Christopher Hansteen (1784–1873)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Christopher Hansteen ca. 1870.
Foto: Carl Christian Wischmann
Det astronomiske observatorium fra 1815 ble reist som kombinert forskningssenter og bolig for Christopher Hansteen og hans familie.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)
Christopher Hansteens gravminne på Gamle Aker kirkegård.
Foto: Stig Rune Pedersen (2013)

Christopher Hansteen (født 26. september 1784 i Christiania, død 15. april 1873 samme sted) var fysiker og astronom. Han er særlig kjent for at han sto bak opprettelsen av Det astronomiske observatorium i Oslo. Internasjonalt er han kjent for arbeider om klodens magnetfelt. Han var også den første som beregnet Oslos nøyaktige beliggenhet og det nøyaktige tidspunktet for slaget på Stiklestad i 1030. I nesten et halvt århundre var han ansvarlig for den norske almanakken, som fantes i de fleste norske hjem.

Han var sønn av konsumpsjonsinspektør Johannes Mathias Hansteen og Anne Cathrine Treschow, bror av Conradine Dunker og fillenevø av Niels Treschow. Han gifta seg i 1814 med Johanne Cathrine Andrea Borch, som var datter av professor Caspar Abraham Borch. Kvinnesakspioneren Aasta Hansteen var deres datter, og de hadde også fire andre barn. Videre var han farfar til anarkisten Kristofer Hansteen og Edvard Heiberg Hansteen og farfars far til juristen Viggo Hansteen. Han hadde sin oppvekst i Kristiana. Planen var at han skulle bli sjøoffiser, noe man må ha bestemt seg for tidlig. Da han var ni år gammel døde faren, og den planen ble oppgitt. I stedet ble han innskrevet på Oslo katedralskole, der filleonkelen (morens fetter) Niels Treschow var rektor. Han tok examen artium i 1802, og året etter begynte han på jusstudiet ved Universitetet i København. Der kom han blant annet i kontakt med kretsen rundt Adam Oehlenschläger og Hans Christian Ørsted. Han mistet helt interessen for jus, og ble i stedet privatlærer, med tittelen hovmester, for Niels Rosenkrantz von Holstein. Det var hos ham Hansteen møtte sin framtidige kone Andrea Borch. Etter halvannet års tid gjenopptok han jusstudiet, men i 1806 hoppet han nok en gang av og tok imot en stilling som adjunkt i matematikk ved latinskolen i Fredriksborg, dagens Hillerød.

Tilfeldigvis ble han i 1807 sendt til Helsingør for å hente to svenske globuser som var gitt til skolen. Det var på en av dem merka av noen magnetiske kurver og noen punkter som viste den magnatiske sydpol. Han ble besatt av studiet av jordens magnetisme, og vant i 1811 en prisoppgave over temaet fra Det kgl. Videnskabernes Selskab. Det kgl. Frederiks Universitet, i dag Universitetet i Oslo, ble oppretta i 1811, og to år senere ble han utpekt som professorkandidat. Han fikk et stipend for å forberede seg til dette, og i 1814 ble han lektor i anvendt matematikk ved universitetet. Han gifta seg med Andrea Borch, og reiste så med henne til Norge. Hjemreisen viste seg å bli legendarisk. For å unngå å måtte avlegge troskapsed til svenskekongen tok de sjøveien. Noen papirer som skulle fraktes til kong Christian Frederik ble sydd inn i Andreas kjole. De reiste med kaperluggeren «Mazarino», hvor det også var med et tjuetalls norske matroser som hadde sittet i britisk krigsfangenskap. Underveis ble de forfulgt av en svensk kaper og oppbrakt av en britisk fregatt, men de kom seg unna og nådde Christiania etter fem dager på sjøen.

I 1816 fikk Hansteen sitt professorat i anvendt matematikk og astronomi. 18261849 var han ved siden av universitetsjobben også lærer ved Den Militære Høyskole. Fra 1815 til 1863 var han redaktør for den norske almanakken, og 1815–1861 var han også bestyrer for Observatoriet i Christiania. For de fleste ville dette vært mer enn nok, men Hansteen var også meddirektør for Norges Geografiske Oppmåling fra 1817, enedirektør samme sted 1832–1861 og førstedirektør 1861–1872. Han bidro sterkt til innføringen av nytt målesystem i 1824, og var 1838–1872 medlem av kommisjonen for tilsyn med rikets mål og vekt. I 1822 var man med på å starte opp Magazin for Naturvidenskaberne, og de første åtte årene av bladets tilværelse var han medutgiver og redaktør. I en fritid det er vanskelig å forestille seg at han kan ha hatt var han i styrene for Norges Vel og Den kgl. Kunst- og Tegneskole.

