Menstadslaget

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Scene fra Menstadslaget. På høyre side i bakgrunnen ser man strålen fra en av vannslangene politiet brukte mot demonstrantene.
Foto: Ukjent / Aftenposten

Menstadslaget var et sammenstøt mellom streikende arbeidere og politi som fant sted den 8. juni 1931 i nærheten av Porsgrunn. Utgangspunktet for hendelsen var at Norges Arbeidsgiverforbund (NAF) hadde tatt ut Norsk Hydro i sympatilockout våren 1931, men det viste seg at lockouten ikke omfattet en gruppe transportarbeidere ved anleggene Menstad lager og losseplassHerøya og Union & Co. ved Skotfoss. De fleste av disse var uorganiserte arbeidsfolk, som arbeidet på personlige kontrakter, og de fortsatte arbeidet etter at lockouten var iverksatt. Fra fagforeningenes side ble disse oppfatta som streikebrytere.

Opptrapping av konflikten

Fagforeningene protesterte, men ledelsen i Hydro nektet å innstille virksomheten. Det sto om et viktig prinsipp, argumenterte ledelsen, «arbeidets frihet.» Konflikten ekskalerte raskt i løpet av mai 1931, og det var flere mindre sammenstøt. Den 30. mai var det en større demonstrasjon, som ble sluppet fram til losseplassen av politiet. Denne endte med at en av kontraktarbeiderne ble jaget vekk da han prøvde å legge fram sin sak, mens en annen ble lempa utfor en skrent – uten at han tok skade av det. En tredje kontraktarbeider som kom i nærkontakt med demonstrantene fikk gå i fred, ettersom han hadde med seg sin mindreårige sønn.[1] Det var altså på dette tidspunktet en hissig stemning, og en viss grad av voldsbruk, men åpenbart også nok disiplin til at man ikke gjøv løs på en far mens sønnen sto ved siden av. Politimester Roll Hansens avgjørelse om å la demonstrasjonen få gå sin gang var nok en viktig faktor; det ble ikke noen hard front mellom politi og demonstranter. Dette bidro til å holde aggresjonsnivået nede. Samtidig mente Roll Hansen at det var fare for opptrapping, og på kvelden 30. mai sendte han en anmodning om å få oversendt seks politimenn fra Skien som forsterkning.

Protestmøtet ved Porsgrunn rådhus 4. juni.
Foto: Ukjent / Aftenposten

Tirsdag 2. juni skulle kommunistene ha demonstrasjon. Samorganisasjonen var ikke med på denne; de skulle i stedet ha protestmøte i Porsgrunn 4. juni. Politiet ga tillatelse til demonstrasjonen 2. juni, men demonstrantene måtte holde seg unna utskipingshavna; politiet ville ikke ha direkte kontakt mellom dem og kontraktarbeiderne. Omkring 1200 mann møtte opp, med faner og musikkorps. Politiet sperra veien til losseplassen. Demonstrantene ankom i to grupper, omkring 400 fra Porsgrunn og 800 fra Skien. De marsjerte forbi sperringene, og gikk så mot porten. Politiet ga ordre om at de skulle snu, men demonstrasjonstoget fortsatte med Telefylkets musikkorps i spissen. Lensmann Jacobsen forsøkte å pågripe to fanebærere, men innså at presset var for stort. Han fikk i stedet tak i Arthur Berby dra Samorganisasjonen, som hadde kommet for å advare demonstrantene mot å trenge seg inn på det avsperre området. Som formann i Herøya Arbeiderforening nøt han en god del respekt, til tross for splittelsen mellom kommunistene og Samorganisasjonen. Lensmannen kunne nok gjort lurt i å få Berby fram, men i stedet ser det ut til at han var såpass brysk at Berby rev seg løs og løpt bort til demonstrantene. De løp videre mot neste port, og nå var det mange tilskuere som ble med. Dermed var det brått mellom 2000 og 3000 mann som trossa politiets ordre. Berby forsøkte å forhandle, men det brøt raskt sammen i kaoset. Et gjerde ble revet ned, og dermed starta jakta på streikebrytere.

