Vis kilden til Krigshistorie Hemnes i Nordland/01: Det er blitt krig!

{{TOC right}}
Grytidlig om morgenen [[9. april]] [[1940]] går Karl Lenningsvik (født 1903) på ski over Slegda fra Bleikvatnet til [[Brygfjelldalen]]. Karl akter seg til [[Korgen (Hemnes kommune)|Korgen]] på handelstur. De har ikke radio heime på fjellgarden, så han aner ennå ikke at dette er en skjebnedag i Norges historie. Når Karl stamper av seg snøen og kommer inn på kjøkkenet på en gard i Brygfjelldalen, er det ennå så tidlig at de sitter ved frokostbordet.

- Det er krig, forteller de. Dette har de nettopp hørt på radio. Ei utrulig nyhet. 

===Lite samfunn===
Svært mange fikk servert nyheten om at Norge var angrepet av Tyskland på en like overraskende måte. [[Sør-Rana]], Korgen og [[Hemnes kommune]]r hadde på den tida til sammen 3-4.000 innbyggere. Unntatt det vesle tettstedet [[Hemnesberget]] og litt konsentrert bebyggelse på [[Finneidfjord]], i Korgen og [[Bleikvasslia]], bodde folk svært spredt utover bygdene. De fleste hadde utkommet sitt fra jordbruket.

Kommunikasjonene var annerledes den gang. Riksveg 50 (seinere [[E6]]) var ikke bygd over Vesterfjellet (Korgfjellet). Hovedvegen gikk til [[Elsfjord]], derifra med ferje til Hemnesberget og videre forbindelse til Finneidfjord og [[Mo i Rana]]. Fra Korgen var det vegforbindelse til Hemnesberget og Mo. Riksveg 50 over Saltfjellet var ferdig før krigen. Det samme var mellomriksvegen over Umskaret til Sverige. Det var ikke heilårsveg fram til Røsvassbukta.

==="Tidens alvor"===
Gjennom fleire generasjoner hadde det vært fred i Norge. Folk var uforberedte og visste lite eller ingen ting om hvordan de skulle te seg i forhold til den nye situasjonen som krigen innebar.

Det var ei oppjaga stemning de første krigsvekene, forteller folk som opplevde det.

Ei kunngjøring fra lensmann Selseth, datert 15.04.1940, kan fortelle noe om hva som rørte seg i aprildagene:

"Jeg er blitt gjort oppmerksom på at folk ikke tar fornødent forsiktighetshensyn under flyalarm. Jeg nedlegger herved bestemt forbud mot folkeansamling på veien eller på åpne plasser, når flyalarm gis. Det henstilles til befolkningen å forholde seg slik som kringkastingen har fremholdt til rettledning for alle. Det er ingen heltegjerning å provosere flyene. Vær varsom med hva som uttales. Tidens alvor maner til forsiktighet både i ord og handling."  Dette følges opp med en avisannonse hvor det blant annet legges ned forbud for uvedkommende å oppholde seg på kai "under skips ankomst og henliggen". Videre heter det at "Når flyallarm gis pålegges det alle uoppholdelig å fjerne seg fra gater, veier og åpne plasser og søke ly i nærmeste hus eller kjeller. Skog er også et godt tilfluktssted. Biler og andre kjøretøy må stå stille under flyallarm. Flyene må ikke provoseres ved ubetenkt adferd."

===Oppkavet===
En gang ringte lensmannen til Korgen og slo alarm. Det hadde blitt sagt at noen fly hadde passert [[Nesna]]. Folk strauk til skogs da flyalarmen gikk. Det sies at stemninga var nær hysterisk, og mennene tok [[Krag Jørgensen]]-geværene sine med seg. Noen karer ble sittende under ei gran og vente. Da var det en av dem som erklærte: "Eg ska kjemp tel siste blod-drøpe". Men så ensa han plutselig at han hadde glømt å ta med seg ammunisjon, og ble noe spakere... 

Den samme karen kom sammen med noen andre til Sjøforshøla etter at tyskerne var kommet til Korgen. Alle rømte til skogs. De satt musestille inne i skogen og frykta for at tyskerne skulle komme etter dem. De hadde en hund med seg som begynte å skjelle.
Da sa mannen: "Vri høvet av hunden - han førrå' oss!"

===Gjemte banken===
Mye av befolkninga i Korgen var på dette tidspunktet evakuert rundt omkring på gardene. Varebeholdninga til S.O. Eitran ble kjørt vekk og gjømt unna. Verdiene fra hvelvet i Korgen Sparebank ble skjult under låvebrua på Holmslet i Leirskardalen og tildekka med torv.

Den nye [[Korgen Bru]], oppført i [[1938]], var underminert og klar til å sprenges i lufta.

Skoleungene fikk beskjed om å ha et kvitt laken liggende klart i ranselen. Hvis det kom fly, skulle de løpe av vegen og gjemme seg under lakenet.

===Innsamling til IR14===
Under felttoget etter 9. april ble det i Korgen samla inn penger og utstyr til Hærens Infanteriregiment 14, IR14. Men det kom inn relativt lite utstyr. Årsaken var at man kort tid før dette hadde samla inn betydelige mengder med ski, skisko, ryggsekker og annet utstyr som var sendt som hjelp til Finland i krigen mot Sovjetunionen.

