Fjellmannsvegen gjennom Hægeland og Øvrebø

FJELLMANNSVEGEN FRA SLETTEFET (I EVJE OG HORNES) GJENNOM HÆGELAND OG ØVREBØ (I VENNESLA) TIL MOSBY (I KRISTIANSAND)

Folk som budde langs kysten av Agder, kalte folk fra de innerste bygdene for fjellmenn. Det førte flere fjellmannsveger fra innlandet ut til kysten: Én fjellmannsveg førte fra Åmli over Vegårsheia til Tvedestrand, en annen fra Åmli til Arendal. En tredje fjellmannsveg førte fra Gjøvdal gjennom vestre del av Åmli, over til Oland i Froland og videre om Gullknapp og Gladværen til Arendal. En fjerde fjellmannsveg førte fra Evje gjennom Iveland til Grovane i Vennesla og til slutt med ro-ferje fra Saga i Vennesla over til Mosby.

Den Fjellmannsvegen som vi skal ta for oss her, gikk gjennom Hægeland og Øvrebø. Den hadde ei lang ro-strekning fra Fennefoss i Hornnes ut etter Otra heilt ut til Kile i Hægeland. På Kile budde det folk som kunne ta på seg å kløve varer med hest videre sørover. Fra Kile gikk de opp Eldjannsdalen til Hægeland i Hægeland, men gjennom Eldjannsdalen fins det bare ei to hundre meter lang strekning fra Simonstad opp til Prestfallet som er bevart av Fjellmannsvegen. Den er en djup hôlveg, så der må ha vært mye førsel av folk og kløvhester.

I sjeldnere tilfelle hadde de behov for å ha med seg hester eller krøtter sammenhengende. Da kunne de jo ikke ro denne lange strekninga av Otra. Så da gikk de fra Slettefet i Hornnes over Lauvåsheia til Hægeland i Hægeland. Der kan ikke ha vært så mye førsel, for der er ingen hôlveg, men der er hellelagt over to myrer. Det står et bilde i kultursoga for Hægeland der torva over hellene er forsøkt fjerna for å vise hellene. I dag er de så pass overgrodde at en må stikke noe spisst ned i torva for å støyte på hellene. Det ligger også to brudled langs Fjellmannsvegen over Lauvåsheia. Det ene brudledet ligger urørt. Det andre brudledet fins det lite igjen av, men der heter det iallfall Brudledheia, og så er der en ridestein der rytteren kunne stige av og på hesten når han ville brønne hesten sin i Austre Brudledtjønna. Lenger sør står Staksteinen med en avkrok mellom ei stor og ei lita steinblokk. Føreren stilte hesten inn i denne avkroken, og så steig han opp på den lille steinblokka for å stake kløva. Det var å stramme opp reima på tvers av hesteryggen som skulle løfte begge sider av kløva ut fra vomma så at hesten lettere skulle få puste og bevege seg mens den bar kløva med varer på hesteryggen. Enda lenger sør ligger det ei jettegryte som St. Olav skulle være opphavsmannen til, ifølge folkefantasien. En går forbi tuftene etter humannsplassen Bròtan der det budde en bjørneskytter. Når en er kommet nesten ned til Homme, går en forbi ei innhegning av steingjerde der det heter Driftestea. Der blei krøtterdrifter holdt samla om natta mens sankerne overnatta. Det var når de var på veg til slakteria i byen. I 1784 blei det bygd bru over Eldjannsåna til Hommeneset, men nå står bare brukara igjen.

Folk flest slutta med å gå over Lauvåsheia i 1840-åra, bortsett fra de som budde på Lauvås som av og til gikk lokalt her heilt fram til 1930-åra, enda om de hadde en annen veg ned til Risfeta. Grunnen til at folk flest slutta med å gå over Lauvåsheia i 1840-åra, var at Setesdalsvegen (kjørevegen) var blitt ferdig da.

Vi må gå lokale kjøreveger innom Homme, over Tveitebruna, forbi Hægeland, langs gang- og sykkelsti rundt Kloppansvingen og ned Sandbròtet til skolen og oppover sidevegen på Eikeland. Både på Tveite, på Hægeland og på Eikeland i Hægeland ligger det flere gravhauger. Navnet Hægeland tyder hellig land. Det kan tenkes at Hægeland kirke blei bygd på et gudehov fra norrøn tid. Rundt år 1400 lå iallfall Hægeland under presten i Oddernes. Den nåværende kirka blei bygd i 1829.

