Vis kilden til Jens Madsen (1848–1939)

{{Thumb|Jens Madsens hus i Kiila.jpg|Jens Madsens hus i Kila. Det er Madsen som holder hesten.|}}
'''[[Jens Madsen (1848–1939)|Jens Brønlund Madsen]]''', [[Kila]] ([[1848]]-[[1939]]) var gårdbruker og fembørings[[høvedsmann]], gift med Rebekka Larsdtr., f. [[1851]]. På folkemunne gikk han under navnet «Jens Massa» og har fått en kjent fiskegrunne (med) oppkalt etter seg - [[Jens Massagrunnen]] - som ligger mellom [[Meløyvær]] og [[Dova]] på [[Senja]], ikke så langt fra [[Steinavær]] og den ene støtta nord på [[Flatflesa]]. Området er på det grunneste fem favner, men det er brådjupt på østsiden.
Han var sønn av Mads Jensen (1796-1873) og Rebekka Schjelderup Andersdtr.(1819-1896) og hadde sju søsken.

I [[Trondenes Bygdebok]] står det at «Jens Madsen (1848-1939) bodde i Kila. Han var en av de siste fembøringshøvedsmennene av den gamle, trauste typen, vidkjent for sin dristighet og dyktighet. Jens drev særlig fiske med søkkenot, og en  grunne i Steinaværan bærer ennå navnet [[Jens Massagrunnen]]. I flere år var han dessuten bas for [[sildnotbruk]]et på gården.»

Hvorfor ble akkurat hans navn knyttet til denne grunnen? Det var jo svært mange som drev fiske i denne regionen. Det lå jo ikke så langt fra [[Bjarkøy]], Steinavær, [[Senja]] og [[Kila]]. Kanskje hadde han gjort flere gode kast med søkkenot akkurat her, eller at han ofte lå her og fisket.

Sommerfisket etter [[sei]] med [[søkkenot]] krevde innsats med flere båter og menn. De rodde ut nota og fikk den under seistimen. Når seien så dette, gikk den ned, men der var nota som da langsomt ble hevet opp, og så var det bare å få seien om bord, hvis man da ikke hadde revet opp nota mot bunnen. Seien ble kanskje tørket, leveren ble tatt vare på, og det hele kanskje ført til f.eks. [[Tromsø]] der den kunne byttes i «russemel», levert av [[Pomor]]er. Seifisket kunne foregå andre steder i området også. Det var mange mann som fisket med en not og kanskje de overnattet i regionen eller hadde med seg lossementsbåt.

Det står ellers nevnt at Jens var bas for sildenota på gården. Lysaker skriver at A. Tiller startet med sildenotbruk sammen med fire naboer i Kila. Dette hadde stor økonomisk betydning og ble drevet minst til [[1940]]. Tiller hadde også [[fembøring]]. Garden hadde to fembøringer til de store sesongfiskeriene, og to [[halvfemteroring]]er som oftest deltok i fisket for [[Holmenvær]] (hvor [[Willads Bothner]] var væreier fra 1899).

== Vekselbruk ==
Det var jo ennå mange som drev vekselbruk mellom gårdsdrift og fiske. Det var et rikt sildefiske både sørover og nordover fra Kila, der Jens Madsen bodde. Derfor var det mange steder og gårder som hadde landnot. Til denne hadde de gjerne en storbåt, eller også en eller to [[gavlbåt]]er som man også kunne ha nota i. På gavlen hadde man gjerne en rull til å dra nota over. Etter hvert kom [[håndspill]]et, og seinere motordrevet [[spill]] for å dra sammen nota med. Man kunne ha flere nøter, en lang [[stengenot]], [[låsnot]] og såkalt [[orkastnot]]. Til dette fisket trengtes mange mann. Noen til å ro, andre til å dra nota, osv. Noen ganger bandt man i hop flere nøter. Det kunne altså være mange sammen om dette fisket. Når det står at en gård hadde en not, ble nok både drenger og husmenn under gården innkalt når det kom sildetidende. Bas for dette på gården var altså Jens Madsen.

Vi skal se at det var rike fiskemuligheter i [[Harstad]]-området på den tid da Jens Madsen levde:

== Torskefiskeriene ==
[[Lofotfisket]] har vært svært viktig for folket her i århundrer. Og innsiget av [[skrei]] var da som nå varierende. På 1600- og 1700-tallet kom innsiget nordover i [[Tjeldsundet]], til [[Andøy]] og f.eks. Senja. Men så forsvant fisken herfra, noe den også senere har gjort enkelte år. Lovene har også vært forskjellige. Blant annet ble garnfiske forbudt fra [[1816]]. Garnfiskerbonden og politikeren [[Andreas Stoltenberg]] fra [[Årnes (Harstad)|Årnes]] var bl.a. med på å få gjennomført den bestemmelsen. Fra [[1850]] til [[1880]] var det enkelte år gode lofotår. I [[1870]] deltok 891 fiskere fra [[Trondenes]], 706 storgarnbåter, 158 linebåter og 22 båter med juksa. Veldig mange av båtene var fembøringer. I 1880 drev mange med synkenot (søkknot), og etter hvert kom det båter med [[sneseil]], dekksbåter og etter noen år kom motoren.

