Vis kilden til Kjeldearkiv:Finn Åsmund Johnsbråten: Spredte glimt fra krigsårene i Skedsmo

<onlyinclude>[[Bilde:WÆRHAUG_GÅRD.jpg|thumb|400px|Værhaug gård.]] 
'''(Finn) Åsmund Johnsbråten''' er født i [[1938]]. Han bodde på [[Værhaug (Skedsmo)|Værhaug]] fra [[1940]] til familien i [[1948]] flyttet til [[Skjettenveien (Skedsmo)|Skjettenveien]] på [[Strømmen]], der han gikk på [[Sagdalen skole]] før han tok artium på [[Lillestrøm videregående skole|Lillestrøm gymnas]]. Han var en god skihopper, og forteller at han i 15-årsalderen tok hoppskiene på nakken til skolen i Lillestrøm, og rett fra skolen gikk han til [[Stormyrbakken (Rælingen)|Stormyrbakken]] i [[Rælingen]] der han rakk noen få treningshopp før mørket kom. Faren var også en god skihopper, men han fikk sin karriere avbrutt da krigen kom. Åsmund har bodd i [[Fredrikstad]] det meste av sitt voksne liv, der han i mange år var leder i SENIOR NORGE Østfold. <br>
Her følger hans artikkel - den er også tatt inn i deres digitale meldingsblad 25. januar 2021.</onlyinclude>

[[Bilde:Brakke Bergli.jpg|thumb|200px|Bergli fangeleir hadde tilholdssted i Bergli ungdomslokale i Brånåsdalen. Foto Peder Borgen.]]
[[Bilde:Peder Borgen.jpg|thumb|200px|Peder Borgen med tregjenstander som er laget av sovjetiske krigsfanger i leirene i Skedsmo.Foto Akershusmuseet/Øivind Møller Bakken}]]
[[Bilde:Høgsmåsan.JPG|thumb|200px|Høgsmåsan infotavle.]]
[[Bilde:Finn Åsmund Johnsbråten.jpg|thumb|600px|Finn Åsmund Johnsbråten.]]

«Min venn fra skoledagene, den tid jeg bodde på Strømmen, [[Steinar Bunæs]], spurte meg om jeg kunne skrive noen ord om årene på gård i [[Skedsmo |Skedsmo]] under [[andre verdenskrig]]. Steinar er blant annet engasjert i arbeid med lokalhistorie. Derfor hans henvendelse til meg!

Jeg vil forsøke å gi et bilde av forhold som vi levde under, i spredte glimt. Vi som er født før siste verdenskrig, er de siste tidsvitner. Det må være rett og riktig at vi deler erfaringer med de som kommer etter oss. Det aller første jeg husker, var da tyskerne kom og hentet radioen vår. Det må ha vært tidlig i [[1941]]. Det skulle bli omtrent som da president Trump ble nektet adgang til Twitter!
Mat skulle bli det helt sentrale spørsmål. Min far skjønte at han på best mulig måte måtte sikre oss tilgang på mat. Hans løsning på dette var å ta jobb som gårdsgutt på Værhaug gård i Skedsmo. Ikke akkurat midt i matfatet, men noe ut over vanlige rasjoner skulle det vel kunne bli – for eksempel melk hver dag! Vi levde ikke i overflod, men vi sultet ikke!

Jeg hadde unge foreldre. Da vi flyttet var min far 24 og min mor 22. Så hadde jeg en yngre bror som knapt hadde fylt et år. Jeg var storebror med mine 3 år! Vi flyttet inn i 1. etasje i et stabbur på gården. I 2. etasje bodde familien Hagen, med to døtre Grete og Solveig som skulle bli våre lekekamerater. Ikke noe luksus, men vi hadde tak over hodet! Værhaug gård ligger ved veien omtrent midtveis mellom [[Skedsmokorset]] og [[Nittedal]]. Her levde vi en relativt skjermet tilværelse og så nesten ikke tyskere hele krigen!

== Ettertraktet besøksmål ==
Det ryktes fort på Strømmen at vi hadde flyttet til gård i Skedsmo – 10 km unna, ikke mer enn en fin sykkeltur. Etter hvert kom det fler og fler kjente som ble vel bevertet med mors hjemmebakte brød. Hvilken luksus! Ryktet gikk og det kom det flere og flere som mente de kjente oss. Alle ble bevertet og ingen reiste sultne hjem! Min mor hadde tre yngre brødre. De besøkte oss pr. sykkel nesten hver uke, og de hadde på slep en 7 – 8 kamerater. Alle skulle ha mat!