Fra det øverste bruket på Eikeland fører Fjellmannsvegen over Skyllingsheia til Einstabland. På denne strekninga ser en hôlvegen til å begynne med, men deretter må førsla ha gått over snaue berg imellom myrer. På ett sted ligger det ei lita gravrøys. Ved Krossmyr var det et roteskifte. En kommer til utløpsosen av Røynelandsvannet.

Videre må vi gå den lokale kjørevegen (Røynelandsvegen) forbi Einstabland. Men egentlig gikk Fjellmannsvegen innom gardstunet der og ned ei trappelagt kleiv som nå er nokså gjengrodd.

Einstabland var et vegskille. Her tok Austre Fjellmannsvegen av søraustover mot Åmdal og gikk videre over Sandrepheia, Lolandsheia og Støleheia ned til Mosby. Men Austre Fjellmannsvegen gikk stort sett av bruk i 1778 fordi Vestre Fjellmannsvegen da blei forbedra. Fordi ferdsla av folk og kløvhester varte heilt fram til 1832 på Vestre Fjellmannsvegen, fins det mye mer hôlveg i den vestre enn i den austre. Her skal vi bare følge Vestre Fjellmannsvegen videre.

Vi går den lokale kjørevegen (Røynelandsvegen) sørvestover til Bringsverd. Eieren er Kristiansand kommune. Der var det tidligere feriekoloni; nå er der leirskole. Det fins ulike tolkinger av navnet Bringsverd, men etter éi tolking har det med vaktholdet på Visåsheia (nær Ropstadknuten) å gjøre, der det stod en vete for å varsle krig.  

Fra søre enden av innmarka på Bringsverd fortsetter Vestre Fjellmannsvegen. Flere steder er der en djup hôlveg. På vestsida av Maurekleivtjønna ligger det ei lita steinhellebru. Ved utløpsosen ligger det gamle brukar. Der brønte de vegfarende hestene sine. I oppstigninga til Tjomsås er løypa flytta noe lenger aust av hensyn til kyr på beite, for den egentlige Vestre Fjellmannsvegen ligger mellom to steingjerde opp til Tjomsås.

Midt mellom alle bruka på Tjomsås ligger det flere gravhauger. På Tjomsås hadde de skyss-stasjon. Den var dels «Der inne» (som nå er huslaust) og dels «Der vest» på Tjomsås. På barmark måtte øredølene skysse Øvrebø-presten hit, og så hadde hægedølene plikt til å skysse presten videre til Hægeland kirke. Men om vinteren kjørte de presten med hest og slede en annen veg over myrer og islagte vann. Vestre Fjellmannsvegen var offentlig rideveg fram til 1832. Etter den tid blei presten kjørt langs Setesdalsvegen (kjørevegen) som da var blitt ferdig på tilsvarende strekning lenger aust.  

Fra Tjomsås i Hægeland om Horrisland til Øvrebø i Øvrebø må en nå gå den lokale kjørevegen, bygd i 1876, seinere utvida og asfaltert. På denne strekninga stikker Vestre Fjellmannsvegen ut og inn av kjørevegen, men usammenhengende, slik at det ville ha blitt forvirrende å merke denne strekninga som løype.

På Sangesland, nabogard til Øvrebø i Øvrebø, ligger det flere gravhauger. Og på den nærmeste heia nordenfor lå det ei bygdeborg i folkevandringstida. Øvrebø kirke står på toppen av en haug som er så diger at haugen iallfall av nyere tids arkeologer regnes for å være en naturdannelse. Kan hende lå det et gudehov her i norrøn tid. Den nåværende kirka blei bygd i 1799. Den nærmeste garden blei prestegard i 1704 med Øvrebø som hovedkirke og med Hægeland og Vennesla som anneks. Nå bur ikke presten her lenger. Setehuset leies ut til foreninger og gjestebud, og uthuset er blitt bygdemuseum.

En må gå vestover til «Vollen» på Øvrebø. Derfra fortsetter Vestre Fjellmannsvegen mot sør. En ser tydelig hôlvegen der den senker seg ned til bekken i Flottmyrdalen og opp igjen på andre sida. Før Klumra står det innhogd BESF, og etter Klumra står det innhogd EESL, men ingen nålevende veit hvem sine initial det var. De må iallfall ha vært mannfolk på grunn av bokstaven S. Sør for Klumra ligger det en løftestein på 71 kg som guttene løfta på for å imponere jentene når de gikk og las for presten. Enda lenger sør kommer vi til et vegskille der en kan ta av ei merka løype mot Stallemo krets. De som budde i Stallemo krets, gikk denne vegen til kirke fram til 1876, ja stundom enda lenger.

