Sagabygda Melhus
I likhet med enkelte andre norske bygder, gjør også Melhus krav på betegnelsen sagabygda, et honnørord som gir melhusbyggen følelsen av å ferdes i et historisk landskap, som fremmer identitet og tilhørighet og som knytter innbyggerne til landskapet og historien. Når noen bygder mener de fortjener betegnelsen sagabygd, er det fordi de er omtalt i sagalitteraturen. For Melhus gjelder dette i aller høyeste grad. Sagalitteraturen tegner et bilde av Melhus som ei bygd hvor mektige høvdinger gjorde seg sterkt gjeldende i vikingtid og overgangen til kristen middelalder. Også andre typer kildemateriale bygger opp under dette bildet. Her møter man gårder og personer som spilte sentrale roller ikke bare i lokale, men også i rikshistoriske begivenheter som omtales i sagalitteraturen. I det hele skal man lete lenge etter ei bygd med mer spennende og interessant lokalhistorie og dramatiske, rikshistoriske begivenheter enn i Melhus. Her kan man så å si vandre rundt med Snorres Heimskringla som guide og stoppe opp og lese om stedet og om personer og hendinger som utspant seg her. Men ikke bare i Snorre. Også Ågrip, Odd Snorreson Munk, Håkon Ivarssons saga, Tjodrik munks saga, Fagerskinna, Morkinskinna, Flateyarbok, Jøfraskinna og andre kongesagaer og i flere sagaer fra 1300-tallet er gårder, personer og begivenheter i Melhus mye omtalt. Gårdene Melhus/Medalhus, Gimsan, Rimol og Skjerdingstad dukker opp i ulike sammenhenger og noen av dem er nevnt i flere sagaer.
Asbjørn fra Medalhus
Allerede i sagaen om Håkon den gode møter vi en av sagatidens fremste høvdingskikkelser, Asbjørn fra Meldalhus, som i Heimskringla omtales som en av de åtte mektigste høvdingene i Trøndelag. Han hadde ansvaret for blotinga, en sentral handling i den førkristne gudedyrkelsen, og han hadde en posisjon som ga han rett til å tale på vegne av bøndene. Og det er som sådan at Asbjørn stiller seg i spissen for trønderbøndene på Frostatinget og protesterer mot kongens forsøk på å innføre kristendommen. Det at gården Melhus dukker opp i ulike sammenhenger og i ulike sagaer, taler klart for at gården har vært sentral både innad i bygden og utad i forhold til viktige politiske begivenheter som fant sted i regionen.
Einar Tambarskjelve fra Gimsan
Få gårder har så mange navngitte sagaskikkelser knyttet til seg som Gimsan, hvor Styrkår Reidarsson, Eindride Styrkårsson og Einar Tambarskjelve residerte. Gården omtales både hos Snorre og i Sverres saga, en klar pekepinn på gårdens sentrale betydning. Når vi i Sverres saga finner en Dyre fra Gimsan som sysselmann for kong Sverre, viser dette etter all sannsynlighet at personer knyttet til gården spilte en aktiv rolle i det politiske livet på Sverres tid, slutten av 1100-tallet. På gården er det også funnet en rikt utstyrt kvinnegrav fra 300-tallet. Einar Tambarskjelve (ca 980 – ca 1050) er en av de mest omtalte og sagnomsuste personene i sagalitteraturen. I store deler av Snorres Heimskringla er han nærmest en gjennomgangsfigur. Fra den mektige høvdingegården og ættegården Gimsan i Melhus utøvet han sin makt. Ifølge sagaen skal han allerede som 18-åring ha kjempet ombord på Ormen Lange sammen med Olav Trygvasson i slaget ved Svolder ca år 1000. I Snorres kjente og livfulle skildring fra slaget heter det: ”Einar Tambarskjelve sto bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik jarl, og pilen smalt i nakken på rorknappen rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til surrebandene. Jarlen så på den, og spurte om noen visste hvem som skjøt, men i det samme kom det en ny pil, og det så nær jarlen at den fløy mellom siden og armen på han, og så inn i hodefjelen bak