Vis kilden til Kasus

'''[[Kasus]]''' er en grammatisk kategori, der substantiv, adjektiv og pronomen påvirkes av hvilket grammatisk funksjon de har. Alle språk har slike funksjoner, og de fleste løser det med en form for kasus,<ref>Japansk er et sjeldent eksempel på språk som overhodet ikke har innslag av kasus; der brukes postposisjoner for å markere den grammatiske funksjonen.</ref> men man bruker stort sett betegelsen kasus om språk der ordene endrer form (markering i morfologien). Norsk regnes derfor som et språk som ikke har kasus, selv om personlige pronomen i realiteten bøyes etter et kasussystem. Norsk er også et eksempel på et språk som har innslag av kasusbruk i en del dialekter, og en rekke faste uttrykk eller stivnede former som har sitt opphav i kasusformer fra [[norrønt]] språk. 

[[Kasus i samiske språk]] er beskrevet i egen artikkel, og vil derfor ikke bli omtalt nærmere her. [[Kvensk]] har et omfattende kasussystem, i likhet med andre finsk-ugriske språk. Der erstattes preposisjonsuttrykk som oftest av kasus; noen finske dialekter har opp til 16 kasus, men ungarsk har hele 20. Et så omfattende system vil også måtte behandles i egen artikkel; teksten her vil fokusere på enklere systemer som likner det norrøne. 

== Kasus i moderne norsk ==
Det tydeligste innslaget av kasus er bøying av personlige pronomen i subjektsform, objektsform og eieform. Dette tilsvarer kasusene nominativ, akkusativ og genitiv. Formene kan variere mellom dialekter - skifte av pronomonen som 'oss' der standard østnorsk har 'vi', eller rene dialektformer som 'me' der standard østnorsk har 'vi'. Det er forskjell på hvor sterkt disse formene står. I setningene 'Jeg spør deg' og 'Du spør meg' er bruken av egne subjekts- og objektsformer avgjørende for å vite hvem som spør hvem. Men former som 'ham', 'henne' og 'dem' er sjelden like avgjørende for forståelsen, og står derfor svakere. Det har dermed blitt tillatt i norsk rettskriving å bruke 'han' i stedet for 'ham' - 'jeg spør han' og 'jeg spør ham' er sidestilt. Mange av de som velger den første av disse to vil allikevel si eller skrive 'han spør ham'; gjentakelsen gjør at det føles mer riktig for mange. Her kan også dialektforskjeller slå inn, f.eks. 

Genitiv, eieform, er nevnt i forbindelse med pronomen, og det brukes også for substantiv. Når genitiv brukes som en kasus får den alltid endelsen -s (eventuelt -'s der ordet ender på en s-lyd), og den oppfattes i praksis ikke som en kasus av norsktalende, men bare som en av flere muligheter for å uttrykke eieform. Alternativene er preposisjonsuttrykk  eller garpegentiv: I stedet for 'Per bil' blir det da henholdsvis 'bilen til Per' eller 'Per sin bil'.

[[Dativ]] er fortsatt aktivt i bruk i mange norske dialekter. Den brukes både som vanlig dativ for å uttrykke indirekte objekt, og som erstatning for den eldre kasusen lokativ (stedsangivelse). I tillegg til å være en levende kasus, er det også mange stivnede utrykk og navneformer som bruker dativ. Se utdypende artikkel om [[dativ]] for mer om dette.

Muligens er det også rester av vokativ, tiltaleform, i norsk. Ordet 'folkens' kan være et eksempel på dette. 

Språk som aktivt bruker kasus er mer fleksible når det gjelder ordstilling enn språk som ikke bruker kasus eller bare har rester av et kasussystem. Fordi det bare er pronomen som bøyes i kasus i moderne norsk vil for eksempel setningene 'hunden jagde katten' og 'katten jagde hunden' bety forskjellige ting - i et språk der også substantivene har kasusformer ville ordstillinga være av liten betydningen, for formene ville fortelle hvem som jagde og hvem som ble jagd. Men i setninger med flere pronomen kan man på norsk bytte om rekkefølgen. Oftest vil dette bli gjort for å understreke noe, for ordstillinga er i utgangspunktet nokså låst til subjekt-verbal-objekt. 'Jeg spør deg' vil være en nøytral setning; 'deg spør jeg' vil vi gjerne automatisk lese med trykk på 'deg' og vi kan se for oss en lærer som peker på den eleven hen spør om leksa. Men til tross for ordstillinga objekt-verbal-subjekt er det enkelt å avgjøre hvem som spør hvem også i den reverserte setningen.

