Vis kilden til D/S «Viken»

{{thumb|Viken ved Minne.jpg|D/S «Viken» ved [[Minnesund|Minnebrygga]] i [[Eidsvoll kommune|Eidsvoll]].|[[Mjøssamlingene]]}}
'''[[D/S «Viken»]]''' var en dampbåt som gikk på [[Mjøsa]] fra 1872 til 1940, under to forskjellige eiere; [[I/S Viken]] og [[Eidsvold Dampskibsselskap]]. Etter 1940 ble båten endret og solgt flere ganger helt til den endte opp på [[Vestlandet]]. Den gikk ned den 1. september 1970 i [[Sunnylvsfjorden]] på [[Sunnmøre]]. 

== Bygging og drift ==
D/S Viken ble bygget av [[Akers Mek. Verksted|Akers Mek]] i 1872-73 på bestilling av tre [[totning]]er: Hermann Wang, Ole Olsen Panengen og Christian Spersrud. Disse kara hadde nok fulgt med på den stadig økende trafikken med [[Jakt (skipstype)|seiljakter]] og forstått at lastebåttrafikk var en geskjeft på stigende konjunkturer. To år tidligere var [[D/S "Industri"|D/S Industri]] med hell satt i trafikk som lastebåt, og de tre totenbøndene kastet seg inn i konkurransen på Mjøsa. De satset på korn- og spritfrakt for brenneriene og bulk/stykkgods nordover fra Eidsvoll. Byggested for båten er ikke dokumentert, men båten ble sannsynligvis satt sammen enten på Kapp, i Totenvika eller på Minne. Aker hadde bygget to dampskip til Mjøsa tidligere: [https://no.wikipedia.org/wiki/DS_%C2%ABF%C3%A6rdesmanden%C2%BB Færdesmanden] og [http://www.mjossamlingene.no/index.php/x-bilder/234-ds-lettvindt-helgoy-mira Lettvindt], samt maskinen til Industri. D/S Viken ble nummer ti i rekken av dampskip på Mjøsa, etter Jernbarden (1840), Dronningen (1847), Færdesmanden (1856), [[Skibladner]] (1856), Dalegudbrand (til Mjøsa i 1861), Lettvindt (1867), Kong Oscar (1867), Industri (1870) og Bjørn (1871). 

{{thumb|Viken og Duen.jpg|D/S «Viken» og den mindre dampsluppen «Duen».|Mjøssamlingene}}
Det gikk litt tregt i starten for gründerne i I/S Viken. Konkurransen mellom stadig flere båter var påtrengende, men ny ledelse og offensiv satsing fikk D/S Viken etter hvert skikkelig i gang. [[Kapp melkefabrikk|Kapp Melkefabrikk]] ble en god kunde helt fra starten i 1889, og I/S Viken hadde kjøpt dampskipsstoppestedet Smørvigen ved Kapp med brygge og flere hus allerede i 1885. I 1898 ble både D/S Viken og Smørvigen solgt til Eidsvold Dampskibsselskap som ble etablert dette året. Det var stadig mye frakt for melkefabrikken på Kapp: D/S Viken gikk sørover med 2500 kasser Vikingmelk til Eidsvoll, og nordover med sukker, blikk, kull, mel og sirup, og trakk ofte med seg lektere for å kunne få med seg all last. Ruta gikk videre fra Kapp øst- og nordover til Helgøya, Nes, Hagelund, Kise, Smedstua, Gjøvik, Heggenhaugen, Redalen, Eriksrud, Strandengen, Vingrom og Lillehammer. D/S Viken hadde praktisk talt hele Mjøsa som fartsområde.

== Videresalg ==
Melkefabrikken på Kapp gikk konkurs i 1928, og det ble et kraftig skudd for baugen, men båten ble holdt i trafikk helt fram til 1940 med blant annet teglsteinsfrakt. Dette året ble fartøyet kjøpt av Wold og Huse på Gjøvik, og to år senere solgt videre til Oslo. D/S Viken ble skåret opp i tre deler på Hamarslippen og fraktet med jernbane til hovedstaden, og videre på lektere til Lindøya for remontering. Deretter var fartøyet på flere hender og under nye navn. Den gikk som ''Haukøyfjord'' fra 1950, som ''Torvald Erikson'' fra 1953, og igjen nytt navn i 1968: ''Leif Erikson''. Siste eier var Petter O. Pettersen, partsrederi i Vegsund/Ålesund. Båten gikk i mange år i fart Bergen – Sunnmøre («Sunnmørsruta») og var den sterkeste konkurrenten til MRF (Møre og Romsdal Fylkesbåtar) på denne strekningen.

== Havariet ==
Natt til tirsdag 1.september 1970 var ''Leif Eriksson'' på vei fra Sæbø i Hjørundfjorden til Hellesylt med en sandlast på 180 tonn for Statens Vegvesen. Været var ikke aller verst, regnbyger og middels god sikt, men det var bekmørkt. Etter skipperens beregninger skulle båten være midtfjords. Radaren var ikke satt på, for sikten hadde vært brukbar så langt, og de kunne se land hele veien fra Sæbø. Stranda var passert og båten var nå på vei inn Sunnylvsfjorden. Da skipperen entret brua på høyde med Uknes lykt, kikket både han og styrmannen etter Stokke lykt, men da de ikke fant den i kikkerten, mente de at sikten nok var dårligere innover i Sunnylvsfjorden på grunn av tiltagende regnbyger, men de skimtet land. Båten gikk for autopilot i 10 knops fart. Skipperen snudde seg for å se i kartene. 