Igjen var Roll Hansen rolig under press, og valgte å ikke beordre sine mannskaper om å angripe demonstrantene. Han hadde da også bare et lite antall politifolk med seg, og kunne ikke ha klart å stå imot. I stedet fokuserte han på å beskytte kontraktarbeiderne. Situasjonen roa seg noe ned, og kontraktarbeiderne ble denne gang ikke utsatt for fysisk vold, men i stedet utskjelling og spytting.

Den 3. juni ble konflikten ytterligere opptrappa. Norsk Hydro stilte krav til regjeringa, og Justisdepartementet svarte med å sendte forsterkninger. Justisminister Asbjørn Lindboe garanterte at Statspolitiet ville gi den nødvendige assistanse. Fra Norsk Hydros side mente man det var på tide å også kalle inn militæret. Dette mente Justisdepartementet var for drøyt. Et forslag om å utstyre politiet med tåregassgranater ville de heller ikke gå med på; politiet fikk klare seg med køller.

Arthur Berby, leder i Herøya Arbeiderforening, ble arrestert 3. juni. Dette tilspissa konflikten ytterligere.
Foto: Ukjent / Dagbladet

På ettermiddagen 3. juni ble Arthur Berby pågrepet utafor sitt hjem. Arrestordren var gitt tidligere på dagen, men politiet venta til han ikke var omgitt av fagforeningsfolk; da han ble tatt var han bare sammen med Ole Heldal på vei til et forhandlingsmøte. Han ble lokka inn i bilen; det skulle bare være en kort konferanse med politimesteren. I stedet ble han kjørt til Larvik hjelpefengsel. Da fagforeningsfolk innså at Berby var forsvunnet ble det sendt ut letemannskaper på sykkel, og de fikk raskt høre om politibilen som hadde kjørt i retning Larvik. Det ble planlagt demonstrasjoner der, og politiet må ha fått fatt i informasjon om dette. Rundt midnatt ble Berby satt i en bil og sendt til Møllergata 19 i Oslo. Arbeiderpressen hevda i ettertid at arrestasjonen skjedde på ordre fra Justisdepartementet, mens politimester Roll Hansen sa at det var hans initiativ. Dokumenter fra Justisdepartementet og Norsk Hydro inneholder mye sensitiv og kontroversiell informasjon, men ingenting om noe krav om arrestasjon, så det var trolig en lokal beslutning.

Protestmøtet i Porsgrunn ble gjennomført den 4. juni. Stemningen var svært amper etter arrestasjonen av Berby, og dette ble hovedtema for møtet. Spesielt var det provoserende at han ble pågrepet mens han var på vei til et forhandlingsmøte; det ga et tydelig inntrykk av manglende vilje til å løse konflikten. Selve møtet var lovlig, men politimesteren la ned forbud mot alle andre demonstrasjoner i Porsgrunn denne dagen. Det betød at arbeiderne ikke kunne gå i samla flokk til Rådhusplassen. Særlig for arbeiderne fra Skien var dette provoserende; de kom jo utenbys fra og ville gå samla i demonstrasjonstog til møtet. Politiet ble orientert om at det kom til å bli en demonstrasjon uansett, og politimesteren valgte å gi dispensasjon for å unngå sammenstøt. Justisdepartementet var ikke fornøyd med dette. Byråsjef Lassen kontakta politimester Kristian Welhaven i Oslo for å få råd, og han anbefalte å la demonstrasjonen og møtet gå sin gang; folk kom til å møte fram uansett.

600–700 arbeidere møtte opp ved Folkets Hus i Skien, og gikk mot Porsgrunn langs elva. Blant dem var hovedtaleren Einar Gerhardsen. Ved brua over Klosterfossen møtte de tre politimenn, som ikke gjorde noe forsøk på å stoppe dem. Det gikk dermed fredelig for seg, og de slutta seg til drøyt tusen arbeidere fra Porsgrunn ved Vestre kirke. På Rådhusplassen var det omkring 4000 mennesker da Gerhardsen holdt sin tale. Han kom med harde angrep på streikebryterne, og krav om løslatelse av Berby. De frammøtte ropte på Heldal og Godtfred Lundin, som begge holdt appeller etter Gerhardsen. Heldal annonserte at neste dag skulle man igjen gå til Menstad. Lundin kalte Roll Hansen en usling på grunn av arrestasjonen av Berby, og støtte også opp om demonstrasjon neste dag. Tre representanter oppsøkte under møtet Roll Hansen for å kreve løslatelse av Berby, men fikk bare et unnvikende svar. Stemningen på Rådhusplassen ble nokså amper, men Lundin klarte å roe gemyttene. Roll Hansen ringte faktisk Justisdepartementet, og sa at arrestasjonen hadde ført til en tilspissing av konflikten. Berby ble allikevel sittende på Møllergata 19.

