Arbeiderbevegelsen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
1. mai-demonstrasjon på Youngstorget i Oslo.
Foto: H.Østholt (1908)

Arbeiderbevegelsen er en fellesbetegnelse på faglige og politiske organisasjoner som har eller hadde bedring av arbeidernes kår som sin hovedinteresse, og organisasjoner som har et nært interessefellesskap med disse. Dette omfatter fagforeninger, politiske partier og organisasjoner og også deler av Samvirkebevegelsen. Arbeiderbevegelsen vokste fram i de nye industrielle samfunn. De første kimene i Norge kommer allerede på 1600-tallet, men først mot slutten av 1800-tallet vokste det fram en virkelig organisert arbeiderbevegelse her i landet. Politisk er arbeiderbevegelsen i hovedsak venstreorientert, og omfatter alle avskygninger innenfor venstresida fra kommunisme til sosialdemokrati. Det er også tradisjon for å regne alle sosialistiske bevegelser med til arbeiderbevegelsen, selv om det dreier seg om for eksempel bondeorganisasjoner med sosialistisk profil eller intellektuelle grupperinger uten direkte tilknytning til arbeiderklassen.

De første arbeiderorganisasjoner

De første tegna til arbeiderorganisering i Norge kom på 1600-tallet, da bergverksarbeidere på Kongsberg og Røros gikk til streik. Dette var kortvarige sammenslutninger, som ikke resulterte i noen varig bevegelse.

I 1848, et år som i europeisk historie er prega av revolusjoner og radikalisering, kom noen av de første mer varige organisasjonene. Marcus Thrane grunnla arbeidersamfunn, thranittene, som i organisering og virkefelt må sies å være den første egentlige arbeiderbevegelse i Norge. Men disse fikk ikke virkelig stor utbredning.

De første ikke-sosialistiske arbeidersamfunn kommer også på denne tida, med Honoratus Hallings Samfundet på Enerhaugen fra 1850 som det første. Det største og mest innflytelsesrike av disse arbeidersamfunnene var Kristiania Arbeidersamfund, grunnlagt av Eilert Sundt i 1864, men det ble også grunnlagt ikke-sosialistiske arbeidersamfunn mange andre steder i landet. Disse var i utgangspunktet apolitiske og oppretta i opposisjon til thranittene, men jobba for mange av de samme saker som den sosialistiske arbeiderbevegelsen. Denne formen for arbeiderorganisering døde ut i løpet av mellomkrigstida, enten ved at foreningene ble lagt ned eller ved at de gikk kollektivt inn i et parti på sosialistisk side.

Fagforenignene oppstår

Det var først i 1870-åra, da høykonjunktur førte til et stort oppsving i industrien, at den moderne arbeiderbevegelse vokste fram. For arbeiderne presenterte det industrielle samfunn en helt ny utfordring. Tidligere hadde svennene hatt en reell forhåpning om å selv bli mestere, fordi de jobbet i små enheter. Med mange arbeidere samlet på en fabrikk hadde de fleste ingen mulighet til å rykke oppover, og dermed oppsto en klassemotsetning og en klasseidentitet. Håndverkssvennene hadde erfaring fra laugsarbeid, der de voktet over sine rettigheter og også hadde kontakt med utlandet. Dermed fikk de inn impulser fra land som lå foran Norge i industrialiseringa, og de hadde et organisatorisk grunnlag å bygge på.

I 1872 ble den første norske fagforeninga, Den typografiske Forening, stifta i Christiania. Typografsvennene var jevnt over kunnskapsrike og godt organisert fra tidligere, så det var ikke unaturlig at det ble nettopp de som var første ute med en fagbevegelse. De første fagforeningene fokuserte blant annet på organisering av streiker for å få gjennom lønns- og arbeidstidskrav, kampen for alminnelig stemmerett og selvhjelpsforeninger for arbeiderne. Dette er ikke ulikt det dagens fagforeninger har som sitt hovedfokus; vi finner også nå streikeorganisering, kamp for medbestemmelsesrett og tiltak for å avhjelpe folks økonomi gjennom slikt som gunstige vilkår for forsikring og banktjenester. Politisk knytta arbeiderbevegelsen seg tidlig opp mot sosialistisk ideologi, der særlig den marxistiske samfunns- og historieanalyse ga redskaper for selvforståelse og utsyn.

Landsorganisasjonen (LO) ble grunnlagt i 1899. Selv om det finnes en rekke fagforeninger som står utenfor, er LO den desidert største faglige sammenslutningen i Norge, og regnes som hovedmotpart for arbeidsgiverorganisasjonen Næringslivets Hovedorganisasjon.

Arbeiderbevegelsen som kulturbærer

Arbeidernes Mannskor på Levanger.
Foto: Ukjent (1938)

Arbeiderbevegelsen har også engasjert seg sterkt innafor områder som kultur og idrett. Arbeiderkorene har vært viktige i dette kulturarbeidet. Fram til etterkrigstida var mange institusjoner og bevegelser delt i en borgerlig organisasjon og en arbeiderorganisasjon, som for eksempel Arbeidernes Idrettsforbund som virket parallelt med det borgerlige idrettsforbundet. Mye av denne delinga forsvant etter okkupasjonen 1940–1945 som en følge av at man da hadde en felles idretts- og kulturfront, men arbeiderbevegelsens kultursatsing eksisterer fortsatt.

De mange arbeideravisene har fungert både som politisk og organisatorisk talerør og som kulturorgan for arbeiderbevegelsen.

Politiske partier

Blant politiske partier har Arbeiderpartiet hele tiden stått helt sentralt, og har hatt et nært samarbeid med LO. Da LO ble grunnlagt valgte man allikevel å ikke kollektivt melde inn sine medlemmer i Arbeiderpartiet. I Norge var man i den særstilling at Arbeiderpartiet gikk inn i Den kommunistiske Internasjonale, mens det i andre land var mindre utbryterpartier som gjorde dette. Arbeiderbevegelsen i Norge var derfor å regne som mer revolusjonært orientert enn sitt motstykke i andre nordiske land. Martin Tranmæls Fagopposisjonen av 1911, som var påvirka av syndikalisme vel så mye som marxisme, var sentral i denne radikaliseringa.

En rekke andre politiske partier har på forskjellige måter vært knytta til arbeiderbevegelsen, enten direkte gjennom samarbeid med fagforeninger eller indirekte ved at de har arbeidernes kampsaker på programmet. Blant de viktigste kan nevnes Norges Kommunistiske Parti, Sosialistisk Venstreparti, Arbeidernes kommunistparti (m-l) og flere mindre partier utgått fra Arbeiderpartiet eller fra et av kommunistpartiene.

Syndikalismen hadde også en del tilhengere, og de sto som oftest utafor den partipolitiske organiseringa. Norsk Syndikalistisk Føderasjon (1916–1973), senere Norsk Syndikalistisk Forbund (1977–), har vært de ledende gruppene innafor denne tradisjonen. Denne retningen innen fagbevegelsen hadde i mellomkrigstida en viss innflytelse i enkelte bransjer, men har ellers vært nokså marginal i Norge, i motsetning til for eksempel i Sverige, Spania og Frankrike hvor syndikalistene har stått langt sterkere.