Vis kilden til Kjeldearkiv:Skogrydding for kraftutbygging

{{Thumb|Bilde 1.jpg|Lyder M. Sagensgate i Leirdølaleiren. Det nærmeste teltet er redskapsteltet Strekkfisk.|Arne Andersen}}
{{Thumb|Bilde 2.jpg|Feltdusjen Arvid. Bildet er tatt under riving av leiren. Til vanlig var dusjhuset dekket av svart plast.|Arne Andersen}}'''[[Kjeldearkiv:Skogrydding for kraftutbygging|Skogrydding for kraftutbygging]]''': Det er kanskje ikke allment kjent, men når en dal skal demmes ned til kraftmagasin, må skog og kratt bort. Hvis det ikke blir ryddet, vil trærne som står igjen skape dårlig miljø i vannet, før de til slutt ender som drivved.  Altså må veden bort.  I høyfjellet,  der virket ikke var salgbart hverken som tømmer eller ved, var løsningen å brenne det på stedet.  (Dette var lenge før flisfyringens tid.)
I perioden 1975-1983 ble noe av denne ryddingen satt bort på dugnad til [[Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag]], også kalt ''Laget''. Det er den tida [[Bruker:Juksemage|Arne Andersen]] skal fortelle om her.

== Leirdøla ==
[[Alta-saken]] hadde sitt høydepunkt i 1979, men de prosjektene Laget deltok i var etter det vi fikk vite ikke omstridt. Det første, som ble kalt [[Leirdøla]], var på bunnen av det som skulle bli [[Tunsbergdalsvatnet]] under en brearm av [[Jostedalsbreen]].  Der ble ei stor elveslette demt ned, og vannet steg fra 1978. Andre prosjekt var [[Vatnedalsvatnet]] i [[Bykle]], [[Setesdal]]. Der skulle et eksisterende magasin utvides. Det foregikk fra 1979 til 1983.

Dugnaden var organisert i form av arbeidsleire, i bolker på 14 dager.  De som deltok hadde fri reise og kost.  Overskuddet gikk til foreningskassa. Jeg fikk aldri spurt hvordan forretningen gikk. Uansett det var moro med noen dager i godt lag på høyfjellet, så om jeg hadde tid, lå jeg i leir både 14 dager og fire uker. På det meste kunne det være 120 mann i samme leir. På slutten var det vanskelig å fylle opp med nordmenn, så det kom nederlendere og tyskere i tillegg, samt en enslig australier. 

I Leirdølaleiren var vi forlagt i militære 16-mannstelt langs Lyder M. Sagensgate. Alle teltene utenom Pionerpalasset hadde navn som sluttet på –fisk. Det begynte med redskapsteltet Strekkfisk, det var Stokkfisk og Tørrfisk (der en kunne tørke klær). Undertegnede var (ikke uten grunn) forlagt i Slappfisk. 

Vi hadde også en vidløftig konstruksjon av en feltdusj, kalt Arvid etter konstruktøren. For å få varmt vann, hadde vi en diger dunk med en kobberspiral inni. Under dunken, som var fylt med vann, ble det fyrt med ved. Vannet til dusjen skulle da bli varmt når det gikk gjennom kobberspiralen. Hva han tenkte, som fikk bestilling på dette mirakelet kan en bare undres på.
 
Vatnedalsleiren var mer improvisert. Første året lå vi på ei gammel seter på nordøstsiden av vannet, og arbeidet for en gammel gubbe.

{{Thumb|Bilde 3.jpg|Setra der vi lå første sesong ved Vatnedalsvatnet.|Arne Andersen}}
Årene etter lå vi på ei myr innerst i vest. Ett år lå vi plasthaller, slike som brukes på anlegg. Det var helt fint, unntatt i stjerneklare netter, da gjorde kondens at det regnet inne. Feltkjøkkenet var bygget av raier og klar plast, og det ble kokt på gassbluss. På «gulvet» var parkett av grov furu. Sagførerne hadde stor moro av å lage furuparkett, så det ble det stadig mer av.
{{Thumb|Bilde 4.jpg|Feltkjøkkenet i Vatnedalsleiren. Legg merke til furuparketten.|Arne Andersen}}