I innsamlinga til hærens IR14 kom det, følge ordførerens opptegnelser, inn i alt inn 4.236 kroner og 42 øre som ble oversendt lensmannen. Svend Kibsgaard hadde alene samla inn 3.182 kroner, mens for eksempel kvinneforeningen "Freidig" ga kr. 11,75 og Leirskaret Kvindeforening ga kr. 46,67. Ellers ble det for eksempel samla inn 52 ulltepper, 4 ryggsekker, 64 par snebriller og 90 par sokker. Det ble også sendt ca. 90 par ski og staver. Korgen sanitetsforening sydde utstyr til 20 senger og 15 forsvinningsdrakter.

===Mobilisering===
Korgværingene fikk ikke særlig føling med krigen før de første tyskerne kom til Korgen over Vesterfjellet i mai.  
Men ungdom i vernepliktig alder fra heile distriktet ble mobilisert etter 9. april. For de fleste innebar dette at man skulle møte fram [[Drevjamoen]] for nærmere ordre.

Sigurd Larsen fra Vekthaugkråa ved Bjerkadalen ble mobilisert. Det var også Einar Ånonli, forteller Olav Aanonli. Sigurd var i fremste linje i et mitraljøselag. Da Sorkobataljonen angrep Trofors med bombekastere 9. mai, lå Sigurd og laget hans han på nordsida av ei bru og skaut mot de framrykkende tyskerne. De hadde gravd seg ei stilling oppe i en bakke, med et tak av stokker.

En tysk granat gikk inn under stillinga i forkant, slik at taket ble flekt av. Sigurd mintes bare at det ble så veldig varmt. Så ble alt svart. Da han kom til seg sjøl, dreiv en engelsk soldat og slepte på ham, for å få ham bakom ei stor gran, mens han ropte "Splinter, splinter!" Men Sigurd Larsen var ikke såra, bare utslitt.

Etterpå bar det nordover med ham, heilt til Dunderlandsdalen, hvor laget hans ble dimittert. Sigurd gikk på ski over Akersvatnet, Kjensvatnet og Målvatnet, heilt heim til Vekthaugkråa.

===Med på felttoget===
Olav Rydsaa (født 1917) fra Korgen var blant de unge vernepliktige som ble innkalt til krigstjeneste i 1940. Han har førte dagbok under felttoget.

- Vi gikk på ski over fjellet til Steinmoen, hvor vi fikk bilskyss til [[Mosjøen]]. Jeg tror det var 11. april. Jevnaldringene mine var før 9. april innkalt til å møte på militærtjeneste i [[Finnmark]]. De jeg reiste sammen med herifra var eldre enn meg. Blant disse var Nils Lorentsen fra Bakklandet. De er døde nå, alle, forteller Olav Rydsaa.
- Vi lå noen dager i Mosjøen, før vi ble sendt heilt sør om Snåsavatnet. Sørover fra Mosjøen hadde vi buss. Bjarne Paulsen på Hemnesberget var sjåfør. Bussen hadde registreringsnummer "W1". Ellers ble vi kjørt med åpne lastebiler.

===Trefning===
Noen fra kompaniet vårt var i trefning ved Snåsa. Vi fra innlandet var oppsatt med ski. Det bar opp i fjellene med oss, for å være ei slags sikring. Vi holdt til på noen setrer, forteller Olav. 

Etter noen dager bar det nordover med dem igjen. Da de kom ned fra fjellet, hadde nettopp den store togulykka vært ved Snåsa 3. mai funnet sted. To troppetransporttog tørna sammen. 10 norske soldater ble drept, og et trettitalls soldater ble skadd.
- Det var ei dyster stemning der, minnes Olav Rydsaa.

Nå hadde engelskmennene og franskmennene trukket seg ut fra Namsos, men uten at norske styrker var orientert om dette. Oberst Getz og IR13 hadde kapitulert. 

- Vi ble latt i stikken og måtte bare komme oss unna. Ellers hadde vi blitt innestengt der, sier Olav Rydsaa.

===Avstemning===
Nå reiste soldatene nordover med jernbane, bil og til fots, fram til Alsgård i Bjørnådalen sør for Mosjøen.

- Det var mye diskusjon om vi skulle fortsette eller ikke. Vi hadde til og med ei avstemning, og det var stort fleirtall for å fare heim! Men det ble å fortsette.

En tropp, et tyvetalls menn, skulle reise sørover for å ta imot tyskerne. Vi var heilt oppe ved Svenningvatnet, og igjen bar det på ski opp i fjellene for å observere. Vi kom ikke i noen kamp. Vi kunne se de store tyske styrkene som kom nordover, og så det som nytteløst for oss å ta opp kampen. 

Vi dro nordover igjen. Tyskerne rykka fram så raskt at vi klarte ikke å fare forbi dem. Vi måtte ta fjellene fatt, over Bogfjelldalen og til Stormoen i [[Austervefsna]]. Da vi kom til Kløvjemoen, fikk vi telefonkontakt med Mosjøen, og ble fortalt at tyskerne hadde passert Trofors. 

===Snartur heim===
Vi tok da opp Hattfjelldalen, forbi Røsvatnet og til Korgen. I Bleikvasslia hadde vi fått rede på at tyskerne var gått i land på Hemnesberget. Planen var at vi skulle stoppe i Korgen, men vi ble sendt direkte til Mo, for ikke å bli innestengt. Denne transporten foregikk på lastebiler.

På Mo ble vi innkvartert i prestegården. De fleste som var sammen med oss var fra Rana, og de fleste av dem for heim da. Inge Skreslett var blant dem som ble med videre.

Vi havna på [[Båsmo skole]], hvor det ble satt opp en tropp som skulle til fjells og kontrollere at ikke tyskerne kom austfra, for eksempel med fallskjermtropper. Vi gikk på ski fra Andfiskå til Akersvatnet, hvor vi overnatta i noen hytter. Men det var trangt, så det ble lite soving.

