Vis kilden til Cecilia Christina Schøller (1720–1786)

<onlyinclude>{{thumb|Stiftsgården, Sør-Trøndelag - Riksantikvaren-T324 02 0037.jpg|Cecilia Christina Schøllers store prestisjeprosjekt var Stiftsgården i Trondheim, som hun lot oppføre som enke.|[[Alf Schrøder]]}}
'''[[Cecilia Christina Schøller (1720–1786)|Cecilia Christina Schøller]]''' (født ''Sidsel Kristine Frølich'' [[16. mars]] [[1720]] i [[Tønsberg]], død [[17. april]] [[1786]] i [[København]]) var en av [[Trondheim]]s rikeste personer. Hun kjøpte av kongen i 1776 tittelen [[geheimeråd]]inne, ikke som hustru av en geheimeråd, men i eget navn, og ble dermed den høyest titulerte kvinne i Norge på slutten av 1700-tallet. Hun lot oppføre [[Stiftsgården (Trondheim)|Stiftsgården]] i Trondheim, et av Nordens største trepaléer. </onlyinclude>

==Slekt og familie==

<onlyinclude>Hun var datter av offiser [[Johan Frederik Frølich (1681–1757)|Johan Frederik Frølich]] (1681–1757) og [[Hilleborg Frølich (d. 1771)|Hilleborg Frølich]] f. Wittberg (d. 1771). Faren tilhørte slekta [[Frølich]], mens mora var fra en dansk høyadelsslekt. Cecilia Christina, eller Sidsel Kristine som hun ble døpt, var det tredje av sju barn. 

Den 18. september 1742 gifta hun seg med [[Stie Tønsberg Schøller (1700–1769)|Stie Tønsberg Schøller]] (1700–1769). Hun var 22 år gammel, mens han var 42 år og enkemann. Hans første ekteskap var med [[Elisabeth Angell (d. 1742)|Elisabeth Angell]], som døde i 1742. Ekteskapet var typisk for det øvre sjikt i Trondheim; slekta [[Schøller]] var først forent med slekta [[Angell]] gjennom ekteskap, og så ble den forent med slekta Frølich.</onlyinclude>

==Liv og virke==

Hun vokste opp i Tønsberg. I 1740 ble faren utnevnt til kommanderende general nordafjells, og dermed flytta familien til Trondheim. De bosatte seg i [[Munkegata (Trondheim)|Munkegata]].

To år etter at hun kom til Trøndelag ble hun som nevnt over gift med [[kanselliråd|kanselli-]] og [[justisråd]] Stie Tønsberg Schøller. Han hadde mista sin første kone bare tre måneder før, og et bryllupsvers som er bevart viser at den første oppgaven for hans nye kone ville bli å hjelpe ham gjennom sorgen over henne. Schøller var en svært velstående mann. Han hadde fått arv fra egen slekt, og da kona døde fikk han også arv etter henne. Blant annet eide han [[Leiragodset]] med sagbruk i [[Strinda]]. 

I 1744 fikk de dattera [[Elisabeth Schøller (1744–1763)|Elisabeth Schøller]] (1744–1763), oppkalt etter Stie Schøllers første kone slik skikken var.

I 1762 ble Stie Schøller utnevnt til [[kammerherre]], og Cecilie Christina Schøller kunne da kalle seg kammerherrinne. Hun ville gjerne ha noe mer enn det, og gjennom mannens kontakter i København forsøkte hun å få Dronning Sophie Magdalene-ordenen. Den 29. januar 1769 ble hun som den første nordafjells utnevnt til ''dame de «l'union parfaite»''. Samme år døde Stie Schøller, og hun arva eiendom og formue. Da mora døde som enke i 1771 arva hun også [[Generalsgården (Trondheim)|Generalsgården]]. 

Andre halvdel av 1700-tallet var en tid da de rikeste i Trondheim hadde et kappløp om å bygge det flotteste trepaléet. Det ene luksushuset etter det andre sprang opp. Og det var ikke bare mennene som likte å vise fram rikdommen sin på denne måten; rivaliseringa mellom hustruene og enkene var minst like hard. Cecilie Schøllers fremste rival var [[Gudlov Hveding Møllmann]], som var gift med stiftamtmann [[Hans Ulrich Mølmann]]. De bodde i [[Harmonien (Trondheim)|Harmonien]] i Munkegata. Generalsgården kunne ikke helt konkurrere med den. Det fortelles at rivaliseringa mellom de to kvinnene var såpass hard at da de en gang skulle hjem fra København samtidig, valgte ei av dem å utsette reise ei uke for å slippe å ta følge. 
{{utdypende artikkel|Stiftsgården (Trondheim)}}
Løsninga for Schøller ble å bygge noe enda flottere enn Harmonien. Tomta til Generalsgården var ikke stor nok, så hun kjøpte fem hus i [[Generalsveita]]. Etter å ha revet dem søkte hun [[magistraten (Trondheim)|magistraten]] om å få stenge veita. Hun kjøpte også to hus i [[Helvetesveita]] for å få utkjøring til [[Torget (Trondheim)|Torget]], det som siden ble hetende [[Sommerveita]]. Magistraten godkjente planene, og Schøller satte alle kluter til. Det ble ikke spart på penger.