Vestre Fjellmannsvegen fører bratt opp på Vedbrannsåsen og så ned igjen den bratte Hommekleiva på den andre sida av åsen. Vi kommer ned ved enden av en lokal kjøreveg med et tomtebruk. Vestre Fjellmannsvegen fortsetter på innsida av Hæan. Noen hundre meter aust for Vestre Fjellmannsvegen ligger det gravhauger. Vi kommer ned til boligfeltet Solknatten. Egentlig kan en se en hôlveg videre sørover langs heia, men den blir snart borte i dyrka mark. Vestre Fjellmannsvegen var offentlig rideveg fram til 1832. Det som da skjedde, var at Setesdalsvegen (kjørevegen) blei bygd i stedet.

Fra Solknatten må vi gå langs Setesdalsvegen (kjørevegen) til Homstean. Det fins noe hôlveg ved Hunemyråsen som muligens var noe av Vestre Fjellmannsvegen. Men ellers er Vestre Fjellmannsvegen blitt overbygd av Setesdalsvegen (kjørevegen 1832-1874) flere kilometer sørover: Myrbotnkleiva, Skottedalskleiva, Buekleiva og videre sørover til forbi Nilses-Dalane.

Sør for Nilses-Dalane er Vestre Fjellmannsvegen stort sett blitt overbygd av en midlertidig Setesdalsveg (kjørevegen 1829-1843) til Trebukleiva, der den krysser over nåværende Setesdalsveg. Vestre Fjellmannsvegen er blitt overbygd av Setesdalsvegen (kjørevegen 1829-1867) over Severins bru til Bymyr.

Men så er Vestre Fjellmannsvegen ennå synlig på nordsida av Bymyr, over et re og ned ei stuvbratt kleiv. Kleiva er overskåret på baksida av Høie Næringspark, men det går an å kravle seg ned. Videre er Vestre Fjellmannsvegen ennå synlig fra fyllingsfoten under Høie Næringspark til Kiledalen, men der er den overbygd av et rekkehus som en må gå rundt.

Til slutt må en følge lokale kjøreveger ned Kiledalen til Mosby skole. Nå sier alle «på Mosby», men på Fjellmannsvegens tid sa de «i Mosbø».

Ved Mosby skole kom også Austre Fjellmannsvegen ned, den som vi skiltes med på Einstabland i Hægeland. På Mosby kom også Fjellmannsvegen gjennom Iveland ut, via ferje over fra Saga i Vennesla. Fra Torve, ytterst på Mosby, var det nok noen som brukte isen på Torridalsåna ut til Kristiansand om vinteren. Før 1920-åra var isforholda mer stabile enn de blei seinere. Kanskje de også kunne ro ut til byen i sommerhalvåret. I 1868-1896 gikk her en dampbåt i rutetrafikk ut til Kristiansand, men det var etterpå Fjellmannsvegens tid.

Sør for Mosby fins det ingenting igjen av Fjellmannsvegen. Den er blitt overbygd av Setesdalsvegen i den livsfarlige og nå gjengrodde og delvis overskårne Auglandskleiva (kjørevegen 1794-1861) og så nedom Augland steinhvelvbru (1835-1861) over Auglandsbekken. I Auglandskleiva er det vanskelig å få til noen løype.  

Fjellmannsvegen videre ut til byen ligger overbygd av nyere tids virksomheter. Navnet Strai kommer av stræti (strede, det vil si ferdselsåre) og sikter til Dalane (Gullringsdalen) som ligger som skapt for ferdsel parallelt med den ufarbare Torridalen. På Krossen var det vegskille med en veg som førte vestover Vest-Agder. På Klappane var det bygd klapper (flertall av klopp) over ei blaut strekning. Det kom trebru over Nattmannsbekken alt på 1600-tallet, steinhvelvbru i 1782. Til slutt kom de vegfarende ned til endemålet som var Kristiansand.

