Vis kilden til Aking

{{thumb|Kjelke fra 1700tallet.jpg|Kjelke fra Hedmark, trolig fra 1780-åra. Kjelka har vært brukt til frakt, men kan også ha vært brukt til aking. Bård Løken, Anno norsk skogmuseum}}
'''[[Aking]]''' er og har vært en utbredt vinteraktivitet over hele landet. Aking foregår ved at man går til toppen av en bratt bakke, setter seg på noe som glir godt - slik som kjelke, akebrett, plastpose, regnbukser eller lignende, og sklir ned bakken. Aking er gjerne en uorganisert vinteraktivitet for barn, men det er også en idrettsgren. Kildene til aking som lek går tilbake til 1700-tallet, men vi må gå ut fra at dette er noe folk alltid har mora seg med om vinteren.  

De tidligste nevningene av aking er på ulike typer kjelke. Små og store kjelker har vært et viktig redskap for å frakte ting vinterstid, og er derfor noe som har fantes i mange familier både i byen og på landet. Kjelker som av voksne ble brukt til å frakte gjenstander eller slitne unger fikk en dobbelt funksjon om vinteren når de også ble brukt til aking. For eksempel beskrev presten [[Jacob Nicolai Wilse (ca. 1735–1801)|Jacob Nicolai Wilse]] i 1790 hvordan han hadde kost seg med å se på "nogle Børn age Kielke-Bakke" ved [[Eidsberg prestegård (Indre Østfold gnr. 189/1)|Eidsberg prestegård]]. Han forklarte at aking "er Børnenes sædvanlige Tidsfordriv om Vinteren, da de sætte sig paa en liden Slæde og lade sig i fuld Fart glide ned af et med Iis-skorpe belagt Bakkeheld, hvorved de drives et godt Stykke videre hen paa Sletten".<ref>''Reise-Iagttagelser i nogle af de nordiske Lande, med Hensigt til Folkenes og Landenes Kundskab''. Utg. Paa S. Poulsens Forlag. Kiøbenhavn. 1790. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2014031424005}}. s. 289</ref>