Vis kilden til Kjeldearkiv:Rusletur i Nybyen i Sandefjord

{{Infoboks minne ny|tittel=Rusletur i mitt kjære Nybyen|forfatter=[[Bruker:Finn Egil Johannessen|Finn Egil Johannessen]]|forfatterfødt=1939|tema=Personlige minner fra barndom og ungdom|omsted=Nybyen i Sandefjord|nedtegnetdato=Juni 2024|omperiode=1940- og 50-tallet}}
[[Fil:Finn E Johannessen-001.jpg|venstre|miniatyr|253x253pk|Forfatteren: Finn Egil Johannessen *1939.{{byline|Fotograf Jørgensen|1948}}]]
Mens jeg bodde i [[Nybyen (Sandefjord)|Nybyen]], begynte jeg på [[Byskolen (Sandefjord)|Sandefjord Folkeskole]] (navnebytte til Byskolen fra 1956) i 1A og gikk de 5 første årene på den skolen. Den store dagen, 21. august 1946 toget vi nedover til skolen, mor med meg, fru Melsom med Thore, fru Ingebretsen med Egil, fru Olsen med Thormod, fru Horda med Kjell og fru Johannesen med Finnmann, ned [[Rosenvolds gate]] – [[Sverres gate (Sandefjord)|Sverres gate]] over Tomta, og der borte lå Byskolen. Bestyrer Sven Antonisen ropte oss opp og nervøse stilte vi opp for frøken, frøken Mjøen fikk vi vite og inn på den svære skolen marsjerte vi i to rekker. Av en merkelig grunn ble Nybyenongane samlet i en klasse, A-klassen, -selvfølgelig og det var: meg ([[Bruker:Finn Egil Johannessen|Finn Egil Johannessen]]), Thore Melsom, Thormod Olsen, Kjell Rambo og Egil Ingebretsen alle ifra Nybyen. Men jeg ble fort kjent med de andre byguttane i klassen, Otto Rogne – Tor Z. Børresen – Arne Iversen – Svein Sivås – Alf Henry Johansen (han utvandret til Canada) – Per Olsen og alle de andre. I den andre klassen gikk bl. annet Finn Moe Johannesen, men han bodde jo i Skiringssalsveien, men vi regnet allikevel han som Nybyenunge. De holdt ikke lenge disse frøknene i vår klasse, vet ikke jeg om det var oss ongane som var litt umulige, - og det var det nok. De ble sykemeldte og forsvant flere av dem, men vi kom oss da over kneika etter hvert, når Anna Botne kom inn som frøken ble det stille i klassen vår.  Tenke på dette nå i 2024, i 1946 var vi 24 gutter i A-klassen og nå er vi 7 gutter igjen som møtes fra tid til annen. 
[[Fil:Gunnar Johannessen-002-Enhanced.jpg|venstre|miniatyr|251x251pk|Gunnar Johannessen *1931 †2007.{{byline|Fotograf Jørgensen|1948}}]]
[[Fil:Ragnar 1948.jpg|miniatyr|268x268pk|Ragnar Johannessen * 1945 † 2023.{{byline|Fotograf Jørgensen|1948}}]]
Min eldste bror, Gunnar, var født i 1931 mens far og mor bodde i [[Jernbanealleen (Sandefjord)|Jernbanealleen]] 21, og 8 år eldre enn meg og han hadde sine egne kammerater. Da jeg var liten forteller Aud Braa at Gunnar fikk i oppdrag å trille meg i barnevogn, men det gadd han som regel ikke og slik ble Aud min barnepike. Aud bodde tvers over gata for oss sammen med foreldrene Agnes og Arthur Braa. Aud er en ordentlig Nybyenjente, født i Schanches gate 12, før familien kjøpte Rosenvolds gate 3 og flyttet dit. Da Aud giftet seg med Arne Norli så bodde de i mange år i huset inne på høyre side av hovedhuset. Arthur Braa var formann i Parkvesenet og de hadde en strålende bakgård/have. Ja Nybyen har svært mange flotte bakgårder eller jeg vil kalle dem haver.  I tillegg til min «trillepike» Aud så var også søster til Kjell Konrad og kammerat Finnemann, Aggi, trillepike for meg. Min yngre bror, Ragnar, er født 24. juli 1945 og altså 6 år yngre, så med han ble det nok at jeg måtte trille barnevognen – en gang imellom. Ragnar er også født hjemme i Rosenvolds gate, hjemmefødsel var svært vanlig den tiden, kanskje spesielt i strøk som Nybyen som jo bestod av all slags mennesker, - arbeidere – sjøfolk – hvalfangere – sjåfører – egne næringsdrivere – «fritenkere» – og mange damer som arbeidet – og noen som ikke jobbet. 