===Harde tak===
Jeg har mange ganger spekulert på hvordan vi klarte de lange strekningene. Det kunne bli lange perioder, fleire døgn med svært lite søvn og ujevnt med mat. Men vi var i vår beste alder, og været var bra. Man må beundre folk fra øydistriktet som hadde svært lite erfaring med skigåing, men de ble ganske flinke etter hvert.

===Til Målvatn===
Jeg var med i en patrulje på fem-seks mann som gikk til Målvassmoen. Dit kom vi om morgenen 18. mai. Det var stilt og rolig i fjellene. Været var veldig fint. Vi hadde bare gevær og litt mat med oss. Da vi kom tilbake til Hellarfjell, hvor vi skulle få avløsning, var det ingen der. Vi måtte bare fortsette til Akersvatnet, men alle var dratt derifra uten beskjed.

Nå gikk vi mot Umbukta, hvor det bare var noen nervøse snømåkere som arbeidet med å få opp mellomriksvegen. Vi fikk litt mat der. 

Vi kom fram til Jordbru i [[Plurdalen]] om kvelden. Der fikk vi overnatte, og ordentlig med mat. I dagboka skreiv jeg at det var den beste seng jeg hadde ligget i siden vi for heimefra.

===To mann igjen===
I [[Grønfjelldalen]] traff vi folk som kom opp fra Nevernes. De kunne fortelle at alle norske og engelske tropper var dratt videre nordover. Noen dønværinger bestemte seg da for å dra heim. Vi var bare to igjen som gikk videre, Willy Kolden fra Gildeskål og jeg. På grunn av det dårlige føret måtte vi vente til langt på natt før vi starta fra Rundhaugen. 

Vi kom fram til Hjartåsen ved middagstider. På Krokstrand traff vi på ei engelsk sperring, ble ransaka og slapp videre. 

===Hos Ellinger===
Vi ble godtatt hos kaptein Tage Ellinger, og ble sammen med hans folk. Ellinger tok godt imot oss. Han var på soldatene si side, og hadde ei kameratslig innstilling. 

Vi hadde ei lita trefning ved brua på Krokstrand da tyskerne kom utpå natta. 

Neste natt bar det over Saltfjellet i lastebil til Storjord i Saltdalen, og videre nordover for å forsøke å nå igjen vårt eget kompani. Dem traff vi ikke før vi kom til Sørfold, hvor det ble satt opp ny avdeling.
===Melka kyrne===
Ved Djupvik hadde vi ei trefning. Vi rekna med at det var tyske tap, men vi skjøt på lange avstander. Jeg hadde et maskingevær som jeg brukte. 

Det ble nå ny tilbaketrekning. På en gard måtte jeg trå til og hjelpe en gubbe med å melke kyrne, for de andre i huset var evakuert.

Fra Røsvik ble vi sendt med båt til [[Sjøvegan]] i [[Salangen]], og sørover mot [[Narvik]] med busser. Vi passerte [[Gratangsbotn]], hvor det hadde vært trefninger. Ved Hartvikvatnet lå fleire tyske fly på isen. De hadde ikke kommet seg på vingene igjen.

===Et slit===
Vi var forsyningskompani for de troppene som lå inne i fjellene, blant andre Altabataljonen. Vi bar opp mat og ammunisjon til dem. Det var et fryktelig vær, og vi var gjennomvåte. Det var et slit, sier han.

Kompaniet som Olav Rydsaa var i kom ikke i kamp der. De fikk ordre om å marsjere mot Bjerkvik, som var skutt sønder og sammen. 
Kapitulasjonen var et faktum. I Bogen leverte de inn gevær og annet utstyr og fikk båtskyss heim, vel to måneder etter krigsutbruddet. Olav Rydsaa kom tilbake til Korgen sammen med to andre sambygdinger som hadde vært med i krigen, Emil Fjelldal og Nils Nerleir.

===Forberedelse til krig===
Svend Kibsgaard, som i 1940 var handelsmann og ordfører i Korgen kommune, har fortalt at da tyskerne nærma seg, gjorde man foranstaltninger for å få plassert bort livsnødvendige varer. Manufaktur, skotøy og alle slags småvarer ble pakka i kasser. En heil del mjøl ble utkjørt og plassert rundt omkring på gardene, og folk ble også oppfordra til å kjøpe en del mjøl for å lagre. 

12. mai skulle det ha vært pinsegudstjeneste i Korgen, men i stedet ble kirkelyden satt til å kjøre ut livsnødvendige varer  som ble lagra på ulike steder i bygda.

- Engelske soldater underminerte Korgen bru, men vi sa til dem at det var hensiktsløst. Tyskerne ville kunne ta seg over elva likevel, så lite vassføring som det var i den. Men sprengladninga ble der til tyskerne var kommet, og så tvinga de en mann til å fjerne den, har Svend Kibsgaard fortalt i et radiointervju. 

Tyskerne grov skyttergraver i Korgen, men det ble aldri løsna skudd.

==="En mistenkelig person"===
I pinsedagene 1940, mens kampene pågikk mellom Hemnesberget og Finneidfjord, kom en norsk offiser med sjåføren sin kjørende til Leirskardalen. Løytnanten, som hadde deltatt i felttoget fra Østlandsområdet og nordover, har antakelig vært nærmest sinnssyk av trøtthet og overanstrengelse. Han oppførte seg merkelig, og seinere ble det sagt at han hadde fått bombesjokk. 
Men bygdefolket visste ingen ting om bakgrunnen. De trakk gale konklusjoner av mannens underlige atferd, og trodde han var en tysk spion. Man antok for eksempel at mannen hadde signalisert med utelyspæra i Oppigarden på Jamtjorda til tyske fly som for over Leirskardalen.

