Vis kilden til Kjeldearkiv:Norgesbrev fra Johan Bojer til Andreas Wikan 1947-12-22

{{Infoboks brev
| målform       = bm
| tittel        = [[Kjeldearkiv:Norgesbrev fra Johan Bojer til Andreas Wikan 1947-12-22|Norgesbrev fra Johan Bojer til Andreas Wikan 1947-12-22]]
| bilde         = Konvolutt US philatelic 1925.jpg
| dato          = 1947-12-22
| frasted       = Akershus, Asker, [[Hvalstad]]
| fra           = [[Johan Bojer]]
| til           = [[Andreas Wikan]]
| tilsted       = USA, Alaska, Petersburg
| nummer        = 1244
| samling       = [[Norgesbrev]]
| oppbevaring   = Sharon Wikan Burrell
| tagger        = norgesbesøk, Amerikanske forhold, Alderdom, Familieforhold, Økonomiske kår, skatter, Annen verdenskrig, Politikk, fedrelandsfølelse, "stripete"
}}
<onlyinclude>
<includeonly>'''[[Kjeldearkiv:Norgesbrev fra Johan Bojer til Andreas Wikan 1947-12-22|Norgesbrev fra Johan Bojer til Andreas Wikan 1947-12-22]]'''</includeonly>

Hvalstad 22.12.47
Kjære gudsønn

Det var en stor glede å få brev fra deg, og takk fordi du ikke har glemt oss i det gamle landet. Din bror, som med kone og sønn var i Norge i sommer fikk jeg ikke riktig tak på, serlig etter at han kom til Trondheim. Jeg bad ham komme og besøke meg der, så vi kunne få en riktig hyggelig prat på to manns hånd, men han kom ikke. Godt, han om det. Jeg bodde på Aritania, kanske det var det som skremte.
	
Ja, dere har kommet godt ivei i det nye fedreland, det var vel ikke blitt det samme om dere var blitt i Norge. Den gangen du reiste var det jo så dårlige tider hjemme, men det var jo et lykketreff at du kom dit du nå er. Nå har du vel arbeidet opp en stor forrettning og er en rik man... Det er en ære for meg at du har gitt navnet mitt til en av ungene dine.
	
Nå er jeg snart 76 år, og da kunne det vel være på tide snart å si verden farvel. Men når helsa er god så får man være tilfreds. Jeg er nå alene i huset sammen med en husholderske, - Randi er prestekone på Hedemark, og dit skal jeg i jula. Halvard er ingeniør i Oslo og Thora gift med billedhogger Dyre Vaa i Telemark. Jeg er bestefar til tolv, så det blir mange julepakker å senne.</onlyinclude>
	
Her er så forferdelig store skatter, at man føler seg rent flådd. Og mat og klær er blitt så dyrt at man helst burde gå naken.
	
Jeg synes at vor regjering hadde en del skyld for, at vi kom med i krigen. Hadde ikke vort land ligget så forsvarsløst, så hadde det ikke været så fristende for tyskerne å gå løs på oss. Marskalk Klüge vidnet jo også i Nürnberg at om Norges forsvar hadde været i orden så hadde tyskerne ikke kunnet avse tropper nok til å erobre Norge. Hovedfienden var jo England og Frankrike.
	
Men å si dette no er farlig. Man blir kaldt "stripet".
	
Det er en billig fedrelandsfølelse, som bare nøyer seg med å synge nasjonale sanger. Men å ta ansvaret sjøl for sin egen beståen[?] som folk, det koster jo mer. Vi liker å være martyrer, som andre skal hjelpe - jeg synes det er uverdig. Men sier du det da er du "stripet".
	
Jeg ønsker deg alt godt i det nye år - du og dine. Og hils brødrene.

Joh. Bojer

{{F1}}
{{Bm}}

[[Kategori:Norgesbrev]]
[[Kategori:Kjeldeskrifter]]
[[Kategori:Asker kommune]]
[[Kategori:1947]]