Men du verden for et herlig strøk å vokse opp, «Nybyen er beste ste på jora» pleide Mokken – Fransén – Eugén – Helge – Tryggen og alle vi andre yngre Nybyenongane å si.  I Nybyen hadde alle klengenavn eller kallenavn i tillegg til disse fem nevnte så hadde vi: Hansmøra, Skrittis, Carlo, LutJørgen, Olsa, Smeane, Tryggen, Lurer`n, Sjørøver`n, Knerten, Svarten, Flaggermusa, Dronninga, Nattens Dronning, Sjeiken, Sila, Blunken og mang mange flere.

Store begivenheter var sånn som 1. mai og 17. mai. Både 1. og 17. mai var selvfølge store dager for Nybyenfolket, da var det på med de peneste klærne og å flagge på alle flaggstenger. Allerede kl. 7 var vi ungane ute i gata (Rosenvolds gate eller Nybyens Broadway som vi kalte den) for å høre på salutten som vaktmester Hult avfyrte fra Preståsen. Så var det musikkparaden kl.7.30 om morgenen, den gikk selvfølgelig alltid innom Nybyen, da kom stemningen, – gitt. Så var det inn å få litt mat før vi stimet til Byskolen for å gå i Barnetoget, husker mitt første barnetog, da var det mange papirflagg – gitt, men etterpå var det fullt kjør i byen som etter hvert ble avsluttet hjemme i Nybyen. For noen festdager, 1. mai som 17. mai, – det var etter at krigen var slutt og ja, fortsatt så er det jo flotte feiringsdager.
{{thumb|Baker Erland Alfheim.jpeg|Bakermester Erland Alfheim, innehaver av Alfheims Bakeri og Konditori 1937–1981.{{byline|Sandefjords Blad|ca. 1950}}}}
Nå på mine eldre dager som snart 86 år rusler jeg ofte turer oppe i Nybyen. «Mimreturer» kaller jeg dem (det går ikke fort), opp Rosenvolds gate og da kommer med en gang [[C. Nicolaysen Kolonial]], du verden for en «god gammel» kolonialhandel, med «Nico» flyende att og fram, opp med kjellerlemmen og ned å hente varer. Som seg hør og bør for en ordentlig kolonial på den tid så stod kaffekverna i vinduet slik at alle kunne se at Nico hadde nymalt kaffe, -må du vite. så kom huset til Lunquist, eller der som «Lunka» bodde og i bakgården, et uthus bodde Jørgensen. Lut-Jørgen kalte vi ham fordi han lagde lut selv og gro rundt i Nybyen med en dragkjerre og solgte lut mm til husmødre, noe fisk hadde han ofte med seg også. Ja det var der i begynnelsen på Rosenvolds gate eller Broadway som vi kalte gata det var «handelsstrøk». I nr. 4 holdt [[Akers Bakeri|baker Alfheim]] til med både bakeri, bakeriutsalg og konditori til. Og nå er vi nok inne å byens eldste bakeri som ble startet i 1875 av bakermester Ove Normann Christophersen, han solgte det videre til bakermester Fredrik Moe, så til bakermester Erland Alfheim, så til Haakan Aker, så til Fritz Fredriksen og nå i Magdalena Haponik og Elisabeth Hagen Kåsen. Nesten 150 års bakerihistorie der hos Nybyenbaker`n. Tvers over gata hadde vi nok en kolonialforretning i min tid, Reidar Hansen og på hjørnet av butikken var det en egen butikk, melkebutikk. Tenk det da, egen melkebutikk i Nybyen og det var ikke mer enn 250 m ned til Sandar Meieri sitt hovedutsalg. På det meste vært 8 kolonialforretninger i Nybyen, 5 samtidig og Nybyen er ikke stor, 6-7 kvartaler.             