Fleire har fortalt om dette, blant annet Kristen Iversen i et radiointervju (Radio Korgen):

Man hadde fått rede på at en mystisk person hadde tatt inn i Oppigarden på Jamtjorda, og nå skulle man forsøke "å ringe ham inn". Folk på gardene fikk beskjed om å ta med seg våpen og gå i stilling rundt våningshuset på garden, hvor offiseren på det tidspunktet satt og sov inne på kjøkkenet. Noen gikk i stilling under låvetelet, andre rundt uthusene, væpna med krag- og haglgevær.

Nede ved Melandsbrua ble bygdevegen sperra ved at en dro en stokk over vegen. To ungdommer ble sendt til ammunisjonsforvalteren i skytterlaget for å hente fleire skudd. Bilen til offiseren ble i stillhet trilla bortpå en åker nedenfor garden.

Da løytnanten våkna og kom ut på trappa, kom bøndene fram, sikta på ham og kommanderte: "Heinn' i veret!". De ville ha ham til å forklare seg. De spurte hvorfor han, en norsk offiser, var i Leirskardalen mens kamper pågikk lenger nord. Temmelig rasende gjorde løytnanten rede for seg. Han fortalte dem hva han hadde gjennomgått, og kommanderte alle som var til stede til å skrive navnene sitt i ei notisbok. Slukkøret tok vaktmannskapene skuddene ut av våpnene sine. Da dro en av dem i vanvare av et haglskudd, men dette gikk rett i stueveggen uten å skade noen.

==="Nu snart er vår frihet forbi"===
Olav H. Sørgård, som var handelsbetjent hos S.O. Eitran i Korgen, skreiv dagbok i maidagene 1940:
"8. mai kom det norske soldater til Korgen. En del av dem kom fra Hemnesberget. De skulle gi plass for engelskmennene som var innkvartert der. En dag senere kom soldater fra Snåsa på retrett nordover. De hadde vært med i en togulykke. Enda trodde vi at tyskerne skulle bli stoppet i Vefsn-distriktet, men vårt håp skulle snart bli til intet.

Fredag 10. mai i 18-tiden fikk vi beskjed om at to tyske fly var landet på Sund, og at skipet "Nord-Norge" var på tur nordover med tyske soldater. Så kom meldingen om at skipet var kommet til Hemnesberget, og at tropper og materiell var landsatt. Krigen er i full gang mellom engelskmennene og den innbrytende fiende. 

Det ble uro også i Korgen. Biler med soldater farer utover, og frivillige mannskaper blir satt ut. Imens spres rykter av alle slag.
Natten går, og vi hører drønn av kanoner fra Hemnes og erfarer at fjøset til Præsteng er i brann og dertil flere hus.
Skipet med troppene er senket ved kaien av en engelsk jager etter at soldater og utstyr er kommet iland. Nu er Hemnesberget i tyskernes hender, og kampene raser og ilden brer seg bare knapt tre mil fra vår bygd.

Lørdag pinseaften 11. mai. En ny dag gryr. Ingen post kommer, og all trafikk utover er brutt. Folk begynner å komme i butikken, og snart er den fullsatt av sivile og soldater. Alle spør nytt fra krigen, nytt som ingen vet. Vi vet det så godt fra de første hektiske dager av krigen at fra de steder der tyskerne blir herrer, blir det stille. Bare rykter, og ingen kan gi sann beskjed. Vi hører at noen engelskmenn er tatt til fange på Sund, en drept noen såret, og at Hemnesberget står i flammer. Vi hører kanonade derfra og aner at kampene fortsetter.

Trygve Arntsen fra Hemnesberget kommer oppover til Korgen. Han var på Sund da tyskerne kom, og kom fra fronten i Vefsn. Det ble å bytte av seg uniform og komme seg vekk. Han får passere etter noen dramatiske øyeblikk hos Heltzen på Sund. De lå i gulvet mens veggene ble gjennomhullet av maskingeværkuler. En engelskmann ble drept der.

Første pinsedag 12. mai. Vi har pakket en del av varene i butikken og kjørt på gårdene, og arbeidet fortsetter. Det blir etter hvert tomt i rekkene, men vi regner med at tyskerne også vil komme hit.

Om morgenen ved 6-tiden kommer ferjen fra Elsfjord med soldater. De blir overfalt av tyske fly og beskutt med maskingevær. To engelske jagerfly kommer til unnsetning, og alle blir reddet. De søker kvarter i Korgen, og nu begynner det å bli fullt. Utover dagen kommer soldater som har flyktet fra tyskerne, over fjellet fra Elsfjord og Hattfjelldal.

Nu er det klart for oss at tyskerne kan komme når som helst. Det er satt opp to gamle maskingevær, et ved gammelkirkegården og det andre på Nordfallet. Dette var alt - foruten sine geværer - som soldatene hadde å forsvare seg med mot verdens best utrustede armé.

Folket er rolig og begynner å evakuere lenger opp i bygden. De tar med seg det mest fornødne som trengs for noen dager!
Annen pinsedag 13. mai. Jeg går til Korgen ved middagstider og er spent på å få høre hva som har hendt i løpet av natten og formiddagen.

Ute på gårdsplassen står soldater i de velkjente uniformer og en klynge offiserer med sin major som sitter og leser.
Alt er rolig, men uroen og angsten ligger under overflaten. Folket er motløs, men likevel fattet og venter det verste. Utpå ettermiddagen hører vi at tyske fly-patruljer er på tur over fjellet til Korgen. Om kvelden trekker nordmennene seg tilbake til Mo. Alle biler blir tatt, likeså bensinen, og nu snart er vår frihet forbi.