ham, slik at brodden sto langt ut på den andre siden. Da sa jarlen til en annen som noen sier heter Finn, men andre sier han var av finsk ætt, - det var en stor bueskytter - : ”Skyt den mannen i krapperommet du.” Finn skjøt, og pilen traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da smalt buen i to stykker. Da sa kong Olav: ”Hva var det som smalt så høyt?” Einar svarte: ”Norge av din hånd, konge.” ”Det var vel ikke så stort smell”, sa kongen, ”ta min bue og skyt med den,” og så kastet han buen sin til ham. Einar tok buen, dro den straks ut forbi odden på pilen, og sa: ”For veik, for veik er kongens bue,” slengte buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med.” Einar ble senere gift med Håkon jarls datter Bergljot – søster til Eirik jarl – og fikk mange gårder og store veitsler i gave. Einar sto i opposisjon til Olav Haraldsson (den hellige) og deltok i kampen mot han i slaget ved Nesjar sammen med Svein jarl – bror til Bergljot - .Olavs flåte vant, men Svein nektet å innse at slaget var tapt og ifølge sagaen måtte Einar Tambarskjelve hive et anker ombord i skipet hans oh hale han vekk fra kampplassen før han ga seg.
Etter slaget ved Nesjar tilbragte Einar noen år utenlands, men kom tilbake og forlikte seg med Olav. Han fikk beholde gårdene sine og ble dermed den mektigste høvdingen i ut-trøndelag. I år 1023 drog Einar på pilegrimsferd til Roma og besøkte underveis Knut den mektige i England og fikk rike gaver av han. Han deltok ikke i slaget på Stiklestad, sammen med sønnen Eindride var han reist over til England for bl.a. å ta opp jarlespørsmålet med kong Knut. Men heller ikke med Knuts og hans sønn Sveins styre i Norge var Einar tilfreds, kan hende fordi han selv ikke ble jarl og dermed ikke fikk riksstyring i landet. Som reaksjon på de harde vilkårene Knut påla nordmennene gjennom Alfivalovene, stilte Einar seg i spissen mot Danskeveldet. Han spilte en sentral rolle sammen med bisp Grimkjel i helliggjøringen av Olav Haraldsson. Grimkjel og Einar sørget i 1031 for at Olavs lik ble tatt opp, og sagaen forteller at hår og skjegg hadde vokst. De danske regentene prøvde å stritte i m ot, men under ledelse av Einar ble de tvunget til å bøye av. Sammen med Kalv Arneson hentet han i 1035 heim Olavs sønn Magnus fra Gardariket og gjennopprettet dermed et selvstendig norsk kongedømme. Einar ble Magnus den godes trofaste venn og rådgiver og den mektigste høvding i landet, han dominerte helt i Trøndelag. Han kom imidlertid i et spent forhold til etterfølgeren Harald Hårdråde og opptrådte som den rene småkongen i Trøndelag og unnså seg ikke engang for å trosse kongen på tinget. Snorre ser det slik at han verget retten for bøndene mot kongen. Han sa like ut til kongen at ” at bøndene ikke ville tåle at han brøt lov og landrett mot dem”. Både kongen og Einar følte seg utrygge på hverandre og Einar begynte å holde en stor styrke av huskarer (soldater) om seg, både heime og i særlig grad når han for inn til Nidaros. En gang frelste han til og med en tyv, anklaget på bymøtet i Nidaros, unna kongsmennene. Bare ved svik lyktes det Harald å drepe Einar og sønnen Eindride i Nidaroskaupangen. Ifølge sagatradisjonen ble likene deres jordet i Olavskirken ved siden av Magnus den gode. I sagaen heter det om Einar Tambarskjelve at han var ” den sterkeste mann og den beste bueskytter som har vært i Norge; det var ingen annen mann som kunne skyte så hardt som han; han skjøt med en butt pil så den gikk gjennom en råblaut oksehud som hang på en stang. Han var en framifrå skiløper, god i alle idretter og en modig kar, ættestor og rik var han også”, og ” den mektigste og gjeveste mann i hele Trøndelag”.
