Bruker:Kallrustad/2025prosjektkladd

Prosjektskisse - konfirmantene fra Nordlia på Toten 1864-1875

Utgangspunktet er det store persongalleriet som jeg fikk god oversikt over under arbeidet med hovedoppgaven i historie. I 2001 tok jeg eksamen med en analyse av økonomiske og sosiale relasjoner i Nordlia i Østre Toten ca. 1850-1900, og vekta lå på samvirkebedrifter, foreningsliv og bygging av kirke. En del av aktørene i hovedoppgaven har seinere også fått artikler på Lokalhistoriewiki.

Råmaterialet for det nye prosjektet er ungdommene fra Nordlia som ble konfirmert i Hoff kirke mellom 1864 og 1875. De eldste av disse var født i 1848, mens de yngste kom til verden i 1861. Konfirmasjonsalderen varierte noe, men de fleste var 14-15 år da de sto for presten. Jeg har funnet 291 konfirmanter fra Nordlia i konfirmantlistene i kirkebøkene.

Hovedpoenget med studien er å finne ut hvordan det gikk med konfirmantene som voksne. Det vil sannsynligvis ikke være mulig å finne igjen alle 300 i seinere kilder, men anslagsvis 70-80 % vil det være gjennomførbart å skissere livsløpet til. Et viktig utgangspunkt for denne studien er at generasjonen som ble født midt på 1800-tallet, hadde mange valgmuligheter, langt flere enn sine foreldre og besteforeldre. Stikkord er geografisk og sosial mobilitet. Ambisjonen er også å si noe mer generelt om levekår, deriblant levealder og risiko for å dø tidlig. Dessuten hvor stor andel som ble gift og stifta familie. [PEDAGOGISK GREP: GULLKONFIRMANTER].

Ei såkalt mikrohistorisk tilnærming kan gi innsikt i hvordan avgjørende livsvalg ble tatt. Et sentralt begrep er handlingsrom, som tar utgangspunkt i at viktige vegvalg er avhengige av mange faktorer, som familie og sosiale relasjoner, utdanning, religion etc. Dette er en mer åpen forklaringsmodell enn push/pull, som legger vekt på økonomiske kalkuleringer.

Jeg vil prioritere å se nærmere på søskenflokker der det var flere som ble konfirmert i denne perioden. Eldre søskens yrkesvalg og flyttemønster kan ha påvirka yngre brødre og søstre. Det er realistisk å ta et "dypdykk" i omtrent 20-25 søskenflokker, fra ulike sosiale lag.

Nordlia ca. 1865

Nordlia er den nordre delen av Østre Toten, og ifølge folketellinga i 1865 bodde det 1078 personer i dette området. Det var delt i to skolekretser, Nordli og Bjørnsgård, men gjennom familiebånd, organisasjoner og etter hvert egen kirke (fra 1901) var hele Nordlia ganske godt integrert.

I 1865 var Nordlia et bondesamfunn med større og mindre garder, småbruk og husmannsplasser. Husmannsvesenet hadde kulminert, og det var omtrent dobbelt så mange husmanns- som sjøleierfamilier. Både husmennene og de relativt få småbrukerne, som kan sies å ha utgjort mellomsjiktet, dreiv ofte som handverkere ved siden av. Noen av dem, blant annet en del tømrere, dreiv også nokså stort. Ei stor handverkergruppe var treskjemakerne, som det var veldig mange av i grenda Nordlihøgda. Ole Skattum, som dreiv en liten gard her, inspirerte Eilert Sundt til å skrive boka om Husfliden i Norge. I utkanten av Nordlia, i grenseområdet mot Vardal og Vestre Toten, var det flere blikkenslagere, og en del av kvinnene i Nordlia dreiv som sydamer.

