Vis kilden til Hulløynesset (Hamarøy gnr. 250)

{{Infoboks gard
| målform       = nb
| bgfarge       = 
| navn          = Hulløynesset ([[lulesamisk]]: )
| bilde         = 
| bildestr      = 
| bildetekst    = 
| altnavn       = 
| førstnevnt    = 
| ryddet        = 
| sokn          = 
| sted          = 
| kommune       = [[Hamarøy kommune|Hamarøy]] ([[lulesamisk]]: Hábmer)
| fylke         = [[Nordland]] ([[lulesamisk]]: Nordlánnda)
| gnr           = 250
| bnr           = 
| areal         = 
| bruk          = 
| type          = 
| gateadr       = 
| postnr        = 
}}
'''[[Hulløynesset (Hamarøy gnr. 250/1)|Hulløynesset]]''' (gnr. 250) er en gård i [[Hamarøy kommune]], som ligger på Hulløyas sørvestlige side. Gården grenser mot gnr. 49 ''Sommerset'', som strekker seg tvers over Hulløya fra sør til nord. Inn under gnr. 50 ligger også Lille Hulløy, ei mindre øy, sørvest for Hulløy.

Gårdsnavnet kan trolig utledes fra samme ord som gnr. 47 ''Hulløy'', ”hellir”. Denne avlyden av navnet ”''Hull''” kan ha sine røtter så langt tilbake som før vår tidsregning.

Jordsmonnet på ''Hulløynesset'' består av mineraljord fra isavleiring på tidligere havbunn, og med innslag av organsikk materiale og forvitringsjord fra øyas egen fjellgrunn. Jorda blir derfor ansett for å ha en middels bonitet.

==Hulløynesset i de eldste tider==
Gården på Hulløynesset er ei gammel finnerydning, som trekker sine historiske røter langt tilbake i tida. På grunn av manglende arkeologiske arbeider kan vi dessverre ikke datere de første bosetningene nøyaktig. 

''Hulløynesset'' blir første gang nevnt i offisiell sammenheng i 1667, ved matrikuleringa av gårdene i Tysfjord. Finnerydninga Wlffuenes, eller Ulvenes som navnet var den gang, hadde også plassene ”''Kleegen''” og ”''Hambukta''” tilhørende under seg. I 1667 ble gården drevet av tre oppsittere; Anders Nielsen, enken Ingeborg og enken Sirj. De tre oppsitterne hadde til sammen 4 kyr, 10 sauer og 7 geiter, og det ble sådd 1 tønne korn. Ellers var gården selvforsynt med brensel og materialer til husbruk. Med dette som bakgrunn ble ''Hulløynesset'' ilagt ei årlig jordavgift på ½ våg, eller om lag 9 kilo tørrfisk. 

==1700-tallet==
De siste oppsitterne vi kjenner til fra 1600-tallet er samene Jacob Ellefsen og Niels Andersen, som i 1691 betalte ½ riksdaler hver i sjøfinneskatt. Vi må så ut på 1700-tallet før de neste registrerte brukerne dukker opp i skatteregisteret. I 1711 betalte Niels Andersen og Amund Arentsen 12 skilling hver i ”skoskatt” etter ekstraskatteforordningen av 21. februar 1711. Mellom 1711 og 1718 går navnene Erick Henrichsen, Niels Andersen og Omund Arensen igjen på ''Huløynesset''. Ved matrikuleringa av gården i 1723 var Erick Henrichsen den eneste av de forhenværende oppsitterne som fremdeles var bosatt på Hulløya. I tillegg til Erick var nå Morten Nielsen, trolig Niels Andersens sønn, oppsitter på gården. Erick og Morten drev ''Hulløynesset ''<nowiki>med 12 skilling hver seg i jordavgift for eiendommen, som nå var taksert til 1 pund. Matrikuleringa fra 1723 beskriver ellers gården som godt egnet for korndyrking. Dette kom av de fine lysforholdene og at den delvis organiske jorda var lettvunden. Utsæden på 6 skjepper blandkorn [blanding av havre og bygg] kunne normalt høste 1 tønne og 7 skjepper. Av andre naturrikdommer hadde gården tilstrekkelig med brensel, og fisket på heimsjøen kunne sikre nok fangst til mat på bordet. Slåttemarka rundt gården sikret 6 lass med høy. Dette skulle sikre at de 3 kyrne, 2 kalvene og 10 sauene hadde fôr gjennom vinterhalvåret. </nowiki>

==Forbrytelse og straff==
Etter matrikuleringa i 1723 ga Erick Henrichsen etter hvert opp gårdsdrifta. Ved sommertinget den 13. juni 1736 gjorde fogden Ericks part tilgjengelig for nye oppsittere. Den ledige jorda ble ikke tatt i bruk før om lag 20 år senere. De nye rydningsmennene var brødrene Mathias og Nils Ericsen, som kan ha hatt sine aner fra Rørvik. I 1761 ble brødrene anklaget for flere tilfeller av ”''forøvende tyveri''”. Ugjerningene var gjennomført etter et bestemt mønster, hvor folks sjøboder var brutt opp, og fisk, redskaper og andre verdier var stjålet.