Håkon jarl og Tora på Rimol
Snorres skildring i Heimskringla av hvordan Håkon jarl endte sine dager i grisehuset på Rimol, drept av sin egen trell, hører til en av de mest kjente hendingene i sagatiden. Men også andre sagaer, som Ågrip, Historia Norvegiae, Tjodrek munks saga og Odd Snorreson munks saga har skildret dette dramaet. Særlig er Ågrip fra om lag 1190 av interesse.
Dramaet på Rimol er også levendegjort gjennom den danske nasjonalskalden Adam Oehlenschlägers kjente epos om ”Hågen jarls død”, et epos som lenge hørte til den obligatoriske lesning i dansk barneskole, ” I likhet med alle danske skolebørn, kunne også jeg Oehlenschlägers Hågen jarls død”, skriver den danske forfatteren Dea Thrier Mørk i sin selvbiografi. Den populære amerikanske forfatteren og professoren ved Harvard College, Henry Wadsworth Longfellow (1807 –1882), skrev på 1850-tallet flere ”Tales” om begivenhetene på Rimol og Gimse, og kjente norske billedkunstnere som Erik Werenskiold, Christian Krogh og Edvard Munch har alle søkt å gjenskape dramaet i grisehuset. Og altså også den norske komponisten Hjalmar Borgstrøm, som i 1890-årene skrev en opera over dramaet, med tittelen ”Tora på Rimol”.
Hvem var så denne Håkon jarl og hvordan lyder historien? Håkon var kyst-Norges hersker i tiden 970–995. Særlig etter seieren over jomsvikingene i Hjørungavåg var han blitt en populær hersker, vennesæl og godt likt. Etter hvert ble han imidlertid mer og mer tyrannisk, og verst var det ifølge sagaen at jarlen stadig var etter konene og døtrene til bøndene. Da han en vårdag i 995 kom på veitsle eller gjestebud til Melhus i Gauldalen og sendte bud etter kona til storbonden Orm Lyrja, den fagre Gudrun fra Lunde - kalt Lundesola - på Bunes fire mil lenger oppe i dalen – brast det. Trellene som Håkon hadde sendt til Bunes fikk beskjed om å dra tilbake å hilse jarlen med at det ikke kom på tale å sende Gudrun til han og Gudrun selv ba dem hilse jarlen med at hun ikke ville komme med mindre han sendte Tora fra Rimol etter henne. Orm Lyrja sendte hærpil utover bygdene og bøndene sluttet mannjevnt opp for å ta jarlen. Håkon rømte unna og søkte tilflukt i Jarlsdalen på Søberg i Melhus. Etter et kort opphold her, sendte han mennene sine fra seg og ba dem dra til Viggja ved Trondheimsfjorden hvor han hadde skipene sine liggende og derfra seile til Møre og møte han der. Selv gikk han over isen på Gaula, kjørte hesten sin nedi en råk og lot kappen ligge igjen slik at det skulle se ut som om han hadde druknet. På andre siden av elva gjemte han seg under en steinheller – ”Jarlshula” i Bagøya ved Gaula – sammen med trellen sin Tormod Kark. En trell han forøvrig hadde fått i tanngave som liten gutt, i forbindelse med at han fikk sin første tann. Sagaen gir en livfull skildring av natten i Jarlshula. I Snorre heter det at:
De to gikk inn i en heller, som siden blir kalt Jarlshelleren. De sovnet, og da Kark våknet, sa han hva han hadde drømt: En svær og fæl mann kom framom helleren, og Kark ble redd han skulle gå inn, den mannen sa til han at Ulle var død. Jarlen sa at Erlend (Håkon jars sønn) var visst drept. Tormod Kark sovnet igjen for annen gang og skrek stygt i søvne, da han våknet sa han at han hadde drømt han så samme mannen. Han kom da tilbake og ned til dem og ba Kark si til jarlen, at nå var alle sund stengt. Kark fortalte drømmen, og jarlen sa han var redd slikt spådde han ikke hadde lenge igjen å leve.
