Vis kilden til Karjol

{{thumb|No-nb digibok 2010032303038 0203 1.jpg|Karjol av en type som var vanlig på 1700-tallet.}}
{{thumb|1352 Kariol - no-nb digifoto 20160303 00146 bldsa L KK0115a.jpg|Karjol ved Stalheim i Odda omkring 1890.|Knud Knudsen}}
'''[[Karjol]]''' er et kjøretøy med to hjul trukket av én hest, som ble vanlig særlig i byene på 1700-tallet. De hadde gjerne plass til én eller to personer på kuskesetet, samt noe plass til bagasje bak. Karjolene var primært staskjøretøy, ettersom de hadde lav laste- og passasjerkapasitet. En stor fordel var at de var lettere å kjøre på dårlige veier, ettersom de er lette.

En av de første kjente karjolferdene i Norge var [[Frederik IV|Frederik IVs]] tur over [[Dovrefjell]] i 1704. Hele følget var da plassert i karjoler. Lenge forble karjolen primært de mer velståendes kjøretøy. Selv om de spredde seg på landsbygda, var det gjerne lensmannen, futen, presten og offiserer som hadde karjol. Selv på [[Skysstasjon|skysstasjonene]] var det gårdskjerrer som var det vanlige i land tid. Men fra omkring 1850 ble det vanlig å ha karjol også på skysstasjoner, slik at tilreisende kunne bli kjørt i slike. Skyssloven av 1851, som blant annet regulerte hvilke kjøretøy som skulle brukes, styrka den utviklinga. I løpet av noen tiår ble karjoler så vanlige at de i 1870- og 1880-åra ble omtalt som det nasjonale kjøretøyet i Norge. 

Mot slutten av 1800-tallet ble det vanlig med en variant av den gamle [[Stolkjerre|stolkjerra]]. Den minner om karjolen, men hadde gjerne bedre fjæring og var dermed mer komfortabel. Den kunne også ha plass til to seter. Karjolene var allikevel fortsatt i bruk lenge, slik at så sent som i [[mellomkrigstida]] var det fortsatt vanlig å møte dem langs veiene. Man begynte også å utstyre karjoler med noe fjæring på slutten av 1800-tallet, slik at også de ble mer komfortable.