Av brødrene var yngstemann Nils den første til å innrømme skyld. Blant annet tilsto han at de to hadde stjålet rug for 1 pund og 1 mark hos Tollef Kjårnes. Hos Nils Svendsen Skårnes hadde de også solgt 2 våger med tørrfisk. Betalinga var 3 mark og 8 skilling for den ene vågen, og rug for den andre. Nils oppga at broren Mathias hadde stjålet denne fisken hos Nils Paulsen Helland. Mathias selv benektet disse beskyldningene, men innrømmet at kona hadde solgt fisk sammen med Nils, og at han selv ikke hadde fisket denne. Hvorfor Mathias senere endret forklaring vet vi ikke, men i løpet av tinget på Myklebostad, som ble holdt i midten av oktober 1761, tilsto han ugjerningene. Han tilsto i tillegg å ha solgt varer, stjålet fra Tollef Juel, til Peder Pedersen Kjøpsnes for 3 mark. Nils Paulsen Helland forklarte senere at han var usikker på hvor mye fisk han hadde blitt frastjålet, men at sjøboden hans var brutt opp 3-4 ganger. Han anslo at tapet strakk seg til 4 våger fisk og ½ stamp lever. Domsavsigelsen kom ikke før året etter, og var ingen lystig opplesning for de to. Mathias Ericsen ble dømt til å piskes, eller som det står i tingboka; ”''miste sin hud i fengsel''”. Deretter skulle han forvises til Finnmark på livstid, tilbakebetale tapene til de skadelidende partene, og overgi alle sine eiendeler til kongen. Boren Nils, som hadde tilstått de faktiske forhold slapp billigere unna. Han måtte gjennom tilnærmet samme straff som Mathias, men slapp forvisninga til Finnmark. 

Hva som skjedde videre med de to brødrene vet vi ikke, men Mathias fikk datteren Karen i 1762 med kona Berit Pedersdatter, og Nils fikk sønnen Eric i 1763 med kona Kari Ericsdatter. 

==1760-1800==
Utover 1700-tallet la kongen i København et stadig større press på den lokale administrasjonen om å føre umatrikulert jord inn under det statlige jordavgift-systemet. For Tysfjord medførte dette at de gamle finnerydningene, og den samiske befolkninga som var bosatt her, mistet selvbestemmelsesretten over jorda. Den samme tendensen finner vi også på Hulløy i siste halvdel av 1700-tallet. 

Etter rettsaken i 1762 ble Hulløynesset liggende øde. Rentekammer-et, representert ved kammerråd Hysing, besøkte derfor eiendommen sommeren 1766, ledsaget av 6 edsvorne menn. Resultatet av befaringa ble ei skyldsetting av gården til en verdi av 1 pund og 18 mark.

Etter innføringa i den dansk-norske skattematrikkelen tok det drøyt tre måneder før gården var bygslet vekk til den første oppsitteren. 25. januar 1767 mottok Christen Christensen kammerråd Hysings bygsel på 1 pund og 9 mark av kongens jord på Hulløynesset. Vi ser dermed at 9 mark av gården forble ubrukt. 

Ved flyttinga til Hulløya var Christen Christensen f. ca 1729, gift med Marit Thomasdatter f. ca 1740. For Marit ble flyttinga til gården starten på slutten. I 1771 gikk hun bort, barnløs og i en alder av 31 år. Christen levde ikke lenge som enkemann. Allerede samme år sto bryllupet med Ane Olsdatter. I de påfølgende årene kom barna; Inger Maria f. 1772, Christen f. 1773, Ole f. 1775, Amund f. 1778, Peternilla f. 1780, Ole f. 1782, Chatrina Maria f. 1786, Olava f. 1789 og Caren f. 1791.

Fra tinboka for 1766 finner vi at livet ikke var bekymringsløst for den nytilflyttede familien. Ved sommertinget dette året klagde Christen inn allmuen for overtredelser på den private eiendoms-retten på Lille Hulløy. Det ble hevdet at Tysfjerdingene, både når de fisket rundt øya og ellers, gjorde stor skade på skogen gjennom tyvhugst. Han mente også at dette var med på å forstyrre fuglene i eggværet. Christen Christensen fremla et krav om fredlysing av Lille Hulløy, noe tinget imøtekom. 

==1800-tallet==
Christen Christensen gikk bort i november 1800. Som lovverket fungerte i denne tida var bygselsrettighetene knyttet opp til menn. Når en leilending døde var det ingen automatikk i at enka og barna kunne drive videre. Dette er en viktig årsak til at mange enker giftet seg på nytt, kort tid etter ektefellens bortgang. I folketellinga for 1801 finner vi ikke noen oppføring for Hulløynesset. Dette kan henge sammen med at den bestående gårdsdrifta var under avvikling etter Christen Christensens bortgang. En annen mulighet var at jorda ble brukt som gressleie av andre gårder på Hulløya. 