Grunnsteinen til Stiftsgården ble trolig satt ned våren 1774, og allerede på høsten samme år var bygningen under tak. Tømmeret var greit å få tak i, for hun hadde jo egne sagbruk på Leira og skogseiendommer på [[Geitastrand]]. Bygningen er på hele 3000 kvadratmeter fordelt på to etasjer. Volumet av tømmer som gikk med til å bygge dette var så enormt at rektor ved [[Trondhjems katedralskole]] i et brev bemerka at skogene rundt byen hadde blitt snauhogd for å oppføre Stiftsgården og Harmonien.<ref>Sitert i Fasting 1997: 6.</ref>

Og mens Harmonien hadde [[rokokko]]preg, fikk Stiftsgården en mer moderne [[nyklassisisme|nyklassisistisk]] fasade. Da bygningen sto ferdig var den Nordens største trebygningen, og den nest største bygningen i Trondheim etter [[Nidarosdomen]]. Det hørte også med en flott hage, der det var lagt inn hele tre uttak fra byens vannledning. Disse forsynte et springvann, og ga også vann til kirsebær, melon og aprikos som ble dyrka i hagen.

En lystgård måtte man også ha, og for det formålet kjøpte Cecilia Schøller [[Nedre Stavne (Trondheim)|Nedre Stavne]] i 1775. For en betydelig sum fikk hun løyve til å skifte navn på eiendommen til [[Cecilienborg (Trondheim)|Cecilienborg]]. Der kom det nye hus, og en allé ned til [[Arildsløkka (Trondheim)|Arildsløkka]]. Ti år senere ga hun denne eiendommen som en slags [[medgift]], eller solgte den til en symbolsk pris, da hennes franske selskapsdame [[Nanette Pavillard]] ble gift med løytnant [[Sigismund Christian Selmer]]. 

Hun hadde fortsatt tittelen kammerherrinne, men det gikk an å komme høyere enn dette. Denne tittelen hadde hun som enke etter kammerherre Stie Schøller, og det var normalt slik kvinner fikk denne type titler. Men Cecilia Schøller lot seg ikke stoppe av hva som var vanlig. I 1776 reiste hun til København, og fikk, som så mange med ærsetitler på den tiden kjøpt sin en egen tittel. Den 14. mai 1777 ble hun geheimrådinne. Tittelen [[geheimeråd]] var egentlig forbeholdt de som var i kongens råd, mer eller mindre det samme som en statsråd i regjeringa i dag. Slike titler ble også solgt som ærestitler, men da bare til menn. Hvor mye hun betalte vet vi ikke, men trolig måtte hun gi et bidrag til kongens kasse som var enda større enn det menn ga for en slik tittel. Etter [[rangen av 1746]] var «andre geheimeråder», altså de som hadde ærestittel og ikke et embete knytta til tittelen, på 12. nivå i 1. klasse. Det var hele 9. klasser, og selv for å komme inn i den nederste måtte man være offiser eller kongelig tjenestemann. I det hele tatt var det få i Norge som tilhørte 1. klasse, og Cecilia Schøller er som kvinne helt unik i dette henseende. For å markere sin rang plasserte hun ei grevinnekrone i monogrammet som pryda smijernsrekkverket utafor Stiftsgården. Teknisk sett sto hun egentlig noe over ei grevinne i rang, for de var på 2. nivå i 2. klasse.

Stiftsgården sto helt ferdig i 1778, men geheimerådinne Schøller flytta aldri inn. Hun lot det heller ikke innrede helt ferdig, og med unntak av tjenerskap, gartnere og andre som holdt huset ved like var det tomt fram til hennes død. For det meste bodde hun i København i sine siste år, og når hun var i Trondheim bodde hun heller i et hus hun hadde arva etter mannen på [[Kalvskinnet (Trondheim)|Kalvskinnet]].

Den 17. april 1786 døde hun av «bensvaghed» i København. Hun ble gravlagt under prekestolen i Sct. Nicolai kirke i København, og etter at den brant ned ble grava flytta til Assistens kirkegård. På hennes gravminne er det hogd ut et kart over Norge, og minneordene lyder:
{{sitat|
Föd blant klipper<br/>
var hun trofast som disse<br/>
imod hendes venner<br/>
og raarörende<br/>
evigt som Norges klipper<br/>
staaer hendes minde<br/>
blant disse<br/>
hvor hun levede,<br/>
gavnede, gjorde godt<br/>
og aldrig ondt<br/>
uudslætteligt<br/>
staaer hendes minde<br/>}}

Da hun døde var hun god for over en halv million [[riksdaler]]. Hennes eneste barn, dattera Elisabeth, døde i barselseng i 1763. Hennes enkemann, general [[Georg Frederik von Krogh (1732–1818)|Georg Frederik von Krogh]] flytta inn  i Stiftsgården med sin nye kone, mens hans og Elisabeth Schøllers sønn kammerjunker [[Stie Tønsberg Schøller von Krogh (1763–1817)|Stie Tønsberg Schøller von Krogh]] (1763–1817) ble Cecilia Christina Schøllers enearving.

==Referanser==

<references />

==Litteratur og kilder==

* {{hbr1-1|pp00000000177881|Cecilia Christina Schøller}}.
* Bratberg, Terje: ''Trondheim byleksikon''. Utg. Kunnskapsforlaget. 1996. {{Nb.no|NBN:no-nb_digibok_2008080104041}}..
* Fasting, Lars: ''Trondheim - gullalder 1760-1860 = : The golden age of Trondheim''. 1997. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2010060803027}}.
* Johansen, O.J.: ''Trondhjem i svundne tider : en tusenårs vandring gjennem byen. 2''. 1931. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2006121301033}}.
* Mona, Marte: ''Berømte og gløymde trondheimskvinner''. Utg. Samlaget. 2004. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2011032908028}}.

{{DEFAULTSORT:Schøller, Cecilia Christina}}
[[Kategori:Personer]]
[[Kategori:Godseiere]]
[[Kategori:Tønsberg kommune]]
[[Kategori:Trondheim kommune]]
[[Kategori:Fødsler i 1720]]
[[Kategori:Dødsfall i 1786]]
{{F2}}
{{bm}}{{kvinner i lokalhistoria}}