Vis kilden til Kjeldearkiv:Øymark kirke gjennom tidene

== [[Kjeldearkiv:Øymark kirke gjennom tidene|Øymark kirke gjennom tidende]] ==
{{thumb|Øimark kirke - no-nb digifoto 20140523 00091 bldsa PK12671.jpg|Øymark kirke|Carl Normann|1917}}
Denne artikkelen er skrevet av Ragnhild Iversen, Ørje 5.febr. 2014.

== De eldste kirkene. ==
Lå den første kirken i Øymark på Kirkehaugen?
Det er flere teorier som kan tyde på det.
Kirkehaugen ligger på en høyde ca. 2 km sør for nåværende kirke. Arne Lystad fra Askim har skrevet en interessant artikkel om de første kirkene i Viken, dvs områdene rundt Oslofjorden  på den tiden Norge ble kristnet. Han skriver følgende: «Kirken på Kirkehaugen var en steinkirke og viet til St. Michael og St. Maria. Den avløste antagelig en liten, eldre trekirke, trolig en gårdskirke som ble bygd på området til en høvding/ storbonde.»
Jan Otto Danielsen fra Mysen er en mann som er svært interessert i minner fra fortida. Da han han under bedehusmusikkfestivalene i Øymark fikk høre om Kirkehaugen, begynte han å vandre der oppe for å se etter spor fra  hvor en kirke kunne ha stått. En del historisk interesserte mennesker var for ca 10 år siden med han dit opp, og det ble en underlig stemning da han pekte på en kilde og en stein som kunne ha stått ved alteret.
De første kirkene ble dessuten ofte lagt på gamle kultsteder, og ettersom det ligger bronsealderrøyser ved stranda sør for Kirkehaugen, kan mye tyde på at det har vært et gudehov e,l, der.
Våre  forfedre vurderte nøye hvor gudehov og rituelle steder skulle ligge.  De ble plassert ved ferdselsveier, høyt og fritt og så sentralt som mulig. Det stemmer også med denne høyden. Og disse tankene ble i høyeste grad ført videre når kristendommen etterhvert fikk fotfeste i Norge fra 1000-tallet og utover, og kirkebygg skulle reises. Kirkestedet lå i så måte laglig til for pilegrimer som vandret langs vassdraget.
Den nåværende kirken i Øymark er en vakker, hvitmalt kirke og ligger også fritt og fint med utsikt utover Øymarksjøen, omkranset av velholdte gårder og stille skoglandskap. Vi som føler at dette er «vår» kirke, syns ikke den kunne ha fått en finere beliggenhet.
Kanskje det var det han tenkte «Dragen»  også, da han ifølge sagnet på en eneste natt flyttet kirken fra Kirkehaugen til plassen den fikk vest for Øystad gård. 
I en fortegnelse over kirkebygninger i middelalderen er Eyarmarkir kirke nevnt oppført i 1353.
Vi vet ikke om den ble reist på nåværende kirkested. Den kirken som det  mot slutten av 1600-tallet blir gjort rede for i bispearkivets protokoll 33 som en nærmest falleferdig stavkirke i «Ødemarch Annex», lå ganske sikkert der. Det at nabogården Øystad helt fra middelalderen hadde vært prestegård i Øymark, tyder også på det. 
Da den dansk-norske statskassen rundt 1700-tallet nærmest var bunnskrapt  p.g.a. en del krigføring , førte det til at også kirker ble solgt til private. I 1721 ble Øymark kirke solgt til Halvor Slitu og Mogens Moseby. De fikk bygd en pen trekirke. Den lignet mye på den nåværende, bare i en litt mindre utgave. Kirken ble innviet i 1725. Noen år senere ble den solgt tilbake til staten. I 1735 ble kirkegården omgitt av en steinmur. Den hadde til da hatt et «laftet» gjerde. Kirkegården ble utvidet i 1859.