Hvor gammel kan Fjellmannsvegen være? Etter som den førte innom kirkestedene Hægeland og Øvrebø, der det også ligger gravhauger, er den nok mye eldre enn kirkereformasjonen og kvalifiserer derfor for å være automatisk freda. Byen Kristiansand fantes ikke enda, men det fantes ei viss handelsvirksomhet i Oddernes-området. Og særlig etterpå 1641, da Kristiansand blei grunnlagt, fikk Fjellmannsvegen mye å si. Bøndene gikk til fots til byen for å handle. Undervegs på byturen overnatta de på garder langs vegen. Store mengder krøtter blei drevne fra fjellbygdene til byen for å slaktes der. Byfolk hadde et stort behov for kjøtt. Bøndene hadde med seg skinn, talg og ryper som de ville selge i byen. Kornhøsten kunne være uviss i fjellbygdene, særlig i uår med mye regn. Derfor kjøpte bøndene mye korn og mjøl når de var i byen. De kjøpte også sukker og tobakk. Alt dette måtte hestene bære i kløv på hesteryggen på tilbaketuren. Slitasjen av hestehøver, vedlikehold og regnskyll førte til at Fjellmannsvegen og særlig Vestre Fjellmannsvegen fikk et hôlveg-profil.  

Hva med vedlikeholdet? Fjellmannsvegen og både Austre og Vestre Fjellmannsvegen var offentlige rideveger. Ordet rideveg betyr ikke nødvendigvis at folk kunne ri alle strekninger. Rideveg var ei klassifisering som stod i motsetning til kjøreveg (bana veg, veg med kjørebane). Den første veglova blei innført i 1824. I 1828 blei det satt opp lister over roter (vegvedlikeholdsstrekninger) langs alle offentlige veger. Bøndene på visse garder hadde plikt til å vedlikeholde hver sine strekninger (roter).

Bøndene i Kile-området: Fra Hornnes grense sørover til Sandbrotet (det er mellom Hægeland og Eikeland). Bøndene i Gunstveit-området: videre sørover til Krossmyr på Skyllingsheia (det er mellom Eikeland og Einstabland). Bøndene i Bringsverd-området: videre sørover til Maurekleiv (det er mellom Bringsverd og Tjomsås). Bøndene i Tjomsås-området: videre sørover til «Der inne» på Tjomsås og neste rote sørover til Horrislandskleiva (det er mellom Tjomsås og Horrisland). Bøndene i Horrisland-området: videre sørover til Øvrebø prestegard. Bøndene i Øvrebø-området: videre sørover til Vedbrannsåsen (det er mellom Øvrebø og Homstean). Bøndene i Iglebekk-området: videre sørover til Myrbotnkleiva (det er ved Bergevegen). Bøndene i Bue-området: videre sørover til Oddernes grense (den er nå Kristiansand grense). Bøndene i øvre del av Torridal: videre sørover til Mosby.

Vedlikeholdet bestod av å sette i stand bruer, trandle myrer, velte stein til sides, fylle igjen groper og å rydde bort greiner og trær i en avstand av to meter til hver side. Spett og øks var redskapene til å vedlikeholde slike rideveger med. Lensmannen var vegtilsynsmann.

Hva blei skjebnen for Vestre Fjellmannsvegen? Jo, den blei avløyst av Setesdalsvegen (kjørevegen). Kjørevegen blei bygd i 1780-90-åra fra Kristiansand oppover til Mosby. Der stoppa kjørevegen lenge opp. Der måtte en lesse varene over på kløvhester og gå Vestre Fjellmannsvegen videre. I 1830-åra blei det bygd en midlertidig Setesdalsveg fra Mosby nordover til Kile. I 1840-åra blei en bedre Setesdalsveg bygd fra Mosby nordover til Kile og dessuten videre til noe ovenfor Valle i Setesdal. I 1860-70-åra blei Setesdalsvegen omlagt fra Øvre Strai, forbi Mosby, til Homstean. I 1880-åra blei heile Setesdalsvegen forbedra. Og i 1960-åra blei Setesdalsvegen ovenfor Mosby modernisert og asfaltert som erstatning for den nedlagte Setesdalsbanen.

Videre informasjon

• Lenke til turtrase med bilder og beskrivelser:
• Lenke til kulturminnebeskrivelser om Fjellmannsvegen
• Brosjyre på Midt-Agder friluftsråd sine nettsider

Litteratur:

Jon Åsen: «Hægelandsboka» og «Øvrebøboka», kultursoga (1967).

Torfinn Normann Hageland: «Gamle veger i Vest-Agder» (Statens vegvesen Vest-Agder, 2000).

Kilde: Torfinn Normann Hageland