Vis kilden til Peder Valentin Rosenkilde

{{thumb|Peder Valentin Rosenkilde.jpg|Peder Valentin Rosenkilde malt av Chr. Olsen (1855).|Eidsvoll 1814}}
{{thumb|Rosenkildehuset.JPG|Rosenkildehuset ble oppført i 1812 for Peder Rosenkilde, og var Stavangers mest kostbare bygning.|Jarle Vines (2010)}}
'''[[Peder Valentin Rosenkilde]]''' (født [[6. juni]] [[1772]] i [[Stavanger]], død [[10. juni]] [[1836]] samme sted) var en velstående kjøpmann i Stavanger, [[eidsvollsmann]], [[Stortinget|stortingsrepresentant]] og visekonsul.

Han var sønn av kjøpmann Børre Henriksen Rosenkilde (1734–1820) og Anna Wilhelmina Nyrop (1755–1827), som tilhørte handelsborgerskapet i Stavanger. I 1796 gifta han seg med Charlotte Sophie Winsnæs (1773–1848). De fikk fem barn som alle vokste opp, og har stor etterslekt i Norge og USA. Blant kjente slektninger kan nevnes hans svoger [[Jens Kraft]], svigersønnen [[Søren Daniel Schiøtz]] og dattersønnen [[Ole Rømer Aagaard Sandberg]]. Ved [[folketellinga 1801]] bodde paret i Strandgaden 461 med sine tre eldste barn; de to siste ble født etter 1801.

Faren var en av byens største kjøpmenn. Han var dyktig i forretninger, og ekteskapet med Anna Wilhelmina, som var datter av regimentskvartermester Hans Mogensen Winsnæs (1739–1813) og Elisabeth Sophie Larsdatter Stranger (1738–1804), hjalp også. Peder Rosenkilde gikk etter å ha tatt utdannelse i [[Hamburg]] inn i farens forretninger, og de konkurrerte sammen om å være ledende i Stavanger. En av de viktigste konkurrentene var [[Kielland (slekt)|Kielland-familien]]. I tillegg til forretningene var faren også [[vraker|overvraker]] og kaptein i [[Stavangers borgervæpning]]. Under [[Napoleonskrigene]] drev han [[kaperfart]], og fra 1810 var han bestyrer for kornforsyninga i Stavanger. Far og sønn Rosenkilde gikk inn i skipsfart, og fikk etter hvert også et verft i [[Østre havn (Stavanger)|Østre havn]]. Familien bodde fra 1812 i et hus i [[Louis-seize]]stil i [[Nedre Strandgate (Stavanger)|Nedre Strandgate]] i [[Vågen (Stavanger)|Vågen]]. Det var et stort, herskapelig hus som var taksert til hele 42&nbsp;600 riksdaler, noe som var mer enn verdien av byens domkirke. [[Rosenkildehuset]] var i fare for å gå med i sanering av bydelen i etterkrigstida, men [[Stavanger håndverks- og industriforening]] gikk inn og restaurerte det.

Ved [[valg til Riksforsamlinga 1814 i Stavanger|valget i Stavanger by]] den 18. mars 1814 ble Peder Rosenkilde valgt som byens representant til [[Riksforsamlinga]] på [[Eidsvoll]]. Under valget møtte han aktiv motstand fra det lavere borgerskapet, men klarte allikevel å bli valgt. Under forhandlingene på Eidsvoll tok han aldri ordet i forsamlinga, men vakte oppsikt med klappsalver og tilrop til støtte for [[selvstendighetspartiet]]. Han var medlem av finanskomitéen. Meningene om ham var delte; [[Henrik Wergeland]] omtalte ham som en «Jacobiner uden Hoved», mens andre hadde mer tiltro til ham.

Peder Rosenkilde ble medlem av delegasjonen [[Christian Frederik]] sendte til [[Storbritannia]] for å informere om landets sak. Det kom ingenting ut av denne turen til Storbritannia, for da de ankom London i juli 1814 ble de med en gang informert om at de måtte forlate landet innen ett døgn. Rosenkilde, [[Niels Aall (1769–1854)|Niels Aall]] og [[Wilhelm Frimann Koren Christie]] måtte derfor gjøre vendereis for uforretta sak.

I 1821 og 1822 var han stortingsrepresentant for Stavanger. Han knytta seg der til en radikal opposisjonsgruppe rundt [[Peter Flor|Flor]], [[Jacob Hoel|Hoel]] og [[Marcus Pløen|Pløen]], som særlig motarbeida gjeldsoppgjøret med Danmark. Han sto bak et forslag til endring av [[Grunnloven]], der man skulle forby stortingsrepresentanter å motta embeter i ett år etter at de var valgt. Han ville også innføre valg på [[eligerte menn]] og [[forlikskommissær]]er, noe som ville gi en mer demokratisk forvaltning i byene. Han jobba også for å få trykt opp Grunnloven i 30&nbsp;000 eksemplarer som kunne selges til allmennheten. Han opplevde å få lite støtte for sine forslag, noe som knyttes til at han ble oppfatta som uvøren og naiv i politikken. Da det i 1821 så ut til at kongen ikke ville innrømme forlengelse av stortingssesjonen, slik at man måtte avbryte arbeidet, foreslo han at det skulle sendes ut en kunngjøring om at Stortinget fraskrev seg ethvert ansvar for de vansker som ville følge av dette. I mai godkjente kongen forlengelse av sesjonen, og Rosenkilde utsatte forslaget en kort tid. Da [[Karl III Johan]] ble oppmerksom på det, og kongen ble rasende over forslaget. Han oppfatta det som et angrep på kongens oppløsningsrett og maktfordelingsprinsippet som lå til grunn for unionsstyret. Karl Johans svar på forslaget var et kongelig [[reskript]] til Stortinget, der forslaget ble beskrevet som et brudd på Grunnloven og oppvigleri. Under trussel om riksrett mot Rosenkilde gjorde Stortinget retrett den 30. mai 1821. Etter denne episoden var Rosenkilde sterkt svekka i stortingskollegenes øyne.

En konsekvens av striden med kongen var at det ble lagt press på [[Russland]] slik at Rosenkilde mista stillingen som russisk visekonsul. Det ble også lagt press på Danmark for å få fratatt [[Dannebrogsordenen]], men det førte ikke til noe. Rosenkilde fortsatte også som visekonsul for [[Bremen]] og [[Lübeck]], og som fransk konsularagent.

Rosenkilde regnes som den første som markerte [[grunnlovsdagen]] i Stavanger, da han for egen regning fikk skutt salutt fra [[Skansen (Stavanger)|Skansen]].

I 1834 var Peder Rosenkilde blant grunnleggerne av [[Stavanger Sparebank]].