Norsk Syndikalistisk Føderasjon

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Norsk Syndikalistisk Føderasjons andre kongress i 1918.
Foto: Ukjent

Norsk Syndikalistisk Føderasjon (oppr. Norsk Syndikalistisk Federation, NSF) var en syndikalistisk fagforening som ble grunnlagt i 1916/1917. Føderasjonen var aktiv fram til 1950-åra, da synkende medlemstall og aktivitetsnivå førte til at den gradvis døde hen. Det er mulig at den ble oppløst i 1964/1965, men det var enda i noen år enkelte blaff av aktivitet. I 1973 ble det holdt et nytt møte der en formell nedleggelse er dokumentert. Organisasjonen ble senere, i 1977, gjenopplivet som Norsk Syndikalistisk Forbund.

Bakgrunn

De første tiårene av 1900-tallet var en tid med mange splittelser i arbeiderbevegelsen. I Norge var det i rundt 1910 ikke noe sterkt anarkistisk miljø, men etter en storstreik i Sverige i 1909 kom mange arbeidere som hadde blitt svartelista over. Særlig er det kjent blant rallarne, arbeiderne på jernbaneanlegga, men også i andre bransjer. Siden det var de mest radikale som ble svartelista først var det et betydelig innslag av syndikalister blant dem. De tok med seg anarkistisk prega ungsosialisme inn i de norske arbeidermiljøene, og i 1911 ser man også ren syndikalistisk aktivitet her til lands. Det året kom en stor arbeidskonflikt. Fagopposisjonen av 1911 ble et radikalt alternativ til Landsorganisasjonen, men enkelte radikalere i Norsk Stenhuggerforbund valgte å knytte seg til syndikalistene. De organiserte seg i norske lokallag av Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC), en syndikalistisk fagforening som fortsatt er aktiv i Sverige. Lagene, kalt Lokale Samorganisasjoner (LS), ble tilslutta SACs distrikt Båhuslen. Det svenske bladet Syndikalisten ble spredd blant arbeidere. Man begynte også å spre Norges Ungsocialistiske Forbunds blad Direkte Aktion, som politisk sto syndikalismen nær.

I Østfold var det i 1913 åtte syndikalistiske Lokale Samorganisasjoner, og i 1914 og 1915 kom to til. Så kom en rask økning, med ni nye lag i løpet av 1916/1917. Det var i 1916 775 medlemmer, hvorav de fleste var svensker. Noen få nordmenn og finner slutta seg til gruppene, som sto i opposisjon både til Landsorganisasjonen og Fagopposisjonen. Fra begge disse hold satte man lite pris på konkurransen. LO, og spesielt Norsk Arbeidsmandsforbund ville ha medlemmene inn i sin fold, mens Fagopposisjonen var negativ til en splittelse av de radikale kreftene.

Stiftelsen

27. desember 1916 holdt de Lokale Samorganisasjoner, Norsk Arbeidsmandsforbund og Fagopposisjonen en konferanse for å finne en vei ut av konflikten, som begynte å hardne til på enkelte arbeidsplasser. Medlemmene i SAC ble tilbudt fri overgang til Arbeidsmandsforbundet, noe syndikalistene var negative til. Representanter for tretten LS gikk sammen og lagde et forslag om opprettelse av en egen, norsk syndikalistisk organisasjon. Den ble stifta i Kristiania 28. desember 1916, med tilslutning fra flere LS tidlig i 1917; begge år er derfor nevnt som stiftelsesår. Organisasjonen fikk navnet Norsk Syndikalistisk Federation, og skulle være nettopp en føderasjon av Lokale Samorganisasjoner, og ikke et topptungt forbund.

Arbeidsmandsforbundet reagerte etter en krass ordveksling med å erklære at medlemmer av NSF og SAC var å regne som uorganiserte. Dette ble bekrefta i et sirkulære fra tidlig i 1917. Fra andre hold i arbeiderbevegelsen anså man det for uklokt å splitte bevegelsen ved å opprette en ny organisasjon, men når det først var gjort burde man samarbeide og anerkjenne medlemmene som organiserte arbeidere.

Fra opprettelsen av var Direkte Aktion NSFs blad. Det hadde tidligere vært utgitt av ungsosialistene, og Fagopposisjonen mente at de hadde rett til bladet. Det hadde lenge vært krangel om bladet, men NSF fortsatte å gi det ut til 1918. Da ble det avløst av Solidaritet, som ble et kortlivet prosjekt; allerede året etter gikk det inn. Neste blad fra NSF ble Alarm, som ble gitt ut fram til okkupasjonen.

