Vis kilden til Johan Storm (1836–1920)

{{thumb|Wischmann gruppebilde ca1865.jpg|Storm stående bak til venstre på et gruppebilde.|[[Carl Christian Wischmann (1819–1894)|Carl Christian Wischmann]]/[[Oslo Museum]]/ca 1865}}
'''[[Johan Storm (1836–1920)|Johan Frederik Breda Storm]]''' (født [[24. november]] [[1836]] i [[Lom]], død [[26. oktober]] [[1920]] i [[Kristiania]]), språkmann og dialektforsker og professor i romansk og engelsk filologi i årene 1873 til 1912, nesten 40 år.

Han var sønn av sokneprest [[Ole Johan Storm (1806–1850)|Ole Johan Storm]] (1806–1850) og [[Hanna Jørgine Mathilde Storm (1815–1869)|Hanna Jørgine Mathilde Storm]] f. Breda (1815–1869). Faren tilhørte en av slekta [[Storm (slekt)|Storm]] med opphav i [[Agder]]. Han var bror av historikeren [[Gustav Storm (1845–1903)|Gustav Storm]] (1845–1903). Han blei 1865 gift med [[Louise Juliane Christiane Storm|Louise Juliane Christiane Bruun]] (f. 1840), og fikk minst sju barn med henne.

Storm vokste opp dels i [[Rendalen kommune|Rendalen]], dels i [[Lardal]]. Etter farens død flyttet moren med barna til Christiania, og Johan tok [[examen artium]] i 1855 etter fem år på [[Oslo katedralskole|katedralskolen]], hvor [[Knud Knudsen (1812–1895)|Knud Knudsen]] var overlærer. Storm skulle komme til å bli Knudsens argeste språkpolitiske motstander.

Han tok filologisk embetseksamen i 1864 og arbeidet noen år som lærer ved [[Aars og Voss skole]] før han i 1869–1870 reiste på stipendreise til Storbritannia, Frankrike, Italia og Spania. Mens han var i utlandet, gjorde universitetet ham til stipendiat i «levende Sprog». Han ble i 1873 utnevnt i et professorat i romansk og engelsk filologi, og satt i denne stillingen til han tok avskjed i 1912.

Han arbeidet for en langsom fornorskning av språket, og i [[målstriden]] gikk han ut mot både mot [[Ivar Aasen]] og Knud Knudsen, blant annet i skriftene: ''Det norske Maalstræv'' (1878), ''Det nynorske Landsmaal'' (1888), ''Norsk Sprog. Kraakemaal og Landsmaal'' (1896) og ''Landsmaalet som Kultursprog'' (1903).

Johan Storms språkpolitiske standpunkter har relevans for språkdebatten den dag i dag. Det framgår med all tydelighet for eksempel når riksmålmannen og språkviteren Finn-Erik Vinje uttrykker følgende i sin artikkel om Storm i Norsk biografisk leksikon: 

::«I ettertidens læreboktradisjon har Storm kommet til å stå som taperen, bakstreveren som motsatte seg den «naturnødvendige» fornorsking. Det var den annen part –    [[Moltke Moe]] og hans etterfølgere  –  som fikk det språkpolitiske overtak og formet ettertidens oppfatning. Men ved den språkpolitiske kursendring som myndighetene foretok på overgangen til 2000-tallet, kan man si at Storm er rehabilitert. Et offentlig administrert fornorskings- og samnorskstrev har ikke gitt de ønskede resultater.» 

Fra 1872 var Storm medlem av [[Det Norske Videnskaps-Akademi|Videnskaps-Selskapet i Christiania]] og av flere utenlandske vitenskapsakademier. Han var æresdoktor ved universitetet i Edinburgh, og ble i 1889 utnevnt til ridder av 1. klasse av [[St. Olavs Orden]] og fikk kommandørkorset av samme orden i 1904.