Da han sekunder senere vendte seg om og kikket ut av styrehusvinduene så han rett i en fjellvegg. Han prøvde å nå fram til manøvreringsspakene for å slå bakk, men før han rakk så langt, smalt baugen i fjellet. Spantet mellom forpigg og lasterom røk, og båten tok inn svært mye vann. De prøvde desperat å ta ut noe av sandlasten med grabben samtidig som båten ble forsøkt holdt opp mot fjellveggen ved å dreie hardt styrbord. Skipperen løp ut på galgedekk for å få redningsflåten på sjøen, men tiden var for knapp og flåten kom ikke ut. Derfor rasket han med seg dekksdagboka og regnskapsboka, kastet disse mot land og sprang over baugen sammen med maskinisten mens båten gikk ned under beina på dem. Styrmannen kom seg også i land, og der satt de så, mannskapet på tre, på ei smal fjellhylle og kunne bare se på at båten forsvant i dypet. I løpet av tre minutter var den borte. Klokka var 03.00 og stedet var Skrenakken.

Det forulykkede mannskapet hadde tydeligvis også fått med seg nødraketter da de forlot havaristen, for tre timer senere kunne en liten fiskebåt observere nødsignaler. Fiskeren fant etter hvert de skipbrudne, og tok de om bord klokken 06.30. Da det lysnet fant skipperen kontraboka på ei lita fjellhylle, men journalen var vekk. I avisreferatet fra sjøforklaringa er årsaken til forliset beskrevet som «manglende brovakthold». Skipperen hevdet imidlertid at store landskygger forvirret navigeringa og førte til feilberegninger på avstand fra land, og at de derfor mistolket posisjonen. 

Men det finnes også en annen variant av denne historia. I hovedsak er den ganske lik, men går ut på at det faktisk kun var to mann om bord på Leif Erikson da hun forliste. Da båten gikk fra Sæbø skulle det vært tre manns besetning, men umiddelbart før avgang viste det seg at tredjemann var ganske indisponert, og ble derfor satt i land. Og da skipperen senere ble spurt om hvorfor de kun var to mann om bord på denne fatale turen, svarte han ganske diplomatisk og ikke uten humor: ''«Det var jo ikkje plass til meir enn to mann på fjellhylla!»'' 

Den offisielle rapporten etter sjøforklaringa kunne ha bidratt til å kaste lys over det egentlige hendelsesforløpet, men denne ser ut til å ha gått tapt. Geiranger er et svær populært reisemål for store cruiseskip fra hele verden, og leden dit går rett forbi stedet Leif Erikson gikk ned. Inne i Storfjorden, rett etter Stranda, dreier man sørover inn Sunnylvsfjorden. Ved innløpet til denne fjorden, på østsida, ligger fjellet Skrenakken. Og her, på ca. 100 meters dyp, ligger vraket av gamle D/S Viken som gikk nesten 70 år på Mjøsa og 30 år i salt sjø, en 100 år gammel mjøsbåt som fikk et omskiftende livsløp og dramatisk endelikt i en fjellvegg langt fra Mjøsas smilende bredder.

== Tidslinje ==
'''1872:''' Bygget av Akers Mek. for rederi I/S Viken (bygg nr 70), 86 x 19 x 6 fot, 60hk compound dampmaskin (nr 154 fra Nyland). Mannskap: 7, passasjerer: 60/255<br>
'''1898:''' Solgt til Eidsvold Dampskibsselskap<br>
'''1940:''' Tatt ut av drift og solgt<br>
'''1942:''' Fraktet til Oslo i 3 deler med jernbane<br>
'''1946:''' Gjenoppbygget ved Holms Slipp på Lindøya og sjøsatt. Eier: Olav Jacobsen, Oslo<br>
'''1950:''' Bestemt for kondermnering, men i stedet ombygd og forlenget til 89 fot Singeldecker ved Glommens Mek., Fredrikstad. Ny motor: Bolinder 145hk. Navn: Haukøyfjord. Eier: Perelius Jacobsen, Tysfjord<br>
'''1953:''' Solgt på tvangsakusjon til Ole Pettersen, Herøy/Ålesund. Navn: Torvald Erikson. Kallesignal: LJFS<br>
'''1960:''' Solgt til Lars Sandvik PR, Spjelkavik/Ålesund<br>
'''1966:''' Forlenget til 111 fot. Ny motor: Normo 280hk<br>
'''1968:''' Nytt navn: Leif Erikson (et nytt fartøy hadde tatt over det tidligere navnet). Rederi: Petter O. Pettersen, Vegsund/Ålesund<br>
'''1970:''' Tirsdag 1.september kl 0300, forliste og sank ved Skrenakken i Sunnylvsfjorden<br>

== Kilder ==
*Høiberg, Per Inge: «D/S Viken - mjøsbåt med et omskiftende livsløp», i ''[[Mjøsmuseet|Mjøsmuseets]] årbok 2009''. Han bygger på:
**Bakka jr, Dag: "Langs kysten i femti år : kystfart og fraktenæring 1946-1996" (1997)
**Berg, Arne Julsrud og Nordsveen, Arve M.: "Damp- og Motorbåter på Mjøsa" (1995)
**Rabben, Bjarne: "Herøybåter i 100 år" (1998)
**Avisartikler i Sunnmørsposten av Bjarne Rabben (1970)
**Telefonintervju med Svein Blindheim
**Skipsregistrene NIS/NOR
**www.skipsfartsforum.no

[[Kategori:Mjøsbåter]]
[[Kategori:Ålesund kommune]]
[[Kategori:Dampfartøy]]
{{bm}}