14. mai. Alt er stille, og vi vet intet. Jeg skulle til Korgen, men det blir bare til Valåmo. Der får jeg høre at tyskerne er kommet til Korgen. De kom til Villmo kl. 9 om morgenen, 14 mann i alt, og senere kom flere patruljer. Denne dag er preget av uvisshet og håpløshet. Det knaller og skytes mot Finneidfjord, og vi hører senere at også dette sted er i tyskernes hender.
15. mai. Jeg går til Korgen for å se hva som er hendt. Like nedenfor Brennmo ser jeg tyskerne. De kommer i rekker ned fra fjellet. De går på ski, drar kjelker og sleder, en vrimmel av alle slags kjøretøy, rasket sammen i all hast hvor de var å finne. 

I Korgen er alle privathus oppbrutt, alt hulter til bulter. Det er ingen ting å gjøre, for nu er krigen kommet til vår fredelige bygd. Jeg går inn i det hus hvor vi for kort tid siden hadde vårt hjem. Det var spredd høy over alle gulv, og der lå sovende tyske soldater side om side, utmattet av  de strabaser de hadde hatt under marsjen i vårføret. Der lå noen av våre eiendeler som vi ikke fikk tid til å evakuere, sammen med ting som tilhørte våre naboer. Det var en glede å møte naboene i god behold.

16. mai. Det kommer strømmer av soldater til Korgen, lange kolonner med hester, sleder og vogner, tatt der hvor de var å finne. Likeså sykler. Nu gjaldt jungelens lov.

17. mai. Denne dag ble feiret på en annen måte enn vi var vant til tidligere. Ingen salutt, intet flagg, alvorlige mennesker og fremmede inntrengere overalt. I hagen utenfor det huset der tyske offiserer hadde tatt inn, lå et hakekorsflagg utbredt. Hadde vi i vår bygd aktet og æret vårt dyre frihetsmerke som vi skulle? Nu var det for sent."

===De kom over Villmoen===
Villmoen var den første bebyggelsen tyskerne kom til i Korgen da de marsjerte over fjellet i maidagene 1940. 

- Tyskerne hadde gått på canadiske truger. Jeg har et par av dem ennå. De hadde visst passert Svartea et stykke oppe i fjellsida. Antakelig hadde de sett at Villmoen lå høgt, slik at de hadde god oversikt over bygda derifra, forteller Molvin Villmo (født 1921).

12. mai 1940 var mesteparten av befolkninga i Korgen evakuert. På Villmoen bodde blant andre Olav Johansen og kona, og familiene til Peder K. Lyngstad og Svend Kibsgaard.

===Utenfor vinduet===
Om kontakten med de første tyskerne som kom til Korgen 14. mai forteller Molvin:

- Det var om morgenen, så tidlig at bare mamma, pappa og jeg var stått opp. Fra kjøkkenvinduet så vi sju tyskere komme i skytterlinje nedover innmarka, forbi sommerfjøsen. Smått la de seg ned og sikta på huset, så opp i gjen og et stykke fram, før de kasta seg ned igjen. Dette gjentok seg to-tre ganger nedover moen. Så omringa de huset. En av dem stod framfor kjøkkenvinduet med maskingeværet retta mot vinduet. Han som var sjefen kom inn. Han ville vite om her var engelskmenn og hvor langt det var til Korgen. Da han hadde fått vite det, fortsatte de.

De andre tyskerne som kom i løpet av dagen gikk direkte over fjellet til Korgen.

Fra Villmoen kunne vi i pinsehelga se bevegelser og høre drønn fra kampene på Finneidfjord, forteller Villmo.

Det var mye snø som lå i maidagene 1940. Sorko-bataljonen - som hadde navn etter lederen for ekspedisjonen, den østerrikske oberst August Sorko - kom over Vesterfjellet fra Elsfjord. 16. mai kom hovedstyrken over fjellet. Det ble ei brei fure etter dem. De kjørte dels med sleder, dels med hest og vogn, og dels gikk de til fots og på ski. De fulgte telegraflinja, og kom ned den gamle Vesterfjellvegen, setervegen, til Korgen. Seinere på våren lå det både døde hester og ødelagte vogner etter den tyske framrykninga langs løypa. 

Ganske snart etter 16. mai ordna okkupasjonstroppene seg med ei provisorisk ferje fra Elsfjorden til Grønvika, ei pontongferje med en lastebil som drivkraft.

===En gris på sleden===
- Vi ble evakuert fra Korgen pinseaften. Vi ble henta med hest. På sleden ble det i full fart lasta sengeklær, mat og unger. Vi hadde nettopp slakta en gris. Den ble lagt i ei balje og plassert på flyttelasset, minnes Magny (Solhaug) Iversen (født 1921). Familien bodde i Hagen i Korgen. De evakuerte til Magny sin bestefar på Lund på Villmoen.

-  Det gikk mange rykter i Korgen, og det var stor forvirring. 8. mai så vi de første norske soldatene her. Jeg tror de kom fra Hemnes. 9. april kom norske soldater hit på retrett fra Snåsa.

12. mai, 1. pinsedag, kom det norske soldater over fjellene fra Elsfjord og Hattfjelldal. Det var slike som hadde flykta fra tyskerne.

===Etter katten===
Etter at vi var evakuert dro jeg, sammen med hushjelpa hos Kibsgaard, ned til Korgen for å hente katta til gamle fru Kibsgaard. Den var ikke blitt med til Villmoen under evakueringa. I Kibsgaard-huset satt det en engelskmann med svarte barter, med føttene i ei balje med vatn. Vi fikk forklart ærendet vårt. På loftet lå katta, og vi fikk den med oss.
13. mai trakk de norske og engelske soldatene ut fra Korgen, husker Magny.