== Krigsopplevelser ==
Under en bærtur på Høgsmåsan, skogområdet nord for der vi bodde, var vi vitne til at tyske bombefly fløy inn over skogen, og fallskjermhoppere drøsset ut av flyene. De var på jakt etter hjemmefrontsoldater som skulle ha tilhold her. Husker godt at min far og jeg gjemte oss under et tre mens det hele foregikk.

== [[Kjeller flyplass]] ==
Flyplassen ligger en 6-7 km fra Værhaug, ble bombet flere ganger under krigen. En mørk kveld fikk vi bivåne et av angrepene, jeg tror det må ha vært angrepet av amerikanske bombefly den 18. november 1943. Hele himmelen ble flerret opp av lysglimt etter bombenedslag, det var drønn som fikk både luft og jord til å vibrere. Hunden vår ble så skremt at den løp rett igjennom kjellervinduet!
Under lossing av 800 tonn eksplosiver på [[Filipstadeksplosjonen|Filipstadkaia]] i Oslo [[19. desember]] [[1943]] gikk det galt. Det oppstod en eksplosjon som ødela en rekke skip og selve kaiområdet. 120 mistet livet. Det ble beskrevet som en ulykke, men det går fortsatt rykter om at det var et attentat iverksatt av hjemmefronten. Drønnene fra eksplosjonene var så kraftige at vi hørte de helt til Skedsmo!

== Kontakt med russerfanger ==
Tyskerne hadde etablert en fangeleir ved Bergli i Brånåsdalen. Mine foreldre, min bror og jeg besøkte fangeleiren i 1943. Min mor hadde bakt flere pakker med vafler. Vi stod utenfor piggtrådsperringene og kastet vaffelplater inn til radmagre fanger som tok imot med hunger og glede. Jeg vet ikke hvordan kommunikasjonen fungerte uten noe felles språk, men vi skulle komme tilbake om 14 dager. Det gjorde vi, naturligvis med mer vafler, da fikk min far og mor overlevert hver sin forseggjorte spaserstokk, med norske flagg, årstallet 1943, navnene på min mor og far og sirlige graveringer. Det var rene kunstverkene. Min far fjernet for sikkerhets skyld «røde stjerne» fra spaserstokkene.  Det jeg har vært forbauset over, er at vår kommunikasjon med fangene ikke ble hindret av vaktene. Kanskje var det noen med bløte hjerter!

<gallery>
Russerstokker4.jpg|Stokker som Åse og Kjell Johnsbråten mottok fra russerfanger de klarte å overrekke hjemmelagde vafler til under krigen.
Russerstokker3.jpg|"Norge 1943" skåret inn i stokker som Åse og Kjell Johnsbråten mottok fra russerfanger de klarte å overrekke hjemmelagde vafler til under krigen.
Russerstokker Kjell og Åse Johnsbråten.jpg|Åse og Kjell skåret inn i stokker som de mottok fra russerfanger de klarte å overrekke hjemmelagde vafler til under krigen.
</gallery>

== På sparkstøtting tur/retur Skedsmo ==
Det var dårlig med offentlige kommunikasjonsmidler under krigen. Hva gjorde man så. Om sommeren så gikk man og om vinteren brukte man ski eller sparkstøtting. Alle hadde sparkstøtting.
En iskald februardag i 1944 tok vår mor og pakket inn min bror og meg, satte oss på sparkstøttingen og sparket oss til Strømmen den ene dagen, en tur på vel 20 km, og hjem dagen deretter. Jeg husker ikke stort annet fra turen enn at det var en kald opplevelse.

== Lang skolevei ==
I 1945, det første året gikk jeg på Tærud skole, en vei på et par kilometer. Året etter gikk jeg på Sten skole. Da ble distansen nesten tredoblet. Det var ingen skolebuss eller annet offentlig kommunikasjonsmiddel. Jeg gikk alene for det var ingen skolekamerater der jeg bodde. Lang vei i ensomhet for en 7-åring! Spesielt hjemveien var lang, det kunne ta hele ettermiddagen!

== Solskinnshistore – 70 år etter ==
Vi mistet kontakten med familien Hagen etter krigen.
70 år etter treffer jeg på et møte i SENIOR NORGE Østfold en dame som nå bor i Sarpsborg – Solveig Vesterdal. Hadde ikke sett henne på 70 år. Da het hun Solveig Hagen!»


{{Kjellerhistorien}}
{{Bm}}


[[Kategori:Lillestrøm kommune]]
[[Kategori:Skedsmo]]
[[Kategori:Strømmen]]
[[Kategori:Skedsmokorset]]
[[Kategori:Kjeller]]
[[Kategori:Lillestrøm]]
[[Kategori:Andre verdenskrig]]
[[Kategori:Fangeleire under andre verdenskrig]]
[[Kategori:Personlige minner]]
[[Kategori:Personer]]