Leksikon:Skriftemål

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Skriftemål.

I. Vanlig (lønnlig) skriftemål som forberedelse til altergang foregikk i katolsk og tidlig protestantisk tid ved individuell syndsbekjennelse og absolusjon, kombinert med en kunnskapsprøve for å undersøke om konfitenten (den skriftende, jamfør lat. confiteor, jeg bekjenner) var moden for å motta nattverden. Allerede før 1600 var det trolig blitt vanlig at presten tok flere til skrifte på en gang, for eksempel et ektepar, et hushold. Senere ble felles skriftemål for større grupper stadig vanligere, til tross for at både forordning av 27. mars 1629 og kirkeritualet 1685 satte individuelt skriftemål som det normale. Pietismen i første halvdel av 1700-tallet gikk også sterkt inn for individuelt skriftemål Men ikke minst befolkningsøkningen og skikken med altergang konsentrert til visse søndager vår og høst gjorde det etter hvert umulig for prestene å praktisere annet enn felles skriftemål, først gruppevis, men fra midten av 1700-tallet oftere og oftere som en felles seremoni for hele kirkelyden under ett. Etter midten av 1800-tallet har denne skikken vært enerådende. I byene kunne skriftemål i 1600- og 1700-årene foregå ved lørdagspreken, men på landet måtte det i praksis foregå søndag morgen. Skriftemål var opprinnelig obligatorisk. Visse unntaksbetemmelser kom ved kongelig resolusjon 2. desember 1886, men skriftemålstvangen for kommunikantene ble helt opphevet først ved kongelig resolusjon 28. september 1907.

II. Åpenbart skriftemål var et middel til kirketukt (se dette), med røtter i den katolske kirke. Den liturgiske ordning ved åpenbart skriftemål er foreskrevet i detalj i kirkeritualet av 1685. Det som kvalifiserte til åpenbart skriftemål, var ifølge Ribe-artiklene 1542 mord, blodskam og andre åpenlyse laster. Etter forordning 12. oktober 1617 skulle de som begikk leiermål (se dette), stå åpenbart skriftemål Mot slutten av 1600-tallet ble ugifte soldater fritatt for åpenbart skriftemål ved første gangs leiermål, senest ved forordning 29. desember 1696. I første halvdel av 1700-tallet viser kirkebøkene at de fleste åpenbart skriftemål gjaldt kvinner som hadde begått leiermål, dernest personer som lenge hadde holdt seg borte fra nattverden og personer (mest kvinner) som hadde «ligget sine barn i hjel». Åpenbart skriftemål for leiermål ble avskaffet ved forordning 8. juni 1767, åpenbart skriftemål for nattverdsforsømmelse ved reskript 18. juni 1790. I praksis gikk åpenbart skriftemål helt ut av bruk i løpet av de første tiårene av 1800-tallet. Adelspersoner var fritatt for åpenbart skriftemål helt fra reformasjonen. H.W.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.