Under møtet ble det vedtatt flere resolusjoner ved akklamasjon. En av dem var spesielt hard i sin form, den krevde av Landsorganisasjonen måtte gå inn på den linja den revolusjonære fagopposisjonen hadde lagt seg på. Arrangøren, Samorganisasjonen, var nok noe fortørna over dette, og splittelsen mellom de to delene av arbeidervegelsen ble tydelig gjennom denne resolusjonen.

Selv om Heldal annonserte en ny demonstrasjon, var linja fra Samorganisasjonen at man skulle se hvilket inntrykk demonstrasjonen gjorde på Norsk Hydro før nye planer ble lagt. Politiet følte at de ikke hadde kontroll, og Roll Hansen ble fullstendig klar over at arrestasjonen hadde vært et feilgrep. Han advarte Justisdepartementet mot ei hard linje. Norsk Hydro fikk beskjed om at politiet ikke lenger kunne ta ansvar for å beskytte kontraktarbeidet. Roll Hansen hadde nå omkring hundre mann under sin kommando, men demonstrantene var det flere tusen av. Politiforsterkningene ble derfor stort sett sittende på hotellrommene sine. Fra Norsk Hydros side var dette ikke akseptabelt, og firmaets advokat Eriksen la dermed enda sterkere press på departementet. Justisminister Lindboe valgte å sende politifullmektig Annar Thinn fra Moss over fjorden for å ta over kommandoen i Porsgrunn. Han hadde leda statspolitistyrker under andre konflikter, og var langt mer militant enn Roll Hansen.

Den 5. juni mente ingeniør Nielsen på Menstad at han nok måtte sende hjem kontraktarbeiderne, ettersom politiet ikke stilte opp og det var varsla ny demonstrasjon. Men advokat Eriksen krevde fortsatt virksomhet, og tok igjen kontakt med justisministeren. Lindboe forsikra om at han hadde gitt Roll Hansen et pålegg om å stanse demonstrasjonen. Selv om politistyrken bare var på rundt hundre mann, var dette den største innsatsstyrken man noen gang hadde hatt under en slik konflikt. Problemet var, i justisministerens og Eriksens øyne, ledelsen. Så fort Thinn kom på plass ville det bli en annen sak. Eriksen krevde igjen tåregass, men Lindboe var skeptisk. Nå ser det ikke ut til at han var negativ til bruk av tåregass i seg selv. Problemet var dels av gass måtte lånes inn fra politiet i Oslo, og dels at politifolka i Porsgrunn ikke hadde trening i bruk av gass, og dermed risikerte å sette seg selv ut av spill. Militære styrker kom det også krav om, og det spørsmålet ville Lindboe drøfte med regjeringa. Det endte med at Nielsen fikk sin vilje, og kontraktarbeiderne ble sendt hjem for dagen.