Matstellet var godt. Vi hadde til og med melk, som lå til kjøling i en bekk. En stor slager var surmelk og syltetøy. (Mener dette var før fruktyogurtens tid.) Salat av kål og revne gulrøtter hadde vi også. Likevel, det er tabbene som fester seg:  Som da en amatør skulle lage mandelkjernepudding. Han gjorde som han var vant til hjemmefra, og kokte på hele pakka. Det var bare det, at dette var en storkjøkkenpakke på 120 porsjoner, mens vi var 12 mann i leiren. Fiskeboller i hvit saus er bare for innfødte. Da utlendingene kom tilbake året etter, hadde de diktet ei nidvise om fiskeboller. Til slutt vil jeg nevne striden om Banos, et bananpålegg av ubeskrivelig karakter. Det utløste en godlynt protestbevegelse, men antibanosistene slo seg til ro med slagordet: «Banosspisere er mennesker de også!» Etter slagordet «Røykere er mennesker de også!» Første året i Bykle havnet hele leirens forsyning av posesuppe på søppelbålet. Vi var enig om å kalle det et uhell, men ingen var lei seg.

== I båt over hovedelva i Leirdøla. ==
Arbeidsplassen i  Leirdøla var som nevnt ei elveslette.  Mellom anleggsveien og leiren hadde vi båt på vire over hovedløpet. Det var der strekkfisken kom til nytte, den som gav navn til teltene. For å komme til de ulike teigene måtte vi vade en eller flere sideløp. Etter hvert fikk vi ei bro ut fra leiren, men den var så skraklete at jeg ofte vadet i stedet. 
{{Thumb|Bilde 5.jpg|Oversyn over Tunsbergdalen før oppdemming.|Arne Andersen}}
{{Thumb|Bilde 6.jpg|I båt over hovedelva i Leirdøla.|Arne Andersen}}
{{Thumb|Bilde 7.jpg|Der det ikke var båt måtte vi vade.|Arne Andersen}}
Leirsangen var ''Å hvor salig å få vandre'':
:«Her ved flodene i Babel
:lett forstumme vil vår sang,
:men vi venter bedre dager
:i Jerusalem engang.»

I Bykle arbeidet vi i dalsidene, så der var ikke vann noe problem, der var leirsangen ''Du som veien er og livet'':
:«Hjelp oss på de trange stier,
:støtt oss i de bratte lier,
:sval oss under dagens brann!
:Vokt oss på de glatte stene,
:trøst oss, skal vi gå alene,
:du som alltid vil og kan!»

Arbeidsdagen var vanligvis på 8 timer, med matpakkepause midt på dagen. I Leirdøla ble mye gjort med håndredskap, øks, ryddeøks og greinsaks. Vi  hadde noen små motorsager, men de gikk lett i stykker. I Bykle ble det meste felt med motorsag.

Greinsaks synes jeg var et skummelt redskap, for det var lett å få fingrene i klem når skaftene slo sammen.  Det var helst jentene som brukte greinsaks. Øks er et godt redskap, om den brukes riktig. Kunsten er å veksle grep. Når øksa løftes, bør en holde en hånd nær hodet. Når en hogger, skal begge hendene være ytterst på skaftet. Da gjør øksa jobben sin. Min favoritt var ryddeøksa. Det er ei øks der hodet er erstattet av ei ramme med knivblad. Svingt på rett måte går ryddeøksa gjennom krattskogen som en ljå.

I Leirdøla lærte jeg å slipe økser. Mange hogg i stein, og jeg kan ikke fordra synet av skjemt redskap.