Herfra dro Håkon jarl og Kark videre opp til gården Rimol, hvor den mektige husfrua Tora, jarlens frille, bodde. I følge Snorre lot Tora grave ut en grisebinge, hvor Håkon jarl og trellen Kark gjemte seg. Til Rimol kom også Olav Tryggvason, som nettopp var blitt tatt til konge av trønderne på Øyrating i Nidaros, og i Snorre heter det:
Da holdt Olav husting ute i gården; han steg opp på den store steinen ved grisebingen. Der talte Olav til folket, og i talen sin sa han at han ville gi den mann både gods og ære som skadde Håkon jarl. Denne talen hørte jarlen og Kark. De hadde lys hos seg. Jarlen sa: ”Hvorfor er du så bleik, men av og til svart som jord? Det er vel ikke slik at du vil svike meg?” ”Nei”, sa Kark. ” Vi ble født i samme natt, sa jarlen; det blir visst ikke lenge mellom døden vår heller.” Da det ble kveld, for kong Olav bort. Og da natten kom, holdt jarlen seg våken; men Kark sovnet og bar seg ille. Jarlen vekket han og spurte hva han drømte. Han sa: ” Nå var jeg på Lade, og Olav Trygvasson la en gullring om halsen på meg.” Jarlen svarte: ”Da vil Olav legge en blodrød ring om halsen på deg om du treffer han. Ta deg i vare for det, men av meg skal du nyte godt som før; svik meg ikke.” Deretter våket de begge to, slik som den ene våket over den andre. Men mot dagen sovnet jarlen, og brått bar han seg ille, og det så hardt at han skaut hælene og nakken under seg, akkurat som han ville reise seg opp, og skreik høgt og fryktelig. Kark ble redd og tok en stor kniv av beltet sitt og stakk den gjennom strupen på jarlen og skar den ut. Dette ble Håkons bane. Etterpå skar Kark hodet av jarlen og sprang bort med det. Dagen etter kom han inn til Lade og hadde hodet til jarlen med til kong Olav. Han fortalte da det som hadde hendt mellom han og Håkon jarl, og som her er skrevet. Siden lot kong Olav han leie bort og hogge hodet av han.”
Sammen med jarlens hode ble det satt på stake ute på Munkholmen. Slik endte altså Håkon jarl sitt liv. Eller som forfatteren av Ågrip sier det for riktig og understreke hvordan det går når en ikke lever et kristelig og sedelig liv: ”Slik endte da denne mannen sitt ureine liv i et ureint hus”. Håkon hadde jo latt bøndene fortsette å dyrke sine gamle norrøne guder.
Som kjent hevnet Håkons sønner Eirik og Svein drapet på faren i slaget ved Svolder ca år 1000, forøvrig i kamp med den sagnomsuste Einar Tambarskjelve fra Gimsan som kjempet på kong Olavs side ombord på Ormen Lange. Drapet på den kvinnekjære jarlen fikk også et i historisk sammenheng mindre påaktet etterspill: Etter sagatradisjonen (Bandadropa m.a.), klarte to av jarlesønnene, Eirik og Svein (den tredje, Erlend ble drept av Olav ute i Trondheimsfjorden) og flykte unna kongen. Etter noen år som viking i Østersjøen, drog Eirik på hærtokt til Gardarike for å hevne seg på kong Valdemar, som hadde fostret opp Olav Tryggvason. Som avslutning på hærtoktet gikk han til angrep på den rike handelsbyen Aldeigjuborg (dagens Staraja Ladoga) og brente ned og ødela den store borgen ved byen. Dette skal ha funnet sted rundt år 997, og arkeologiske undersøkelser bekrefter langt på veg at borgen og byen ble ødelagt på denne tiden. Dermed fikk altså dramaet på Rimol i Melhus virkning langt ut over landets grenser.