Og så forbi huset til gamle Johan Olsen, for en utrolig snill og hyggelig mann. Han var jo siste sønn av den siste mølleren som drev mølla på Mølleråsen. Johan syklet til han var 95 år og levde til han ble godt over hundre år. Det var aldri snakk om å gå på epleslang hos skomakeren (det var det han var og som vi kalte han) fordi han inviterte oss inn for å plukke epler eller pærer.

Nå kommer jeg opp til nr. 10 hvor jeg og bror Ragnar er født, hjemmefødsel selvfølgelig, slik det som regel var på den tiden. Så flott å vokse opp i det huset, fire familier var vi i noen små leiligheter sett med dagens øyne. Ikke noen kjøleskap eller vaskemaskin, det var ned i kjelleren hvor det var kjølig og fint for matvarer og så var det selvfølgelig vaskekjeller, der stod en stor bryggepanne som var vedfyrt for å få varmtvann og der stod handrevet tøyrulle. To utedoer hadde vi også, en for de som bodde i første etasje og en for de som bodde i annen etasje. Ja det lille uthuset var faktisk så stort at vi hadde både gris – høner og kaniner der under krigen, villagris ble det kalt.

Far solgte jo huset og vi flyttet opp til bestefar. Våre naboer tvers over gangen, Frank og Kristine, kjøpte huset og nå er det datter Unni og datterdatter til Kristine og Frank Samuelsen som bor og tar veldig fint vare på huset, Unni har jo bodd der hele sitt liv. Frank var en av de største på [[Sportsklubben Tempo (Sandefjord)|Idrettslaget Tempo]], en fryktet målskytter. Han var hvalfanger på Rossen og kom til England da krigen begynte. Det var jo slik at da krigen kom så var hvalfangerflåten på vei hjemover, men situasjonen gjorde at de ble beordret til allierte havn, noen til USA, andre til Mexico og noen til Englend.  Han kom inn i «Hvalfangerbataljonen» som holdt til i Dumfrie i Skottland. Etter hjemkomsten i 1945 kjøpte Frank og Kristine [[Rosenvolds gate 10 (Sandefjord)|Rosenvolds gate 10]]. Tvers over gaten ligger huset til Agnes og Arthur med datteren Aud, et velstelt og fint, ja velstelt er de aller flest husene i Nybyen med noen aldeles flotte bakgårder/hager.