I Oslo skjedde det også ting denne dagen. LOs advokat Trygve Lie oppsøkte Berby på Møllergata 19. Han hadde dagen før blitt varetektsfengsla fram til 2. juli av Oslo forhørsrett. Lie gikk så til en konferanse med politimester Welhaven og ekspedisjonssjef Platou. Det var frykt for demonstrasjoner og bråk også i Oslo på grunn av fengslinga av Berby. Lie nevnte at man hadde 30 000 fagorganiserte arbeidsledige i Oslo, som LO hittil hadde holdt i ro. Han advarte om at kommunistenes hardere linje kunne få overtaket. Det var nok ikke reellt, for kommunistene sto nokså svakt i Oslo. Men deres styrke i Porsgrunn og Skien førte til at trusselen hadde en effekt. Welhaven var også tvilende til om det var fornuftig å fengsle Berby allerede før møtet, og de begynte å diskutere betingelser for en løslatelse. Platou spurte om et løfte fra Berby om å holde seg i Oslo inntil videre, men Lie tvilte på om han ville gå med på det. Etter å ha diskuterte med sin klient, fikk Lie en underskrift fra Berby på at han var villig til å forbli i Oslo. Både justisministeren og statsministeren var positive til denne løsninga, og Oslo forhørsrett behandla saken på nytt. Berby ble løslatt med daglig meldeplikt i Oslo og forbud mot å reise til Porsgrunn. I kommunistpressen ble Berby utsatt for voldsomme angrep etter dette. Han ble allikevel i Oslo helt til konflikten var over, noe både Trygve Lie og ledelsen i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund råda ham til å gjøre. I stedet for å delta i Porsgrunn holdt han seks foredrag i Oslo i denne perioden. Med dette hadde myndighetene avverga demonstrasjoner i Oslo og tatt brodden av protestene mot arrestasjonen i Porsgrunn – uten at de fikk Berby tilbake.

Det ble igjen innført demonstrasjonsforbud i Porsgrunn, og politistyrken på rundt hundre mann ble plassert ved bryggene på Menstad. Veiene fra både Porsgrunn og Skien ble sperra. Det ble ingen marsj denne dagen, for demonstrantene hadde fått vite at arbeidet var innstilt. I stedet gikk rundt 600 demonstranter i Porsgrunn til politikammeret, der de fikk vite at Berby var løslatt. Demonstrasjonen løste seg så opp etter noen appeller. I Skien var flere hundre arbeidere samla ved Folkets Hus, og fikk vite at arbeidet ved Menstad var stoppa for dagen. Det ble da foreslått å gå til Skotfoss, der det også var streikebrytere i sving. Karl Bratsberg i Samorganisasjonen mista raskt kontrollen, og Lundin tok talerstolen. Han mente at arbeiderne måtte danne garder for å forsvare seg mot politiet. Rundt 400 mann, med musikkorps, gikk rundt ei mil til Skotfoss. Politiet grep ikke inn; Roll Hansen råda politimester Per C. Andersen til å forholde seg rolig. På Skotfoss Bruk fikk driftsbestyrer Allum beskjed om at demonstrasjonen var på vei, og han ba om beskyttelse. Rundt femti mann fra Statspolitiet ble sendt med busser fra Menstad, og ankom Skotfoss fra en annen kant enn demonstrantene. De sto kampklare ved bruene over Løveidslusa. Demonstrasjonen tok en avstikker innom Dalsbygda, der de ropte skjellord utafor hjemmene til noen av streikebryterne. På Skotfoss møtte de rundt 200 arbeidere fra bruket og 100 medlemmer av arbeiderungdomslaget. En del trakk seg da de så Statspolitiet ved slusene. På bruket var arbeidet innstilt, som på Menstad, men dette visste ikke demonstrantene. Det ser ikke ut til at verken politiet eller bedriftsledelsen tenkte på at det hadde vært lurt å informere om dette.

Rundt 500 mann gikk fram til kanalen, som er rundt ti meter bred. På den andre sida sto Statspolitiet med køller. En del løp ut på brua, men ble raskt slått tilbake. En ung gutt ble slått i svime og ble båret vekk. En del demonstranter begynte å kaste stein mot politiet, og konstabel Hjalmar Bøe fra Oslo fikk slått ut fire tenner. Politibetjent Nyhus, den eneste lokale politimannen som var der, fikk også en stein i munnen. To andre politifolk fikk skrammer i hodet, og en fikk en skade i ei hånd. Demonstrantene begynte så å trekke seg tilbake, og ble skjelt ut av tilskuere som mente de var feige. Det var omtrent like mange tilskuere som demonstranter. En kan undre seg over logikken i å kalle arbeiderne feige, all den tid de selv valgte å stå på sidelinja. Lundin, som hadde satt i gang demonstrasjonen, oppfordra til å marsjere tilbake til torget i Skien for å holde et møte der. Sinte demonstranter mente at man ikke trengte flere resolusjoner, og steinkastinga begynte igjen. Etter kort tid begynte demonstrantene så å trekke seg tilbake mens de ropte trusler mot politiet. Halvor Såmundsen, en ledende kommunist i Skien, mente at det ikke var mer å oppnå på Skotfoss, men at det var på tide at arbeiderne danna ordensvern. På Skotfoss Bruk innstilte de arbeidet dagen etter; Allum ville fortsette, men aksepterte det da kontraktarbeiderne ba om å få slippe å utføre arbeid der.