Sagaens fortelling om Håkon jarls endelikt i grisehuset på Rimol er dramatisk, men hvor historisk pålitelig er den egentlig? Vår kunnskap om begivenheter og personer fra vikingtiden har vi hovedsakelig fra sagaen, og da særlig fra Snorres Heimskringla. Problemet er at Snorre selv har komponert inn og blandet sammen fiksjon og historie i sin frihåndstegning, slik at Heimskringla mer framstår som en historisk roman enn som nøktern historieskrivning. Snorres kongesaga er skrevet på 1200-tallet og bygger på muntlig tradisjonsstoff, gamle skaldekvad og eldre sagaer. Av eldre sagaer er den korte gammelnorske sagaen ”Ågrip” fra ca.1190 av særlig interesse. Den gir mange konkrete opplysninger om Melhusbygda og Håkon jarl, og det er mye som tyder på at den er forfattet i Trøndelag og at forfatteren, som er ukjent for oss i dag, har vært tilknyttet Nidarosdomen. Det er likevel usikkert hvor pålitelig opplysningene i Ågrip er. Særlig når det gjelder detaljene rundt selve drapet. Men i alle fall er det helt klart at den har vært en viktig kilde for Snorre. Og selv om framstilling av dramaet på Rimol avviker på enkelte punkter i Heimskringla og Ågrip – i Heimskringla kommer Olav Tryggvason til Rimol, mens i Ågrip er det bøndene som dukker opp og truer med å brenne ned gården, og mens Snorre lar Kark svike sin herre, ber Håkon jarl i Ågrip trellen om å drepe han da han innser at slaget er tapt - er det i det store og hele det samme som fortelles i de to sagaene. Kanskje er vi på mer sikker grunn dersom vi bruker det samtidige skaldekvadet av Tord Kolbeinsson som kilde. En kilde som følger opp tradisjonen om at Håkon jarl fikk en nedverdigende død, og hvor det heter at:
Mennenes svik sendte siden Håkon i døden, fredløs varg det voldte, lagnaden vil så meget. Trygves sønn var kommet til det land han modig vant bak lindeskjoldet da han seilte vestfra.
Det vi med andre ord kan slå fast med rimelig sikkerhet når det gjelder forholdene rundt Håkon jarls død, er at trønderne reiste motstand mot han, at det skjedde samtidig som Olav Tryggvason ble tatt til konge og at Håkon jarl ble drept av en fredløs varg – som kanskje kan ha vært en trell. Og at det skjedde i en brytningstid mellom mellom hedendom og kristendom. I Frostatingsloven er den trønderske ”motstandsretten” utformet. I følge denne hadde bøndene rett til å gjøre motstand mot en konge eller jarl som begikk overgrep og de var i sin fulle rett til å drepe han. Og kanskje var det denne motstandsretten som allerede var tatt i bruk på Håkon jarls tid. Det er jo ellers et interessant trekk ved Gauldalens historie dette at bondemotstand mot øvrigheten nærmest ser ut til å ha lange og sterke tradisjoner. En tradisjon som i tillegg til reisningen mot jarlen, senere også kom til uttrykk i 1574 mot lensherren Ludvig Munk og i storbonden Klemet på Gimsans angrep i 1661 mot høvedsmannen Hans Hansen.
Vi møter i det hele livfulle skildringer og dramatiske livshistorier og en historie som har fascinert og utfordret både faghistorikere og historisk interesserte lesere i lange tider. Dagligliv og trivielle hverdagslige hendelser var imidlertid de norrøne sagaskriverne lite opptatt av å skildre. Det er de storpolitiske begivenhetene som er utgangspunkt for fortellingene. Derfor er det som representanter for de fremste menn i landet at navngitte og historiske personer knyttet til Melhus omtales.