Vis kilden til Domkapittel

'''[[Domkapittel]]''', tidligere også skrevet ''domkapitel'', er navnet på et prestekollegium ved ei [[domkirke]]. Medlemmene ble ofte omtalt som [[Korsbroder|korsbrødre]], [[Kannik|kanniker]] eller ''capitulares''. De første norske domkapitelen ble oppretta etter at [[Nidaros bispedømme|Nidaros]] ble opphøya til [[erkebispedømme]] rundt midten av 1100-tallet; nøyaktig hvor raskt dette skjedde er uklart. De overlevde [[reformasjonen]], og døde i hovedsak ut i løpet av 1700-tallet – også avviklinga er vanskelig å datofeste nærmere. 

Kannikene skulle i fellesskap sørge for at gudstjenester ble utført i domkirka, og de skulle bistå biskopen i administrasjonen av bispedømmet. De var også sentrale ved bispevalg, og de skulle fære tilsyn med skole-, helse- og fattigvesen.

== Katolsk tid ==
I katolsk tid var domkapitlene regulert gjennom [[kanonisk rett]], og hadde betydelig myndighet. De enkelte medlemmene kunne få tildelt spesifikke embeter, som for eksempel [[Official|officialen]] som fungerte som dommer i kirkelige saker og [[Domkantor|domkantoren]] som hadde ansvaret for liturgi og musikk. De forskjellige kapitlene sto forholdsvis fritt i hvordan de organiserte seg; for eksempel ble det i [[senmiddelalderen]] slik at i Oslo var erkepresten formann i domkapittelet, mens i Bergen hadde erkediakonen formannsplassen.

Etter kirkeretten skulle domkapitlet velge ny biskop. I praksis fikk de etter hvert ikke så mye mer enn innstillingsrett, ettersom både paver og konger krevde å ha et ord med i laget. 

Kannikene fikk råderett over [[kirkegods]], gjerne kalt kommungodset, til sitt livsopphold.

== Etter reformasjonen ==
Etter reformasjonen hadde ikke domkapitlene lenger noe juridisk grunnlag for sitt arbeid. [[Superintendent|Superintendentene]], det nye bispeembetet, var blitt kongelige embetsmenn, underlagt [[Lensherre|lensherrene]]. Domkapitlenes administrative oppgaver forsvant i utgangspunktet, men superintendentene og senere biskopene da denne tittelen ble gjeninnført, fortsatte i praksis å bruke dem til forskjellige oppgaver. Dette skjedde i tråd med anbefalinger fra Martin Luther om at man ikke måtte kaste ut all ekspertise; domkapitlene måtte fylles med rettroende lutherske prester, som kunne bidra til å utdanne og styre nye prester. Fordi domkapitlene fortsatte å styre kommungodset, kunne medlemmene ofte få betydelig ekstrainntekter ut over det man hadde lagt opp til i [[København]]; dette ga et lokalt insentiv til å bevare institusjonen.

Mens noen av de eldre kannikembetene forsvant, kom det også til nye. Det ble vanlig at et av kapittelmedlemmene ble rektor, knytta til [[Katedralskole|katedralskolen]] og at man fikk en lesemester som skulle stå for teologisk skolering. Antallet medlemmer ble skåret ned, og i løpet av 1600-tallet ble det vanlig at kapittelet besto av superindendent, rektor, lesemester, kantor og sokneprestene i stiftsbyen. Det kom også i noen tilfeller inn verdslige medlemmer av domkapittelet. Domkapitlet var også pålagt å samarbeide med lensherre, og senere [[stiftamtmann]], om skole-, helse- og fattigvesen.

I rettsvesenet skulle domkapittelet fortsatt spille en rolle, da de skulle dømme sammen med lensherren i ekteskap- og horsaker. En slik domstol ble kalt [[tamperett]] eller kapittelrett. En sekretær, [[notarius capituli]], førte protokollene. De inneholdt blant annet [[Kopibok|kopibøker]], møteprotokoller og rettsbøker. Kapitteltaksten, som fastsatte normalsats for de vanligste [[Landskyld|landskyldvarene]], ble også ført inn i protokollene. En del av de eldste protokollene er publisert i avskrift.

I tillegg til funksjonene som ble lagt til domkapitlene, utvikla særlig de i Bergen og Oslo seg til viktige kulturinstitusjoner. I Bergen finner vi blant annet [[Geble Pedersøn]] og [[Absalon Pederssøn Beyer]], mens vi i Oslo finner [[Hallvard Gunnarsøn]] og [[Jens Nilssøn]] som eksempler på slikt virke.

== Avvikling ==
Avviklinga av domkapitlene var en gradvis prosess, som ikke har noe klart sluttpunkt. Selv om det ble skåret ned på antall medlemmer, og enkeltfunksjonene ble viktigere enn fellesskapet, fortsatte de å skjøtte enkelte funksjoner til langt inn på 1800-tallet. Vi kan si at domkapitlene som institusjoner døde ut senest på 1700-tallet, men fellesskapet av prester i stiftsbyene fortsatte allikevel å utføre liknende oppgaver, om enn ikke med en like tydelig organisering.

== Kilder til domkapitlene ==
Det ble ført protokoller over domkapitlenes virke. Kapittelbøkene for Trondheim og Stavanger går tilbake til slutten av 1500-tallet, mens i Bergen og Oslo går de tilbake til 1605/1606. 

== Kilder og litteratur ==

* [[Leksikon:Domkapitel|Domkapitel]] i ''Norsk historisk leksikon''.
* [https://snl.no/domkapittel Domkapittel] i ''Store norske leksikon''.

{{Bm}}
[[Kategori:Geistlig forvaltning]]