Det må også nevnes at det bodde noen folkeskolelærere her, og rundt 1870 kom de første landhandlerne og meieristene. På storgarden Breili hadde det i 60 år bodd fogder, men i 1861 flytta fogden til den nye kjøpstaden Gjøvik. De nærmeste gardene i Nordlia lå bare 4-5 kilometer fra byen. Med Gjøvik begynte urbaniseringa på vestsida av Mjøsa, og på slutten av 1800-tallet oppsto det ganske store tettbebyggelser på Kapp, Raufoss og Lena. Mens den siste var en typisk stasjonsby, utvikla Kapp og Raufoss seg som industristeder. På 1900-tallet vokste Kapp inn i den søndre delen av Nordlia, nemlig Bjørnsgård skolekrets.

Tidligere forskning

Kari Lindbekk har skrevet doktoravhandlinga Fast og tilstrekkelig levebrød. Livsløpene til trøndere født i 1855 og foreldrene deres. Dette er en stort anlagt studie av alle trøndere født i året 1855, til sammen nesten 5000 personer. Ved hjelp av offentlige registre har hun fulgt disse menneskene fra fødselen til de var 55 år, da folketellinga 1910 ble tatt opp. De viktigste kildene hennes har vært kirkebøker, folketellinger og emigrasjonsprotokoller. Dette er første gangen at noen fulgt livene til alle personer i en hel landsdel født ett bestemt år, Nesten 25 prosent døde før de skulle konfirmeres, og ifølge LIndbekk var det overraskende mage som flytta på seg, både geografisk, yrkesmessig og sosialt.

En av Lindbekks veiledere var Jan Eivind Myhre, som også var min veileder under arbeidet med hovedoppgaven. Myhre har sjøl interessert seg for flytteprosesser, særlig hvordan folk fra landsbygda strømma til Kristiania på 1800-tallet. Han har behandla dette emnet i blant annet Oslo bys historie, og så seint som i 2018 skreiv han en artikkel i årboka for Mjøsmuseet om Toten og Kristiania i det 19. århundre. Undertegnede har gjennom mange år lagt ut en del korte biografier på Lokalhistoriewiki om totninger som flytta til hovedstaden.

Kilder

I likhet med Lindbekk vil offentlige registre være en hovedkilde for meg. På Digitalarkivet ligger både kirkebøker, emigrasjonsprotokoller og folketellinger, og 1920-tellinga er nå søkbar for mesteparten av landet. Ved hjelp av Historisk befolkningsregister kan en slå sammen flere digitale kilder og skissere livsløp. Lokalavisene er også viktige kilder, og de siste åra har vært svært mange av dem blitt digitalisert og gjort søkbare på Nettbiblioteket.

Den store databasen over totninger som emigrerte til Amerika, «Toten Emigrant», vil også bli verdifull. Denne bygger på blant annet emigrantprotokoller, amerikanske aviser og brev. Jeg har dessuten tilgang til en del brev som er skrevet av og til totninger som reiste til Kristiania, og her er det blant annet omtalt en person som «ikke vilde til byen». En annen nordling hadde reist, men han hadde nærmest blitt «forledet til dette av en ungdomsvenn».

Med breva er vi over på kvalitative kilder, som også dagbøkene til bonden Ole Christian Haug og sønnen Even Haug må regnes som. Disse dagbøkene strekker seg fra ca. 1860 til 1930, og er til dels transkribert og publisert på Lokalhistoriewiki.

Hvor ble det av dem? - hypotese

Dagbokskriveren Ole Christian Haug (1849-1934) var en toneangivende og solid bonde, bosatt på Haug i Bjørnsgård skolekrets. Han gifta seg også solid, med Marte Kristiansdatter fra Blikset i nabokretsen Nordli. Ei søster av Ole Christian Haug gifta seg dessuten med broren til Marte Marie. Alle søskna på gardene Haug og Blikset ble bønder, og de fleste holdt seg i Nordlia-området. Det gjaldt også ungene til Gunerius og Agnete Haugstuen, som var de første husmannsfolka under Haug.