== Kirkebrannen 1875. ==
{{thumb|No-nb digibok 2011112824010 0055 1.jpg|Øymark gamle kirke|llustrasjon hentet fra boken "Aremark og Ømark" av Einar Diesen|1909}}
Øymarkingene hadde i 150 år vært fornøyd med sin kirke, men kirken var kald, og etter en del diskusjon ble nye ovner installert i 1875. En fatal forglemmelse  førte til at det oppsto brann under gudstjenesten 1.søndag i advent det året. Tørre fliser rundt ei pipe på loftet over sakristiet tok fyr, og midt under gudstjenesten kom forpakteren på Øystad, Ole Andersen, farende inn i kirke og ropte: DET BRENNER! 
Det ble gjort iherdige forsøk på slokke, vann måtte hentes fra Øystad, men
det monnet lite. Heldigvis ble en del av inventaret reddet ut: Bl.a. altertavla fra 1797 med motiv fra «Jesu Dåb», den flotte lysekrona i tre, krigsskipet «Kløcher» fra 1799, den gamle kleberstensdøpefonten, kirkens kalk og disk fra 1865. To gamle messinglysestaker og en trearmet stake ble også reddet ut. De befinner seg imidlertid på Bygdøy folkemuseum sammen med altertavla av «Jesu Dåb». Videre ble utgangsdøra til sakristiet revet av og reddet. Den gjorde lenge tjeneste som utgangsdør på husmannsplassen Lintho, men er nå utstilt i våpenhuset i Øymark kirke. Et artig klenodium!

== Oppførelse av ny kirke. ==
Nå var det å begynne å tenke på ny kirke. Skulle den bygges i tre eller stein? Aremark hadde fått sin nye kirke i stein 15 år tidligere, og stemningen var stor blant øymarkingene for at de også skulle få sin kirke i stein. Stein- kirkene ble imidlertid dyrere og i herredsstyret stemte aremarkingene for trekirke og øymarkingene for steinkirke. Saken bølget fram og tilbake, representantene fra Øymark hadde i lengre tid følt seg forfordelt i forhold til Aremark og så ikke ut til å ville gi seg. Øymark hadde på den tiden 7 representanter og Aremark 11. Men 21. nov. 1876 ble det endelig enstemmig vedtatt å oppføre kirken i tømmer etter ingeniør Kiellands tegning. (Enstemmigheten skyldtes nok at 5 av Øymarks representanter var fraværende på det møtet»)
26. jan. 1877 ble anbudet fra Sven Eng og klokker  Berg om oppførelse av trekirken, vedtatt. Bygget skulle oppføres under ledelse av byggmester Gustav Adolph Hansen fra Oslo. Tømmerkirken ble reist på en gråsteinsmur ca. 50-60 m vest for den gamle tomten.
Allerede 18.sept. 1878 ble planene for Øymark kirkes innvielse drøftet. Det ble bestemt at kommunen skulle holde middag for geistligheten og noen flere. Ordføreren skulle høre med frk. Lindquist i Halden hva hun skulle ha. Hvis hun ikke var «nogenlunde rimelig», skulle A.C. Haneborg, Sven Eng, Nils Gjølsjø og Jens Skolleborg sørge for det fornødne. (Nå var nok kommunekassa skikkelig bunnskrapt!)
Mens kirken var under bygging, hadde en sal på nabogården Kirkeby blitt benyttet til gudstjenester og andre kirkelige handlinger.