Det som har blitt omtalt som «slaget ved Løveidslusa» markerte slutten på lokal kontroll over politiet i området. Etter dette hadde politimestrene i Skien og Porsgrunn lite de skulle ha sagt; Statspolitiet tok over. Dette ble trukket fram som årsaken til sammenstøtet; Statspolitiets militante holdning og deres paramilitære framtoning med stålhjelmer førte til opptrapping av konflikten. I arbeiderpressen ble Statspoliti og justisminister kritisert; i den borgerlige pressen ble skytset retta mot Roll Hansen som hadde vært for ettergivende fram til dette.

Den 6. juni reiste borgermester Kjølstad og ordfører Frisak i Porsgrunn ut til Menstad for snakke med både ingeniør Nielsen og fagforeningslederen Peder Johnsen. Politikerne mente at Hydro burde innstille kontraktsarbeidet for å få slutt på konflikten, selv om de hadde juridisk rett til å fortsette. Nielsen nekta å diskutere dette, og viste i stedet til advokat Eriksen. De kom ingen vei med ham heller, da de snakket med ham på morgenen den 8. juni. Han mente i stedet at de fikk henvende seg til arbeiderorganisasjonene for å få dem til å ta avstand fra demonstrasjonene. Lokalpolitikerne fra Porsgrunn prøvde seg så hos justisminister Lindboe. De slapp inn til ham først etter at Menstadslaget hadde funnet sted. Lindboe viste til at en samla regjering måtte drøfte dette. Statsminister Kolstad tok også imot de to politikerne, men orienterte dem bare om at nå skulle militæret settes inn. Lokale politikere hadde ingenting med dette lenger.

Vi går tilbake til 6. juni. Kommunistene arrangerte da et møte i Skien, med Lundin, Heldal og Strand Johansen som talere. Sistnevnte var der som representant for ledelsen i NKP. Det ble planlagt nye demonstrasjoner over helga – lørdag skulle det ikke være arbeid på Menstad. Det ble også enighet om å danne et ordensvern som skulle kontrollere demonstrasjonen. Det ble også bestemt å innlede blokade av hoteller der det bodde politifolk. Ei gruppe dro rundt til hotellene og oppfordra dem til å kaste ut politifolkene. I Porsgrunn hadde man tenkt i samme baner, men der ble budskapet overlevert gjennom steinkasting mot veggene på Central Hotel og Victoria Hotel. Det ble også lagt fram krav i Skien om at alt utenbys politi måtte trekkes tilbake.

Søndag 7. juni samla mange seg på familien Knudsens eiendom Borgestad, ikke langt fra Menstad, der en statue av Gunnar Knudsen (1848–1928) ble avduka. Blant de oppmøtte ble det diskutert nye demonstrasjoner, og hva man skulle gjøre når politiet angrep. Det var ikke lenger noen tvil om at det ville skje, i og med at Statspolitiet hadde ankommet. Det var enighet blant kommunistene, som hadde samla seg på den andre sida av elva fra Borgestad, om at de måtte ha en arbeidergarde i front, væpna med staur og steiner.

Slaget

På initiativ fra Den revolusjonære fagopposisjonen av 1929, ei opposisjonell gruppe innenfor fagbevegelsen som hadde en sterk posisjon i Grenlandsområdet, ble det nok en gang mobilisert et demonstrasjonstog den 8. juni. Kontraktsarbeiderne var på plass klokka 7:00 på morgenen. Arbeidernes vaktposter, som var plassert på begge sider elva, meldte fra om dette. Mobilisering ble satt i gang, og det skulle være frammøte mellom 13:00 og 13:30. Lederne i arbeidervernet skulle møte 12:30.