Synd at vi fikk den svære blokka, Rosenvolds gate 5 – 7, burde ellers hett 5 – 9 fordi både nr. 5 – 7 og 9 ble sanert til fordel for «blokka».  Blandt husene som ble revet var huset til Olsá, hun med den hjemmelagede knekken, huset til Moe, hvor bakermesteren Fredrik Moe bodde, huset til «Dronninga», huset til Kristian, huset til Millan og Karen Hansen, og huset til Johan og Marius Smed med smia og huset til fiskehandler Engebretsen, borte vekk er de – men minnene er der, dette hadde aldri i verden gått i dag, men sånn var. Denne delen av Rosenvolds gate var selve kjernen i Nybyen, kvartalet begynte med huset til Dronninga som hadde trappa hvor vi alltid samledes. Etter det kom huset til Kristian Hansen, ble jo kalt Suppekristian, han hadde jo torpedosjokk fra første verdenskrig hvilket han aldri kom over og i annen etasje bodde Marie Kalleberg. Marie var en utrolig dame, klok og snill med oss barna. Tvers over gata lå kommunehuset hvor Tryggen bodde, også han en kjent person både lokalt og i byen. På hjørnet, det uforglemmelige huset til «Smeane», etter hvert datt jo hele smia ned, tynget av alderdom og råte som den var og ikke brukt til smie i min tid som jeg kan huske.    
{{thumb|Schrøeters gate.JPG|Schrøeters gate.}}
Eller bortover i [[Schrøeters gate]], eller «Skrøders gate» som vi sa. Flotte små hus på begge sider, huset til Kjær – Hoff – og gamle Søren og Hanna Kjær, foreldre til min tante Hansine, før jeg kommer til Treatten og så det flotte huset som kammerat Ivar Lundquist restaurerte og som Steinar Hvitstein har i dag. På hjørnet huset til Inger Lise Karlsen, huset til hennes far Robert Børresen hvor også [[Borge Børresen]] bodde på sine gamle dager sammen med hesten sin Alf, han var i sin tid Norges sterkeste mann. Må jo være fjerde generasjon Børresen i det huset.  På andre siden ligger det som noen i dag kaller Odinhuset, - uff det gremmes i mitt hode. Børresen gården var det før det brant. Ant. L. Børresen, bestefaren til Tor, Kjell og Øystein Z. Børresen og far til uforglemmelige musikkhandler Ole Z. Børresen. Å hvor mange jazzperler jeg har kjøpt hos Tors far nederst i [[Storgata (Sandefjord)|Storgaten]], ved siden av sin svigerfar Slakter Lauritz Pedersen. Huset ved siden i Schrøeters gate, [[Schrøeters gate 2]] nr. 2, tilhørte [[Adolf Amandus Andresen]], senere kalt Adolfo i Chile, en av de store Nybyenguttane. Dessverre har han ikke fått den framtredende plass i antarktisk hvalfangsthistorie slik som de andre pionerene C. A. Larsen og Chr. Christensen, men han hadde en avgjørende rolle i overføringen av den moderne hvalfangsten fra nord til Sydishavet. Opptakten til den kommersielle hvalfangsten i området skjedde Nyttårsaften 1903, da kaptein Adolf Amandus Andresen skjøt den første hvalen, en knølhval ved Puentas Arenas ved Magellanstredet. Han ble den første som benyttet Whalers Bay på Deception Island som stasjon for et flytende hvalkokeri. Blant annet dannet han det chilenske hvalfangstselskapet Sociedad Ballenera de Magellanes. Kontraherte båter fra Framnæs mek.Værksted. Når han ble stor, så var nok Nybyen litt for lite for ham og han kjøpte Hauanslottet og bygde selvfølgelig tårn på huset, «slik det hør seg for en kar av den størrelsen». 

Og lengre borte i gata kommer husene til Sørensen,  så Hansen med Reidar og Ebba. Det er noen flotte små hus mot gata fra Reidar og Ebba til hjørnet med bl. annet det flotte huset til «Britta» og flere, og så de bakgårdene/hagen da som er en fryd for øyet. Her i Schrøeters gate bodde før min tid har jeg hørt, både Fiske-Nella som solgte fisk og hadde to hus, et til gaten og et inne i gården.                                                                              I det mot gaten bodde baker Andersen. Han hadde hjemmebakeri på kjøkkenet og på 1. og 17.mai   bakte han og solgte 17.mai-kaker.

