Vis kilden til Ragnar Haug (1917–1984)

{{thumb|Larvik,_Rekkeviks_gate_37.jpg|Rekkeviks gate 37|Roy Olsen (2012)}}
'''[[Ragnar Haug (1917–1984)|Ragnar Haug]]''' (født [[24. august]] [[1917]] i [[Tjølling]], død [[22. mai]] [[1984]]) var [[Krigsseilerne|krigsseiler]]. Foreldrene var flenser på hvalfangerskip Johannes Olsen Haug og Margit Kristiane, f. Olsen. Ragnar var den midterste i søskenflokk på seks. Ved fødselen bodde familien i [[Rekkevik]]. Ifølge folketellingen 1920 bodde den i Storgaten 26 på [[Gloppe]]. Johannes Haug eide [[Rekkeviks gate]] 37 fra 1929 til 1933.

Ragnar dro til sjøs i 1936. Han var matros om bord på «Madrono», da det ble kapret av en fiendtlig raider 4. juli 1942. Skipet var på vei fra Australia til Gulfen og gikk i ballast. «Madrono» var på om lag 10.000 tonn og hadde en kanon om bord. Ragnar var blant de i besetningen som ble tatt over i raideren, som seilte til Japan, hvor de ble spurt om de var villige til å arbeide for tyskerne. En svenske, en tsjekkisk jøde, en oslogutt og Ragnar nektet. De ville heller bli skutt. Som straff for sin oppsetsighet ble de ført om bord i fangeskipet «Regensburg», som skulle til Frankrike. Mellom Java og Sumatra i Sundastredet ble skipet senket av en alliert ubåt. Ragnar kom seg over i en livbåt sammen med andre fanger. Den gikk rundt, og de lå og kavet i et farvann full av haier, men fikk imidlertid snudd den. Gjennom felles anstrengelser klarte de å få dratt båten inn til ei øy. En flaske konjakk og en kokosnøtt var det eneste som fangene hadde å leve av i en tre, fire dager. De fikk øye på et fly og viftet med armene for å påkalle seg oppmerksomhet. For sent ble fangene klar over at det var et japansk fly. De ble hentet av et krigsfartøy, som tok dem til Singapore etter at de hadde vært innom for å rydde opp i «Regensburg», som fortsatt lå i stredet. Veiene skiltes, og Ragnar fikk aldri se sine kamerater igjen. 

Ragnar kom til «Changi-fengselet» i Singapore. Det ble kalt for «Østens Sachsenhausen». Fangene ble delt opp i ulike enheter. På den salen hvor Ragnar hørte til var det om lag 90 mann. Han fikk innbilt japanerne at han hadde baker- og frisørutdannelse. Resultatet ble at Ragnar ble satt til begge disse jobbene.

Etter to år i «Changi-fengselet» ble han og en del andre fanger flyttet over til en arbeidsleir, som befant seg i et område utenfor byen, der det krydde av slanger. Ragnar ble én av leirens likbærere. Massegraven befant seg et par timers gange utenfor leirområdet. Hver dag tok han to, tre turer dit. Laget hadde kun én kiste. Liket ble tippet utfor en kant. Ragnar tittet én gang over denne. Blant menneskerester hoppet padder og andre krypdyr rundt. Han tittet aldri mer ned.

Ragnar ble én gang banket opp av en japansk fangevokter. Det var noe denne hadde sagt, som nordmannen ikke forstod.

Ragnar ble befridd av engelskmennene 15. september 1945 og sendt som passasjer med «S/S New Holland» og ankom Liverpool 8. oktober samme år. Han reiste til Norge med «M/S Bretagne» fra Newcastle 27. oktober 1945. Ved ankomsten til hjemlandet sa Ragnar: «Jeg har vært hjemme i 3 dager på 11 år.» Han fortsatte som sjømann etter den andre verdenskrig. De siste årene før Ragnar pensjonerte seg, var han knyttet til ferjene som gikk i Den engelske kanal. England ble på et sett Ragnars annet hjemland. Det siste året av sitt liv bodde han på Seierstad i Hedrum. Ragnar fikk leid en gård, som han pusset opp og skapte et pent og trivelig hjem.

Hans livsfilosofi var: «Fortiden må ikke ødelegge det som er nå.» Ragnar bar intet nag til japanerne, da han mente at disse var i krig. Han ville imidlertid aldri forstå at nordmenn kunne gå over til fienden.