===Tyskerne kommer===
- På Lund så vi de første tre tyskerne komme nedover jordene. Dette var 14. mai. Soldatene stoppa utenfor inngangen, og ropte inn i huset: "Engelskmenner?"

Vi bedyra at det var ingen engelske der. Det så de vel også, for vinduene var fulle av unger og kvinner. Tyskerne for da videre. Seinere har jeg hørt at de sov i ei høyløe i Villmoneset.

I Korgen undersøkte tyskerne alle privathusene, og tok med seg sengeklær og annet de hadde bruk for. De installerte seg i skolen, ungdomshuset, Engelskvillaen og på Misjonshuset, minnes Magny Iversen.

==="Akterutseilt" av et felttog===
Omtrent samtidig med at Sorkobataljonen inntok Korgen i mai 1940 kom et ungt par på ski over fjellene. De ville slåss mot tyskerne, men var blitt "akterutseilt" av felttoget. Magny Iversen hjalp dem forbi tyskerne, slik at de kom seg videre nordover.

===Gikk fra Brønnøy===
- Samme dagen kom en mann og ei kvinne over fjellet, så å si jamsides med tyskerne, men lenger sør. De to, lærer Birger Myksvoll og Maia Bikset, hadde gått fra Brønnøy-distriktet. De var med i Røde Kors, og hadde villet melde seg til krigstjeneste i Grane. Men tilbaketrekninga hadde gått så raskt for seg at de ikke hadde klart å innhente de norske styrkene, forteller Magny Iversen.

- Myksvoll var lærer på Fredheim ungdomsskole i Brønnøy. Maia, som var fra Rødøy, hadde vært på Fredheim, hvor også jeg var elev året før. De hadde kart og kompass, og leita seg fram til Bjurselmoen. En av sønnene på garden hadde nemlig også vært Fredheim-elev. Dit kom de om kvelden. 

===Forbi tyskerne===
Om morgenen 17. mai kom Bjurselmo-gutten til Lund sammen med læreren og kvinnen. De lurte på om jeg ville prøve å få losa dem trygt gjennom Korgen, hvor det var fullt av tyskere.

Vi for over Villmoen, passerte Svartea og gikk langs skogranda. Jeg gikk først fram til løypa hvor tyskerne hadde kommet ned, og så at det var trygt å passere. Vi fortsatte til Hellbekkmoen på Bakklandet, hvor det var båt.  

For at vi skulle ha litt 17. mai-feiring ga Ågot Hellbekkmo oss noen egg og litt sukker i et dropsespann, såpass at vi kunne vispe oss litt eggedosis. Ivar Hellbekkmo rodde oss over til Hundbekken. Der smidde vi en visp av bjørkeris og vispa eggedosisen vår, og det ble tid til litt fotografering før vi dro videre.

Mens vi satt der, ikke mange meter fra vegen, kjørte mange tyske lastebiler med soldater opp til Korgen. Vi ble forskrekka, men hadde ikke annet å gjøre enn å fortsette. 

De to ville prøve å komme seg til Bjerkadalen, og videre nordover over fjellet. Neste kontaktperson var Magnus Bech, som også hadde gått på Fredheim. Han fulgte dem til Bjerkadalen.

===Spionmistenkt===
Da Birger Myksvoll og Maia Bikset kom ned til Dalselv, trudde de seg trygge. Noen ropte til dem på engelsk, og Myksvoll svarte på samme språk. Men det var tyskere de hadde støtt på. De trudde til å begynne med at Myksvoll var en engelsk spion som var kommet bak de tyske linjene. Først da nordmannen fant fram ei gammal regning fra en bokhandel i Brønnøysund, skjønte de at han var den han ga seg ut for. Dette fortalte Birger Myksvoll fleire år seinere.

Dermed måtte de to avbryte ferden sin, uten å komme i kontakt med de norske styrkene. De kom seg til Nesna og fikk seg båtskyss videre heim derfra, forteller Magny Iversen.

===Krag mot bombefly===
- Kåre Johnsa på Nymoen holdt på å skyte ned tyske fly med krag'en i 1940, forteller Arne Tortenli (79 år) fra Røsvatnet.

- Dette hendte da tyskerne bomba [[Bodø]]. Jeg trur det var femti fly som for over her. De fløy så lavt over [[Spjeltfjelldalen]] at en kunne se føreren gjennom vinduene på flyet.

Kåre Johnsa leita opp kraggeværet sitt og skaut. Han hadde visst tømt et heilt magasin etter flyene.

Jeg trur at han hadde truffet et fly. Han skaut i vasen, og når de var så lågt, skulle det godt gjøres at ingen hadde fått ei kule gjennom seg.

Neste dag kom i alle fall tre fly tilbake. De sirkla i over en time mellom Steikvasselva og svenskegrensen, som om de skulle undersøke noe der.

Et av flyene styrta i Kjensvasstraktene etter å ha sluppet bombelasten sin i Storskaret. Jeg holder det ikke for usannsynlig at det kunne være et fly som Kåre Johnsa hadde truffet, mener Arne Tortenli.

- Da flyene for nordover, la vi forresten merke til at det stod "DS" under vingene. Noen undret på hva disse bokstavene stod for. Ei kvinne som bodde på en gard ved Røsvatnet hadde det klart for seg: "Din Satan", meinte ho det betydde.

