Vis kilden til Snørydding på Bergensbanen

'''[[Snørydding på Bergensbanen|Snøryddingsmateriell]]''' viste seg fra åpningen av [[Bergensbanen]] i 1909 helt avgjørende for å klare å holde banen åpen gjennom vinteren. Et forsøk på å brøyte banen året før måtte oppgis på grunn av for dårlige redskaper og manglende snøoverbygg og snøskjermer på de mest utsatte stedene. Deretter kom det på plass 28 km med overbygg og 60 km med snøskjermer. 2000 mann var i sving med dette arbeidet. Krevende snøvintere på Bergensbanen forekom deretter bl.a. i 1913, 1919, 1924, 1937, 1943, 1949, 1975, 1976, 1980, 1981, 1983, 1989, 1990, 1992 og 2020. 

==Materiell==

I 1907 kom den første roterende snøplog på den nye banen, bygget av [[Skabo Jernbanevognfabrik|Skabo]] og [[Thunes mek. verksted|Thune]]. I 1908 og 1909 kom roter nr. 2 og nr. 3 med noe kraftigere maskineri. I tillegg kom snøskrapa, som fikk snøen ned i sporet fra kantene hvorpå roteren enda en gang kjørte. En sporrenser var også viktig for å sikre at sporet helt ned til svillene ikke grodde igjen. I 1914 kom roter nr. 4, som hadde større kjele og enda kraftigere maskineri. Etter 2. verdenskrig fikk nr. 4 oljefyring og var i bruk til 1976. For å gi mulighet til å snu den roterende ble det bygget svingskiver på [[Reimegrend stasjon|Reimegrend]], [[Myrdal stasjon|Myrdal]] og [[Haugastøl stasjon|Haugastøl]] i tillegg til [[Voss stasjon|Voss]], [[Finse stasjon|Finse]] og [[Ål stasjon|Ål]]. Hovedkvarteret i kampen mot snøen lå alltid på Finse stasjon, som hadde to lokomotivstaller og overbygget svingskive.

Det ble utviklet et damplokomotiv til snøryddingen. Dette var fire enheter av type 22. Denne lokomotivtypen viste seg ikke kraftig nok, og etter [[første verdenskrig]] ble også type 26, 31 og 33 brukt. Damplokomotiv type 31a, levert fra Thune i 1915 og 1920, (nr. 284, 285, 319 og 320) var uøkonomiske i bruk i persontog og godstog, men vellykket i snørydding da den kun brukte dampen en gang og gav et kraftig startmoment. Etter [[andre verdenskrig]] og fram til slutten av 1960-årene var dette lokomotivet derfor brukt. 

Som en avløser for de fire dampdrevne roterne kom den tyskproduserte Di.R1 til Bergensbanen (Henschel) i 1965. Den hadde fortsatt behov for assistanselokomotiv av type [[Di3]] og avhengig av å snu på dreieskiven. I 1972 kom en helt ny teknikk med snøfreseren Di.R2 506 levert av det tyske firmaet Martin Beilhack som var dreibar på understellet. Uværsvinteren 1976 kom to nye og kraftigere Beilhack av type Di.R3 nr. 511 og 512 i bruk.   

Ved store snøfall pleide en roter med assistanselokomotiv å kjøre fra Finse stasjon til Haugastøl og snudde der mens en annen roter kjørte mot Myrdal stasjon. Mens roter stasjonert på Myrdal kjørte i sin tur imot Reimegrend og snudde der.

== Litteratur ==
*''På Sporet'' Nr. 125 mars 2006.

[[Kategori:Bergensbanen]]
[[Kategori:Snø]]
{{bm}}