal. Han opparbeidet seg respekt i lokalsamfunnet og blant sine soldater. Under sitt virke fikk han også gleden av kongelige besøk – både kong Karl Johan og senere kong Oscar I gjestet Kongsvinger festning. I forkant av det første besøket i 1839 lot Sissener og hans kone spesialbestille et stort middagsservise fra England for å gjøre ære på sin gamle venn, Karl Johan.
Sissener tjenestegjorde som kommandant fram til sin død i romjulen 1846.
Privatliv
I 1808, midt under krigshandlinger mot Sverige, møtte Wilhelm 17 år gamle Maren Hals fra Grue under en gudstjeneste i Vinger kirke. Hun var datter av major Ulrik Fredrik Hals, og møtet skulle bli starten på et varig og fruktbart ekteskap. Paret giftet seg i 1809 og fikk til sammen elleve barn, hvorav flere ble sentrale personer i norsk samfunns- og kulturliv.
Familien levde i perioder i Trondheim, Alstahaug, Eidsvoll og til slutt Kongsvinger, avhengig av Wilhelms militære oppdrag. Til tross for mange flyttinger og lange fravær på grunn av krigstjeneste, beholdt Wilhelm et nært forhold til sin familie. Han var kjent som en kjærlig far og en lojal ektemann. Familien opplevde også dramatikk, blant annet da sønnen Philip overlevde Grue kirkebrann i 1822, men fikk alvorlige brannskader og var preget av dette resten av livet.
I Eidsvoll ble familien venner med prestefamilien Wergeland, og barna lekte med søsknene Camilla og Henrik Wergeland. Wilhelm ble en naturlig del av lokal overklasse og holdt et hjem preget av kulturell bevissthet og sosial aktivitet. Datteren Anna Hedvig, som senere skrev detaljerte memoarer, skildrer et hjem fylt med varme, disiplin og intellektuell nysgjerrighet.
Wilhelm og Maren fikk i alt 11 barn:
- George Fredrik von Krogh Sissener (1809–1851)
- Philip Jacob Johannes Sissener (1811–1883)
- Anna Hedvig Wilhelmine Sissener (1814–1898)
- Ulrik Fredrik Sissener (1816–1853)
- Johanne (Hanna) Elisabeth Caroline Sissener (1818–1891)
- Laura Eleonora Bernhardine Sissener (1820–1881), gift med amtmann Ludvig Kyhn
- Mathilde Dorthea Eugenia Sissener (1820–1887)
- Peter Johan Brandt Sissener (1822–1885)
- Joseph Frantz Oscar Sissener (1824–1881)
- Alexander Eliseus Laurentius Boutet Sissener (1826–1896)
- Peder Lykke Elisar Wolfgang Sissener (1831–1906)
Etter Wilhelms død i 1846, flyttet enken Maren til Eidsvoll, der hun bodde hos datteren Anna på Eidsvoll Verk. Hun levde et stille og tilbaketrukket liv frem til sin død i 1864.
Kilder
- Historisk podkast i Glåmdalen. Podkast nr. 74 - Wilhelm Sissener: Belgieren som endte opp som Kongsvingers kommandant (1:2). Av Oskar Aanmoen og Anita Krok.
- Historisk podkast i Glåmdalen. Podkast nr. 75 - Wilhelm Sissener: Belgieren som endte opp som Kongsvingers kommandant (2:2). Av Oskar Aanmoen og Anita Krok.
- Lassen, Wilhelm & Rasch, W. A. (1902). Familien Hals. Christiania: Johannes Bjørnstads boktrykkeri.
- Knudsen, Anna Hedvig Wilhelmine. (1946). Minner fra Eidsvoll i Wergelandstiden: opptegnelser. Oslo: Cammermeyers bokhandel.
- Sommerseth Jacobsen, Kari. (2011). Kommandant Sisseners middagsservise. I: Solør-Odal tidsskrift nr. 3/2011.