Beretning fra Tysfjord
Dette er en re-publisering av artikler som tidligere er publisert i Årbok for Tysfjord som handler om Hamarøys gruve- og bergvershistorie.
Original artikkel
Skribent
- Ernst Skogvold
Oversatt artikkel til engelsk
- Artikkel
Beretning fra Tysfjord
I 1926/27 var Hans C. Mamen vikar som bestyrer av Drag feltspatgruver i Tysfjord, Nordland. I mai 1927 sendte han en hilsen til heimbygdas avis, “Asker og Bærums Budstikke”, hvor han beskrev livet og naturen i Tysfjord. Hans sønn, Hans Chr. Mamen, som selv har vært vikarprest i Tysfjord på 1990-tallet, deler denne historiske beretningen og sine egne minner fra bygda. Hans Chr. Mamen reflekterer over farens beskrivelser og egne erfaringer i en levende fortelling om et område preget av storslagen natur og rike kulturopplevelser.
Tysfjord i Nordland
Tidligere gårdbruker på Hvalstad, hr. Hans C. Mamen, har sendt oss nedenstående brev fra Tysfjord hvor han nå bestyrer Drag gruver. Ja, denne bygd er det vel ikke så mange Askerbøringer og Bæringer som har noe kjennskap til, skjønt den er 10 mil lang og dertil stor i bredde, men den ligger så langt nord og inn i landet. Tysfjord strekker seg fra Vestfjorden og like inn til svenskegrensen og har tidligere ligget som bortgjemt, hvor naturen har rådet over både skog og mark, ja også over mennesker. Her i de veldige store fjellvidder levet bjørn og ulv i det lengste i fred, nå er disse dyr også her en sjeldenhet. Dog finnes her polarrev, og forresten usedvanlig mye vilt, hare og ryper samt orrfugl. Innbyggerantallet kjenner jeg ikke, men kommunebudsjettet er på ca. 130 000 kr., og folk var forferdet over det store beløpet. Her skal nå bygges vei. For en 5-6 år siden ble den første vei bygget her i bygden, Sørkil - Korsnes, ca. 20 km. Nærmest havet bor bufolket (norske), lenger inn i fjorden bor mest bare samer. Ca. 5 km. herfra ligger Fredly, lappemisjonens hjem, hvor 3 søstre (tyske diakonisser) utfolder en stor og god gjerning, særlig blant de fattige samer, men også blant den norske befolkning. Er noen syk, så er det å søke søster Rikke først og fremst, det er liksom så trygt. Først er hun jo flink med medisin, og dernest er det jo det åndelige hun arbeider med. Ifjor høst var her mye sykdom og søster Rikke våket så å si hver natt en måneds tid, men da falt hun også sammen. Som et lite eksempel på hennes virke skal jeg fortelle en liten episode: «Sent en kveld i november i regn og mørke så jeg en person komme med en lykt, det var Rikke. Hun fortalte at hun hadde vært ute i ødemarken for å besøke syke på lappeleiren. Hun hadde streifet der ute i 3 timer, men kunne ikke finne huset. Det var bare det ene, og nå måtte hun gi opp.»
Arbeiderne her oppe er heller ikke så fordringsfulle som sørpå, og dertil er de flinke og gode arbeidere som er behagelige å ha med å gjøre, men det er mye fattigdom. Dog har de fleste hus og er selveiere, men de bruker jorden så forferdelig dårlig. Her ligger tusener mål av god jord, godt skikket til høyavl ihvertfall, men de kjøper høy fra Trondheim, og frakten er 8 øre pr. kg. Alle kuene er vårbærere, og om vinteren er de fri for melk. De har ikke lyst til å arbeide på jorden, men hvis de kan få arbeide for kontant lønn, er de svært villige. En same som bor 50 km lenger inne i fjorden, rodde hit og fikk være med og laste en båt et par dager; han tjente kr. 13,57, så skulle han ro hjem igjen i kuling og regn, men han var godt fornøyd med fortjenesten. Den samme gutten mistet sin far i vinter; han hadde gått seg vill på fjellet i snetykke. «Glunten» som de sier, sa bare: «Vi finner han nok til våren når snøen går, hvis ikke reven tar ham da.» Vi fikk et Ford-lokomotiv hit, dette syntes mange var rart, og de gikk godt tilside da jeg satte meg opp og kjørte. En kone lukket øynene. Hun var sikker på at nå går det galt, men da jeg hadde kjørt og det hadde gått bra, sa hun: «Ja, er det ikke fælt hva folk finner på nå for tida.» Skrei (Lofottorsk) er stående - 40-50 øre stykket med rogn og lever i. Lever ja, det er synd at vi ikke får noe av den sørpå; man kunne derved spare mye medisintran og i form av lever er tranen en lekkerbisken man må lete lenge etter maken.
Jeg lider ikke nettopp av skrivekløe, men en søndag kan være nokså lang når man bor i et stort hus helt alene uten å ha et eneste sted å gå, og derfor tenkte jeg å sende en hilsen til gamle venner gjennom vår kjære «Stikka». Drag gruver den 22. mai 1927, Hans C. Mamen, bestyrer.