== Øymark kirke 1879-2014 ==
Søndag 12. febr. 1879 ble så den høytidelige innvielsen foretatt. Det var en rommelig kirke med ca. 400 sitteplasser. Ditlef Pentz Smith var sogneprest i Aremark prestegjeld fra 1877 til 1884, så han var den første prest i den nye kirken. 
To nye kirkeklokker fra Olsen Nauen klokkestøperi klang vakkert utover gård og grend igjen. Den ene har inskripsjonen:» Mens tiden går sin alvorsgang, hver sjel de kalde ved sin klang. Til Herrens hus at søge.» Begge klokkene er fra 1877.
Innvendig ble kirken først malt i en blåfarge. I det nordre kottet i våpenhuset kan man fremdeles se litt av den gamle malingen. Først på 1900-tallet ble blåfargen overmalt med en lys beigefarge og en mørkere i karmer, utskjæringer o.l.
Som tidligere nevnt ble en del verdifullt inventar reddet ut ved brannen. Spørsmål om å få orgel kom antagelig opp første gang i 1893. Orgelkomiteen søkte om 2500 kr. Herredsstyret besluttet at det halve av den innkomne [[hundeskatt]]<nowiki/>en 1. juli 1894 skulle bevilges. A. Haneborg ga 400 kr og Kvindeforeningen skjenket 921, 56 kr. Det står om orgelet at det var «et smukt pipeorgel med 7 stemmer». I 1896 ble Ludvig Kirkeby ansatt som den første organist. Han hadde jobben i bare 2 år. Han flyttet da til Oslo og begynte som møbelhandler, stiftet menigheten Salem og virket som predikant resten av sitt liv. Orgelet  ble snart erstattet  av et større. Det ble kjøpt brukt fra Tistedal først på 1900-tallet. Rundt 1970 ble orgelet restaurert og utvidet, og det sies at det nå vel er det beste orgelet i prestegjeldet. Den gamle belgtreer-funksjonen opphørte 1957-58, da ble det satt inn elektrisk vifte.
Mange var ivrige etter å bidra til utsmykning av den nye kirken. I 1904 ga Elsa Soot Wagner assistert av Marthe Braarud en kirkekonsert i Øymark og en violinkonsert i Ørje gymnastikksal. For billettpengene ble kirken beriket med messinglysekronen og to vakre alterlysestaker i messing. Vinkannen i sølv fra 1897 var forært av Øymark Kvindeforening. Den gamle altertavla med «Jesu Dåd» måtte erstattes, og en kopi av Tidemans «Jesu oppstandelse» ble forært kirken av frøken Andrea Aarnæs. Brudestolene med de fine utskjæringene er lagd av Jørgen Krog på Snesrud. Årstallet «1945» er skåret ut i ryggen på stolene.
Fram gjennom hele 1900-tallet er kirken blitt tatt godt vare på. Den er stadig blitt pusset opp.  En større omgjøring og restaurering fant sted i 1961. Vinduene med de gamle utslitte gardinene ble erstattet med blyvinduer. Klokkerstolen som som sto ved søndre vegg i koret ble fjernet. Tiden var også moden for å få fjernet spyttebakkene som sto ved benkeradene framme i kirken. 
I 2000 var endelig ny inngang for rullestolbrukere på plass. 
En vakker, ny alterduk ble lagt på alteret 3. des. 2006. Den var brodert av Ragnhild Nygaard etter et gammelt mønster hun hadde sett i bladet «Familien». 
Det fine krusifikset som står på alteret, er en gave fra «Saugbruksforeningen « i 1959.
Sitteputer i benkene og nye tekstiler på prekestolen hører til de siste nyanskaffelsene.
En populær lysglobel er også kommet til nå på 2000-tallet.

== Fra annekskirke til sognekirke ==
{{thumb|Øymark kirke.JPG|Øymark kirke|Vidar Iversen|2009}}
Aremark prestegjeld:
Helt fra middelalderen og inntil 1990var Øymark og Aremark et prestegjeld med Aremark kirke som hovedkirke. Ørje og Holmgill var kapellkirker. Prestegjeldet hadde en sogneprest som hadde boplikt i Aremark ettersom hovedkirken lå der.
Marker prestegjeld:
I 1990 ble tidligere Aremark og Rødenes prestegjeld slått sammen til  Marker prestegjeld med en sogneprest og en kapellan. 
Samarbeidsområde:
I 2004 ble begrepet «Prestegjeld» erstattet med samarbeidsområde, og prestetjenesten ble omorganisert. Hver menighet ble eget sogn med med egen sogneprest. Alle kirkene ble sognekirker unntatt Holmgill som fortsatt er kapellkirke.
Det førte til at det nå er 3 sogneprester i prestegjeldet/samarbeidsområdet:
Sven Giljebrekke i Aremark og Holmgill.
Runo Lilleåsen i Rødenes, Klund og Rømskog.
Øystein Sjølie i Øymark og Ørje.

== Kirkegården ==
Gravplass og kirkegård har det antagelig vært der så lenge det har vært kirke på stedet. På 1950-tallet ble det foretatt en gjennomgripende omorganisering og oppmåling av området under ledelse av herredsgartner Bjarne Bergset. Beplantning og drenering ble gjort. Og det er grunnlaget for hvordan det er i dag. I 1991 ble kirkegårdens utvidelse mot sør tatt i bruk.  Ca 2010 avfotograferte  Marker Historielag  alle gravstøttene og skannet dem, slik at de nå er tilgjengelige på «nettet»

Steinstolen ved inngangsdøra. 
Da medlemmer fra Marker  Historielag med Erling Nesset i spissen lette etter den gamle kirkeveien som gikk fra østkroken over Trengslet og til kirken, dumpet Erling Nesset over denne steinen. Den lå i skogen til Jens Kasbo, og han kunne fortelle historien om denne «kubbestolen». Jens hadde historien etter sin far, Alf: Stein skulle kjøres til Øymark kirke en gang på 1880-tallet fra et uttak nordøst for Sandaker. Men steinen hadde falt av et av lassene og ble liggende der. Nå står den nord for inngangstrappa til kirken og har følgende inskripsjon: 
<blockquote>«Den lange ventetiden er over
nu er jeg på plass ved kirken
hvor jeg var tiltenkt å være
for 100 år siden.
Marker Historielag 29.04.2004</blockquote>

