Gunlaug Julie Dundas
Gunlaug Julie Dundas (født 30. oktober 1923 i Dverberg i Andøy kommune, død 1. juli 1978 i Canada) ble etter andre verdenskrig dømt for sitt arbeid til fordel for okkupasjonsmakten og sine relasjoner inn i landssvikermiljøene under krigen.
Bakgrunn
Hun var født utenfor ekteskap og fram til hun ble sju år bodde hos hos bestemoren på Andøya, mens moren hadde reist til Trondheim for å ta seg arbeid. Moren hadde blitt gravid mens hun 20 år gammel arbeidet som tjenestejente hos en eldre fabrikkbestyrer i Vågan, og ble gravid med ham. Barnefaren godkjente ved dåpen at den lille jenta kunne ta hans familienavn.
Moren giftet seg etter hvert i Trondheim med en 38 år eldre enkemann fra Selbu, og Gunlaug flyttet etter til moren og hun hadde resten av oppveksten her, sammen med to halvsøsken. Familien kom i en vanskelig økonomisk situasjon da stefaren døde i 1936, og den 13 år gamle Gunlaug måtte arbeide som avisbud før hun gikk på skolen for å spe på famlilieøkonomien fram til hun fullførte skolegangen med middelskolesksamen våren 1940.
Krigen
«Tyskerarbeid»
Etter den tyske okkupasjonen var det ikke vanskelig for henne å få arbeid for okkupasjonsmakten, først i Trøndelag som kontordame og tolk tilknyttet den tyske byggetjenesten. Her sluttet hun våren 1942 etter litt for mye uønket oppmerksomhet fra sin tyske sjef.
Hun tok da en to-måneders stenografi- og maskinskrivningsutdannelse og ble deretter ansatt hos Luftwaffe, først noen uker ved flyplassen på Lade, deretter ved den nyopprettede sjøflyhavnen i Sørreisa.
Statspolitiet
Hun holdt kontakten med en tidligere skolevenninne som arbeidet ved Statspolitiet i Oslo, og hun sendte telegram til Dundas om det var ledig stilling som kontordame der, og at hun hadde anbefalt henne for sjefen, Karl A. Marthinsen som ga henne jobben som hun tiltrådte 29. november 1943. Formelt sett ble hun ansatt som konstabel, men dette var ikke uvanlig for utenbys ansatte, slik at de skulle ha råd til å flytte og bo i Oslo, da lønnen for kontorpersonalet var så lav.
I Statspolitiet skulle den 20 år gamle jenta bli en av de fire av rundt 350 ansatte i Statspolitiet som ikke var medlem av Nasjonal Samling. Hun hevdet selv etter krigen at hun var helt apolitisk, og at hun ved ansettelsen trodde at Statspolitiet var en mer forvaltningsmessig politienhet, ikke et operativt politisk politi. Likefullt hadde hun blitt advart mot å begynne der av moren og en onkel.
Foruten kontoradministrative gjøremål, tok hun også et kurs i etterforskning som ble tilbudt det kvinnelige personalet, og hun var også observatør ved en kveldsgudtjeneste i Frogner kirke for å sjekke at presten ikke sa noe ulovlig og skal også ha gjort dette også et annet sted. I begge tilfeller rapporterte hun at det ikke var ytret noe ulovlig, og nektet å utføre slike overvåkingsoppgaver igjen. Hun arbeidet også med en razzia på Hadeland i forhold til papirarbeidet og tolkning.
I Oslo ble hun utover våren 1944 kjæreste med statspolitimannen Sverre Thorhus. Han ble likvidert litt før kl 09:00 3. november 1944 på åpen gate i Ruseløkkveien 61 av Hjemmefronten da han var på vei til kontoret. Knust av sorg ville hun reise reiste hjem til Trondheim, men mangelen på kontorhjelp gjorde at hun bare fikk en to-ukers permisjon. Men etter en legeattest og ny runde med søknader fikk hun lov til å reise hjem.
Rinnan
Hun gjenopptok kontakten med klassevenninnen fra folkeskolen og middelskolen, Ingeborg Schjevik, og Schjelvik inviterte henne til et selskap lille juleaften, 23. desember 1944 i Jonsvannsveien 46. De andre i selskapet var Schjeviks kjæreste Karl Dolmen og Henry Rinnan. Dette ble starten på et forhold mellom Rinnan og Gunlaug Dundas som varte de siste månedene av krigen. Rinnan lovet henne at han skulle skille seg og gifte seg med henne, men selv fikk han sitt tredje barn 14. januar 1945 da hustrien Klara fødte en datter, mens Gunlaug Dundas lå syk med nyrebekkenbetennelse.
Dundas fulgte Rinnan i mange av ganske hetiske aktivitetene i de siste ukene før sammenbruddet, herunder ved arrestasjoner og forhør. Fredag 3. mai fikk hun varsel om at de måtte rømme Trondheim med en gang kapitulasjonen ble offentlig. Hun flyktet sammen med Rinan og resten av Rinnans folk fra Jonsvannsveien ved midnatt 7. mai. Hun var da gravid.
Etter en strabasiøs flukt, til slutt til fots i Verdalsfjellene ble Dundas, Rinnan og fire andre tatt igjen av hjemmefrontsmenn og norske politisoldater på vei østover mot Flysetra og overga seg.
Etter krigen
Hun var aldri ansatt i Sonderabteilung Lola («Rinnanbanden») eller var en aktiv agent. Hun nektet å treffe Rinnan i fengselet. Men hun ble under rettsoppgjøret etter krigen dømt av Frostating lagmannsrett til tvangsarbeid i 2 ½ år og arbeidet da som renholder. Det er ikke kjent hvor hun sonet, men hun ble løslatt 13. februar 1947.
Etter soning bodde hun en kort stund i Oslo, og det er ikke kjent hva hun da gjorde, men hun skiftet etternavn i denne tiden, før hun reiste til London hvor hun arbeidet som sekretær ved Royal College of Music. Hun traff her en canadisk musikkstudent, og de giftet seg i 1951 i Nidarosdomen, og flyttet til Canada da hennes mann hadde fullført studiene i England i 1956. Hun beholdt sitt norske statsborgerskap fram til 1960. De fikk tre barn.
Hun ga i et intervju i 1972 om sine opplevelser under krigen uttrykk for at den britiske mineleggingen av norske farvann i 1940 ødela de norske mulighetene til å opprettholde nøytraliteten og at det var denne som dro Norge inn i krigen.
Hun døde i Canada av lungekreft 54 år gammel.
Kilder
- Idar Lind: Gunlaug Dundas på rinnanbanden.no
- Kvinnene i Rinnanbanden. Utg. Samlaget. Oslo. 2011. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Veum, Eirik. Nådeløse nordmenn. [3] : Gestapo : 1940-1945. Utg. Kagge. 2014. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- E-post fra familien 3. mars 2023.