Så rundt hjørne opp Industrigata (som nå heter [[Schanches gate (Sandefjord)|Schanches gate]]) med Schanches-blokkene på høyre side, der hadde vi løkke med fotball og moro. Så hjørnehuset til Haavaldsen, eller Bladvaldsen som vi sa. Der bodde Stein og Thor, flotte Nybyengutter begge to. Og tvers over gata bodde kamerat Thormod Olsen, klassekamerat var han også. Thormod fikk aldri se sin far, født i 1939 da faren var reist på hvalfangst og som ble krigsseiler og fant sin grav under konvoifart på Murmansk. Bort Tidemands gate, eneste gate i byen Sandefjord som er oppkalt etter ei dame, Johanne Tidemand. Første huset på høyre er huset hvor bl. annet Eugen Hansen, Unni Berg Johansen, Bittens venninne, vokste opp.  På venstre side ligger tre flotte hus, ikke store, men du verden så fine de er, og for noen bakgårder/haver. Det borteste er huset til «Mokken» eller Jenny og Erling Mørk, i dag er det Leif Mørk, tredje generasjon i huset som er fra ca. 1876. Bortenfor nr. 6 lå fiskehandler Engebretsens hus, dette var et av husene som måtte lide for å få plass til blokka 5 – 9 burde den het, ikke 5 – 7. Så kommer hjørnehuset som har hatt adresse både til Tidemands gate 10 og Rosenvolds gate 9. Vi, Nybyenfolket, kallete det bare for Smedhuset, der bodde Maris og Johan, smie var i uthuset så de var smeder – hvalfangere – løsarbeidere tror jeg. Se bare på Bymodellen som Anker Eriksen laget i samarbeid med Henrik Sandberg og som viser byen på slutten av 1800 tallet, Nybyen er så fin på den bymodellen. Så går turen bort til Lundenveien og der er huset til ''frøken Ragnhild Castbergs private forberedelsesskole'', hun som holdt privat skole, først i Ebbesengården før hun kom til Nybyen og bygde huset sitt i Lundenveien 20. Ebbesengården, hvor lå den? Jo, Ebbesengården lå i Rådhusgata 3 og lå tvers over inngangen til Hvalfangstmuseet, den gamle inngangen.  
{{thumb|Nybyen bakgård 3-Colorized-Enhanced.jpg|En av Nybyens utallige vakre bakgårder.}}
Og der på hjørnet av Tidemands gate og Lundenveien var [[Lundenveien 11|Glassmester Julius Johannessen]], tenk der hadde Julius Johannessen med sin Inga sitt glassmesterverksted i uthuset, glassliperi i kjelleren og bodde med familien i framhuset.  Alle «glassmesterongane», først de større enn meg – Rolf (glass) – Ola – Ivar – Leif – Erling og jentene Ingerid – Reidun og Liv. De guttane var fotballguttær både i Sportsklubben Tempo og i Sandefjord Ballklubb, hvem husker ikke høyrebeinet til Ola. Og så min generasjon da, mine kammerater Rolf – Ivan – Cato og søstra Lillen som alle vokste opp der. De guttane elsket også fotballen og var aktive med fotballen, - tror nok det ble snakket mye fotball i den familien. Glassmesterongane var noen mestre i å kaste stein, vet ikke hvorfor, men det var de. Tvers over gata bodde familien Sandberg, Elna og Henrik, med sønnene Anders Henrik og Tore. Faren Henrik var kultursjef og bestyrte kinoene, husker [[Henrik Sandberg (1905–1992)|Henrik Sandberg]], alltid så korrekt til og fra jobben litt skjev (husker jeg riktig da) med brun dokumentmappe i høyre hånd, rak i ryggen. Far Henrik Sandberg og sønn Tore var noen svært dyktige fotografer og Sandefjord kan takke disse to for å ha tatt vare på Sandefjords historie gjennom fotografier. Det var så utrolig synd at Tore forlot vår verden så tidlig. -vi sitter igjen med så mange flotte minner. Tore var «Hoff-fotograf» for mange nasjonale Ordner, blant annet min Orden, Den norske Druidorden – ingen har siden fotografert oss så flott og profesjonelt som Tore, takk Tore for den flotte jobben du gjorde.  Henrik Sandberg hadde ideen og det avgjørende for at [[Bymodellen (Sandefjord)|Bymodellen av Sandefjord]] ble virkeliggjort.   