NSF skulle raskt komme til å stå svært sterkt blant rallarne. Ikke minst ble de sterke ved Raumabanen, Rørosbanen og Sørlandsbanen, og de fikk også sterk oppslutning i Nord-Norge. Enkelte steder valgte Arbeidsmandsforbundet å samarbeide lokalt, som ved Fosdalen gruver der det var et felles styre for Arbeidsmandsforbundet og LS, og i Haugesund der man hadde en felles blokade i 1920. Fra sentralt hold i Arbeidsmandsforbundet ble ikke dette støtta, mens det fra NSFs side var nettopp slike lokale samarbeid man ønska. Det lokale initiativ er et ledende prinsipp for syndikalismen. Det var det enkelte LS som skulle styre sine aksjoner, mens NSF skulle ha melding slik at de kunne støtte lokalforeninga. Her var det altså ikke nødvendig med et sentralt vedtak for å gå til streik eller blokade, og hvis Arbeidsmandsforbundet var på samme linje var det NSFs praksis at man samarbeida.

I løpet av føderasjonens to første år skal drøyt tusen NSF-medlemmer ha blitt ekskludert fra LO-forbund. For en del betydde det yrkesforbud, fordi man ikke kom inn på arbeidsplasser uten å være organisert. Mange av de ekskluderte var svensker, som tidligere hadde blitt ekskludert i Sverige. På tross av dette vokste organisasjonen, med et høyde punkt i 19201921. Det var da 62 LS med til sammen omkring 3100 medlemmer. Medlemstallet begynte etter dette å synke, og i 1937 var det bare 20 LS som var aktive. Man så også at snittalderen på medlemmer ble høyere, det var ikke lett å rekruttere nye medlemmer.

Den 13. april 1940, bare fire dager etter den tyske invasjonen, ble bladet Alarm stoppa av okkupasjonsmakta. I sitt siste nummer rakk de å komme med en oppfordring om å fortsette kampen mot nazismen. Redaktøren Carl O. Tangen var en av mange syndikalister som ble arrestert. Svært mange medlemmer engasjerte seg i motstandsarbeid og i forbudt faglig arbeid. NSF hadde ikke selvstendig arbeid under krigen, medlemmene gikk i stedet med i andre illegale arbeidergrupper.

Optimisme og kollaps

Etter okkupasjonen ble NSF starta opp igjen. Alarm ble erstatta av Solidaritet, og særlig i Oslo og Østfold kom LS i gang igjen. Det var mye optimisme, men ingenting lå til rette for en syndikalistisk, frihetlig offensiv. Tvert imot var det sentralismen og statlige styring i økonomien som sto i høysetet. Arbeiderpartiet kom til makta igjen, og for arbeidere flest var ikke syndikalistisk organisering noen god investering for framtida.

Da steinindustrien i Østfold nærmest døde ut forsvant en av de sterkeste grupperingene i NSF, og rallarnes tid i NSF var også over. Svenskene hadde i stor grad forlatt Norge i løpet av krigen; de fikk utreisepass og kunne komme seg ut av det okkuperte landet. I 1951 stoppet utgivelsene av Solidaritet. I 1957 kom et nytt forsøk på å gi ut bladet, og det klarte seg fram til 1960 da det gikk inn for godt. I begynnelsen av 1960-åra hadde forgubbingen i NSF kommet så langt at det bare var ett medlem under 70 år. Føderasjonens lokaler i Folketeaterbygningen ble betalt med innsamla pensjonspenger, hundre kroner i måneden. De ble forlatt rundt midten av 1960-åra, og det er mulig at det i den forbindelse ble gjort et vedtak om nedleggelse, i 1964 eller 1965. Dette kan ha skjedd, men det er ikke dokumentert og man ser noe aktivitet etter dette. NSFs sekretær gjennom mange år, Zernikow Henriksen, døde i 1967, og dermed var en viktig drivkraft borte. NSF hadde vært tilslutta Internasjonal Arbeider-Assosiasjon, og de internasjonale kontaktene ble vedlikeholdt i noen år til. I 1968 kom det invitasjon til SACs kongress i Sverige, men ingen reiste. I 1973 samlet noen medlemmer seg for å formelt oppløse NSF.

Arvtageren

16. april 1977 ble Norsk Syndikalistisk Forbund stifta. Initiativtakerne var en blanding av veteraner fra det gamle NSF og yngre arbeidere. De jobba for å samkjøre forslag til LO-kongressen i 1977, og fikk gjennom en del der. I 1983 begynte utgivelsen av ArbeiderSolidaritet, som i 1992 skifta navn til Syndikalisten.

I motsetning til det gamle NSF ble det nye en radikal, syndikalistisk opposisjon innenfor LO. Medlemmene er dermed normalt fagorganisert i et LO-forbund, mens det nye NSF ikke er en fagorganisasjon, men i stedet et politisk samordningsorgan for syndikalistene.

Kilder