Forhandlingsprotokollen av 17. august 1818 oppgir at den statlig eide gården ''Ulvenes'', med 1 pund og 18 skilling i skyld, var bosatt av to oppsittere. Dette var brødrene Edias f. 1786, og Niels Larsen f. 1782, som hadde vokst opp hos foreldrene Niels Andersen og Gjertrud Gullicsdatter på Helland. Selv om de to brødrene blir oppgitt å drive gården sammen var ikke Niels Larsen bosatt på ''Hulløynesset''. Selv om forhandlings-protokollen forteller at han bygslet om lag 1/5 av gården, var Niels bosatt på Njalmaus. Jorda på nabogården var dermed bare et tilskudd til beite og kornland. I 1818 drev Edias og Niels ''Hulløynesset'' med 1 hest, 5 kyr, 1 kalv og 20 sauer. Utsæden av korn på 2 ½ tønne kunne høstes med ei avkastning på 3 fold. Jorda ble derfor sett som god til korndyrking. Av beitmark ble havnegangen ansett for å være tålelig bra. Ellers skaffet skogen oppsitterne både brensel, og tømmer til salg og husbruk. Da fiskeriene ble regnet for å være som alminnelig fikk ''Hulløynesset ''proporsjonstallet 8. 

Edias Larsen, som i motsetning til sin bror var bosatt på gården, var gift med Elen Nilsdatter f. ca 1766. I 1813 fikk de to sønnen Jeremias. Året etter den foregående takseringa av eiendommen gikk Elen bort. Hvor lenge Edias forble enkemann vet vi ikke, men da han døde i 1836 var han gift på ny. Norges Matrikkel anno 1838 oppgir da Edias Larsens enke som bruker av lnr. 215 ''Ulfenæs''. 

Tingboka for 1823 spesifiserer Niels Larsen bygsel av jorda på lnr. 215. Da Christen Christensen i 1767 bygslet gården for første gang ble 9 mark av gårdens totalt 1 pund og 18 mark utelatt fra bygselskontrakten. Det var denne gjenværende, og til nå ubrukte, parten Niels bygslet. Da staten solgte gnr. 49 til Niels Larsens svigersønn i 1847, ble jordparten tilhørende gnr. 50 ''Hulløynesset'' overført til ''Sommerset''.

== Delinger ==

* [[Hulløynesset (Hamarøy gnr. 250/1)]]
* [[Nordberg (Hamarøy gnr. 250/2)]]
* [[Vindsnes (Hamarøy gnr. 250/3)]]
* [[Strandenes (Hamarøy gnr. 250/4)]]
* Bnr. 5 ''Solbakk ''ble skilt ut fra bnr. 3 i 1967. Siden 1968 har Klara Engstrøms navn vært oppført på eiendommens skjøte. 
* Bnr. 6 ''Fjellmo ''ble skilt ut fra bnr. 3 i 1970. Johan A. Knutsen har vært eier av eiendommen siden 1973.
* Bnr. 7 ''Grindås ''ble skilt ut fra bnr. 3 i 1940. Johan A. Knutsen har vært eier av eiendommen siden 1973.
* Bnr. 8 ''Sætertun'' ble skilt ut fra bnr. 3 i 1974. Eli Bjørkvold har vært eier av eiendommen siden 1979. 
* Bnr. 9 ''Solbakk ''ble skilt ut fra bnr. 3 i 1974, og har siden den gang vært i Klara Engstrøms eie.
* Bnr. 10 ''Elvemo'' ble skilt ut fra bnr. 3 i 1974, og har siden den gang vært i Mona Knutsens eie.
* Bnr. 11 ''Elvflata ''ble skilt ut fra bnr. 3 i 1974, og har siden den gang vært i Sigrid Johnsens eie. 
* Bnr. 12 ''Elvdal ''ble skilt ut fra bnr. 3 i 1974, og har siden den gang vært i Elida Haugens eie. 
* Bnr. 13 ble skilt ut fra bnr. 3 i 1987. Etter Ole Knutsens bortgang er det hans arvinger som pr. 2009 er oppført som eiere av gården. 
* Bnr. 14 ''Lille-Hulløyteigen'' ble skilt ut fra bnr. 3 i 1996, og har siden den gang vært i Elida K. Haugens eie. 

== Se også ==

* [[Slektshistorie for Hulløya (Hamarøy gnr. 250)]]

{{Tysfjord gård og slekt}}
[[Kategori:Garder]]
[[Kategori:Tysfjord]]
[[Kategori:Tysfjord Vest]]
[[Kategori:Lulesamisk historie og kultur]]
[[Kategori:Hamarøy kommune]]
{{bm}}