===Hundevakta helt rolig===
Her følger en del annet kildemateriale som berører april-mai 1940 på Hemnesberget. 

På Hemnesberget var det satt opp en fast, sivil vaktstyrke i ukene før angrepet i 1940. Etter vaktboka deres å dømme har de betjent flyalarm-sirenen. Vaktpostene varslet telegrafen om mange av observasjonene sine. I boka finnes en instruks: "Den første av vaktpostene som opserverer fly, skal straks slå alarm, og altså ikke vente på at en bestemt post skal gjøre det først. Faren over meldes først av posten på skolehaugen." Med blyant er det tilføyd at "Vakten må påse at ingen uvedkommende må være med mitraliøsen", undertegna "Skjytteren".

16. april er første dagen det er ført logg: "Bestyrer Paulsen melder ca kl 21.30 dårlig blending i kjeller hos doktoren. Ca kl 22.15 kom en motorbåt. Viste seg å være T. Mathisen. Meldt til lensmannen. Kl 23.00 melder Bie at det er lys på lysverkets brygge." 

17. april melder 0-8-vakta Erling Forsbak at "Kl 7 kom et fly (tysk) nordfra og passerte forbi Hemnes og fortsatte over Høynesfjellet i sydlig retning". Seinere samme natt er det observert fly igjen: "kl 2 varslet fly over Nord-Sjona, kl 2.10 varslet fra Røitvik flyet paserte der, for nordgående. Alt roligt her," skriver H. Henriksen.

===Fly over Tustervatn===
18. april gjøres det fleire fly-observasjoner. Det slås flyalarm klokka 14.35 og klokka 15.27 denne dagen.

For øvrig meldes det om rolige vakter. 19. april har vaktmann Nils Pedersen skrevet følgende melding: "10.32. Fly meldt fra stasjonen. Fløi over Tustervatnet i nordlig retning." Arne Arntzen skriver seinere samme dag: "13.55 Stasjonen melder at fly har passert over Langvassgrenda, med kurs sydost. Flyet kunde umiddelbart etter høres over Utskarpen (Sjona), men kunde ikke sees tross nokså siktbart vær. Det hørtes som om flyet hadde retning sydvest, hvilket er meldt stasjonen. 15.25. En motorbåt (Ninny?) inn Ranafjorden til Hemnesberget. Meldt til lensmannen."

21. april meldes på nytt om fly som er observert, denne gangen av ukjent nasjonalitet. Vaktmann Asbjørn Paulsen skriver klokka 17.20: "En motorbåt inn [[Ranafjorden]] til Hemnesberget. Båten var Borghild av Herøy. Kl. 17.45 Tysk fly fra Mo med kurs sydvest. Stasjonen varslet. Nasjonalitet såes med kikkert."

===Nordvest og kov===
"Hundevakta helt rolig. Pent, kaldt vær", melder John Skjæran 22. april. Wilhelm Theting følger opp med værobservasjoner utpå formiddagen: "Roleg vakt. Snødrev og litet siktbart ver." "Bare nordvest og kov", melder Nils Roghell seinere på dagen. Den påfølgende dagen skriver H. Rørvik at det er "nordvestlig kuling med snebyger", seinere melder Otto Eide om vestlig kuling. 24. april melder Iver Jakobsen om ei rolig vakt, mens Chr. Breivik og Jakob Daland seinere på dagen kan rapportere at ei motorskøyte har kommet inn Rana til Hemnesberget.

25. april melder vakta: "Kl 9.35 passerte en skøite forbi Hemnes inn Rana. Den var, såvidt en kunne se, lastet med høy. Lensmannen varslet." Samme dag er det gjort fleire fly-observasjoner. Klokka 23.30 noterer Johs. Johannessen og Egil Mastervik: "Motorbåt inn fjorden. Kl. 23.50 "Dønna" kommer. Begge varslet geværvakten. Stille vakt". Klokka 1.30 meldes at bilferja er kommet fra Elsfjorden, "Varslet geværvakten".

26. april skriver 16-20-vakta Kristoffer Skreslett og Odin Tuvnes: "Rolig vakt", og Ivar Svinåmo melder ved midnattstider om "Helt rolig vakt". 

==="God disiplin?"===
27. april aner vi kanskje en ironisk undertone i de ellers knappe vaktrapportene. "lang vakt. Vi har i 4 - fire - timer ventet på avløsning. God disiplin?" skriver Augustin Svaleng. Dette later til å ha inspirert vaktpostene som overtok. De har i alle fall like før avløsning notert seg "Kl. er nu 12.17", men de peker på at avløsningen lar vente på seg. Først klokka 12.32 kommer neste skift på. "God disiplin?" spør også M. Vedal og L. Tandberg retorisk. 

I dagene som følger er det fleire meldinger om skøyter som kommer og går, og om fly som observeres. Men det går rolig for seg. "Pent vær", skriver Gudmund Fjeldavli om kvelden 27. april.

Gunnar Hagen, som noen uker seinere skulle bli drept under felttoget i Saltdal, skreiv natt til 29. april i vaktboka på Hemnesberget: "Kl. 1.10 passert ukjent fly i retning mot nord. Flyet var anmeldt fra Mosjøen mot nordøst. Kl. 3.30 passerte en ca. 30 fot fiskeskøyte m/kurs inn Rana. Lensmannen varslet."

===Militær vakt===
30. april har vaktpost Rolf Kullerud notert at "Fra den 30/4 kl. 18 blev vaktholdet overtatt av det militære myndighet". Vaktperioden fra klokka 18 til 20 omtales som "Første militærvakt" av "7271 T. Johansen", som sammen med 24494 D. Adolfsen, 24355 K. Nilssen og O. Edvardsen fra nå av og noen dager framover fører loggboka.

