Vis kilden til Sonja Coucheron (1913–2003)

'''[[Sonja Coucheron (1913–2003)|Sonja Gisella Katharina Coucheron]]''' f. Bøhmer (født 11. april 1913, død 1. januar 2003) var operasanger, og ble motstandskvinne under [[Andre verdenskrig|okkupasjonen 1940–1945]]. Hun ble sendt til [[Ravensbrück]] som [[Nacht und Nebel|Nacht und Nebel-fange]]. 

== Slekt og familie ==
Hun var datter av verksmester [[Josef Ludvig Bøhmer (1884–1941)|Josef Ludvig Bøhmer]] (1884–1941) og [[Anna Mathilde Kirstine Bøhmer (f. 1889)|Anna Mathilde Kirstine Bøhmer]] f. Torvaldsen (f. 1889).

Hun ble gift med sangpedagog og oversetter [[Olaf Christie Coucheron (1912–1995)|Olaf Christie Coucheron]] (1912–1995). De fikk sønnen Dag Coucheron.

== Liv og virke ==
Hun vokste opp i [[Drammen]], der famlien i 1920 bodde i [[Cappelens gate (Drammen)|Cappelens gate]]. Hun ble sanger, mezzosopran, men krigsutbruddet førte til at hennes scenedebut ble utsatt.

Etter [[angrepet på Norge i 1940]] ble hennes første møte med motstandsarbeid til ved en tilfeldighet. I mai 1940 skulle hun på den lokale melkebutikken på [[Damplassen (Oslo)|Damplassen]] – paret bodde i [[Per Gynts vei (Oslo)|Per Gynts vei]] i [[Ullevål Hageby]]. Der var det en tysktalende mann som ikke klarte å gjøre seg forstått. Sonja Coucheron hadde studert i Wien, og gjenkjente dialekta som østerriksk. Hun spurte hva han ville, og det viste seg at han var soldat og hadde rømt fra forlegningen. Han hadde fått vite at de ble sendt til Norge for å beskytte landet mot britene, men så innså at de kom som overfallsmenn. Tidligere på dagen hadde han ringt på ei tilfeldig dør, og traff ei kvinne som forsto hva han sa. Hun ga ham sivile klær, men turte ikke å ta ham inn i huset. Nå var han i en fullstendig fortvilet situasjon. Coucheron tok ham med hjem, og skjulte ham på loftet. Så satte hun i gang med å finne noen som kunne hjelpe til, og fikk mannen ut av huset neste dag. En tid senere dukka det opp to tyskere, som hevda at de hadde fått hennes navn og adresse av en mann som var arrestert for faneflukt, det vil si desertering. Men opplysningene var for presise – østterrikeren kunne ikke ha sagt dette. Det var nok heller noen som hadde angitt henne, og så påsto de at det var østerrikeren som hadde sagt det for å lure henne til å tilstå. Hun forklarte om hva som hadde skjedd, men omskrev historien. Det var ingen grunn til å nekte for at hun hadde snakket med ham, for det var det vitner som kunne bekrefte, men i og med at ingen av vitnene forsto ham påsto hun at hun hadde sagt til ham at hun ikke kunne hjelpe ham. Tyskerne forlot henne, og så var det stille en stund. Men i november 1940 fikk hun melding om å møte i [[Forsvarsdepartementet|Forsvarsdepartementets]] lokaler den 4. desember 1940, for å svare for en tiltale på medvirkning til faneflukt. Etter å ha rådført seg med jurister og andre, møtte hun opp. Der satt hun som drev melkebutikken på Damplassen, Ragna Johnsen.

I krigsretten fikk hun vite at soldaten Wilhelm Pauls hadde kommet seg over til Sverige, men at svenske myndigheter hadde utlevert ham til tyskerne. De dømte ham til døden, og henretta ham nesten umiddelbart. Under press hadde han identifisert både Coucheron og innehaveren av melkebutikken. Etter en summarisk rettssak, ble begge dømt til åtte måneders fengsel. De ble så sendt hjem, og skulle bli innkalt til soning senere. Hun fikk av hensyn til at hun hadde en liten sønn hun måtte ta seg av utsatt soning. Til slutt ble den utsatt til 1. mai 1942. Det ble det aldri noe av.

Etter hvert ble hun involvert i en eksportorganisasjon, det vil si ei gruppe som hjalp folk over grensa til [[Sverige]]. Dette var svært farlig arbeid, og den 22. november 1941 ble hun arrestert. Ektemannen hadde blitt tatt dagen før; han ble arrestert for sin virksomhet i [[Den illegale presse|den illegale pressen]]. For ham ble fangeoppholdet ikke så langt. Etter en tid på [[Møllergata 19 (Oslo)|Møllergata 19]] ble han den 28. januar 1942 sendt til [[Grini fangeleir|Grini]], og han ble løslatt derfra den 20. november 1942 etter å ha sona ett år. Dette året var deres sønn hos en av Sonja Coucherons onkler. For Sonja Coucheron var saken langt mer alvorlig. Hun ble sendt til Grini etter et par døgn på [[Bayer'n]], og der ble hun sittende til 15. februar 1943. Så ble hun sendt til konsentrasjonsleiren Ravensbrück, der hun fikk fangenummer 17817. Hun ble klassifisert som Nacht und Nebel-fange, hvilket vil si at det var meningen at hun skulle dø i fangenskap og forsvinne i natt og tåke. 