== Enkesetet Øystad ==
I middelalderen var Øystad prestegård for Øymark. Etter reformasjonen ble gården enkesete for prestegjeldets preste-enker. Sognets eneste prest skulle da bo på prestegården i Aremark. De som forpaktet Øystad, måtte forplikte seg til å fraflytte gården øyeblikkelig hvis presten døde og enka gjorde fordring på enkesetet. Man  kjenner bare til en enke enke som bodde der. Det var «Madam Herfordt», Mette Madsdatter Schultz. Hun bodde der der til ca 1765. 
Presten skulle imidlertid disponere et kammers på Øystad, der  han kunne overnatte, få stell for hestene sine og skifte til prestekjole. Karsten Siljeholt f.1926-d.2004 som bodde på Øystad, kunne huske at kirketjeneren sto i tårnet og begynte å ringe når han så presten Haugen komme ut på trappa på Øystad. Dette prestekammeret var i bruk til slutten av 1930-tallet. 

== Gravkapellet ved Øymark kirke ==
23.juni 1928 spør Menighetsrådet om Herredsstyret er villig til å overta vedlikeholdet av et kapell som skal bygges ved Øymark kirke. Hertil er Herredsstyret villig, står det i møteprotokollen. 
Kapellet ble oppført med de samme slags vinduer som i kirken, og i tilnærmet samme stil og sto ferdig i 1930. 
Det ble vakkert restaurert i 1991, men bygdefellesskapets deltagelsesmønster ved begravelser har vist seg at det har vært for lite ved de fleste anledninger. Slik formulerer Hans Kristian Buer det i en kort historikk som ble utgitt i 2004.

== Vedrørende kirkebrannen 1875 ==
Sagnet om den ulykkelige jenta.
En jente i bygda hadde p.g.a. kjærlighetssorg druknet seg i sjøen. Som skikk og forordning var den gangen skulle slike ikke gravlegges før «ettersol» som det hette ( etter solnedgang). Dessuten skulle de ikke bæres gjennom kirkeporten, men løftes over kirkemuren. Klokkeringing skulle de heller ikke få. Alt måtte være annerledes enn ved andre begravelser, og gravkors fikk de selvfølgelig ikke. Men i stedet ble det fortalt at på grava til denne jenta vokste det opp et asketre. Da treet hadde vokst seg stort, ble det hogd og skulle brukes til ved i kirka. Da denne veden ble brukt, brente kirka under gudstjenesten.

=== I kampens hete. ===
To av representantene i herredsstyret hadde engasjert seg sterkt da spørsmålet om nye ovner i kirka kom opp. Den ene var for og den andre i mot. Da slokkingen pågikk og forvirringen var stor, stødde de sammen. Da kom det det fra han som hadde stemt i mot:» E de værmt nok før dæ nå eller?»
Uhellet med vanntønna. 
Else Omvik f.Viken fortalte at «Bestefar Omvik» som hun sa, hadde vært på Øystad og fylt ei tønne med vann. Men da han kom over kirkegården kom kjerra borti ei gravstøtte så tønna veltet og alt vannet rant ut til stor fortvilelse for slokningsmannskapet.

=== Et øyenvitne forteller. === 
[[Dorthea Braarud]] ( 1841-1946) ble intervjuet i forbindelse med sin 100-årsdag. Da bodde hun i Hansegården nede ved Tangen i Ørje.
Da hun ble spurt om hun husket kirkebrannen, ga  hun uttrykk for at selvfølgelig var hun i kirken den dagen. Som en frue på 34 år var hun i kirken på prekensøndagen 28. nov. 1875 slik hun var på de fleste prekensøndager.
Det ble stor oppstandelse da røken begynte å velte ut fra sakristiet, hvor brannen hadde oppstått. Folk løp ut uten engang å ta på seg hodeplaggene. Men brannen bredte seg ikke så hurtig. De fikk endog reddet ut endel av kirkens verdifulle inventar. 

Som kilder har jeg brukt:
*Arne Lystad: Viken-Marker, 
*N. Nicolaysen: Norske fornlevninger.
*Norges kirker Østfold, Bind 2,
*Aremark og Øymarks Herredsstyrer gjennom 100 år, 
*Festskrift som sto i «Indre» 8. febr. 1939 i forbindelse med Øymark kirkes 50-års markering. 
*Sidsel Børke: Intervjuet med Dorthea Braarud.

[[Kategori:Middelalderkirker]]
[[Kategori:Marker kommune]]
[[Kategori:Øymark]]
{{bm}}