Leksikon:Utskrivningsvesen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Utskrivningsvesen. Grunnlaget for et militært utskrivningsvesen ble lagt midt på 1600-tallet da det ble bestemt at hæren skulle rekruttere soldater fra Østlandet og Trøndelag, mens mannskap i kystdistriktene sør- og vestpå ble forbeholdt flåten. Organisasjonsmessig var utskrivningen til hæren underlagt Generalkrigskommissæren i Norge fra 1644, mens utskrivningen til flåten var underlagt en sentral marineledelse i København fra 1655, og Søe-Etatens General Kommissariat fra 1673. For å bygge opp et militærvesen (s.d.) var det nødvendig å ha et effektivt registreringsapparat som hadde oversikt over soldatemnene. Manntallene 1663–66 og 1701 hadde milit. formål, og prestene var pålagt å skaffe bakgrunnsmaterialet til militære manntallslister, også kalt ruller. Utskrivningsvesenets hovedoppgave var å innrullere (av gno. rolla, skriftrull) utskrivningsdyktige født i sjø- og soldatlegd (s.d.). På grunnlag av rullene ble det holdt utskrivningssesjon. Den utvelgende instans, sesjonen, var en blandet sivil-militær instans. På sesjonen ble manntallslister, ofte kalt stamlister, lagt fram, og mennene ropt opp og inspisert av de militære. De av det unge mannskapet som ble utskrevet til tjeneste, fikk en tjenestetid mellom ni og 14 år.

Etter 1814 skulle Generalkrigskommissæren under navnet Søe- og Land-Krigs-Commissairen være ansvarlig for hele det militære utskrivningsvesen. Utskrivningen på 1800-tallet ble regulert av flere lover (26. august 1854, 12. mai 1866). Felles utskrivningsvesen for begge etater kom i lov av 19. juli 1910.

Flåten. Mannskapet til flåten ble rekruttert gjennom verving, pressing (s.d.) og utskrivning. Fra 1540-årene ble lensherrene og kjøpstedene langs kysten pålagt å stille med mannskaper, se marin og matros, til flåten, og utskrivningen skjedde med ujevne mellomrom. Dette rekrutteringssystemet hadde sine store mangler, og for å sikre flåten erfarne sjøfolk ble sjøinnrulleringen opprettet. I 1680 kom den første inndelingen av Norge i sjøinnrulleringsdistrikter, en ordning som fikk sin endelige form 15. mars 1704. Innrulleringsdistriktene var Fredrikshald, Bragernes, Kristiansand, Stavanger, Bergen og Trondheim, hvert distrikt ledet av en innrulleringssjef. Formelt sett var det en frivillig sak å la seg innrullere, og de som gjorde det, fikk mange særrettigheter. I praksis var innrulleringen en vernepliktsordning for sjøfolk, for det var forbudt for ikke-innrullerte å reise til sjøs, å dra på noe større fiskeri eller andre sjøreiser.

Den 8. juni 1705 kom en forordning som bestemte at alle menn mellom 16 og 50 år som bodde en halv mil fra kysten og en kvart mil fra fjordene, skulle rulleføres og høre til sjøforsvaret. I 1706 ble 1200 sjølegder lagt under sjømilitær myndighet, og antallet sjølegder vokste til 2800 utover på 1700-tallet, og i 1803 tillagt enda flere, spesielt på Sørlandet. Forholdet mellom sjø- og landlegdene ble regulert rent topografisk ved forordn. 1. feb. 1770. Etter 1814 ble behovet for mannskaper til marinen mindre, og tjenestetiden ble redusert for de utskrevne.

Hæren: Grunnlaget for utskrivingen til hæren var soldatlegdene (s.d.) og utrederkvarterene (s.d). Det var legden/utrederens oppgave å bestemme hvem som skulle være soldat, men rulleføringen og utskrivningen var det embetsmenn som foretok på sesjonene. Etter som behovet for flere soldater økte på slutten av 1600-tallet og først på 1700-tallet, ble utskrivningsvesenet bedre organisert. Forordning 28. feb. 1705 bestemte at det skulle holdes generalutskrivning hvert niende år, og det kom påbud som ideelt sett skulle sikre at alle menn under 36 år var rulleført (reskr. 17. juli 1739, 19. juli 1780). I praksis kunne de som ble utskrevet, leie en annen til å stille for seg. Den norske hæren besto hele tiden av minst 85 % utskrevne soldater, og det ble stadig færre vervede soldater utover 1800-tallet. Med forordning 1. nov. 1799 ble det bestemt at utskrivningen ikke lenger skulle bygge på legdsinndelingen, men skje uten hensyn til bopel. Etter 1814 ble soldattjenesten delt inn i tre oppbud (s.d.), tjenestetiden ble redusert og flere ble innkalt. Tanken om allmenn verneplikt lå til grunn for lovforslag i 1854 og 1857, men først i 1876 opphørte praktisk talt alle fritak for verneplikt i Sør-Norge, og i 1897 ble det alminnelig verneplikt i Nord-Norge. M.R.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.