Anna Kammen

Anna Kammen. Tegning av Olav Myhre.

Anna Zakarine Pedersdatter Granakammen Jørgensen (født 29. juni 1847 på Inderøy i Trondheimsfjorden, død 8. oktober 1922 i Steinkjer) gikk under navnet Anna Kammen, et kallenavn som hadde opphav i at hun kom fra Granakammen på Galsøy. Hun var gift med skomaker Sivert Theodor Jørgensen (1847–1887) og hadde tre barn: Juliane Arntine g. Solberg (1871–1951), Sigurd Albert (1875–1928) og Aksel Fredrik (1882–1942).

Synsk mor

Anna Kammen var datter av Andrianna Arntsdatter Gran (f. 1816).

Andrianna var ifølge Inderøyboka synsk, og oppvokst på husmannsplassen Granakammen, Ved hjelp av klarsynet kunne hun se hvilke sykdommer og plager folk hadde. Dermed ble hun en «klok kone», som blant annet helbredet folk med plantemedisiner. Det gikk også rykter om at hun bedrev borddans, at det var åndsskygger på veggen i hjemmet hennes, og at hun kommuniserte med tusser.

Hun skal også ha hatt varme hender og evne til å helbrede skader ved å berøre dem.

Andrianna ble begravet i 1890 i Steinkjer.

Gården Granakammen

I 1869–1870 ble huset Granakammen der Anna bodde tatt ned og flyttet til Steinkjer hvor det ble satt opp igjen som husmannsplass under Frederikke Coldevins gård «Hegges Grund». Her fikk huset adressen Gamle Kongeveg 56, hvor huset fortsatt står. I 1916 kjøpte Anna ut gården fra «Hegges Grund».

Siden har huset gått i arv i generasjoner, og er fortsatt bebodd av Annas etterkommere. Det er nå regnet som et av de eldste husene i Steinkjer.

«Klok kone»

Anna Kammen var i likhet med sin mor en «klok kone».  Det finnes en rekke artikler og bøker som nevner henne og behandlingene hennes. Dagsposten omtaler henne i 1919 som «’doktorkonen’ Anna Jørgensen. Mest kjendt som Anna Kammen. Denne hjertensgode, kloke og begavede kvinde som hundreder og atter Hundreder av mennesker i Norges land takker for sin helbredelse». Hun blir beskrevet som beskjeden og vis, men også som en kvinne som ikke ville ta imot takk eller ros for arbeidet hun gjorde - hun skal ha hevdet at «Guds er æren – ikke min, jeg er kun et ufuldkommet redskap i hans almagt haand».

I samtidige aviser nevnes hun som «læge» med anførselstegn eller som en doktorkone. Hun omtales i flere større aviser, blandt annet Dagsposten og Nationen. Dette tyder på at hun kan ha vært kjent også utenfor Steinkjer i sin levetid, noe også innholdet i nekrologene henviser til. I Dagsposten hevdes det at «Patienter kom langveis fra – fra de nordligste og de sydligste dele av landet og fra Sverige. Anna blev i yenre aar hentet til Nord-Norge, til Kristiania, til Sverige, ja hun blev endog anmodet om at komme over til Amerika».

I hennes praksis som «klok kone» vises det til at hun benyttet plantemedisiner: «Mange, mange er blit friske av Anna Kammens medicin. Hun laget den av markens urter og leverte den fra sig med de ord: Det er Vorherre som hjælper – ikke jeg».

Nyere kilder har hevdet at hun bedrev «ganning», og at hun hadde kontakt med det underjordiske. Det blir også flere steder hevdet at hun ble anmeldt for kvakksalveri, men at saken mot henne ble henlagt.

Enten Anna Kammen hadde overnaturlige evner, eller om hennes praksis som klok kone i hovedsak dreide seg om urte og plantemedisin, er det iallfall sikkert at hun har vært opphav til mange segn og fortellinger.

Skjønnlitterære bøker nevner henne, og Anna Kammens doktorevner blir tatt opp i en rekke lokalhistoriske bøker, avisartikler og fortellinger.

Hun skal ha vært godt likt, og hjulpet svært mange i sin tid. Nationen skrev at «De kloke koner har ikke alltid det bedste ord, men Anna Kammen forstod at vinde alles respekt», og Trondhjems Adresseavis trykket at «faa er de i vort land som efterlater sig saa mange taknemmelige venner som hun».

Flere kilder hevder at det meste etter Anna Kammen ble brent i forbindelse med hennes død i 1922, men det finnes minner etter henne i Norsk Folkeminnesamling.