Norsk folkepsykologi (1899)

Norsk Folkepsykologi ble skrevet av geolog Andreas Martin Hansen i 1899. Boken tar blant annet utgangspunkt i Norge på 1800-tallet og den politiske striden i Norge etter bruddet med Danmark, og hvor det var viktig på denne tiden å forsøket å finne ut hva som var det karakteristiske og hva det var som skilte "den norske folkesjelen" fra andre europeere. Hansens bok tar derfor utgangspunkt i en geografisk studie av blant annet østlendinger og vestlendinger i Norge og hvor han blant annet bruker en metode som ble kalt for "Frenologien". Frenologien kan forståes ved at man blant annet forstod menneskets psyke ut ifra de ytre påvirkningene og omstendighetene en person var omgitt av, som man da mente påvirket de åndelige og sjelelig evnene til menneskene. Spesielt populær ble metoden av måling av skallen viktig for å forstå psyken, ettersom hodestørrelsen og spesielt størrelsen på pannen var viktig for å forstå menneskets åndelig virksomhet og arbeidskapasitet. En person med for eksempel liten hodeskalle ble derfor forstått som å være mindre smart enn en person med større hodeskalle. Dette hadde blant annet en sammenheng med at man for eksempel trodde at et menneskets åndelig evner var lokalisert i hjernens fremste del, og da gjerne i pannen. En person med større pannen var derfor mer intelligent enn en med mindre panne. 
Forfatter og Prosjekt

 Verket og studien til Hansen kan settes inn i en historisk kontekst og forstå som slags samtidsprosjekt hvor man strevet etter å finne det særegen ved norske folkesjelen og inngår på mange måter i 1800-tallet poltisk og nasjonalfrihetskamp hvor man ønsker å frigjøre Norges selvstendighet fra resten av Europa-  omhandlet en slags søken om å finne det som skilte nordmenn fra resten av Skandinavia og Europa. politisk og nasjonal frihetskamp» hvor denne frihetskampen ble en slags ideologisk kamp og forestilling om den ariske menneskets frigjøringsprosess og kamp for å leve i frihet uten lenker og tvang. 

Hansens geografiske studier fra 1899 resultert i en slags raseteori om at det i Norge eksisterte to type nordmenn som han kalte, Nor og Gor, som var en referanse til blant annet et Eddadikt. Hansen beskrev den første mennesketypen Nor som klart overlegen den andre mennesketypen Gor og hvor Nor blir definert som et slags kulturideal og blir karakterisert som det urbane, konkurransedyktige og fremadstormende kulturmennesket. Gor blir derimot beskrevet som en motsetning og som den anariske typen og omtalt som en rest fra et slags tidligere utviklingsstadiet. Hansen omtalte Gor som kortskaller, som da en motsetning til Nor, som da var sett på som mer intelligente med sine langskaller. Gor var oftere dessuten mindre av vekst, hadde mørkere hår og mørkere øyne, og ble ofte ansett for å være mer mistroiske, mistenksomme og sjalue enn Nor. Hansen mente at Gor hadde sin opprinnelse fra istiden i Skandinavia og sier at: «Fra det menneskeslag som bodde her mellom bre og hav mener jeg no den kortskallede rase her i Norge stammer» Ettersom tiden gikk og hvor istiden og storbreen smeltet,vokste kulturen frem og den andre mennesketypen Nor frem som den nye norske rasen som var den høye, lyse, blonde og langskallede. Kortskallenes åndelig egenskaper Ifølge Hansen ble kortskallene ansett for å være en slags trellaktig skapning og ble forstått som å være motløse, feige og redde. Kortskallene og trellene var ofte smigrende skapninger, men ble ofte også sett på som overtroiske, løgnaktige og som late mennesker. Selv når kortskallenes hadde blitt fri fra sin trellelignende tilværelse hadde de, i følge Hansen, ofte vanskeligheter med å legge fra seg sine slavementalitet og det konkurranseinstinktet som eksisterte hos det frie kulturmennesket, eksisterte ikke hos de usiviliserte kortskallene. Dessuten kunne man også forstå hva kortskallenes sinntilstand ved at de ofte var svært depressive og melankolske skapninger og dette kunne man forstå ved at de ofte hørte på moll-preget og dyster musikk. Langskallenes åndelig egenskaper Langskallenes, var derimot, født mer krigerske, modige, tapre, uavhengige, kyske enn kortskallene og dette kunne man blant annet forstå ut ifra kvinnesynet de langskallene hadde, som visstnok hadde en helt annen respekt og lydighet overfor det kvinnelig kjønn. På grunn av dette blant annet moderne forståelse av kjønn og kvinner stammer de naturligvis germansk avstamning og hadde derfor generelt er mer positivt og optimistisk syn på livet og dette kunne karakteriserer og forstås ut i fra den ofte lystige og dur-aktige musikken de ofte lyttet til. Langskallene var derfor ofte mer energipreget og rolig i sinnsstemning enn kortskallene.