Det lå nå i kortene at politiet kom til å angripe, og det var mange som var forberedt på å utføre et motangrep når det skjedde. Sperringene skulle brytes, og streikebryterne skulle jages hjem. Politifolkene var utstyrt med køller. De hadde revolvere liggende i Porsgrunn; de fikk ikke ta dem med seg til Menstad. I stedet satt to mann klare for å dra ut med revolverne om det skulle bli behov for det; det skulle dra med motorbåt, ettersom det var fare for å ikke komme fram langs veien. Politistyrken på Menstad ble delt i to, for å møte hvert sitt demonstrasjonstog før Skiens- og Porsgrunnsarbeiderne kunne samles.De ville også sette opp en sperring på et av Borgestads jorder, men Erik Knudsen, Gunnar Knudsens sønn, nekta dem dette. Det ble også lagt ut brannslanger til bruk mot demonstrantene, men det viste seg at vanntrykket var for dårlig til at disse kunne brukes effektivt.

I Porsgrunn ble demonstrasjonstoget stilt opp klokka 14:00, da Strand Johansen ga arbeidervernet på rundt hundre mann ordre om å stille opp. Det kom beskjed per sykkel fra Skien om at de var klare der, og toget satte seg i bevegelse. Først arbeidervernet, så musikkorps og faner, og deretter resten av demonstrantene. Det skal ha vært omkring 1200 personer med fra Porsgrunn. Arbeidervernet hadde ikke med seg våpen da de gikk gjennom byen. Toget gikk en liten omvei for å vise seg i bybildet. Først da de kom utafor byen plukka karene i arbeidervernet opp stokker og vedkjepper langs veien.

I Skien starta demonstrasjonen omkring 14:30, med rundt 400 demonstranter. Ogås her gikk arbeidervernet først, fulgt av korps og faner og så demonstrantene. De fleste av medlemmene av arbeidervernet hadde tatt på seg røde armbind. Ved Folkestad delte toget seg, trolig for å fange opp flere deltagere underveis. Heldal, Lundin og Strand Johansen ble utpekt som forhandlingskomité, og gikk sammen med arbeidervernet i ett av togene. Det ene toget fra Skien ble stoppa ved en politisperring nær Hauen sekundærstasjon, og ble stående opp mot politiet der. Det andre klarte å få møtt Porsgrunnstoget. Nede ved Menstad var det hundrevis av tilskuere, og politiet rydda veien. Det ble også mange tilskuere i båter og på den andre siden av elva, og i private hager og oppe i trær. Det var noe knuffing mellom politi og tilskuere, men Thinn holdt sine menn tilbake fordi han ikke ville at de skulle splittes opp; det var demonstrantene som var fienden, ikke tilskuerne.

Rundt 35 politimenn venta på Porsgrunnstoget i Menstadsvingen, den som på folkemunne senere ble kalt «Køllesvingen». De andre var plassert på andre strategisk viktige punkter. Totalt var det rundt hundre politifolk på Menstad. Tilskuere fortalte senere at politifolkene virka nervøse og irritable. En god del av dem hadde ikke vært med på slikt før, mens andre hadde erfaring fra demonstrasjoner og arbeidskonflikter. Det var utvilsomt slikt at mange politifolk sympatiserte med arbeiderne. De var lavtlønna sjøl, og sto arbeiderklassen nær. Andre sto på høyresida politisk, og hadde ikke noen sympati med arbeiderne. De var også utenbys fra, og visste lite om bakgrunnen for konflikten. Vitner har fortalt at Roll Hansen var på plass og diskuterte med Thinn, og at det tydelig var Thinn som hadde kommandoen.