De første astronomiske observasjonene han gjorde i Norge skjedde fra et lite skur på Vippetangen, og etterhvert fra hans bolig og hage i Pilestredet. Ved hjelp av nokså enkle redskaper klarte han derfra å bestemme Christianias nøyaktige beliggenhet. Moderne teknologi viser at han bommet med 139 meter mot sør og 191 meter mot øst, en treffsikkerhet som er utrolig nøyaktig med tanke på hva han hadde å jobbe med. På grunn av hans ry ble den første bygningen Universitetet reiste Det astronomiske observatoriumløkkeeiendommen Solli. I 1833 fikk han og familien sin bolig der, etter at de fram til dette hadde bodd i Peckelgården i Pilestredet 18 hvor han hadde observatorium i hagen. Han gjorde fra observatoriet på Solli en stor innsats for å kartlegge posisjoner i Norge. På oppdrag fra historikere kom han fram til at slaget på Stiklested sto den 31. august, og ikke 29. juli, basert på når solformørkelsen som nevnes i forbindelse med slaget fant sted. Her har hans funn fått lite gjennomslagskraft, ikke minst fordi dagen har vært feiret som olsok den 29. juli i uminnelige tider.

Hansteens hellige gral var den magnetiske nordpol. Det var dette spørsmålet som hadde ført ham inn i astronomien, og han fortsatte med sine beregninger. I 1828 dro han til Sibir, en reise som tok ham to år. Som vi vet i dag var det en bomtur, og Hansteen fant aldri den magnetiske nordpol. Men hans arbeider var allikevel inne på det riktige, og ble blant annet videreført av Carl Friedrich Gauss senere. Helt bomtur var forøvrig ikke Sibir-reisa, for blant hans bøker ble reiseskildringen fra denne ekspedisjonen en av de mest populære.

I det hansteenske hjem i Observatoriet oppsto et samlingssted for kulturelt og vitenskapelig interesserte. Andrea Hansteen vakte oppsikt gjennom sin interesse for naturvitenskap, noe som var regna som mennenes domene. Men hun var også godt likt, ikke minst av Niels Henrik Abel som kalte henne sin «anden Mor». Hun bekymret seg en del for at hun var for frimodig, og ser ikke ut til å følt seg helt hjemme i Christiania. Hansteen-slekta har forøvrig frambragt flere personer som har utmerket seg som radikale aktivister, ikke minst deres datter Aasta, sønnesønnen Kristofer og oldebarnet Viggo, og det er naturlig å se på det åpne tankesettet i familien allerede på denne tiden som en av flere årsaker til at det ble slik.

Da St. Olavs Orden ble innstifta i 1847 ble Hansteen utnevnt til kommandør, og i 1855 fikk han storkorset. I 1856 ble han av helsegrunner fritatt for undervisning. Han hadde vært svært populær blant studentene. Samme år ble det preget en medalje til hans ære i anledning hans femtiårsjubileum som embetsmann, og han fikk Borgerdådsmedaljen i gull. Han var også innehaver av en rekke andre ordener, blant annet storkorset av Dannebrogsordenen og den svenske Nordstjärneorden. En byste av ham ble stilt opp i Observatoriet for penger samlet inn av studentene. I 1861 gikk han av som professor med en spesielt sjenerøs pensjon.

Da han døde 89 år gammel i 1873 ble bisettelsen holdt i Universitetets søylehall, på institusjonens regning. Han ble gravlagt på Gamle Aker kirkegård.

Hansteens gateRuseløkka fikk navn etter ham i 1877. Dette gatenavnet hadde da i noen år vært brukt på ei gate i Aker, som etter byutvidelsen i 1878 ble hetende Holmboes gate. Christopher Hansteens veiBlindern i Oslo fikk navn etter professor Hansteen i 1932. Han er dermed en av svært få personer som har to Oslogater oppkalt etter seg.

Galleri

Kilder

Eksterne lenker