Kirkvollen i Tydal

Kirkvollen i Tydal.

OLE PEDERSEN KIRKVOLD - DEN SIST GRAVLAGTE PÅ DEN GAMLE KIRKEGÅRDEN

I middelalderen må Kirkvollen, eller Kirkvold som er bruksnavnet i matrikkelen, ha vært en av de større gårdene i Tydal. Det at det ble reist ei kirke her på 1200-tallet, tyder på at stedet også lå sentralt til i bygda. Kirka var ikke så stort. Kirkemurene som er avdekket, viser et bygg som var knapt 7,5 meter langt og 6,5 meter bredt. Dette ga plass til maksimalt 70 – 80 mennesker som skulle stå under gudstjenesten og knele under bønn.

Prestene som kom og holdt gudstjeneste i Tydal har alltid hatt, og har fortsatt, sitt hovedsete i Selbu. I katolsk tid, skulle vanlige folk gå til messe så ofte som hver fjerde dag, men i Tydal var det forventet at alle skulle komme hver gang, siden det bare var gudstjeneste 4 ganger i året. Folk kom derfor hit fra alle kanter av bygda. Presten ventet til alle var kommet før gudstjenesten startet. I middelalderen ble liturgien holdt på latin, men selve prekenen på norrønt.

Ole Pedersen er den første brukeren vi kjenner navnet til på Kirkvollen, ifølge ei skatteliste fra 1629. I 1645 var han enkemann og hadde en sønn og ei datter, ifølge koppskattelista. Ole var en driftig kar og i 1657 fødde garden en sommerbuskap på 1 hest, 14 storfe og 8 småfe. Jordherre var sognekirka i Selbu og Ole var forpakter av jorda. Antagelig fungerte han også som klokker for kirka siden han bodde like ved. Det var ofte sånn.

En dag i 1664 da Ole var på vei nedover Fossbakken med høy, ble hesten litt for ivrig med å komme seg hjem i bakken nedover mot Kirkvollen. Hele høylasset veltet og ble liggende over Ole som hadde prøvd å stagge hesten. Det ble slutten for den første kjente brukeren på Kirkvollen.

Gravminne etter Ole Pedersen Kirkvold ((? - 1664)

Den gamle kirka var kanskje ramlet ned da presten Svend Hendriksen (? - 1683) kom de fire og en halv milene fra Selbu for å holde begravelsen. Vi får likevel håpe at han først fikk sitte og hvile seg litt i en av de flotte middelalderske benkene i koret før det hele startet. I høytidelig begravelse som denne, ble Ole ført i prosesjon (likfølge) til kirken mens kirkeklokkene ringte. Ringingen var ikke for den døde, men for å vekke de levende.

Jordpåkastelse var det kirkerettslige minimum presten måtte gjøre. Etter at graven ble kastet igjen, holdt Svend en kort liktale før alle falt på kne og ba Fadervår. Hva presten sa om Ole vet vi ikke, men Svend var en mild og forsonlig så han tok vel fram det som var godt ved ham.

Vi kan også regne med at presten så gjennom fingrene med at det fortsatt ble holdt gravøl i Tydal. Gravøl var å drikke den avdødes avskjedsskål. Antall dager gravferden kunne vare ble regulert fra syv til fem dager i 1604 og i 1607 ble gravøl forbudt. Utover på 1600- og 1700-tallet kom det flere bestemmelser for å begrense omfanget av gravferdene. Grunnen var at likfølget skulle trakteres med øl på gårdene de passerte på vei til kirka og de som fulgte den døde kunne bli så nokså «utslitt» på veien. Det hendte derfor at liket kunne bli «borte» i elver og sjøer, og det ville myndighetene ha en slutt på.

Presten Svend deltok sikkert i gjestebudet etter jordfestelsen av Ole. Selv i dag hender det at presten er med på det som nå heter minnesamvær etter den døde. Ole Pedersen ble den siste som vi kjenner til som ble begravet på Kirkvollen. På gravsteinen står det O.P.S ANO 1664. Steinenhellen er hentet i Tya nedom gården og kanskje var det sønnen som i 1664 hogde inn initialene til faren og satte opp et gravminne etter ham. Gravminnet betydde nok mest for dem som husker den som ble begravet. Når dette gravminnet ble fjernet fra kirkegården på Kirkvollen, er det ingen som vet, men det ble i alle fall tatt vare på som et siste minne etter alle dem som fra 1200 til 1695 er gravlagt her.