Men før vi kommer så langt så lå det i min barndom et hus på nedsiden av Glassmesteren, [[Lundenveien 11]], og det var Rosenvolds gate 12. Merkelig, det huset lå jo nesten inntil Lundenveien, men det var gjerde mot Lundenveien og inngangen var mot Rosenvolds gate mellom nr. 14 og 16. Dette var et hus tilhørende Sandefjord Forsorgsvesen, altså et hus for mindre bemidlede familier. Men du verden, det bodde mange flotte familier der, kammerater mf, men iom at det var et hus tilhørende Forsorgsvesenet vil jeg bare si som ovenfor, det var mange flotte mennesker boende der. Dette var for øvrig et av tre slik Forsorgsvesen hus i Nybyen, heldigvis er tiden blitt mye – mye bedre og den tiden er antagelig borte for alltid.

Og så litt nedover i Lundenveien i krysset med [[Schrøeters gate]] kommer trafoen, der hadde vi mye moro. Den står enda og er svært gammel, satt i drift i 1917 – tror jeg og tror den er fredet på et vis, den kalles ofte Nybyenkiosken/Nybyentrafoen. Der kastet vi poteter, helst råtne, på en stakkar som stod inne i en striesekk, det var ei hard staff for noe galt. Nå tror jeg den blir brukt som boder for beboerne i Lundenveien 13. Min gode ven Sven Erik Lund har skrevet om trafoene i Sandefjord og han fortalte meg at denne som er den eneste som er igjen skal være fredet og Gamle Sandefjord har påtatt seg å pusse opp og vedlikeholde. Hvis vi går videre nedover Lundenveien kommer vi til nr. 23 på venstre side, som også en tid hadde husnummer til Prinsens gate 29 og til Bugårdsgaden i gammel tid. Det huset er et av Sandefjords eldste hus, nevnt allerede i 1726 tror jeg og huset ligger ved «Stampa» som har sitt navn etter stamping i forbindelse med garving på Lunden gård. 

Og da er jeg kommet til huset hvor Alexandra bodde, Rosenvolds gate 14, som er huset hvor fotballspilleren Yngve Karlsen, Melsomfamilien og hun døve, Døva, i 2. etasje. bodde. De andre i 2.etasje var Alexandra, hun kalte oss Nybyenungær alltid for «Bolsjevikongær», tror ikke hun egentlig visste hva det betyde. Vandrehistorien om Alexandra er når hun roper ned til oss som om kvelden sitter på trappa til Dronninga og prater «ti stille Bolsjevikongær mannen min ligger for døden», da går det vinduet mot Rosenvolds gate opp og han stikker hodet frem og skriker: ikke hør på ho, det er ikke sant.   
{{thumb|Schrøeters gate 15.jpg|Schrøeters gate 15, «Dronningas» hus, Nybyens mest populære skryte og ljugetrappa for oss yngre Nybyenongær.}}
Det var i krysset, Schrøeters gate – Rosenvolds gate, i hjørnehuset til «Dronninga» og på hjørnetrappa der var samlingspunktet for oss yngre Nybyenongane. Der ble det prata – jugd – spilt kort – kasta på strek – du verden så mye gøy det var på det hjørnet og rett rundt det. De litt eldre guttane satt som regel på trappa til Børresenhuset, i tidligere tider Anton L. Børresens Kolonial/Landhandel i Schanches gate 8. Der tror jeg de hadde mye moro, på samme måte som oss yngre på trappa til «Dronninga», men de mimret nok enda mer enn oss «ongane» på «Dronninghjørnet». I ettertid har jeg fått opplysninger om at en av Nybyens kolonialforretninger lå på hjørnet til Dronninga allerede fra ca. 1890 til 1898. Det var Josefine Antonie Bergersen (1854-1942) som drev den kolonialhandelen i Søndre Ruklegade (Schrøeters gate 15) i Nybyen (iflg. opplysninger fra Morten Edvardsen)