Når veden var felt, skulle den brennes. Det var bare å stable alt i høye såter. I Leirdøla hadde noen av såtene stått til tørk fra året før, men det var ingen fordel. For å få fyr, var det beste å lage en liten ovn på vindsiden av bålet. Til oppfyring synes jeg never og tyri var det gjeveste, på neste plass kom engangstallerkener av plast. Fordi vi ikke hadde muligheter til oppvask, var den en jevn tilgang på tallerkener. Diesel hadde vi også, men jeg brukte sjelden mer enn en liten kopp på hvert bål. Tennvæske var mest til nytte der en hadde trekull den kunne trekke inn i. Å søle med brennbar væske gir mye flammer, men liten virkning. Fersk ved og grov fjellfuru brenner godt, bare en sørger for skikkelig undervarme. Det er også viktig at bålet ikke brenner fra hverandre, så av og til kunne det være nødvendig å tråkke sammen de store kvistbålene. Da gjalt det å være våken, så en ikke ble svidd. De siste årene var jeg omtrent bare fyrbøter, og gikk fra bål til bål som andre hadde stablet. Etterbrenning var min store stolthet. Når et bål var ferdig brent, skulle det bare være aske igjen. For å få til det, måtte glørne fra det store bålet samles i haug. Morsomst var det om glørne tok fyr uten å måtte tennes på nytt.
{{Thumb|Bilde 8.jpg|Stabling av bål Leirdøla.|Arne Andersen}}
{{Thumb|Bilde 9.jpg|Mating av bålet.|Arne Andersen}}
{{Thumb|Bilde 11.jpg|Fersk ved brenner friskt!|Arne Andersen}}
{{Thumb|Bilde 10.jpg|I Vatnedalen brant vi fjellfuru.|Arne Andersen}}

== Skogbrann i bjerkelia ==
{{Thumb|Bilde 12.jpg|Skogbrann i bjerkelia.|Arne Andersen}}
Skogbrann hadde vi i Leirdøla. Varmen spredde seg i lia ovenfor det som skulle brennes. Brannvesenet  kom, men slangene nådde ikke opp. Vi prøvde å slukke ved å feie vekk ilden med kvister, men det var for mye død ved på bakken til at vi kom til. På slutten satt vi øverst i brannfeltet, og dasket til flammene om de kom for nær sitteplassen. Tror ikke denne brannen gjorde nevneverdig skade. Ellers var skogbrann noe griseri. Trærne brant ikke opp, så vi måtte felle og brenne trær fulle av sot.

Uhell og sykdom var det lite av. Husker ei jente som måtte til lege etter å ha fått en stokk i hodet. Hun var tilbake i leiren sammen kveld. En gutt var ikke riktig stø med øksa, men han ble overført til kjøkkentjeneste før det hendte noe alvorlig. Et par tilfeller av dårlig mage forekom nok også, det var ikke mye tatt i betraktning hvordan vi levde. Brannskader hadde vi ikke, men litt svidd hår kunne det være. Selv kom jeg helt usvidd fra det, bortsett fra at jeg ikke hadde hår på håndbakene. Og skjorta lignet mest ei helsetrøye når leiren var over.
{{Thumb|Bilde 13AA.jpg|Fra Møteteltet i Vatnedalen. Det er kveldsunderholdning med selskapsleker.|Arne Andersen}}

På fritiden hadde vi møter og samvær i et stort spise- og konferansetelt. Det var både bibeltimer, lek  og moro. Etter dagens brann var det også hyggelig å samle seg rundt bålet i leiren. En spesialitet var ostesmørbrød stekt på rake. Gikk med ett og annet rakeskaft, men maten ble god.

== Samling rundt bålet i Vatnedalsleiren. ==
{{Thumb|Bilde 14.jpg|Samling rundt bålet i Vatnedalsleiren.|Arne Andersen}}
Slik det sømmer seg kristne, holdt vi hviledagen hellig. Da var det gjerne tid for en fjelltur. I Leirdøla var vi oppe på Tunsbergdalsbreen, en brearm av Jostedalsbreen. På isen gikk vi selvsagt i tau, men vi var mange, og taulagene så tette at vi nesten måtte hoppe i takt over sprekkene.
{{Thumb|Bilde 15.jpg|Søndagstur til Tunsbergdalsbreen. Matpause i utkanten av brefallet.|Arne Andersen}}

[[Kategori:Luster kommune]][[Kategori:Bykle kommune]][[Kategori:Kraftproduksjon]]
[[Kategori:Skog]][[Kategori:Skogbranner]]
[[Kategori:Kristendom]]
[[Kategori:Personlige minner]]
{{bm}}