Omkring 16:30 kunne politifolkene høre «Internasjonalen», og demonstrasjonen kom til syne. Det var nå omkring 2000 personer med, med arbeidervernet i spissen. Da demonstranter og politi var rundt femten meter fra hverandre gikk både Thinn og Roll Hansen fram for å snakke med lederne. Heldal stoppa toget, men presset bakfra førte til at de kom vel tett på politilederne. Samtidig begynte noen tilskuere å kaste stein fra Menstadsvingen. Heldal ropte at de skulle slutte, men det var for sent. Thinn avbrøt forsøker på å forhandle, og beordra bruk av vannslanger mot både demonstranter og tilskuere. Samtidig beordra ham stormløp med køller mot demonstrantene, og ropte sine menn fram. Steinkastinga tiltok i styrke, og traff både demonstranter og politi. Det var i ettertid enighet om at steinkasting og bruk av vannslangene skjedde omtrent samtidig, og at det var umulig å si hva som utløste hva. Det ser ut til at det rett og slett ved spenninga som var til å ta og føle på som drev alt framover. Det er enighet om at demonstrasjonen hadde stoppa da vannet ble skrudd på; det sa også Thinn i ettertid. Men da det ble klart at politiet gikk for konfrontasjon beordra Lundin arbeidervernet framover. Nøyaktig hva som skjedde deretter er det uenighet om, og avisene har forskjellige versjoner. Det vi vet er at arbeidervern og politi braket sammen, og at begge sider slo godt fra seg. Musikkorpsene fortsatte å spille «Internasjonalen», og marsjerte forbi slagsmålet. Flere av politifolkene ble fratatt køllene sine. Mange av de unge politifolkene var ikke spesielt veltrent sammenlikna med demonstranter som i mange år hadde drevet med tungt kroppsarbeid. Tallmessig var også de militante demonstrantene langt flere enn politifolkene, og mange av de som ikke var i arbeidervernet rykka framover da sammenstøtet begynte.

Annar Thinn ble slått i bakken med en stein. Den som ble hardest skadd av politifolkene var konstabel Asbjørn Haugenæs, som mista høyre øye. Både Thinn og Haugenæs mente at flere av demonstrantene slo med jernrør og jernkjettinger, uten at dette kan bekreftes av andre. På demontrantenes side ble Ole Heldal truffet av en stein og så slått ned av en politimann; Lundin ble slått bevisstløs av en stein og Strand Johansen fikk en omgang med politikøllene. Journalisten Jonas Solheim forklarte at han så at en demonstrant ble slått ned, og at en politimann til kom til slik at to mann slo videre mens han lå nede. Han så også at en politimann ble slått ned, og at noen unggutter da løp bort og sparket ham i ansiktet og andre steder mens han lå nede. Ved sperringa der den ene delen av Skiensdemonstrasjonen var stoppa ble det også sammenstøt. Det var bare ti konstabler der, og de ble raskt skjøvet til side. Noen av dem ble banka opp og fratatt køllene.

I Menstadsvingen måtte Thinn etter bare et par minutter konstatere at halvparten av styrken hans var nøytralisert, og at noen var alvorlig skadd. Lensmann Jacbosen fra Gjerpen, som var eneste lokale politimann som var med under slaget, angrep alene. Han måtte raskt trekke seg tilbake han også. I bakken ned mot bryggene forsøkte Thinn seg på en ny offensiv, fordi han ville hente tre bevisstløse politifolk som lå igjen. Dette ble møtt med steinkasting, og de måtte trekke seg tilbake igjen. Nå var det et en panikkarta retrett, og noen ble innhenta og fikk juling. Noen av lederne begynte å gripe inn. Ole Heldal redda en politimann ved å henge seg på ham og si at om demonstrantene slo ihjel politimannen, fikke de slå igjen ham også. Politimannen fikk da gå etter å ha gitt fra seg kølla. Demonstrantene ramponerte også bilen til direktøren ved Victoria Hotel i Porsgrunn, som han hadde lånt ut til politiet.

Roll Hansen hadde vært inne på fabrikkområdet, og ringte til Porsgrunn for å få frakta opp revolverne. De kom raskt, og våpnene ble delt ut til politifolkene. Det fikk rykter om at også demonstranter var bevæpna, og da det hørtes et smell fra en av bryggene trodde både demonstranter og politi at det var et skudd. Det gikk også rykter om at det var mitraljøser montert på bryggene, noe som ikke stemte. Det ble også kjørt ut politireserver fra Skien, som var henta inn fra Bergen. Politiet begynte å få kontroll igjen, men de var usikre på om demonstrantene ville følge opp seieren oppe i svingen. I stedet gikk de tilbake mot Borg sportsplass. Der ble det holdt noen korte appeller. Politiet brøt opp kort tid etter, og etterlot en mindre styrke for å vokte over bryggene og kontraktarbeiderne.