== Vanlige kasus ==
I norrønt språk hadde man fire kasus: nominativ, akkusativ, genitiv og dativ. Som man kan se i avsnittet over er det rester av alle fire i moderne norsk. De er fortsatt i bruk i flere språk, blant annet [[tysk]], [[islandsk]] og [[færøysk]]. Andre språk har beholdt noen, som nygresk der man bruker nominativ, akkusativ og genitiv, mens dativ har falt bort. De fire kasus som har hatt størst påvirkning på norsk språk har disse funksjonene:

* Nominativ: subjektsform, for setningens subjekt og subjetspredikativ. I setningen 'Jeg spør deg' er 'jeg' en nominativsform, og viser hvem det er som handler.
* Akkusativ: objektsform, for setningens direkte objekt. I setningen 'Jeg spør deg' er 'deg' en akkusativform, og viser hvem handlingen er retta mot.
* Genitiv: eieform, viser hvem som eier objektet, f.eks. 'Pers bil' eller 'guttens ball'.
* Dativ: 
** indirekte objektsform, viser hvem eller hva det handles overfor. I setningen 'Jeg ga Per en bil' er Per indirekte objekt - 'jeg' (subjekt) 'ga' (verbal) 'en bil' (direkte objekt) til 'Per' (indirekte objekt). Dette vil forstås ut fra setningsoppbygging, men kan også markeres med et preposisjonsledd: 'Jeg ga en bil til Per' vil ha samme betydning. I dialekter som bruker dativ vil det indirekte objektet bli markert med dativ; et typisk eksempel vil være 'eg ga o Per ein bil', der 'o' er dativmarkør. 
** Eldre lokativ som har blitt dativ: Forenkling av kasussystemet har skjedd i flere språk, og en lokativ har i flere tilfeller blitt assimilert inn i dativ. En skiller ofte mellom å være på et sted og å være på vei til et sted. Typiske eksempler vil være 'er på støle' (dativ, er på stedet) og 'reiser på stølen' (er på vei til stedet, akkusativ). I dialekter uten aktiv bruk av dativ vil man da heller skille ved å si 'er på stølen' og 'reiser til stølen' - i det hele tatt er det vanlig at kasus erstattes av preposisjonsuttrykk.

== Andre kasus ==
Det er en rekke andre kasus som er i bruk i forskjellige språk, eller som man kan støte på rester av. Det vil bære for langt av sted å dekke alle her, men noen av de mest vanlige er det verdt å nevne.

* Lokativ: stedsform. Erstattes på norsk oftest av preposisjonene i, på og ved, men kan som nevnt over også uttrykkes med dativ.
* Vokativ: tiltaleform. Som nevnt over kan ordet 'folkens' være en rest av vokativ.
* Ablativ: for en rekke adverbiale setningsledd, f.eks. måtens ablativ ('i stor fart'), middelets ablativ ('med en hammer'), bevegelse fra sted. Denne kasusen finnes blant annet i [[lulesamisk]] og finsk, og den ble brukt i [[latin]]. I germanske språk bruker man i stedet preposisjoner, eventuelt sammen med akkusativ og dativ.
* Illativ: bevegelse inn i. Finnes i finsk-ugriske språk, blant annet [[nordsamisk]].
* Komitativ: adverbiale setningsledd med betydningen 'med'. Finnes i finsk-ugriske spårk, inkludert flere samiske.
* Essiv: midlertidig plassering eller tilstand, f.eks. 'som barn'. Brukes i flere samiske språk.

== Referanser/noter ==
<references />

== Litteratur og kilder ==

* {{WP-lenke|Kasus|nb}}
{{Bm}}

[[Kategori:Grammatikk]]