Først yngstesønnen til Gunerius, Otto (født 1866), tok et langt steg ut i verden da han ifølge folketellinga i 1891 var garversvenn i Svolvær. Han kom seinere tilbake til Østlandet, men ikke til Toten. Han flytta til Porsgrunn, etablerte seg som garver og stifta familie. De tok etternavnet Haug, etter garden, og likna slik på emigranter som fjerna husmannsstempelet fra navnet sitt da de kom til Amerika.

Inntil videre har jeg funnet seks hovedretninger som livet til en konfirmant fra Nordlia kunne ta. Etter noen år som tjener hos andre (husmannsungdommer) eller gardsarbeid hjemme (gardungdommer) ønska de fleste å etablere seg med en egen husholdning, oftest sammen med en ektefelle. De vanligste alternativa var sannsynligvis disse:

Bondeungdommer - videreføring var målet

For mange av ungdommene som kom fra mellomstore og større garder, var det nok et mål å etablere seg på en minst like stor jordbrukseiendom som den de kom fra. Mange ønska trulig også å bosette seg noenlunde nær hjemstedet. For eldstesønnen, odelsgutten, var det i utgangspunktet enklest å forsvare den sosiale statusen. Det ser imidlertid ut til at yngre søsken også ofte klarte å bli gardeeiere, enten gjennom ekteskap eller kjøp på det åpne markedet.

Et tilleggspoeng her er at ganske mange garder i Nordlia ble liggende nært nye tettbebyggelser, som Kapp. Dette ga muligheter for salg av både jordbruksprodukter og tomter. I noen tilfeller kunne de nye mulighetene også gi større risiko for økonomiske problemer, til og med konkurs. Brukeren på Båkinn, som lå i nærheten av Kapp, måtte gå fra garden etter at han hadde garantert for en yngre bror som hadde starta landhandel.

"Småkårsfolk" - klatring lokalt

Et flertall av befolkningen i Nordlia bodde på husmannsplasser, og det ser ut til at mange av konfirmantene begynte sin "karriere" som husmannsfolk. På slutten av 1800-tallet ble husmannsvesenet gradvis avvikla, og ganske mange husmenn fikk kjøpt plassene sine. Dette skyldtes blant annet bedre muligheter for å få lån, spesielt Arbeiderbruk- og Boligbanken, som ble etablert i 1903.

Flere av husmennene hadde attåtnæringer som kunne hjelpe dem til å bli sjøleiere. I tillegg til treskjeer, som alt er nevnt, var det fra 1890-tallet mange husstander der særlig kvinner og barn satt hjemme og sydde hekter til salgspakninger for O. Mustad & Søn, som holdt til ved Gjøvik. Mannfolka kunne drive som f.eks. smeder, tømrere, hjulmakere og skimakere og møbelsnekkere, og dette var det også som mange som fortsatte med at etter at de fikk kjøpt seg et gardsbruk. De fleste med husmannsbakgrunn som ble sjøleiere, ser ut til å ha kjøpt mindre bruk, noe som gjorde at de var avhengige av andre inntekter.

For småbruker- og husmannsungdommer var det også mulig å prøve seg i de nye yrkene som fulgte av markedsøkonomiens inntog i Mjøsområdet på denne tida. I tillegg til de egentlige tettstedene oppsto det små økonomiske knutepunkt, med blant annet landhandleri og meieri. Småbruker- og treskjemakersønnen Ole Fr. Blichseth begynte som meierist for Nordli skolekrets, men utvida snart med en liten butikk, der han også solgte treskjeer som han hadde kjøpt opp i nærområdet.

Et annet poeng med markedsøkonomi og overgangen til sjøleie er at disse utviklingstrekka jevna ut mange slags forskjeller i lokalsamfunnet. Det gjaldt både økonomiske skilnader, politiske rettigheter (stemmerett) og den litt diffuse "statusen" som folk hadde.

Mjøsområdet: Urbanisering Gjøvik, Kapp, Lena, Raufoss, Hamar?