1. mai er 24355 K. Nilsen på vakt. "Et fly hørt i vestlig retning og drog i nord. Et fly set fra sydlig retning og beveget seg i retning Nesna. 16.30 opservert 3 fly som går i sydlig retning og dermed var flyfaren over. Et fly gikk i sydlig retning og forsvant, Sivert Nilsen paserte Hemnes kl. 20 ut fra Nord-Rana og til Elsfjord."

===Krigsskip på Rana===
2. mai begynner man å ane krigen som nærmer seg: " Kl. 9.55 blev det ringt fra lensmannen at et krigsskib var opservert ute i Ranenfjorden på vei indover. Muligens fransk, men ikke sikert", skriver O. Edvardsen. Videre: "Krigskibet paserte Hemnesberget kl. 11.15."

2. mai klokka 18.25: "meldtes fra sentralen at et slagskip var på tur in med Åsveret og der blev jort klar til kamp. Senere blev meldt fra sentralen at dette var en Bergensbåt".

3. mai: "Kl. 9.55 blev det ringt fra lensmannen at det er to båter på tur inn Ranenfjorden. Et krigsskib og et transport skib. Kl. 11.15 paserte et transport skip og et krikskip forbi Hemnesberget innover til Mo".

4. mai. "Kl. 7.37 passerte et Engelsk slagskjib F31 og et transportskjib Hemnesberget på vei ut Ranfjorden". Det ble gjort fleire observasjoner av tyske fly denne dagen.

===Flyalarm og skip ===
Morgenen etter, 5. mai, gikk flyalarmen på Hemnesberget to ganger. Det samme døgnet gjøres det mange flere flyobservasjoner enn tidligere. 

Fly ser og hører man også 6. mai: "Kl.7,7 hørtest fly i horisonten men kunde ikke sees. 7,8 meltest fra sentralen at en del fly i anmars som var opservert fra Steinmoen. Kl. 7,45 et fly over Hemnes i sydlig retning. Kl. 8 meltest to fly fra Steinmoen." 

Dagen etter melder vakta at et norsk fly har landet på Hemnesberget om natta kl. 3.10, og at det fortsatte straks.
7. mai passerte DS Vefsna på tur til Elsfjorden, og seinere kom Erling Jarl fra Elsfjorden til Hemnesberget. "Kl. 11.50 to tyske fly rett over Hemnesberget og forsvant i nordostlig retning." 

Det skjer ikke noe før 8. mai. Formiddagen er "Helt stille", som Arnfinn Falkmo og Nogi Sjåvik skriver. 

Men like etter vaktskiftet skjer noe nytt: "Kl. 12.30 opringing fra Nesna om at et krigsskib passerte der. 13.30 passerte skibet forbi her. Det var engelsk og på vei til Mo, som er underrettet. Merke H79. Passerte ut Rana igjen. Kl 15.50 Stille i luften", skriver J. Johansen og Olav Arntzen.

===Geværvakta slutt===
9. mai har man notert: "Kl. 8.50 meldte geværvakta at vakta deres var slutt." Etter vaktboka å dømme har den sivile vaktstyrken som var innkalt i april overtatt vaktturnusen allerede dagen før, 8. mai.

"Kl. 9.20 kom motorbåten "Spartak" ut Rana til Hemnesberget. Kl 10 kjørte forannevnte båt fra Hemnesberget og ut Rana. Samtidig passerte en av Helgelands lokalbåter ut Rana", skriver Arnfinn Falkmo og Odin Tuvnes i vaktboka.

Klokka 14.40 melder Lars Johannessen og Johs. Arntsen at "M/S Dønna kom inn Rana til Hemnesberget, det var meldt lensmannen. Sydvestlig bris skyet intet fly har hvist sig, ingen alarm." Denne natta har Iver Jakobsen notert at "D/S Erling Jarl passert Hemnesberget kl. 2.55. Ferjen ankom kl. 3.30, et fly passerte over i nordøstlig retning kl. 3.35."

===Tysk fly kretser===
Fredag 10. mai ble Hemnesberget angrepet.

Døgnet innledes med observasjon av at lokalbåten Vefsna er på veg inn Rana. "Kl. 5.45 melder lensmannen i Nesna, D/S Helgeland og en graa motorbåt pasert Levang." "Alle baater varslet til telegrafen. Ingen fly." Det er B. Brattland og E. Bech-Hanssen som gjør denne observasjonen.

Jakob Roghell og Øystein Brun skriver i vaktboka kl 8.30 at "et tysk fly kretset over Hemnes." De var på vakt fra 8 til 12 denne dagen.

Andre observasjoner: "Kl. 13.5 kom en skjøite og gik til Mo i Ranen. Det så ut til og være bensinskjøiten fra Sandnesjøen.
Kl. 15.15 paserte et tysk fly i retning mot Mo i Ranen. Kl. 14.30 paserte antagelig samme fly tilbake ut Rana. Kl. 15.55 paserte to fly i retning nord".

Det siste som er innført i vaktboka er dette, skrevet av vaktpost Martin Jakobsen, bare minutter før den tyske landgangen:
"Vakt den 10/5-40 kl 16-20.

Kl 10 på 5 kom der en skute fra Utskarpen til Hemnesberget".

== Kilder og litteratur ==

Finnbakk, Torstein. ''Hemnes i krig 1940-1945''. Utg. Hemnes kommune. Korgen. 1995. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2008022800031}}.

{{Krigshistorie Hemnes i Nordland}}

[[Kategori:Andre verdenskrig]]
[[Kategori:Hemnes kommune]]