Hans Christen Mamen
Hans Christen har vært vikarprest i Tysfjord i 1991 og 1994, og jeg har bedt han sende oss en hilsen. Her er den: Hjemme i Asker har jeg lenge hatt utklipp fra vår lokalavis som på folkelig vis kalles Stikka. Asker og Bærums Budstikke er jo et langt navn. Utklippet fra 1927 gjengis i årets utgave av den fornemme serie Årbok for Tysfjord. Det var fars lille beretning om Tysfjord. Jeg skal fortelle hvorfor jeg kom til Tysfjord som vikarprest i 1991 og 1994. Far (1878-1967) fortalte så ofte om Tysfjord. Hjemme hadde vi sandtak og et bensindrevet lokomotiv som skjøv sandtrallene på sletta, men disse trillet i kraft av egen tyngde utforbakken og ned til brygga. Fars oppgave var å legge om driften av feltspattgrubene på Drag så de der kunne bruke lokomotiv i stedet for hester. Men så skulle han hjem igjen, til gården, til mor og 8 unger. Jeg var for øvrig oppkalt etter far, Hans Christen er navnet. Stamfar til den norske gren av den danske slekten Mamen het Christen. Da jeg i 1988 ble pensjonist, tenkte jeg nok å bli vikarprest nordpå, men så mistet jeg min kjære hustru, og den sommeren 1989 var jeg bare vikar i min hjembygd - for å ha nær kontakt med mine barn. Men i 1990 dro jeg til Værøy og Røst. Når jeg ikke dro til Tysfjord den sommeren, kom det kanskje av at jeg var redd for å bli litt skuffet. Far hadde skildret bygda og folket så lyst og lokkende. Hadde han overdrevet? Så kom jeg til å tenke på et ektepar i Ås som fortalte at de hadde truffet to damer fra Tysfjord på et misjonsstevne. Paret fra Ås kom til å nevne prosten deres hjemme i Ås. Mitt siste embete var sokneprest i Ås og prost i Follo. Da de to damene fra Drag hørte navnet mitt, lurte de på om det kunne være en sønn til grubebestyreren fra Drag. Damene fra Tysfjord var Gunnlaug Sandvik og hennes mor Astrid Iversen. Det var altså far og sønn det dreide seg om. Fru Iversen hadde, som ung var den gang, stelt huset for far noen dager i uka. En episode til. Jeg var på sykebesøk i Ås; fruen var syk, ikke innstilt på å snakke. Jeg tenkte: Her må jeg gjøre visitten kort. Så oppdaget jeg på bordet Menighetsblad for Tysfjord. -Er du fra Tysfjord? Jo, hun var fra Tysfjord. -Der var far i 1926 og 27 - han het Mamen. Den syke reiste seg opp, kastet pleddet til side og sa: «Er du sønn til han Mamen!» Hun fortalte at hun og hennes familie bodde like ved bestyrerboligen. Hun hadde ofte vært innom, og far hadde fortalt henne at han hadde mange barn. Så fortalte hun om min søster som var hos far i sommerferien 1927. Min søster hadde svømt og stupt - det stemte nok, for det var hun som lærte meg å svømme. Jeg måtte naturligvis til Tysfjord. I 1991 var jeg der som vikar i 4 uker, det samme i 1994. Det er bare ett sted i Nord-Norge der jeg har vært to ganger - og det er i Tysfjord. Jeg har vært vikar nordpå 11 forskjellige steder. Sommeren 2000 var jeg vikar i Hamarøy i hele 7 uker, og da ble det flere besøk både på Drag og i Kjøpsvik, på Storjord, Korsnes - og Helland. I sommer var jeg på besøk hos soknepresten og hans hyggelige hustru. Prestegarden var så fint oppusset, og der jeg ble rikelig bevertet. Han var fra Rødøy, jeg hadde vært vikarprest på Lurøy. Og jeg var hos han som er drivkraften for Museet og fremdeles redaktør for Årboka som Historielaget gir ut. Fru Judith som var kontorfullmektig på kirkekontoret vartet opp i det blomsterprydede hus og hage. Museet imponerte sterkt, med tanke på at det er en kommune som ikke er sterkt befolket. I Asker og Bærum har vi et historielag og en befolkning på 150000 innbyggere. Det er imponerende hva Ernst Skogvold får til. Jeg ble godt tatt imot overalt. Jeg fikk den fine boka om Kjøpsvik kirke til 25-års jubileet - der det også står mye om kirken som ble borte. Museet har noen rester igjen. I denne boka finner vi også rekken av prester. Men sokneprest nr. 2 Bernhard Andreas Gjølme er det ikke bilde av. Dette er oldefaren til Andreas Gjølme som er redaktør for Asker og Bærums Budstikke, tidligere redaktør for Østlandets Blad som dekker mesteparten av Follo. Jeg besøkte også andre, og jeg ble hjertelig mottatt. Jeg kunne konstatere at far ikke var glemt, og jeg konstaterer at jeg ikke vil og ikke kan glemme Tysfjord - med en vill og dramatisk natur, veldige fjell og dype fjorder. Jeg kommer nordover igjen - Deo volente - med Guds vilje. Selv var jeg flyktningelos under krigen sørpå, men fluktruta over Hellemobotn imponerte meg. Jeg husker at jeg to ganger har forrettet i begravelse for samer som hadde vært grenseloser. Det er et privilegium å få være vikarprest som pensjonist. Om sommeren lokker Nord-Norge. At helsa holder er ingen selvfølge. Det er godt at det er bruk for en, også i høy alder, enten der er i syd eller nord.
Av Hans Chr. Mamen
Mamen har tidligere sendt oss utklipp fra «Asker og Bærums Budstikke» og andre opplysninger som vi har brukt i årboka. Pensjonert prost Hans Chr. Mamen, som er over 80 år, var i sommer vikarprest i Hamarøy. Han har vært og er fortsatt svært aktiv. Jeg kan nevne at han er æresborger av Israel, han er historiker og forfatter og har mottatt kulturpris fra Asker kommune og Akershus fylke. Han var ambulansesjåfør for Røde Kors under Vinterkrigen i Finland, og i krigsårene var han los og kurér for den norske ambassaden i Stockholm.
Ernst Skogvold