I fangeboka fra Grini er det oppført at hun hjalp flyktninger.<ref>{{Digitalarkivet-skann|db50002332000103|Befehlshaber der Sicherheitspolizei und des SD, AV/RA-RAFA-5969/F/Fa/Faa/L0002: Fangeprotokoll. - Gefangenen-Buch B. Fangenr. 11-2600, 1941-1942}}.</ref> Men da hun etter krigen fylte ut et spørreskjema for tidligere fanger, skrev hun at det var på grunn av illegaleaviser, særlig ''Alt for Norge'' og ''Jøssingposten''.<ref>{{Digitalarkivet-skann|db60053465000219|Rikspolitisjefen, AV/RA-S-1560/L/L0003: Bua, Bjarne - Erdal, Ingolf, 1940-1945, s. 219}}.</ref> Det stemmer – hun var helt sentral i avisarbeidet i Oslo. Hvorfor hun ikke oppga eksportvirksomheten er uklart, kanskje hang det sammen med at det var mye hemmelighold i åra etter krigen. Det ser også ut til at det var avisene som var det som telte mest da de sendte henne i konsentrasjonsleir. På grunn av dårlig kommunikasjon mellom [[Wehrmacht]] og [[Gestapo]] fant ikke sistnevnte ut om dommen for medvirkning til faneflukt; da kunne de i verste fall ha blitt en dødsdom. Dette kommunikasjonsproblemet vedvarte, for det var en omfattende rivalisering mellom Wehrmacht på den ene sida og Gestapo og [[SS]] på den andre. Så mens hun satt i Ravensbrück jobba advokater for henne overfor krigsretten, og bare et par uker før krigen var over fikk hun innvilga amnesti for denne dommen. 

Etter krigen kom hun hjem til Norge, sterkt prega av de grusomme forholdene i Ravensbrück.  I november 1946 forsøkte hun å komme tilbake til en slags normalitet, da hun debuterte som sanger i [[Universitetets aula]]. [[Pauline Hall]] var brutal i sin kritikk av debuten. Hun sto ufritt med kroppen og bøyde hodet, slik at stemmen ikke kom fram. Hjelpeløs og utrent var hun.<ref>''Dagbladet 1946.11.04''. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_dagbladet_null_null_19461104_77_255_2}}.</ref> Sett i ettertid er det temmelig åpenbart at det var en alvorlig syk Sonja Coucheron som sto på scenen, med traumer som overgår de flestes fantasi. Ingar Fr. Nilsen var noe mer forståelsesfull. Også han måtte påpeke at det var rusk i det musikalske, men nevnte også positive sider, som god pusteteknikk og et edelt, uttrykksfullt preg i stemmen.<ref>''Vårt land 1946.11.05''. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_vaartland_null_null_19461105_2_254_1}}.</ref> De neste åra levde hun i stor grad isolert fra verden.

I 1995 var hun med på [[Karoline Frogner|Karoline Frogners]] prosjekt ''Mørketid'', der hun fortalte om sine opplevelser.

== Referanser ==
<references />

== Kilder og litteratur ==

* {{Hbr1-1|pc00000003226046|Sonja Coucheron}}.
* {{WP-lenke|Sonja Coucheron|nb}}.
* Frogner, Karoline. ''Mørketid : kvinners møte med nazismen''. Utg. Cappelen. Oslo. 1995. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2010042706056}}.
* Jonassen, Mari: ''Norske kvinner i krig : 1939-1945''. Utg. Aschehoug. 2020. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2024082006080}}.
* Luihn, Hans. ''frie hemmelige pressen i Norge under okkupasjonen 1940-45''. Utg. Nasjonalbiblioteket. Oslo. 1999. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2008090100010}}.
* Ottosen, Kristian. ''Kvinneleiren : historien om Ravensbrück-fangene''. Utg. Aschehoug. Oslo. 2005. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2012102206052}}.
{{Kvinner i lokalhistoria}}{{Bm}}
[[Kategori:Personer]]
[[Kategori:Sangere]]
[[Kategori:Motstandsfolk]]
[[Kategori:Konsentrasjonsleirfanger]]
[[Kategori:Drammen kommune]]
[[Kategori:Oslo kommune]]
[[Kategori:Fødsler i 1913]]
[[Kategori:Dødsfall i 2003]]
{{DEFAULTSORT:Coucheron, Sonja}}