Allerede på 1850-tallet begynte Haagen Skattum, bondesønn fra Nordlia, som handelsmann på Gjøvik. Dette var noen år før stedet fikk status som kjøpstad. Flere ungdommer fra Nordlia, både gutter og jenter, flytta etter hvert til den nye byen på vestsida av Mjøsa. Gjøvik ble snart en utprega industriby, og fabrikkarbeid ble sannsynligvis en vanlig yrkesveg for flere nordlinger.

Flere av dem flytta til Gjøvik og tettstedene Kapp, Lena og Raufoss. Men fordi det var korte avstander (5-15 kilometer, avhengig av hvor i Nordlia en bodde), var det også mulig å "dagpendle", sjøl om en stort sett var avhengig av å gå. Industriarbeid kunne kombineres med et lite småbruk, med mannen i huset som bortearbeidende og kona som ansvarlig for bruket. En del bedrifter, særlig brenneria på Gjøvik og Kapp, hadde dessuten drift bare noen måneder i året, noe som gjorde det lettere å drive gardsbruk ved siden av.

Etableringa av industristeder skapte også arbeidsplasser mer indirekte, som bygg- og anleggsarbeid, i tillegg til at det ofte ble ledige poster på bynære garder fordi de lokale ungdommene ofte foretrakk bedre betalt fabrikkarbeid. Husmannsjenta Gunda Haugstuen fra Nordlia ble budeie på en gard ved Kapp, og hun og mannen fikk seinere kjøpt plassen de bodde på. På Kapp var det også dampskipsbrygge, og båttrafikken på Mjøsa skapte ganske mange arbeidsplasser.

Det var også to som flytta til Biri og ble bonde/bondekone der.

Kristiania

Haagen Skattum hadde vært handelsbetjent i Kristiania før han starta egen butikk på Gjøvik. Ei bondejente fra Nordlia, Susanna Baashuus, bodde fra rundt 1870 i Kristiania, der hun var først var sydame, seinere huslærer for barna til storebroren Johannes. Han hadde etablert seg i byen som handelsmann og restauratør. Susanna gifta seg med Mikkel Dobloug, en innflytta hedmarking, som skulle bli en velstående grosserer og innehaver av det landsomfattende firmaet Brødrene Dobloug.

Totningene var en av de store innflyttergruppene i hovedstaden. Dampbåtrafikken på Mjøsa kombinert med jernbanene gjorde det lett å flytte, og samtidig var det enkelt å holde kontakten med familie og venner i hjembygda. Disse forbindelsene kom også til uttrykk ved at mange, som Susanna Baashuus, flytta inn hos slektninger som hadde ledig husrom, og kanskje arbeid å tilby. Til og med føderådsfolk fra større garder kunne i visse tilfeller flytte fra Nordlia og Toten hvis de hadde barn som bodde i byen.

Mens mange jenter flytta til hovedstaden for å være tjenestejenter, ser mange av guttene ut til å ha tatt seg butikkarbeid. I en stor by som Kristiania var det allikevel mange yrker å velge blant, og det var muligheter for både å klatre og falle sosialt. Ikke alle var like heldige som Susanna Dobloug, som ble grossererfrue. I en artikkel i årboka for Mjøsmuseet har Jon Olav Andersen skrevet om jenter fra Toten som ble prostituerte i Kristiania.

Et flertall av dem som reiste til byen, gjorde det for å ta seg arbeid. På slutten av 1800-tallet var det bare et mindretall som drog dit for å ta utdanning. Det var ikke veldig mange "bondestudentar" fra Nordlia, men noen var det. Landhandler Ole Fr. Blichsets yngre bror, Peder, gikk underoffisersskole, og ferdig utdanna begynte han som gymnastikklærer. Han bodde resten av livet i Kristiania, og endte opp med den militære graden kaptein.

Det er også noen få eksempler på universitetssstudenter fra Nordlia, men ikke blant konfirmantene. Kristian Adolf Fauchald, født 1865, tok juridisk embetseksamen i 1889. Både han og kona Karen var fra bondemiljøet i Bjørnsgård krets, og Fauchald ble ekspedisjonssjef i nettopp Landbruksdepartement.