Vi vet at to politifolk ble registrert med alvorlige skader, Haugenæs som mista et øya og konstabel Kjos Hansen som fikk hukommelsestap etter en hodeskade. Tolv mann ble regna som lettere skadd. To leger på Menstad tok seg av dem, og de hardest skadde ble henta av ambulanse. I tillegg hadde flere andre fått slag og spark, eller blitt truffet av stein, uten at det ble mer enn blåmerker. Blant demonstrantene er det vanskelig å finne ut av status. Minst tre var slått bevisstløse, og en hadde stygge ansiktsskader fra steinkastinga. Flere hadde skader i nakke, rygg og hode etter kølleslag. Flere ble bandasjert på stedet, muligens av lege Nic Hoel som skal ha vært med for å gi førstehjelp. Noen oppsøkte lege, men mange unnlot det fordi de var redde for å bli angitt. Det ser ikke ut til at det var mange som fikk varige skader ut over arr.

Hendelsen vakte stor oppsikt. Riktignok var det få som var skadd, og hendelsen i seg selv ganske isolert – og «slaget» varte bare i fem minutter. Men den symbolske betydningen var stor: Her ble viktige demokratiske prinsipper og statens autoritet utfordret på en farlig måte. Regjeringen svarte denne gang med å sende mer statspoliti, et gardekompani og krigsskip. Telemark Regiment ble også mobilisert, men et godt stykke unna, hvis det skulle vise seg at soldatene fra distriktet var upålitelige. Det ble også foretatt en siling av mannskapene, slik at venstreorienterte soldater ble fjerna fra rekkene. Den revolusjonære fagopposisjonen av 1929 - som var influert av NKP - forsøkte å mobilisere til generalstreik i distriktet, men tapte en avstemning om dette blant de fagorganiserte. Initiativet gikk dermed over til det offisielle faglige apparatet. Etter en stund kom det i gang forhandlinger, og konfliktnivået ble betydelig lavere.

Rettslig oppgjør

Sakene etter Menstadslaget ble behandla ved lagmannsretten i Skien i løpet av 1931 og 1932. 28 personer ble satt under tiltale, og disse ble fordelt på tre rettssaker. Av disse ble tjue dømt til fengselsstraffer som varierte fra tredve dager til ti måneder, to ble ilagt bøter og seks ble frifunnet. Flere andre hadde blitt arrestert, og satt i varetekt så lenge konflikten varte, det vil si fram til juli/august 1931.

Konsekvenser

Spenningen mellom arbeiderbevegelsen og deler av regjeringsapparatet var imidlertid fortsatt stor, og forsvarsdepartementet under Vidkun Quislings ledelse la i 1932 detaljerte planer for en kuppartet aksjon, basert på en kombinasjon av militære og frivillige styrker, hvis en lignende situasjon skulle oppstå. Men forholdene stabiliserte seg, og Menstadslaget symboliserer noe av et vendepunkt. I åra som fulgte var det få arbeidskonflikter, selv om arbeidsløsheten fortsatt var høy. Hver tredje fagorganiserte gikk ledig i 1933, og i vintermånedene i 1932-33 var 40 prosent av de fagorganiserte ledige.

Statspolitiet ble omorganisert og styrka etter Menstadslaget, både med flere mann og med våpen og utrustning. De gikk blant annet til anskaffelse av maskinpistoler og karabiner. Parolen var «Aldri mer Menstad!».[2] Den lokale politimesterens myndighet ved konflikter som dette ble også betydelig innskrenka. Roll Hansens mykere linje, som høyst sannsynlig bidro til at konflikten ikke ble enda mer alvorlig, ble kritisert både i den borgerlige pressen og av Norsk Hydro og Justisdepartementet.

Norsk Hydro valgte mot slutten av august 1931 å avskaffe kontraktsystemet, fordi det sto i veien for et kompromiss med Landsorganisasjonen.

Referanser

  1. Johansen 1977: 67.
  2. Johansen 1989: 21.

Litteratur