Helt øverst i Rosenvolds gate, i nr. 26 bodde [https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2018051468004 Anders Kaupang], en av [[Arbeiderbevegelsen i Sandefjord|Arbeiderbevegelsen i Sandefjords]] virkelig store sønner. Bondesønnen fra Tjølling som begynte på værste ([[Framnæs Mek. Værksted|Framnæs mek. Værksted]]) før århundreskiftet, og som satt i bystyret i 39 år, hvorav 31 også i formannskapet. Det aller første 1. mai-toget i Vestfold fant sted i Sandefjord i 1900, og det er ikke usannsynlig å anta at Kaupang var en av initiativtakerne. Det sies at «Anders Kaupangs liv er historien om arbeiderbevegelsens kamp i Sandefjord». Anders Kaupang (1875–1958) var også en av drivkreftene for å få reist Folkets Hus som står for «et arnested for gode faglige og partimessige vedtak også i de neste 100 år» slik det står ved veggmonumentet på Folkets Hus i forbindelse med 100 års feiringen i 2013. Også en Nybyen-gutt å være stolt av.
{{thumb|Ruklaparken 2 1.JPG|Ruklaparken, beliggende i Nybyens sydlige hjørne. En park hvor jeg svært ofte sitter og lar tankene fly og minnene strømme på. Parken ligger hvor C. Nicolaysens Kolonialforretning lå. Huset til venstre er et av Sandefjords eldste hus, eldste nedtegning 1776, huset er kalt «Ruklehuset».|Finn Egil Johannessen|2024}}
Rosenvolds gate, ja det var jo rene hovedgate i Nybyen, ikke rart at vi kalte den Broadway. Nederst i Aadnehuset som jeg kaller det, Landstads gate 2, der bodde Øivind Hansen, Nybyengutt på sin hals. Han sluttet aldri å mimre og minnes Nybyen. Øivind og Yngvar Sten Melsom som bodde i Flors gate 9 hadde en fortreffelig serie hvor de ble intervjuet i Sandefjords Blad over flere ganger. De var så fine og minneverdige å lese. Ellers i det hus tror jeg det bodde i alle fall 4 familier og i tillegg en eller to familier i uthuset. Utedo hadde de også som de fleste i Nybyen.

Tvers over gata der var C. Nicolaysen Kolonial. Først nå på mine gamledager har jeg greid å få rede på Nicos egentlige navn: Nakor Christinius Nicolaysen, og for en herlig butikk han hadde. En god gammeldags kolonialbutikk.       

Flere ganger opplever jeg at vi, Nybyenfolket, samles til hyggelig sosial sammenkomst, alt fra kveldsfest til formiddagskaffe. Du verden så hyggelig det er å treffe gamle kjente og få prate om alt – men svært mye om gamle dager. Ja for nå er vi jo blitt så mye eldre at vi kan prate om gamledager. Så flott!

Jeg håper at jeg vil kunne rusle og minnes i mange år oppe i Nybyen, mitt barndoms paradis. Tenk på alt det jeg ikke har fått skrevet ned, det kunne fylte i alle fall ei bok, tenk på alle de flotte menneskene der. Ja det er hyggelig å la minnene strømme på. Håper ingen har blir lei seg for at jeg ikke har fått dem med, men kanskje kommer tider – hvem vet. 
[[Fil:Familien 1949.jpg|sentrer|miniatyr|431x431pk|Familien Johannessen, fotografert i 1948 mens vi bodde i Rosenvolds gate 10 Nybyen. Fra venstre: meg Finn Egil, mor Helga, bror Gunnar, far Reidar, bror Ragnar.{{byline|Fotograf Jørgensen|1948}}]]

''Finn Egil Johannessen, ihuga Nybyenonge som elsker Nybyen på «godt og vondt.»''

{{Sandefjord Lokalhistoriske Senter}}
[[Kategori:Sandefjord kommune]]
[[Kategori:Personlige minner]]
[[Kategori:Sandefjord Lokalhistoriske Senter]]