Amerika

Kristiania spilte også ei viktig rolle for utvandringa til Amerika, som ble en viktig utveg for mange fra Nordlia. Amerikabåtene gikk fra havna i hovedstaden. Emigrasjonen tok for alvor til etter 1865, da den amerikanske borgerkrigen var slutt. En må regne med at ganske mange av nordlingene drog da de fortsatt var unge, ikke lenge etter at de ble konfirmert. Av Kari Lindbekks 1855-årgang fra Trøndelag reiste nesten halvparten da de var i tenårene. Da de var 35 år, hadde omtrent en fjerdedel av kvinnene og en tredjedel av mennene dratt.

De fleste som emigrerte, gjorde det sammen med noen de kjente. I flere tilfeller drog hele familier til Amerika samtidig. Husmannen Johannes Gropen, som visstnok "var svært kaut og bratt på det", hadde skrytt av en sønn som hadde etablert seg som kjøpmann "efter noen aar som diskenspringer i Kristiania". Like etterpå "var sønnens butikk stængt og hele den Gropenske familie utvandret til Amerika".

Det var ulike motiver for å dra, ikke bare økonomiske problemer hjemme og forventninger om ei bedre framtid i Amerika. Odelsgutten på garden Atlungstad, konfirmert 1865, stakk av etter å ha fått barn utafor ekteskap med ei tjenestejente. I likhet med mange andre nordmenn slo han seg ned i Midtvesten. Det var også noen som etablerte seg på steder der det var få sambygdinger, som Joakim Gotske Weidemann. Han tilhørte ei kjent embetsmannsslekt, men faren dreiv som "alminnelig" bonde på garden Hekshus. Sjøl ble Joakim verken embetsmenn eller gardbruker, men sjømann, og fra 1886 bodde han i San Fransisco.

Helt andre steder?

Inntil videre har jeg oppretta en slags "samlesekk" for konfirmanter som endte opp på steder der jeg ikke forventa at så mange skulle slå seg ned. I noen tilfeller vil det bare være en enkelt nordling som kan gjenfinnes på det enkelte stedet, men det er uansett interessant å prøve å avdekke hva som førte dem dit.

• Dovre/Sel: Jernbanearbeider Ole Olsen (Engen), bygginga av Dovrebanen.

• Kongsberg: Bokhandler og redaktør Peder Andersen fra Båkinndælin.
• Rjukan: Industristed i utvikling, sydame Olava Glemmestad (g. Saugstad) flytta flere ganger, Hamar, Lillehammer, Larvik og til slutt Rjukan. Mannen var formann ved trevarefabrikk flere steder.
• Tvedestrand: Handelsmannen Johannes Baakind bodde lenge i Kristiania, og det var sannsynligvis der han møtte kona si, Therese. Hun var fra Tvedestrand, og på 1890-tallet flytta de dit.
• Vang i Valdres: Martinius Atlungstad. Husmannssønn som ble gardsarbeider og kirketjener. Han flytta motsatt veg av det som var vanlig, det var mange valdriser som kom ned til mjøsområdet.
• Ålesund og Narvik: Julius Revold kom fra en blikkenslagerfamilie, der det var flere som reiste rundt for å selge blikktøyet. Det var kanskje grunnen til at han kom til Ålesund, der han begynte isenkram- og kortevareforretning. I 1901 flytta han til Narvik, som var i sterk vekst som utskipingshavn for malmen fra Kiruna.

Sannsynligvis var det også nordlinger som tok lærerutdanning, på en av lærerskolene som ble etablert i siste halvdel av 1800-tallet. Hamar lærerskole, som åpna i 1867, var den nærmeste. Det var heller ikke så langt til Elverum, som åpna i 1892. Da var imidlertid de yngste av konfirmantene i denne studien 30 år gamle. To jenter fra Nordlia som ble født midt på 1860-tallet, Oleanne Aas og Petra Laeshaugen, tok et privat lærerinnekurs i 1886.