== Vinterfisket for [[Vesterålen]]/Senja ==
har også vært varierende. I [[1877]] var det store torskeinnsig i [[Toppsundet]], utenfor [[Grytøya]], og mellom Senja og [[Sandsøy]]. I [[1890]] tok fisket seg opp igjen her. I Steinavær-området, Senja og Holmenvær var fisket stort. I [[1896]] måtte man ha fiskerioppsyn i seks [[fiskevær|vær]]. Fiskeinnsiget avhang endel av samtidig lodde- og sildeinnsig. Mye [[lodde]] var det f.eks. i [[1889]]. Men fisket på [[Svensgrunnen]] kom ikke skikkelig i gang før man fikk dekksbåter og motor. I [[1910]] var det 150 dekksbåter og 14 dampskip som drev fiske her. Etter vinterfisket dro mange til [[Vårtorskefisket i Finnmark]].

== Seifisket ==
Det var rikt seifiske på grunnene utover mot Senja - spesielt om sommeren. Her foregikk fisket med [[dorg]], [[juksa]], [[krokstang]], [[garn]] eller synkenot. Det ble også fangstet på arter som [[kveite]], [[hyse]] (kolje), [[lange (fisk)|lange]] og [[uer]] .

== Sildefisket ==
Silda har alltid vært viktig i denne regionen. Fra [[1860]]-tallet og til ca [[1875]] hadde man store storsildinnsig fra [[Helgeland]] og helt opp til nordre [[Nordland]] og [[Sør-Troms]]. Det ble fisket med mange garn og landnøter langs leia. Mange salterier ble bygd, men så forsvant silda. Heldigvis kom feitsilda fra ca. [[1880]] og holdt seg i mange år fremover. Det var sommer- og høstfiske, og etter hvert kom [[sildoljefabrikk]]ene. Seinere kom vårsilda som hadde en topp i [[1918]].

[[Sild]] kunne det altså være både syd og nordover. Når fiskerne skulle være lenge borte, hadde de gjerne en større båt, [[jekt]], [[jakt]] eller lignende som lossement eller til å føre saltsilda med. Noen ganger kunne fisket drives i større målestokk og langt hjemmfra, og da kunne man være tilknyttet et dampskip, til sleping osv.

== Fiskeredskapene og båtene ==
Først kom juksa og etter hvert line og garn, samt landnot. Da båtene ble større, gikk man over til garn og en tid også søkkenot. Den ble brukt her og i Lofoten. Snurpenota kom senere, f.eks. i [[Eidsfjorden]] første gang i [[1906]]. Før motoralderen var det først f.eks fembøringer med [[råseil]], [[åttringe]]r, halvfemterømminger (med fire par årer), siden kom sneseilbåter, disse var lette å ro. Siden kom  dekksbåter, [[listerbåt]]er, også med hus foran. Så kom motorene, spesielt etter [[1910]], og båtene ble høyere. Da kom man seg lenger ut på havet, og mye av slitet ble borte.

Utover 1800-tallet kom dampskipene som økte sikkerheten og minsket avstandene, bl.a. til bankene og Finnmark. Mange førte sine mindre dampbåter som fraktbåter til Finnmark. Man fisket også endel med [[dorry]]er som gjorde at man kunne drive fiske over et større område fra hovedbåten. Var man f.eks. et notlag, hadde man også lossementbåter som man bodde i som ei flytende bu.

== Kilder ==
*Bjørkenes, Bergljot og Margareth Jensen: ''Folk og slekt i gamle Trondenes''. [[Harstad]] 1997.
*[[Lysaker, Trygve]]: ''Trondenes Bygdebok'': «Trondenes sogns historie», og «Gårdshistorie for Sandtorg» (s.303)
*Thorsvik, E.:''Ut mot hav'' og ''I storm og stilla''.
*Reseach: [[Einar D. Johansen]] 2008.

{{DEFAULTSORT:Madsen, Jens}}
[[Kategori:Personer]]
[[Kategori:Harstad kommune]]
[[Kategori:Fødsler i 1848]]
[[Kategori:Dødsfall i 1939]] 
[[Kategori:Gardbrukere]]
[[Kategori:Skippere]]
[[Kategori:Fiskere]]
{{bm}}